Fjerde kapittel

1.mai – Etterkrigsgenerasjonen

Published 1. mai 2023

Det er første mai og jeg ser ut av vinduet. Det er grått og trist. Fra husene oppover i gata pleier det å vaie flere norske flagg denne dagen, i dag ser jeg bare ett. Ned mot havna flagges det riktignok på de kommunale flaggstenger. Men hvor er korpsmusikken vi pleide å høre denne morgenen? På de nordiske fjernsynskanaler er det bare Danmark som markerer dagen med 2 timers direktesending – uten det helt store engasjement. En av de få kampsakene jeg kunne se på fanene var: Ikke fjern Store bededag som fridag. Hva har skjedd?

Jeg har tidligere skrevet om den klare todelingen av samfunnet, da jeg vokste opp. Det var sosialistene, de som stemte Arbeiderpartiet og kommunistene på den ene siden, og oss andre, de borgerlige, på den andre siden. Mens de andre pyntet seg og gikk til sentrum for å se toget og feire dagen, drev vi nærmest demonstrativt med hagearbeid eller malte et gjerde. Man vokste gjerne opp i en slekt som hørte til den ene siden, og så stemte man på det partiet foreldre og besteforeldre hadde stemt på.

Det var et klart bilde av dem og oss, men også av et stort VI. Vi var ett folk som sto sammen om å bygge landet, tross politisk uenighet. Fremdeles var nok erfaringen av å stå sammen på den riktige siden under krigen en grunnleggende faktor for det store samarbeidet i etterkrigsårene. De viktige spørsmålene om industribygging og utvikling av velferdsstaten var det ikke mye uenighet om.

På slutten av 70 tallet var jeg i Hellas for opptak til en serie som het Funksjonshemmet? Bakgrunnen var følgende: En gruppe tyske turister på Lillehammer Turisthotell hadde klaget på at de måtte bo på et hotell hvor det også bodde en gruppe psykisk utviklingshemmede. De mente en tysk dom hadde gitt dem rett til å kreve å slippe å se slike mennesker under en ferie. Vi dro til Tyskland for å undersøke saken. Det viste seg at en tysk kvinne som hadde opplevd å bo på et gresk hotell mente at hun hadde fått ferien ødelagt som følge av å måtte bo sammen med funksjonshemmede. Hun krevde erstatning og hadde ved hjelp av en tysk domstol fått tilbake pengene fra det tyske reiseselskapet. Vi fant at dommen var bygd på en rekke misforståelser, og var derfor ifølge tyske jurister ikke prejudiserende, det vil si være førende for kommende saker.

Margareta Papandreu: Norge er et sosialistisk land. Foto: Pressebilde

Men vi ønsket å grave videre og dro til hotellet der den tyske damen hadde bodd. Hva mente de om dommen? De visste ingenting om rettsaken, men eieren husker godt konflikten med den tyske damen. Han ville gjerne stille til intervju. Men, sa han, jeg husker godt at mine venner Andreas og Margareta Papandreu også var på hotellet da det skjedde. Om du vil, kan jeg spørre om du kan intervjue dem også. På den tiden var dette et riktig hot par. Etter noen år i landflyktighet under juntatiden var de nå tilbake, og alle regnet med at Andreas ville bli statsminister. Dessverre kunne ikke Andreas komme, men Margareta kunne. Hun ble på den tiden behandlet som landets førstedame, selv før Andreas var statsminister. Opptakene gikk fint, og under middagen ble jeg sittende å snakke med henne om utviklingen i Hellas.

«Håpet er at Hellas blir et sosialistisk land som Norge».

«Men Norge er da ikke sosialistisk. De siste årene har vi vekslet mellom borgerlig og arbeiderparti regjeringer. Sovjet, det er sosialistisk.»

Så forklarte hun om hvordan Norge sees utenfra. Et land med små politiske forskjeller mellom partiene. Sovjetsamveldet, det var krypto-sosialistisk.

