Skien – Etterkrigsgenerasjonen del 22

Her holdt Frikirken i Skien til på 50 og 60 tallet. Foto: Google Street View.

Å  være omreisende predikant og familiefar var ingen god kombinasjon. Ikke var det mye til lønn heller.  Da pappa måtte ta til takke med dette etter returen fra Amerika, håpet han nok at han skulle få et kall fra en menighet så raskt som mulig.

 For i Frikirken søkte man ikke på en jobb, man ble kalt. Det var den enkelte menighet som bestemte seg for hvem de ville ha som pastor, og så sendte de et kall. Som oftest handlet det  om å kalle en pastor fra en annen menighet. Dersom en pastor hadde vært i en menighet i 4 til 5 år, var han å anse som ledig for en ny menighet.  Dette skulle sørge for en rimelig fornyelse av menighetene, og hindre at de gikk lei av sin pastor. Ingen tenkte på pastorens barn.

Når en menighet var ledig, var det alltid spenning knyttet til hvem de ville kalle. Noen pastorer ble sittende på det samme sted år ut og år inn. Ingen ville ha dem. Til slutt fant de seg noe annet å gjøre. Det var også et hierarki mellom menighetene. Noen kall var større og fetere enn andre. Øverst sto Kristiansand, deretter de to Oslomenighetene. Håpet var ved hvert nytt kall å kunne klatre høyere i hierarkiet av menigheter. Ingen snakket om det, men det vår sånn det var.

To år etter vi hadde etablert oss over baker Gulliksen i Kristiansand, var vi i 1958 nok en gang på flyttefot. Pappa hadde fått kall fra Frikirken i Skien.

Skien var kjent for et hav av dissentermenigheter. Mange mente at det var presten Lammers som startet det hele. Han dannet Norges første dissentermenighet, nettopp i Skien. Han var aktiv i Henrik Ibsens samtid, og de hadde flere felles kjente. Mange mener hovedrollen i stykket Brand nettopp handler  om presten Gustav Adolph Lammers.

Det spesielle med Skien var at disse menighetene stadig hadde konflikter som gjerne førte til at man delte seg. Et tydelig bevis på dette så man i avisen Varden. Hver helg var det side opp og ned med annonser for et hav av ulike kirkesamfunn.

Året før vi flyttet til Skien, var det Pinsemenighetens tur. En viss Åge Samuelsen hadde tatt med seg deler av menigheten og dannet sin egen menighet, Mara Nata.

Også Frikirken, der pappa jobbet, hadde hatt sine konflikter. På første del av 1900 tallet hadde de et stort kirkebygg i sentrum. Etter et brudd ble bygningen solgt, og resten av menigheten bygget et mindre forsamlingshus i Ole Kallemsgate, ikke langt fra Brekkeparken.  Bygningen er for lengst solgt og Frikirken i Skien har bygget nye lokaler.

I første etasje var forsamlingslokalet. I andre etasje bodde pastorfamilien. Bad og toalett var i kjelleren. Her hadde vi også matbod med potetbinge, og i en annen bod koksbinge. Hver høst ble bingene fylt opp med koks og poteter som skulle holde fram til våren. Kjelleren var mørk og fuktig. Jeg gruet meg alltid for å gå ned i kjelleren når jeg skulle på do.