Fjerde kapittel

Sildeflyndre – En gastronomisk reise – Etterkrigsgenerasjonen

Published 27. februar 2023

Sildeflyndre – En gastronomisk reise – Etterkrigsgenerasjonen

I en tid hvor det fokuseres på at alt er blitt så dyrt og at vareutvalget minker, er det lett å glemme den reisen vi har vært gjennom. For den har vært ganske gjennomgripende. Starter vi i tiden etter andre verdenskrig, hadde den norske middelklasse, som mitt barndomshjem var en del av,en rimelig enkel ukemeny. Frokost, lunsj og kveldsmat besto gjerne av brødskiver med pålegg. Pålegget var gjerne selvlaget syltetøy av selvplukkede bær,foruten gul- og brunost,og noen ganger saltpølse. Kokt egg av og til på søndager. Ukens middagsmeny kunne være Mandag: fløyelsgrøt. Tirsdag: stekt flesk. Onsdag: fiskeboller i hvit saus. Torsdag: Pannekaker. Fredag: sei med løk. Lørdag: Risgrøt. Søndag: Svinestek.

Rimelig enkelt, men så hadde men nesten alltid to retter, enten var det en suppe, som tomatsuppe eller spinatsuppe, eller så hadde man dessert som kunne være alt fra melkevelling til japs med melk.

En viss variasjon var det knyttet til årstidene, som når makrellen kom,og når jordbærene var modne.

Men jeg kan aldri huske at vi opplevde menyen som enkel og kjedelig. Det var sånn alle hadde det,tenkte vi. Likevel hadde det vokst fram en nysgjerrighet på nye smaker. Det kom sikkert fra kokebøker og matblader,for noen inspirerende restaurantbesøk var det lite rom for.

Da Bodil og jeg skapte vårt eget hjem på begynnelsen av 70 tallet,var det fremdeles begrenset hva man hadde råd til av nye råvarer. Derfor var vi på jakt etter hvordan vi kunne utnytte de rimeligste råvarene på en ny måte. Et typisk eksempel var sildeflyndre. Den gang var sild som råstoff fremdeles noe av det rimeligste man kunne kjøpe. Av mange mislikt på grunn av alle fiskebeina. Det lærte man seg imidlertid å hanskes med.

Sildeflyndre

Dette trenger du

For hver porsjon

2 ferske sild

1 ss hakket persille

1 ss hakket gressløk

Pepper og salt

Dette gjør du

Fjern hode, skjær opp bukken og ta ut innmaten.

Legg fisken på ryggen og stikk en finger bak ryggraden. Trekk ryggraden sakte ut. Da vil de fleste beina som sitter fast i ryggraden følge med.

Her har de fleste beina fulgt med.

Er det noen bein igjen, trekker du de ut med en pinsett.

Beina i buken skjærer du ut med en skarp kniv.

Brett ut,salt og pepre,og legg de hakkede urtene mellom. Brun smør i pannen og stek fisken så skinnet blir sprøtt.

Server med kokte poteter, grønnsaker og bruna persillesmør.

Minner fra en benk i Stavern

Published 8. februar 2023

Minner fra en benk i Stavern

Foto: Street view

I 1967 ble jeg sammen med Bodil, som jeg senere har delt livet med. Selv om vi hadde en pause året etter, var det sommeren 1967 det hele startet. Hun bodde på Brunlanes, nærmeste nabo til Norges minste by den gang, Stavern. En romantisk småby med lang historie og vakker bebyggelse. En passende ramme for et nyforelsket par. Her i enden av Rådhusgaten kunne man slå seg ned på sittebenker og skue utover havnen. Og her satt vi, Bodil og jeg.

Det var sommer og jeg hadde bare ett år igjen på gymnaset, eller videregående. Jeg hadde fått det for meg at jeg skulle bli filmskaper, eller kanskje producer i fjernsynet. Men jeg ante jo ikke hvordan. Det var på den tiden ingen mediaskoler, ingen filmskoler, jo det var en i Stockholm som tok in 10 – 11 studenter i året.

Men jeg hadde laget min første smalfilm, og det hadde vært så moro at jeg i hvert fall drømte om en filmkarriere. Og ideer hadde jeg nok av.