Hva skjedde på veien? Fra denne trygge og respektfulle todelingen? Denne ukas Morgenbladet har innført begrepet De lilla velgerne. Og det gjelder ikke SV’er med fotformsko og lilla skjerf. Det er velgere som ikke er bundet av det gamle skille mellom rødt og blått, som like godt kan stemme Høyre som Arbeiderparti. Alt avhengig av hvilke saker som står på dagsorden. Synes man sentraliseringen har gått for langt, får man stemme Arbeiderpartiet, liker man ikke håndtering av strømkrisen får man velge det motsatte. Man velger ikke lenger en politisk retning, kanskje fordi partiene i liten grad gir oss klare bilder av hvor de vil, man er mest opptatt av hvordan tingene styres. Neppe helt bra.

Forresten. Nå har det dukket opp flere norske flagg fra balkongene i gata. Korpsmusikk ble det også etter hvert.

Miriam og Sam 3

Published 21. april 2023

Så er billetten for ny tur til Nairobi bestilt, og arbeidet med 3 program i serien om Miriam og Sam i gang. Det var egentlig meningen at det bare skulle bli to program, men så var de så fornøyd med de første programmene, samtidig som de så behovet for å behandle ytterligere temaer på denne måten. Denne gangen skal det handle om blant annet radikalisering, et uhyre viktig og vanskelig tema å lage program om for denne målgruppen. I tillegg miljø og inkludering av funksjonshemmede.

Programmene inngår i et opplysningsarbeid som flere organisasjoner jobber med overfor afrikansk ungdom, særlig i alderen 12 til 18 år. Om barn og unge i Vesten står i store utfordringer, er de ikke mindre for barn og unge i Afrika. The United Bible Societies Africa sitt bistandsprosjekt, The Good Samaritan, har I mange år produsert filmer, hefter og samtaleopplegg som skal hjelpe unge afrikanere til å se sin egenverd og hjelpe dem til å sette egne grenser og riktige veivalg. På begynnelsen av 2000 tallet laget jeg en rekke filmer i den sammenheng. Overraskende brukes mange av disse programmene ennå. Og det er både skoler, ulike kirkesamfunn, hjelpeorganisasjoner, ja til og med muslimske organisasjoner, som har brukt dem.

Da jeg høsten 2021 ble spurt om jeg kunne tenke meg å lage et par nye filmer, var det over 10 år siden sist. På nytt måtte jeg dukke ned i unge afrikaneres utfordring. Og det var nok å ta tak i.

For eksempel er det skremmende å vite at den vanligste reaksjonen blant fattige afrikanske jenter som blir voldtatt, er «uflaks». Ikke at noen har krenket og forbrutt seg på dem. Det er blant tema vi tok opp i de første 2 programmene.

Mange unge som har blitt utsatt for vold og annen mishandling har vanskeligheter med å snakke om det. Filmene er ment som speil for disse ungdommene, der de kan snakke om hva karakterene i filmen har opplevd, så de slipper å snakke om seg selv.

Dette er jo filmer som er ment for å vises i klasserom og studiegrupper. Men i Kenya syntes de tydeligvis at de også fungerte som kinofilmer. Her plakaten for en av de største i Nairobi.

Program 1 og 2 er nå med versjoner både på fransk og swahili, i tillegg til engelsk. Det foregår nå et grundig utprøvingsarbeid for å undersøke hvordan programmene fungerer. Ideelt burde man kanskje ha ventet til dette evalueringsarbeidet er ferdig, men det har man ikke tid til. Og den viktigste grunnen er at ungdommene som spiller i filmen vokser, og må ikke bli for store før vi spiller inn 3. og trolig siste episode.

I juni skal jeg ned å møte ungdom og eksperter for å få mest mulig bakgrunn til å kunne skrive et så realistisk manus som mulig.

Men det er også en annen stor utforing knyttet til temaet radikalisering. Jeg har fått vite at skoler i Afrika kvier seg for å ta opp dette som tema i undervisningen. De sier de er redd temaet nører opp under skillet mellom kristne og muslimer. Målet er altså å lage en fortelling som lærere i skolen trygt kan bruke, uten å være redd for å skape ytterligere konflikt mellom religionene. Ganske utfordrende.

Opptakene regner vi med vil skje rundt årsskiftet.

