Fjerde kapittel

Krig likevel … Etterkrigsgenerasjonen del 45

Published 6. desember 2022

Invasjonen i Ungarn 1956. Skjermdump.

Jeg har fortalt hvordan mine første bevisste år var preget av forestillingen om at krig var noe som var vunnet – for alltid. Jeg var nok derfor veldig uforberedt da de voksne en novemberkveld i 1956 begynte å snakke om ny mulighet for krig. Vi var et år i USA, der pappa var pastor i en norsk menighet. Den gang var det slett ikke naturlig å fortelle alt til barn, sikkert for å unngå å skremme. Men jeg fikk med meg at de voksne var urolige og snakket om krig.

Neste morgen, ble jeg fortalt, hadde jeg våknet tidlig og satt klistret inn til stuevinduet og speidet nedover Eagel Rock Avenue etter stridsvogner. Jeg falt helt sikkert til ro når de fortalte at det gjaldt russisk invasjon i Ungarn, langt unna. Bildene fra invasjonen rystet, men opplevdes likevel fjernt. Men ikke helt. Forestillingen om krig som noe som hadde vært og aldri ville skje i igjen, var ødelagt for alltid.

20 år senere bor vi på Sydskogen i Røyken. Jeg jobbet i NRK og tok bilen til Heggedal stasjon, for så å ta tog til Oslo og T-bane til Majorstua. På Spikkestadbanen kom også mange av NRK ansatte som bodde på Katrineåsen, et stykke lenger ut.

En jeg ofte ble sittende å prate med var Nandor Hamza, producer i Underholdningsavdelingen. Den siste tiden særlig kjent for samarbeidet med Roald Øyen. Nandor var en av veteranene i NRK-fjernsynet. Han kom til NRK i begynnelsen av 60 tallet. Han snakket lite om sin egen historie og ikke spurte jeg heller.

Nandor var en av flere innvandrere som utgjorde fjernsynets stab fra begynnelsen. Det slo meg aldri at mens jeg 20 år tidligere hadde stått å skuet forgjeves etter stridsvogner, så hadde Nandor opplevd dette på kroppen. Sammen med familien måtte han rømme og han ble selv såret av et pistolskudd under flukten. Som innvandrer havnet han først i nærheten av Ålesund, der han bl.a. jobbet på fiskemottak. Men ganske raskt, trolig med hans teatererfaring, kom han seg inn i fjernsynet, og ble en bauta i fjernsynets første år.

Vi hadde mange hyggelige samtaler på Spikkestadbanen, men jeg fikk aldri jobbet sammen med Nandor.

Fra opptak til et underholdningsprogram i 1963, Fra venstre filmfotograf János Csak, produsent Erik Diesen, som skøyteløpere Arne Bendiksen og Knut «Kupper'n» Johannesen. Foto: Arbeiderbevegelsens arkiv og bibliotek

Det gjorde jeg derimot med en annen som flyktet fra Ungarn under Sovjets invasjon i 1956, fotografen János Csak. Han var også en sentral person i fjernsynets første år. Jeg fikk ham som filmfotograf på en av mine første produksjoner, en filmversjon av gospel musikalen Si det som det er, med koret Angelos. I motsetning til milde Nandor var Janos en man fryktet. Han satte høye krav til de han jobbet med. Jeg var helt fersk regissør, bare 25år, mens Janos var dobbelt så gammel.

*Ungarn 1956. Foto János Csak, Skjermdump NRK*

Da jeg sto og tittet etter stridsvogner i Eagel Rock Avenue, var Janos ute i Budapest og filmet invasjonen. Han klarte å rømme til Østerrike med filmmateriale, og mange av bildene fra invasjonen som ble spredt rundt i verden, var nettopp filmet av Janos. 20 år senere jobbet vi sammen.

*Janka som script. Tror det må være i regirommet til gamle Studio B. Foto: Delphin, Rigmor Dahl Oslo bymuseum*

Vi hadde flere ungarere i fjernsynets barndom. Janka Polanyi var hallodame og superkjendis på 70 tallet. Det mange ikke vet, var at hun også jobbet som script. En slags assistent for producerne. Jeg glemmer ikke første gang jeg som fersk innspillingsleder skulle møte produksjonens script og inn av døren kom Janka. Starstruck! Selv om huset var full av kjendiser, var Janka noe helt spesielt.

På tide med en tur til fysioterapeuten.

Published 28. november 2022

På tide med en tur til fysioterapeuten.

Brakkene i Stavern ble bygget for å huse offiserene ved Fredriksvern Verft på 1700 tallet. Fargen på bygningene var opphavet til fargen Stavernsgul. Nå huser brakkene blant annet Stavern fysikalske, som jeg besøkte i dag.

