Langs Kyststien ved Rakke.
Denne sommeren har vi hatt av besøk av våre 6 barnebarn. Ikke alle på en gang – hele tiden, men i en periode 5 stykker fra 2 til 16 år. Det er ingen selvfølgelige å få lov å følge med på hvordan de gror til, blir personligheter og oppdager stadig nye sider ved tilværelsen. Men det betyr også at det blir liten tid til egne aktiviteter. Så når vi får noen dagers opphold mellom besøkene, forsøker vi å utnytte tiden med for eksempel tur på Kyststien som går fra Larvik til Helgeroa.
Her kan vi gå små eller store etapper i en godt tilrettelagt løype, ha med litt kaffemat og sitte å se utover havet. Da dukker ofte savnet av båtlivet opp. Om det ligger i slekta med skipsbyggere og kapteiner vet jeg ikke, men sjø og båtliv har alltid hatt en dragning.
Typisk Pram Foto: Wikepedia
Det var nettopp i farvannet her utenfor Larvik, ikke langt fra hvor min families hytte lå, hvor jeg har de første minnene fra båtlivet. Vår første farkost fikk vi da jeg var rundt ti år. Pappa hadde kjøpt en pram fra en båtbygger oppe i Telemark. En pram er en nesten flatbunnet robåt med tvert akterspeil. Som ferskvannbåt hadde den lavt fribord, og egnet seg derfor egentlig ikke så godt for sjøen. Det tålte ikke høye bølger. Var vi på hytta vår i Brunlanes var vi ute og fisket, så sant været tillot det. Det ble mest småtorsk. På 70tallet solgte pappa hytta, og med den den gamle prammen. Nå var jeg gift og drømte om egen båt. På 80 tallet flyttet vi til Lillesand, og med ett var egen båt like naturlig som å ha egen bil.
Så fram mot 2010 tallet hadde vi med en kort pause egen båt vi kunne benytte i en av Norges vakreste skjærgårder, Blindleia. For en stor del av sommerhalvåret var det å kunne dra ut på sjøen ikke noe man bare gjorde i feriene, men også ofte etter endt arbeidsdag. Middagen kunne vi nyte enten på et skjær eller rundt bordet om bord. Når jeg tenker på det, var båtlivet en viktig del av livet i mange, mange år. Toppen var da jeg produserte serien Trivsel på sjøen, Båtførerprøven for NRK rundt tusenårsskiftet. Da ble det mye sjøliv noen år. Nå er det hele bare et godt minne, her jeg sitter uten egen båt på Kyststien og ser utover mot horisonten.
Med egen båt i Blindleia.
Så ble vi sittende å lure på akkurat når vi kjøpte vår siste båt og hvor hadde vi båtplass. Det var flere steder, noen husket vi. Det hele var blitt litt uklart. Sånn er det blitt med minnene.
I 50 år var båtlivet en større og mindre del av livet, riktignok med noen små avbrudd. De siste 15 år har vi ikke vært båteier, og vil vel heller ikke bli det igjen. Nå får det bli med minnene for de neste 12 år som er vår statistiske gjenværende levetid. Da vil sjølivet avsluttes med den siste ferjeturen.
Og i mellomtiden vandrer vi videre på livets Kyststi.
For barnebarna som fylte huset i Larvik denne sommeren håper jeg sommeren har gitt gode minner. Nå har også noen av barn og barnebarn skaffet seg egen båt, så det blir nok litt sjøsprut på meg ennå noen ganger.