Etterkrigsgenerasjonen – Opp i lufta – ut på tur – del3

Published 10. april 2023

Etterkrigsgenerasjonen – Opp i lufta – ut på tur – del3

Gardermoen Foto: Adobe stock

Da Oslo Lufthavn flyttet fra Fornebu til Gardermoen, hadde familien for lengst flyttet fra Oslo. Jeg hadde sagt opp fast stilling i NRK. Etter en tid som undervisningsleder ved IMMI i Kristiansand, var jeg tilbake i fjernsynsproduksjon med eget produksjonsselskap, Mørland Undervisning Produksjon as, og det med NRK Undervisning som største kunde. Det var da jeg blant annet produserte, trolig NRK’s største undervisningssatsning, «Åpen Videregående», med hele 48 program. Det var en tid med mye reising, ikke minst fra og til Oslo.

Egentlig likte jeg best å ta toget. Men ofte tok det for lang tid. Fra Kristiansand konkurrerte SAS og Braathens om passasjerene. Braathens hadde veldig gode bonusordninger. Man fikk raskt gullkort som ga gratis tilgang Braathens lounge på Gardermoen, og poeng som kunne brukes på ferie med familien.

Med flyttingen til Gardermoen forsvant en del av minnene og følelsene av det å fly som noe eksotisk. Gradvis forsvant også mye av det litt ekstra som gjorde flyturen til noe annet enn ren busstur. Jeg husker da morgenflyet fra Kristiansand inkluderte frokost.

Nei, de sterkeste minnene på Gardermoen knytter seg ikke til flyturer, men ting som skjedde på flyplassen.

Som ganske nylig da man måtte gjennom timelang koronatesting etter å ha kommet fra Afrika, der jeg gjorde opptak i fjor.

Men ett minne står veldig sterkt

Jeg har tidligere fortalt om da jeg sammen med representant for UD sto for mottagelsen av José Ramos-Horta, da han som utenriksminister for det nye Øst-Timor, første gang besøkte Norge.

www.4kapittel.no/mat-og-drikke-var-lille-kaffehistorie-del-5

Året etter, i 2003, var Ramos-Horta invitert av Trondheim studentene til et seminar i Trondheim. Det de ikke hadde tenkt på var at han mellomlandet i Oslo for å fly videre neste dag. Her kom han, ingen tok i mot ham, ingen hadde bestilt overnatting. Han var potte sur og ringte UD. De visste ingen ting, men fikk skaffet et hotellrom og kontaktet Morten Harket, en gammel venn av Horta, som dro opp og fikk roet ham ned.

Men så skulle han jo samme vei tilbake med nok en overnatting i Oslo. Det var da protokollavdelingen i UD ringte undertegnede og spurte om jeg kunne ta meg av utenriksministeren. Rent formelt kunne de ikke organisere det selv, siden de denne gang ikke sto som vertskap. Men siden jeg skulle drive kaffe-virksomhet der nede, (protokollavdelingen var ikke klar over at andre deler av UD motarbeidet planene), håpet protokollavdelingen jeg kunne hjelpe dem med dette.

De skulle sørge for at VIP avdelingen på Gardermoen var til min disposisjon. Resten måtte jeg ordne. Jo, jeg var selvsagt villig til det. Jeg fikk gjort avtale med Grand Hotel hvor jeg fikk Nobel suiten til en rimelig pris. Så fikk jeg vasket Mondeo’en og til sjåfør utstyrt sønnen Stian med svart dress.

Da Ramos-Horta kom ut flydøren sto jeg og førte ham ned trappen til ventende bil som kjørte oss til VIP loungen, mens andre tok seg av bagasjen. På hotellet holdt jeg middag med Ramos-Horta, hans Europa ambassadør og min svigerdatter som Hortas borddame.

Neste dag kjørte Mondeo’en ny tur til Gardermoens VIP avdeling, og fornøyd vinket utenriksministeren farvel. Han så fram til et fruktbart samarbeid om kaffe. Det hele hadde kostet en god del, men det måtte man kanskje regne med. Men så var det altså at denne surmagede byråkraten som hadde bestemt seg for å torpedere hele prosjektet.

Kanskje like greit, ikke mange år senere var det nye uroligheter på Øst-Timor. Ramos-Horta ble skutt og nesten drept. I dag er han president i Øst-Timor.