Selv om man er 73 år, er det altfor lett å si ja til å være med på spennende prosjekter. Hodet henger fortsatt sånn noenlunde med, men jeg kjenner jo at muskler og ledd ikke er som hos en ungdom. Etter en travel periode er det derfor godt i dag og skulle besøke min gode fysioterapeut i Stavern.

Det har gått en stund siden siste innlegg. Årsaken er enkel, pensjonisttilværelsen som den stillferdige utfading av livet er oppskrytt. Det kan faktisk være en svært hektisk del av livet. Og i år har det virkelig hopet seg opp. Jeg har fortalt om filmen Miriam og Sam som jeg har brukt store deler av året på å produsere.

Nå er billedredigeringen ferdig og det jobbes med fargekorrigering, musikk og ulike språkversjoner. Første utkast til filmplakat er allerede utarbeidet. Regner med at alt er ferdig i begynnelsen av januar.

Så var jeg med å organisere Barbera Fish Festival i midten av oktober. Det er nå to år til neste festival, og da er det 10 år siden oppstarten i 2014. Årets norske festivalkokk, Dag Tjersland, kom på ideen om å lage en Barbera Fish Festival Oslo Event, som del av jubileet om to år. Og det er krever sitt, så nå er det to festivaler å planlegge.

*Det norske kokkelandslaget får sine blomster fr5a Camilla, som Villa Karen. Screenshot TV*2

I dag konkurrerer det norske kokkelandslaget i kokke-VM i Luxembourg. Hva har så det med meg å gjøre? Spiselige blomster. Camilla Anvik på Brunlanes produserer alt av blomster for kokkelandslaget. Og det som torsdag ikke gikk med kokkelandslaget sørover, fikk jeg til bruk til de siste middagene på Villa Karen.

*Her er det nok av spiselige blomster til overs.*

Fredag og lørdag hadde vi våre siste av 7 middager i november i vår hjemmerestaurant Villa Karen. Lørdag var det 11 venner som hadde valgt å møtes for god mat og drikke. God stemning og besøk av Larvik kommunes skjenkekontroll, som ikke hadde noe å utsette. 😊 Som alltid var det et måltid inspirert av italiensk mattradisjon, og stort sett med viner fra vår landsby Agliano Terme.

*Siste middag på Villa Karen denne gangen.*

Menyen denne høsten var som apetizere foruten gorgonzolamousse, bakkels med ørretkrem, carne crudo og friterte klippfiskboller i spicy saus. Forrettene av vitello tonato (kalvekjøtte med tunfisksaus), sjøtunge på beurre blanc og gresskarflan med gorgonzolakrem. Første hovedrett var risotto taleggio med paprikasaus, gravet eggeplomme og knuste kaffebønner. Andre hovedrett var Filetto Pepe Verde, kalv indrefilet med innkokt fløte med grønn pepper, saltbakte selleri terninger og annapoteter. Så en predessert med melkering før desserten med syltet kumquat i savarin og nøttebunn med skjokoladeganache. Helt til slutt kaffe og petit four.

Det er helt utrolig at så mange er i stand til å spise opp alt.

Men nå tror jeg det roer seg ned mot jul… Nei, forresten ….

180kg på stampen – Etterkrigsgenerasjonen del 44

Published 16. november 2022

180kg på stampen – Etterkrigsgenerasjonen del 44

Som 5-åring representerte skinnebussen på Flekkefjordbanen forbindelsen med resten av verden.

Jeg lurer på hvordan dagens førskolebarn opplever verden rundt seg. I sine første bevisste år av sitt liv har de opplevd store hendelser. Hendelser som er voldsomme, selv for oss, med vår livslange målestokk. Pandemi, miljøkrise og krig i Europa. Og alt er lett tilgjengelig for dem, i HD og farger. Hvordan vil dette forme dem tro?

Mine første bevisste minner om verden rundt meg tror jeg er fra 5 års alderen, bare 9 år etter andre verdenskrig var slutt.

Jeg bodde på Sirnes, et lite tettsted 2 mil nord for Flekkefjord, der pappa var pastor. Verden besto av naboene, kolonialen og sykkelverkstedet over veien. Nå og da kom en bil kjørende, men den viktigste trafikken skjedde på togskinnene, der skinnebussen førte deg til «storbyen» Flekkefjord.

Selv om økonomien var trang, var stemningen optimistisk. Alt ble målt mot de trange kår man hadde under krigen. Og nå skulle alt bli mye bedre. Krig var noe som hadde vært. At det stadig raste kriger rundt i verden, var man helt uvitende om. Koreakrigen som varte til 1953 visste jeg lite om før jeg fulgte TV serien M*A*S*H på 70tallet. At Norge deltok med et liknende feltsykehus i den samme krigen, er jeg blitt klar over først de senere år.

