Som sønn av en pastor var det aldri snakk om påskeferie. Det var tvert imot en av de travleste periodene for pappa. Men jeg husker aldri å ha stusset over det. De fleste foreldre jobbet til og med skjærtorsdag, så for de fleste var det ikke mulig med langturer.
Fra Palmesøndag var det en masse møter og samlinger fram til andre påskedag kveld. Jeg husker ikke annet enn at jeg likte det. Den lille menigheten var på mange måter en slags utvidet famille, der man som barn ble både sett og satt pris på.
Mine vonde minner om det å være pastorbarn handlet ikke om det som skjedde i menigheten. Problemene var det omflakkende livet med stadig flyttinger og skifte av miljø. Når vi hadde flyttet, var menigheten en trygghet i livet.
Jeg vet at mange har vonde minner fra å vokse opp i en pietistisk menighet på 50 og 60 tallet. Og det var mye rart som ble lært bort. Mye av det som ble sagt fra prekestolene om synd og fortapelse, var nok en utfordring for mange barn. Av en eller annen grunn prellet det av meg. For meg var Gud en grei kar, punktum. Med det utgangspunktet har jeg fremdeles holdt på barnetroen.
Jeg har alltid vært mere opptatt av hva menneske er … enn hva de sier. Sånn var det også i menigheten. Det var noen som du bare så opp til, og lot deg påvirke av. Ikke nødvendigvis fordi de var så gode til å utrykke seg, men fordi de opplevdes som ekte.
En av idealene fra den tiden, var Magne Raundalen. Han gikk på gymnaset og var leder av gutteklubben i menigheten. Her drev vi med småsløyd og andre aktiviteter. Vi så opp til Magne. Han var smart og grei, og så strikket han. Noe som førte til at flere av oss guttene lærte oss det samme. At arbeidet hans med oss skulle være årsaken til at han ble Norges fremste psykolog på traumatiserte barn, finner jeg usannsynlig😊
Den bibelske påskefortelling var fascinerende for en 10 åring med livlig fantasi. Fra Jesus red i inn i Jerusalem til kvinnene fant den tomme grav påskemorgen, ble bilder skapt og gjemt.
Da jeg mange år senere var på seminar i Stockholm der nordiske fjernsynsproducere skulle introduseres for den nye filmdramturgien, brukte de nettopp den bibelske påskefortellingen som eksempel på den perfekte dramaturgi, – den ultimate oppbygging av en historie.
På 70 og 80 tallet begynte for alvor tradisjonen med påsketur på fjellet. Tidligere var det, så vidt jeg kan huske, bare Vestfold som hadde fri skjærtorsdag. Nå ble det gjennomført for hele landet, og med mulighet for å ta en grodag på onsdag, var det plutselig mulig for de fleste å ta 6 dager sammenhengende fri.
Nå var ikke lenger kors og tornekrone symbolet på påskehøytiden, men appelsin og Kvikklunsj.
Å feire påske i Italia var på mange måter tilbake til barneårene, der det først og fremst er en kirkelig høytid. Det var ingen fridager før første og andre påskedag. Til gjengjeld feires disse to dagene av hele Italia. Første påskedag er den helligste av alle dager i landet. Alle butikker er stengt, ingen jobber i marken. Alt er stille. Klipper du plenen eller vasker bilen får du sinte blikk. Påskelunsjen er er et av årets største måltid. Da skal hele storfamilien være sammen, og måltidet skal inneholde et enormt antall forretter.
Andre påskedag er det tradisjon for at familien samles til grillfest.
Så kommer noe pussig. For sammenlignet med Norge hvor man ønsker hverandre god påske før palmesøndag, venter italienerne gjerne til første påskedag. Da ønsker de hverandre Buona Pasquetta. Det betyr egentlig god lillepåske, som egentlig handler om mandag (andre påskedag) men som ofte brukes for hele uken etter første påskedag.
Dette sier litt om forskjellen mellom Norge og Italia. Mens vi i vår pietistiske tradisjon har vektlagt Den stille uke opp mot påskemorgen, som fokuserer på mørke og lidelse, synes italienerne derimot det er viktigere å feire oppstandelsen og det lyse i uken etter påskemorgen.
Det passer meg egentlig bedre, så derfor Buona Pasquetta!