Sammen med Astrid, Nils Helge og mamma sitter jeg ombord i flyet klar til å lette fra New York. Pappa, som kom etter med Oslofjord filmet det hele.
Ett år etter at jeg hadde sagt farvel til Flekkefjord, fikk jeg vite at vi skulle tilbake til Norge. Trolig hadde jeg akkurat fått taket på det engelske språket sånn noenlunde. Jeg mener å huske at skuffelse og undringen over å måtte forlate det nye livet ble undertrykt av beskjeden om at vi skulle fly tilbake. Jeg husker jeg gledet meg vilt.
Men hvorfor skulle vi allerede returnere fra West Orange før det var gått et år? Det kan da umulig ha vært den opprinnelige planen.
Å skrive sin egen historie er en interessant øvelse. Plutselig dukker det opp hull man ikke har stilt spørsmål ved. Hvorfor måtte pappa på nytt rykke opp familien når vi så vidt hadde funnet vår plass. Flytte fra min lekekamerat Bobby, som bodde i gaten nedenfor. Hvordan har det gått med ham tro?
Det er flere muligheter:
Kanskje pappa ikke fikk forlenget arbeidstillatelsen i USA? Pappa måtte på sykehus for en punktert lunge. Kanskje var han redd for flere innleggelser uten å ha sykeforsikring? Kanskje hadde det med jobben som pastor å gjøre?
Men det største spørsmålet gjenstår: Hvorfor lurer jeg på dette først nå? Flere år etter at pappa er død?
Vi hadde som de fleste brukt båt for å komme oss til USA. Men akkurat på denne tiden rundt 1956 – 1957 var det flere som brukte fly for å komme seg over Atlanteren. Fremdeles var det dyrt, selv med det billigste alternativer, det Islandske selskapet Loftleidir. Enkeltbillett New York – Oslo kostet over 1 300 kr. I nåverdi over 18 000 kr. Sikkert av økonomiske grunner, ble det bestemt at mamma og vi barna skulle fly, mens pappa skulle komme etter med Oslofjord.
Vi lettet fra New York sent ettermiddag. Første mellomlanding var på Newfoundland for å fylle drivstoff og for å få en matbit. Om bord var det ingen servering, bare drops som vi skulle su på når vi lettet og landet, for å utligne trykket. Man hadde ikke trykkabin i flyene på den tiden. Så gikk natten om bord, før vi landet i Reykjavik. Her ble det servert frokost. Via Bergen landet vi tidlig ettermiddag på Fornebu.
Det må ha vært som å skru klokken tilbake. Med ett var hverdagen helt annerledes. Ikke fjernsyn, ikke motorvei, ingen skyskrapere – ingen venner.
Hvor skulle vi bo? I påvente av at pappa skulle komme etter, bodde vi hos farfar i Arendal. Noen kom visst på at jeg burde starte opp på norsk skole, så jeg rakk noen uker på barneskolen i Arendal før de tok sommerferie. Etter å ha hoppet ut av norsk første klasse året før, kom jeg tilbake i slutten av andre klasse. Tror nok ikke jeg fikk med meg noe særlig.
Det eneste jeg husker var Redningsselskapets dag, 7 juni. Da fikk alle i klassen et lite pappskip som hang i en stropp rundt halsen, fylt med jakkemerker vi skulle selge. Det var stas.
[…] Retur til Norge – Etterkrigsgenerasjonen -del 15 […]