Atombomben var noe fjernt, og et engangstilfelle som aldri ville bli brukt igjen. Tyskere var slemme, amerikanere snille, og nå var det fred og alt skulle bli bra.

Jeg kunne ennå ikke lese. Dessuten abonnerte vi bare på avisen Agder, lokalavisen for Flekkefjord og ikke hele Sørlandet som tittelen kan antyde. Der sto det uansett ikke mye om verden rundt oss. Nei, det eneste medium jeg hadde tilgang til, var Norsk Rikskringkasting, altså radioen. Og brokker fra det jeg hørte ble satt sammen til et bilde av verden rundt.

Melding om fiske husker jeg godt. Hver dag ble jeg foret med ubegripelige meldinger som «180kg på stampen» og fangst av «mussa». Jeg ante ikke hva det var, men siden de snakket om det hver dag, måtte det være en viktig del av hva man holdt på med i Norge.

*Værmeldingen for Vestlandet kom fra Meteorologiske institutt i Bergen. Hva visste vel Oslofolk om været vestpå? Foto: Street View*

Så var det været. Det hadde man over hele Norge. Gjennom værmeldingene, først fra Tromsø, så Bergen og tilslutt Oslo, ble man kjent med så mange stedsnavn at man skjønte det var snakk om et stort land.

Så var det valutakursene og nytt fra Oslo Børs. Det var også i høyeste grad med å skape trygghet. Verdipapirer for Kosmos, Hafslund og alle de andre selskapene gikk sakte opp og ned. Valutakursene lå bom fast. De var så faste at man kunne trykke dem i regnebøkene vi fikk utlevert på skolen.

Amerikansk dollar kostet mellom 7,14 kr og 7,16 kr fra 1950 til 1971!

Det eneste litt skumle var når NRK meldte om stjålne biler. Det var gjerne fra en eller annen gate i Oslo, et sted som heldigvis lå uendelig langt fra Sirnes.

Å bli voksen – Etterkrigsgenerasjonen Del 43

Published 9. november 2022

Å bli voksen – Etterkrigsgenerasjonen Del 43

For farfargenerasjonen var det å få hyre på seilskip et godt tegne på at du var blitt voksen. (Foto Adobe Stock)

Det er en stund siden jeg har skrevet noe i kapittelet om etterkrigsgenerasjonen. Jeg har så langt fortalt om de første barneår, om utfordringer som pastorsønn stadig å være på flyttefot. Og jeg har fortalt om hvordan de siste årene i realskole og gymnas, på mange måter ble en opptur. Etter endt russetid var jeg klar for neste steg.

I gamle dager var ungdom et ukjent begrep. Man gikk direkte fra å være gutt til voksen mann. Konfirmasjonen var vendepunktet. Farfar Nils Mørland ble kort tid etter konfirmasjonen rodd ut til et seilskip som lå ved Tromøya utenfor Arendal. Med en kiste med det aller viktigste, og en halmmadrass, startet han på sin første jobb om bord.

Rester av konfirmasjonens betydning møtte jeg fremdeles på begynnelsen av 60-tallet. Man ble kledd opp med hatt og frakk, og viktige voksenmarkører som slipsnål, skjorteknapper og sølvpenn lå på gavebordet.

*Magnus Lagabøte, eller Magnus VI Lagabøte Håkonsson, konge av Norge 1263 – 1280. Ha var en klok fyr.(Foto Wikipedia)*

Men som 15 åring ble vi fremdeles behandlet som barn. Den nye overgangsriten vi så frem til, var Myndighetsdagen, den dagen man fylte 21 år. Å bli myndig betød at man kunne inngå juridisk bindende avtaler uten bruk av verge. En ny overgangsrite var det imidlertid ikke. Det var faktisk Magnus Lagabøte som innførte myndighetsalder eller lagalder som det het, i 1274. Den var da 20 år. I 1619 ble den hevet til 25 år og i 1869 til 21 år. 12. februar 1969 skulle jeg hatt min myndighetsdag, men den fikk jeg ikke feiret. 1.januar i 1969 ble myndighetsalderen senket til 20 år. 695 år etter Magnus Lagabøte hadde innført 20års myndighetsalder, første gang.

Sånn sett har jeg aldri blitt myndig.

Siden har myndighetsalderen sunket til 18 år. Det skjedde i 1979.

*Som det fremgår av bildet, tok nok både min far og bestefar min studenteksamen med større alvor.*

Men noen av oss hadde også en annen overgangsrite å se fram til, Examen Artium. I 1968 var det 11 665 som besto Examen Artium i Norge, og jeg var en av dem. For oss var det et vel så viktig et voksenkriterium som noe annet. Man hadde gått på gymnasiet, fått studentluen og skulle til Oslo Universitet for å studere. Omgitt av alle disse latinske begrepene forsøkte vi å se på oss selv som voksne mennesker. For vår foreldre og besteforeldregenerasjon var nok dette enda større. For mange av dem hadde tanken om studenttilværelse bare vært en fjern drøm.