Så der satt denne 18 åringen på benken i Stavern og la ut for sin utkårede om filmer som skulle lages om underjordiske folk, trollmenn og annet mystisk. Og Bodil lyttet, og som hun husker det, syntes hun det var en av de underligste gutter hun hadde møtt. Med så mye fantasi.

Noe spillefilmkarriere ble det ikke. Det ble å jobbe fra gulvet i NRK, som innspillingsleder, via utdanning i England, til dokumentar- og voksenopplærings produsent. Nå og da fikk jeg laget dramaproduksjon som minnet litt om de første drømmene jeg hadde.

Så kom pensjonisttilværelsen, og jeg tenkte vel at med det var min mediainnsats over. Høsten 2021 kom forespørsel om jeg ville skrive og regissere to program i Kenya for en bistandsorganisasjon. Så fint, tenkte jeg, da får jeg en utfordrende og passende slutt på min karriere.

Men det ble ikke slutt med det. På den ene siden ønsker man å lage et tredje program i serien fra Kenya. Så har NRK og Døves Media utfordret meg til å lage en serie på 6 program for NRK Super. Jeg kan ikke si så mye om innholdet ennå, da vi holder på å utvikle det. Men jeg kan si såpass at de ideene vi jobber med, ikke ligger så altfor langt unna de ideene jeg satt på benken i Stavern og fortalte Bodil for 56 år siden.

Selv om ikke alle detaljer og avtaler er på plass, er arbeidet med dette nå så omfattende at vi har bestemt oss for å ta en pause med vår lille hjemme restaurant Villa Karen - etter de planlagt middagene i mars. I hvert fall fram til høsten neste år.

Rart i grunnen. Da Corona epidemien startet opp i 2020, følte jeg det stusselig å sitte der innendørs uten noe å gjøre. Man hadde «gått av», for det var det man anså var innholdet i det å være pensjonist. Men fremdeles hadde man lyst til å skape noe. Så kom ideen om en blogg som skulle følge meg det siste stykket. Jeg hadde egentlig tenkt å kalle det «Siste kapittel», men det syntes Bodil ble for dystert. Så derfor ble det «Fjerde kapittel, herfra og ut». Kanskje skulle jeg bare ha nøyd meg med «Fjerde kapittel».

Etter disse årene med pensjonisttilværelse, som nå fortoner seg som en bare en ekstra lang ferie, er jeg nærmest i full jobb. Noe som betyr at det i en tid fremover blir mindre tid til blogg. Men jeg har som mål i det minste 2 innlegg i måneden.

Larvik stasjon og Den kalde krigen – etterkrigsgenerasjonen del 47

Published 17. januar 2023

Larvik stasjon og Den kalde krigen – etterkrigsgenerasjonen del 47

Her jeg bor i Jegerborggata 20, har jeg utsikt til fjorden og Larvik Jernbanestasjon. Stasjonsbygningen var ferdig i 1881, og hadde vært i drift i 15 år da min bestefar Lars ble født. For ham som vokste opp ikke langt fra stasjonen, var nok jernbane et teknisk vidunder. Her var også hans første arbeidsplass, som jernbanetelegrafist. Hans fasinasjon for teknikk og jernbane smittet over på meg, og jeg husker at jeg kunne stå lenge å beundre de store damplokomotivene med røyk og damp som veltet ut.

Jeg har gjennom noen innlegg reflektert rundt vår generasjons forhold til andre verdenskrig. Jeg tror det var rundt 1960 at de sterkeste båndene bleknet. Gradvis hadde et nytt fenomen overtatt hovedrollen: Den kalde krigen. Den hadde egentlig startet like etter andre verdenskrig, men i vår generasjons bevissthet var det først med de mange atomprøvesprengningene at vi oppfattet den nye faren. Noe annet som var enkelt, konkret og skremmende for oss barn, var byggingen av Berlinmuren i 1961. Så kom Cubakrisen i 1962, da Sovjet planla utplassering av atomraketter i USA’s nærhet. Nå var det fare for en ny verdenskrig, fikk vi vite. Med alt dette bleknet nærheten til krigsårene i Norge.

En person som nok betydde mye for at sårene overfor okkupasjonsmakten Tyskland begynte å gro, var Willy Brandt. Han hadde bodd i Norge før krigen, var gift med norske Rut og snakket selv godt norsk. Selv om han først på slutten av 60 tallet ble forbunds kansler, hadde han lenge vært talsmann for forsoning og samarbeid.

