Screenshot DR
Sist søndag var jeg innom en fjernsynsgudstjeneste på Danmarks Radio. Prester i Danmark bruker fremdeles de gamle pipekragene. I Norge sluttet prester å bruke den rundt 1980. Pipekragen dukket opp som moteplagg i Spania på 1550 tallet. Navnet hadde den fått fordi den besto av sirkler av lerret som var det sydd sammen med lommer som dannet rør eller piper som kunne stives opp ved hjelp av et spesielt pipejern. Mens pipekragene falt av moten for de fleste, ble den beholdt som embetsdrakt for protestantisk prester i Danmark og Norge, men siden gudstjenester jeg produserte var på midten av 70 tallet, var pipekrager noe jeg måtte forholde meg til, og det var ikke bare enkelt.
Når du gjør opptak av barnebarn med ditt mobilkamera, trenger du ikke lenger tenke på fokus, kontraster eller blender. Pipekrager er intet problem. Alt skjer automatisk og med et resultat 70 årenes fjernsynskameraer ikke kunne drømme om.
Dette var arbeidshesten av et svarthvittkamera vi brukte på 70-tallet. Stadig flere kameraer hadde zoom, men fremdeles var det kameraer med linsehjul som det over. Det betydde at du kunne få 3 ulike utsnitt fra der kameraet sto. Holdt ikke det, måtte kameraet flyttes nærmere eller fjernere motivet. I en trang kirke var ikke det så lett. Det var vel en av grunnen til at reportasjebussene (OB) var de første som fikk zoomlinser. Jeg husker at mange var negative til zoomen. For det første mente man at kjøring, det å bevege kameraet mot eller fra motivet, ga en bedre opplevelse enn den kunstige zoomen. Og så var man redd for overforbruk av zooming. Til de grader så mye at seerne ville bli kvalme.
Kameraene var ikke alltid like robuste til å klare all frakting rundt forbi. Vi hadde derfor en egen servicevogn med teknikere som kunne trå til. Og det var mer normalt enn unormalt at det oppsto feil. Som regel løste de problemene ved å slå hardt på en av sidene av kameraet. Poenget var at de var eksperter til å vite akkurat hvor de skulle slå. Årsaken var gjerne kretskort som var slått seg litt skjeft og bare måtte ristes på plass.
Tanum kirke i Bærum
Jeg husker en gudstjeneste første nyttårsdag midt på 70 tallet i Tanum kirke i Bærum. Det er en gammel og trang stenkirke med plass til 250. Jeg hadde som vanlig 3 kameraer til disposisjon. Det gjaldt å få plassert dem slik at de ikke var synlig for hverandre. Men det var ikke den eneste utfordringen. Jeg måtte også tenke på hvordan jeg kunne gjennomføre sendingen, dersom en av kameraene falt ut. Det var selvsagt noe man fryktet, men også hadde et lite hemmelig ønske om. Taklet man et sånt problem sømløst, uten at sendingsledelsen på Marienlyst merket noe, fikk man respekt.
Derfor hadde jeg ofte laget meg en alternativ kameragang på arkene bakerst i permen. Og i Tanum kirke skjedde det. Like før preken streiket et av kameraene. Da var det bare å finne fram de bakerste arkene. Et av de gjenværende kameraene ble flytte litt ut i midtgangen og jeg kunne dermed få dekket alle posisjonene jeg trengte med de to gjenværende kameraene.
Men det var ikke det eneste problemet med de gamle kameraene. De taklet ikke store kontraster. Hadde man et motiv med nyanser fra helt svart til helt hvitt, har det menneskelig øye ikke noe problem. Men med de gamle kameraene måtte man velge en del av gråskalaen, enten den lyse, eller den mørke delen. Detaljer utenfor dette forsvant.
Det er her prestekragen kommer inn. Kan man tenke seg en større kontrast enn mellom en kritthvit prestekrage og en beksvart prestekjole. Det gikk bare ikke. Resultatet var at vi hadde med oss vår egen prestekrage som hadde ligget i te og fått en beige farge, noe som sørget for at kontrasten mellom krage og kjole ikke ble for stor. Kragen hadde vi med oss i en rund metallboks til bruk for 16mm filmruller.
Dette slipper Danmarks Radio og alle de andre å tenke på nå.