I 1968 var den litt opphøyde statusen for alt dette allerede begynt å blekne. Det var da også et av de siste årene man gikk rundt med sin studentlue 17.mai, om man ikke var lærer og gikk med klassen sin i barnetoget.

På esken hvor studentluen lå, sto det Alma Mater. Jeg trodde det var navnet på luen, men det er latin og betyr Nærende Mor, som henviser til det universitet man ble immatrikulert, så mitt Alma Mater er UiO

Under immatrikuleringen på universitetsplassen høsten 1968, var det siste gang jeg gikk med studentluen. Lenge lå den på loftet, men nå er den kastet.

Mat og drikke – Vår lille kaffehistorie – Del 5

Published 24. oktober 2022

Mat og drikke – Vår lille kaffehistorie – Del 5

East Timor, return of a coffee legend , var logoen og slagordet vi laget for Øst-Timors deltagelse i 2002.

Jeg har tidligere fortalt hvordan vårt kaffeprosjekt fikk ansvar for å lage en kaffeplan for Øst-Timor. Sammen med Strømmestiftelsen og Norad skulle Morland Coffee hjelpe det nye landet å utvikle sin kaffeindustri. Planen var ferdig i 2001.

Året etter, i 2002 skulle Oslo huse WBC World Barista Champonship, verdensmesterskapet for baristaer, og med det en stor messe «Top of the world» som samlet alle som hadde med kvalitets- kaffe å gjøre. Både Alf Kramer og jeg mente det ville være et fint sted for det nye kaffelandet å få presentert seg internasjonalt. Og siden Alf både var mannen bak WBC og satt i styret for SCAE Spesial Coffee Assosiation of Europe, var det ikke vanskelig å få innpass. Jeg dro til Øst-Timor og inviterte Ramas Horta til å delta, og han takket ja. Tilbake fikk jeg støtte fra UD til å leie Konserthuset og Strømmestiftelsen stilte med Sissel Kyrkjebø, kor og musikere.

Opplegget var klart, da protokollavdelingen i UD ringte få dager før Hortas skulle komme.

- Vi er først nå blitt klar over at utenriksministeren i Øst-Timor er invitert til Norge. Dette er det første offisielle besøk fra det nye landet og vi må derfor overta som vertskap.

- Javel?

- Han skal selvsagt få være med på det som er planlagt i forbindelse med messe, og konserten dere har planlagt. Men vi må legge inn møte med regjering, departement og en offisiell middag.

- Javel.

Kvelden før Hortas skulle komme, fikk jeg ny telefon fra UD.

- Hei. Vi har ikke Øst-Timors flagg til limousinen som skal kjøre Hortas fra Gardermoen. Du skulle ikke tilfeldigvis…

- Nei dessverre. Bare et lite plastflagg jeg fikk på flyplassen.

- Det holder.

Dagen etter var jeg en del av mottagelsen på Gardermoens VIP avdeling. Plastflagget var levert til UD’s sjåfør som klippet det av og tapet det fast på stangen foran på UD’s representasjons limousin.

*Fra programmet til konserten for Øst-Timor*

På kvelden var det en offisiell middag. Protokollavdelingen syntes det var rimelig at jeg, som hadde stelt det hele i stand, skulle være med, men som hva? En privatperson kunne ikke inviteres. Deres løsning var å invitere meg som representant for norsk næringsliv. Ikke verst.

Vi klarte virkelig å få blest om den nye kaffenasjonen de dagene det holdt på. Jeg pendlet mellom messe, NRK Radio 1830 og Konserthuset.

En stund senere kom en offisiell henvendelse fra Øst-Timors regjering, der de ba om at Norge som del av sin bistand lot Morland Coffee få ansvar for gjennomføringen av kaffeplanen, blant annet etablere et nasjonalt kaffeinstitutt. Vi var innstilt på å gjøre det, men det dukket opp motkrefter som torpederte planen. Fremdeles vet jeg ikke helt hva som skjedde. Kanskje det var like greit. Ikke lenge etter brøt det på nytt ut uroligheter på Øst-Timor. Hortas ble skutt men overlevde.

Mens jeg hadde holdt på med Øst-Timor prosjektet hadde prisene på porto gått drastisk opp. Nå måtte abonnentene betale mere i porto enn for kaffen. Skulle abonnementsordningen fortsette måtte volumet opp og investorer inn. Vi jobbet noen år med det, men måtte til slutt gi opp.