Som sagt, for oss som nå hadde rundet 10 år, bleknet den andre verdenskrigen. Det man stadig var opptatt av, var hjemmefronten og deres helter. På TV var det særlig BBC som holdt liv i fortellingen om den store krigen med dokumentarer og humorserier serier som Dads Army og Allo Allo.

Nei, vår oppmerksomhet ble mer og mer rettet mot den ny faren: Den kalde krigen. Forholdet til Sovjet gikk opp og ned. Etter Stalin kom Khrusjtsjov, og med han et visst tøvær. Khrusjtsjov ønsket mer samarbeid med vesten, samtidig som han satset på et jevnbyrdig styrkeforhold som man kalte Terrorbalansen. Noe vi etter hvert lærte oss å leve med. Men ikke alle lederne i Moskva likte Khrusjtsjovs tilnærming til vest.

Åpningen av Larvik stasjon, da de hadde gått over fra smalspor til normalspor i 1922. Her kan bestefar ha vært på jobb. Foto: Digitalmuseet

Og det er her Larvik Jernbanestasjon kommer inn. I 1964 var Khrusjtsjov på besøk i Norge. Han reiste med tog fram og tilbake mellom Oslo og Porsgrunn, hvor han besøkte Norsk Hydro. Og det var under dette utenlandsoppholdet Moskva bestemte seg for å kaste ham som leder. Og hvis det skjedde en eller annen gang under oppholdet i Norge, kan det like godt ha skjedd mens toget passerte Larvik Stasjon.

Etter Khrusjtsjovs fall rustet Sovjet opp, før det igjen ble roligere mot slutten av 60 tallet. Nå var det andre kriger, som Vietnamkrigen og krigene mellom Palestina og Israel som tok oppmerksomheten. Kriger langt fra oss. Noe som også førte til at frykten for Den Kalde Krigen etter hvert bleknet.

Med Russlands angrep på Ukraina er alt snudd på hode igjen.

Mot slutten av 60 tallet, på slutten av sitt liv, var bestefar Lars, den pensjonert stasjonsfullmektige, vel så opptatt av at han var mobilisert under den første verdenskrig og var stasjonert på Østre Bolærne fort, enn av alle senere kriger.

Hva bruker man en blyant til?

Published 4. januar 2023

Hva bruker man en blyant til?

På kaffebesøk hos den eldste i slekta. Magdalene på 101 år

Så er det et nytt årstall å forholde seg til, 2023, og om kort tid runder jeg 74 år. Som barn var jeg utålmodig. Alt skulle blir bedre, bare jeg ble litt eldre. Sånn er det ikke lenger. Nå ønsker man å bremse opp. La kroppen forbli akkurat slik som den er i dag. At hodet fungerer så bra som det gjør nå. Men dessverre, stadig oftere ender jeg opp i kjelleren og husker ikke hva det var jeg skulle hente der. Det er i hvert fall slik det føles.

Har du hørt om han som stoppet for rødt i et lyskryss i Bygde alle, slo av tenninga, åpnet døra og skulle til å gå ut fordi han trodde han var kommet hjem. Eller han som sto i køen på postkontoret (noe vi hadde tidligere) og ikke forsto hvorfor folk stirret på ham. Han hadde tatt med søppelposene som skulle kastes på vei ut. Så der sto han å holdt i to bæreposer med tomme blikkbokser og melkekartonger stikkende ut.

I begge tilfeller var det meg …. som 24 åring. Distre het det da. Nå hadde man vel blitt fratatt førerkort og påhengt gps.

Sånn sett har jeg en fordel av at jeg har vært distre hele livet. Likevel, det bekymrer en litt, hva som venter. En trøst er det å tenke på legen som utalte seg om symptomene på demens. Ingen grunn til uro om du ikke husker hvor du la fra deg blyanten. Men når du finner den og ikke kan huske hva du bruker den til, da er det grunn til bekymring.

I fjor fant jeg følgende i forskning.no:

«Personer som tar det å bli eldre som en mulighet for personlig vekst, ser ut til å ha mye bedre helse i 70-, 80- og 90-årene, enn dem som forbinder aldring med hjelpeløshet og forfall.

Forskningen som viser dette, er robust, skriver forskningsjournalist og forfatter David Robson i en artikkel i the Guardian.»

