Siden interessen for lærerutdanning er synkende er det kanskje like greit å venne seg til tanken. (Adobe stock)
Jeg hadde vært på møte på Døves Media på Helsfyr. Nå satt jeg på T-banen på vei til sentrum for å ta toget hjem til Larvik. Ved siden av meg satt Daniel, en av lederne ved Spillskolen på Høyskolen Innlandet. Skolen ligger på Hamar og er sentrum for mye av spillutvikling i Norge. Jeg så rundt meg. Så å si alle satt og stirret på hver sin mobiltelefon. Det fikk meg til å dra fram en av de store diskusjonene for tiden. Er det for mye skjermbruk i skolen? Daniel smilte litt oppgitt. De samme som kritiserer skjermbruken hos barn kunne kanskje starte med å se kritisk på eget skjermbruk. Dessuten, problematisering av skjerm, enten det er TV, videokassetter, mobiltelefon eller Ipad har vi alltid hatt. Jeg måtte være enig med ham i det.
Da jeg på 80 tallet jobbet ved IMMI, Internasjonalt Masse Media Institutt, var det overdreven TV bruk det handlet om. I Norge hadde Barne TV økt fra én sending i uken til daglige sendinger, og man snakket om ny NRK kanal med barneprogram hele dagen. Fra USA hørte vi om barn som satt å så TV over 5 timer hver dag. I tillegg var det utfordringer med voldelige videokassetter. Så skjermproblematikken er ikke helt ny. Nok å bekymre seg for allerede da.
Det som er nytt, er den økende bruk disse såkalte «sosiale medier», som Ipad og adgang til smarttelefoner, i skolen. På 60 tallet hadde vi bare skoleradioen. Skjermbruken var begrenset til lysbildestrips som fulgte radiosendingen. Hver gang Hans Julius Birkrem eller en av de andre stemmene i skoleradioen ville at man skulle skifte lybilde, slo de på en gong gong. I 1962 kom Skolefjernsynet. Her skulle klassen samles foran fjernsynsapparatet og se dagens program. Det var ingen opptaksmulighet, så timeplanen måtte gjerne gjøres om for å følge sendingene. Jeg husker atmange lærere var negative til Skolefjernsynet. De følte de ble redusert til vakter og teknisk personell. Etter hvert ble programmene mere lærervennlige, et slags læremateriell på linje med andre hjelpemidler i klasserommet, som kart og plansjer.
Som jeg har fortalt tidlige, hadde jeg på slutten av videregående med en drøm om å jobbe i NRK Fjernsynet. I 1968 var det ingen filmskole eller mediehøyskole. Hvordan skulle man da komme seg inn? Jeg besøkte flere avdelingssjefer i NRK, som Lauritz Johnson. Han var veldig hyggelig og rådet meg som alle andre: «Skaff deg en embetseksamen. Så kan du søke om stipendiatstilling.» Ja, ja, men hva slags embetseksamen? Det var ikke så nøye. Jeg valgte pedagogikk i mangel av noe bedre.
Ikke et uklart bilde av skoleklasse med Ipad’er men elever med Skinners læringsmaskin fra 1960 årene. (Skjermdump Wikipedia)
Her lærte vi om psykologen B.F. Skinner og hans læringsmaskin. Han var inspirert av Ivan Pavlov og hans hunder. Som med hunder mente han barn kunne lære effektivt ved å få umiddelbar gevinst når de gjorde noe riktig, og ubehag når de gjorde noe galt. Gjennom slik operasjonell betinging: stimulus – respons – konsekvens, skulle de tomme boksene barn var, fylles med ønsket kunnskap og ferdighet. Vi følte at det var noe mekanisk ved det hele.
Det var derfor stor glede da en ny stjerne steg opp på pyskologiens og pedagogikkens himmel i de årene, Jean Piaget. En underlig skrue som startet som biolog og ekspert på bløtdyr, og som etter hvert kunne smykke seg med titler som psykolog, zoolog, logiker, filosof, universitetslærer, biolog og pedagog. Han mente i motsetning til Skinner, at barn ikke var tomme bokser, men individuelle skapninger som gjennomgikk utviklingsstadier som var avgjørende for å forstå verden rundt seg. Pedagogikken ble nå mer opptatt av å forstå barns utvikling enn å lære dem ved hjelp av en maskin. Vi syntes det var befriende.
Gode gamle Jean Piaget
Det har vært interessant å følge debatten om den omfattende bruken av Ipad i skolen. Lenge ble skeptikerne møtt med arrogant ovenfra ned holdning. Nå virker det som om debatten er noe mer jevnbyrdig, ja endog kanskje i skeptikernes favør. Er det det samme som skjer igjen, at den moderne læringsmaskin må gi tapt for en ny Piaget-bølge?
Fortidens Ipad, Skinners læringsmaskin. (Wikipedia)
Dette kommer jeg til å skive mer om, for med mitt nye prosjekt kommer jeg til å tråkke i dette minefeltet. Sammen med Daniel, han jeg satt sammen med på T-banen.