På TV-museet i Selbu står mye av det utstyret vi brukte på 70 tallet, som denne OB bussen. De første var grå og grønne. Dette er andre gerenasjon hvite vogner med blå dekor.
Etter en del innkjøringsproblemer følte jeg meg etter hvert godt til rette som producer I Opplysningsavdelingen. Jeg slet en stund med at jeg var så ung, bare 24 år. Trolig den yngste producer den gang. I tillegg så jeg visst enda yngre ut.
Jeg husker en gang jeg skulle ha med Wenche Foss i et program om litteratur. Hun skulle lese et avsnitt fra en bok. Ikke uvanlig på den tiden skulle producer introduseres. Så en av mine sjefer, Hans Julius Birkrem, som kjente fruen, ble med meg til et studio hvor hun hadde prøver på et teaterstykke. Da Birkrem sa at dette er produceren, snudde hun seg, og mønstret meg opp og ned før hun utbrøt: «Du gode! Det er jo bare barnet!» Ikke akkurat en bemerkning som hevet selvtilliten. Jeg fikk gitt henne teksten og avtalte å møte henne noen dager senere. Vi møttes på pauserommet utenfor studio. Da la hun teksten foran meg. Den var full av merknader, understrekninger og fargekoder. «De Mørland,» sa hun «…jeg lurer på noen steder i teksten. Som her… Hvor vil De at jeg skal legge trykket? Og her. Hva synes De om jeg tar en litt ekstra pause her…. Har De noe forslag til….» Slik er en profesjonell skuespiller. Man har respekt for en regissør, selv om det er en guttunge.
Av og til føltes det litt uvirkelig. Ikke minst når jeg ledet OB produksjoner. Da hadde guttungen ofte mer enn 20 personer under seg.
70-tallet var en herlig tid hva gjaldt økonomien til produksjonene. Ingen økonomistyring var foreløpig på plass. Man bestilte det man følte man trengte: skinner for kameravogn gjennom deler av Frognerparken, deler av Kringkastingsorkesteret for å lage en liten vignett, befaring en ukes tid i Hellas, eller Jølstad begravelsesbyrå med bil og kiste i Botanisk hage for å illustrere nedbrytingen i naturen. Det fikk koste hva det måtte. Det nærmeste man kom var noe man kalte etterkalkyle, der man samlet de utgiftene man hadde styr på med en ide om å lære litt til neste gang.
Men et sted var det nøyaktig kontroll. Det var reisekontrollen, der reiseregningene ble gjennomgått. Her var det viktig at man kunne alle reglene for å unngå at utgifter ble strøket. Ofte ble man avkrevd ekstra forklaring for en eller annen utgift.
Jeg husker en gang jeg skulle lage en reportasje om studiearbeid på Vestlandet. I den forbindelse besøkte jeg sauebonde og flymekler Jon Furdal i Åkrafjorden. Den formiddagen hadde han et oppdrag med et helikopter som ville passere Åkrafjorden. Hadde det ikke vært en ide å få noen bilder fra lufta? Han skulle ordne det til halv pris. Det kunne jeg ikke stå for. Helikoperføreren ble fristet med rømmegrøt, og kort tid etter landet han i frukthagen til Furdal. Jeg fikk flotte bilder men ble litt betenkt når regningen kom. 8 000 kroner var halv pris, men fremdeles mye penger.
Derfor ble jeg ikke overasket over oppringing fra reisekontrollen. Det gjaldt vestlandsturen. Jeg holdt pusten. Jeg hadde satt opp kjøp av to aviser den ene dagen. Var jeg ikke klar over at man bare hadde rett til en avis pr dag, hvis ikke måtte man vedlegge begrunnelse. Ikke et ord om helikopteret. Jeg ba dem bare stryke en av avisene. De 8 000 kr hadde de ikke noe regulativ for.
Foto: Asgeir Valldal/Norsk Folkemuseum Sjøflyhavna ved Fornebu.
Det var ikke så vanlig å bruke helikopter for filming på den tiden. Det ble regnet som for dyrt. Man brukte vanligvis småfly, og gjerne sjøfly. De holdt til på sjøflyhavna på Fornebu. Her hadde man opparbeidet seg god erfaring med filming fra lufta, og NRK var stor kunde. Senere falt helikopterprisene, og nå er det dronefilming i annet hvert program.
En strammere økonomistyring måtte komme, og i løpet av 80 årene fikk man ikke starte en produksjon uten et budsjett man måtte følge. Ikke like moro.