Gammel, eldre, eldst. Det er slik adjektivet skal bøyes, men er det egentlig sånn? Eldst er på en måte det første man blir: eldst i søskenflokken, eldst i klassen. Så blir man eldre hele livet. Men når er man gammel?

Før jul besøkte jeg på nytt min mors kusine Magdalene som nå har rundet 101 år. Hun bor i egen leilighet og hadde kokt kaffe før jeg kom. Det er helt utrolig hva hun husker? Navn og hendelser. Det som skjer både lokalt og globalt. Gammel?

Det er nesten 30 år mellom henne og meg. Tenk om man fikk leve like lenge og være like kvikk i hodet!

Godt Nytt År!

Kong Haakon 7 – Etterkrigsgenerasjonen del 46

Published 20. desember 2022

Kong Haakon 7 – Etterkrigsgenerasjonen del 46

Kong Haakon i London under krigen. Hvor mange ganger i min barndom hørte jeg ikke opptak av hans radiohilsner til det norske folk. Foto: D. Schermann, Riksarkivet.

En mørk høstdag i 1987 glir et lasteskip ut fra kai i Nord Tyskland. I lasterommet er det knust mur og betong som skal dumpes ute i Nordsjøen. Dette er siste runde av oppdraget, tenker den unge dekksgutten mens han kveiler sammen trossene. Først denne gang hadde han fått vite hva de hadde drevet med disse ukene med all denne fyllmassen som skulle ut og dumpes i sjøen. Det hadde vært litt hysj, hysj rundt det hele. Han syntes det var litt merkelig at man ikke kunne bruke denne massen et eller annet sted på land, men måtte ut i Nordsjøen. Men så hadde kapteinen samlet dem før denne siste runden.

«OK, gutter, da skal jeg røpe hva vi har drevet med disse ukene. Det er restene etter Spandaufengslet i Berlin. Etter at den siste fangen etter rettsaken i Nürnberg, Rudolf Hess, døde i fengslet i fjor, ble det bestemt at det hele skulle rives. Man var redd fengslet skulle bli et valfartssted for ny-nazister. Derfor skulle alt bort og til et ukjent sted. Og det er det vi har drevet med disse ukene.»

Om det skjedde akkurat slik, er ikke godt å si. Men sikkert er det at restene etter Spandaufengslet ligger på havets bunn, i et av mange forsøk på å legge skyggene fra andre verdenskrig bak seg.

I 1957 kom familien tilbake etter oppholdet i USA. Året før hadde jeg innsett at krig fremdeles var mulig, gjennom Sovjets invasjon i Ungaren. Jeg mener å huske at jeg opplevde det mer spennende enn truende. De voksne hadde forsikret at det som skjedde var lang, langt unna.

Ikke før hadde vi kommet hjem så dør kong Håkon den 7. Igjen ble dette med krig, nå den andre verdenskrig, aktuelt. Få i landet forbandt jeg mer med det som skjedde de fem krigsårene enn ham. Ikke for det, det var nok av tidsvitner som Gunnar Sønsteby og Max Manus, og for den del egne foreldre og besteforeldre som levde i mange år og sørget for at krigshistorien levde videre. I 1957 var fremdeles de store seierherrene som Eisenhower og Churchill tilstede, og ga oss en følelse av at vi fremdeles var de uovervinnelige.

Men det var mer som skjedde i 1957. Russerne skjøt opp sine to første satellitter, den andre med hunden Leika. Jordoverflaten var ikke lenger det eneste sted vi kunne oppholde oss.

Det var også noe annet som skjedde det året. Den amerikaniseringen som hadde preget oss etter krigen, var i ferd med å blekne. Et av tegnene på det skal visstnok være at vi dette året sluttet å snakke om plast i stedet for plastikk og nylonstrømper i stedet for nailenstrømper.

*Britannia Centre, Berlin. Foto: Skjermdump*

I 1946 ble 22 av det Tredje Rikets ledere stilt for retten Nürnberg. 3 ble frikjent, 12 ble dømt til døden og 7 til fengsel i fra 10 år til livstid. I 1966 var alle bortsett fra én løslatt fra det enorme fengslet som var bygget for over 600 fanger. Uenighet mellom de allierte gjorde at den siste fange, Rudolf Hess, satt fram til sin død i 1987. Etter at fengslet var revet ble det bygget et kjøpesenter på plassen, Britannia Centre.