En ny gruppe har forlatt bordet etter en lang kveld.
Så er vi ferdig med første av tre helger med middager på Villa Karen. Nå er vi spente på om vi vil kunne gjennomføre alle helgene. Skulle koronasmitten stige sterkt, er det alltids fare for nye innføringer av tiltak. For serveringssteder betyr det gjerne at det blir innført minsteavstand mellom gjestene på en meter. Det vil bety, som i vår, at vi må avlyse resterende middager. Vi håper det beste.
De 15 middagene vi har lov til å holde i henhold til skjenkeløyven, har blitt samlet i tre etterfølgende fredager og lørdager. Neste omgang blir i overgangen februar/mars. Sammen med arbeidet med fiskefestivalen i Italia, har dette utgjort et årsverk av passe omfang.
Men så kom altså denne telefonen som endret det hele. Ny filmproduksjon i Afrika. Så nå går vi mot et eller to år med en arbeidsmengde på linje med mine mest aktive år.
Så hvor ble det av pensjonisten?
Dette med tredeling av menneskelivet, i barndom, yrkesliv og pensjonistalder, er en relativt ny ide. Det var først i 1936 at det ble innført nasjonal alderstrygd i Norge, og da behovsprøvd. Først i 1957 fikk alle alderstrygd, uansett hva man hadde tjent eller hva man eide.
Før dette jobbet man så lenge man orket. På gårdene sto man i arbeid til kreftene sa stopp. Det kunne nok være slitsomt, men det ga også 70 og 80 åringene en verdi og mening med tilværelsen. Man kunne ikke sende en fullt oppegående arbeider på dør, bare fordi de hadde passert en viss alder.
I noen kritiske yrker hadde man tidlig på 1900 tallet pensjonsordninger, slik at de som jobbet i forsvar og politi kunne slutte ved en viss alder. Etter hvert ble fler og fler statlige stillinger innlemmet i ulike pensjonsordninger. Noe som gjorde at stillinger i staten tidlig fikk høy status.
Bestefar Lars, stasjonsfullmektig i NSB, var statstjenestemann og kunne gå av med god pensjon rundt 1960. Farfar Nils, derimot, drev sitt grossererfirma til kort tid før han døde, 82 år gammel.
Selv har jeg blitt pensjonist en rekke ganger. Første gang var i militæret da jeg som 44 åring måtte levere inn våpen og uniform. Jeg skulle ikke lenger være med gutta i den årlige HV-øvelsen. Det syntes jeg var trist.
Da jeg nærmet meg 62 års alder var den nye pensjonsreformen vedtatt, noe som gjorde det mulig å ta ut pensjon. Det var mye diskusjon om det lønte seg. Om man tapte mye fremtidig pensjon ved ikke å vente til 67år. Det som til slutt avgjorde det, var et råd fra en venn og tidligere bankmann. Ikke vent. Det er en større risiko at staten tar hånd om pengene dine enn at du selv gjøre det.
Bodil og jeg startet derfor begge å ta ut pensjon fra 62 år. Det gjorde det mulig å starte opp med Casa Karen i Italia, uten for stor risiko. Vi hadde pensjonen i bunn.
Da vi nærmet oss 70, tenkte vi at nå var det kanskje på tide å avslutte vertshusprosjektet i Italia med 24/7 timer i 7 måneder av året. Nå var det på tide å flytte hjem.
Men lysten til å drive med noe, kom raskt. Prosjektet ble Villa Karen med 15 middager i året. Helt overkommelig.
Men så var det denne telefonen som endret det hele….