Men selve flyturene... de er ikke så spennende lenger.

Etterkrigsgenerasjonen – Opp i luften og ut på tur . del 2

Published 5. april 2023

Etterkrigsgenerasjonen – Opp i luften og ut på tur . del 2

Ekspedisjonsbygningen på Nye Fornebu før alle tilbyggene kom.

I forrige innlegg fortalte jeg om min første kontakt med norsk luftfart. Det å være pilot var den ultimate guttedrømmen, og flyvertinne den ultimate pikedrømmen. Fra mine første leveår der veiskrapen og lokomotivet ble sett på som de ypperste tekniske vidundre, ble dette erstattet … og på skolen sang vi: «Om jeg hadde aeroplan, langt jeg ville fly. Tenkte du å flyge høyt opp mot himlens sky?...»

I 1964 ble trafikken flyttet Gamle Fornebu - over rullebanen - til den nye ekspedisjonsbygningen. Her holdt Oslo Lufthavn til, til det hele ble flyttet til Gardermoen i 1998. Det var egentlig her, på Nye Fornebu at den store oppturen for flytrafikken skjedde. Trafikken har så visst økt siden flyttingen til Gardermoen, men troen på lufttransportens fremtid knytter jeg til tiden på Nye Fornebu. Dette var lenge før man snakket om flyskam og flyenes miljøforurensing. Alle ville ha en flyplass i nærheten og i denne perioden ble kortbanenettet bygget ut.

I Nord og Vest er kortbanenettet fremdeles i full aktivitet, men en rekke av småflyplassene i Sør og Øst som startet med faste ruter har måtte slutte, som Geilo flyplass (Dagali), Geiteryggen i Skien og Notodden Flyplass.

*DC8 Det vakreste jetflyet. Foto Felix Goetting*

Med overgangen til Nye Fornebu gikk det mot slutten for de store propellflyene. Propeller ble i stedet brukt på de mindre Twin Otter’ne for kortbanenettet. Nå var det jetflyene som hadde overtatt, som Caravellen, som jeg fortalte om sist. Stadige nye flytyper ble satt inn, også det jeg mener var det vakreste, nemlig DC8. Det var et smekkert firemotors langdistansefly og det kunne ta passasjerer direkte fra Oslo til Los Angeles. Jeg var med på et av de siste direkteflyene fra Oslo til LAX med denne flytypen.

Underveis ble vi underholdt av film som ble vist på lerret fremme i flyet. Projektoren satt i taket og det var litt av en øvelse når flypersonalet skulle skifte de store filmrullene. Alle så den samme filmen. Det var greit om du ikke satt for langt fra lerretet. Lyden var elendig. Den ble distribuert via pneumatic hodetelefoner, en stetoskoplignende sak som var koblet til armlenendet via luftslagenr! Maten derimot var utmerket. Ekte drikkeglass og metallbestikk. Hvem har ikke tatt med noen SAS krystallglass for hjemlig bruk?

*De elendige pneumatic hodetelefonene. Foto: Wikipedia*

Men noe av det mest bemerkelsesverdige under denne perioden var hvordan flyselskapenes organisasjon fikk ringvirkninger. Og det var én mann som hadde ansvar for det, Jan «Janne» Carlzon. Han ble ansatt som administrerende direktør og konsernsjef i SAS i 1981.

SAS var på den tiden i skikkelig krise. De var kjent for stadige forsinkelser og gikk med stort underskudd. I løpet av kort tid fikk Janne selskapet på beina som verdens mest punktlige flyselskap og med godt overskudd. Det var en rekke grep som måtte til på veien til suksessen, men det var særlig ett som fikk innflytelse langt utenfor SAS og luftfarten.

Jannes filosofi beskrev han i sin bok «Riv pyramidene!», som jeg forstår fremdeles selger godt. Målet var en flatere organisasjonsstruktur. Selskapets viktigste produkt og ressurs var ikke maskiner og systemer, men menneskene i førstelinjen. De måtte ikke alltid gå til overordnede i et og alt. De fikk store fullmakter til å ta beslutninger der og da.

Jeg husker tydelig at etter år hvor man aktivt valgte andre selskap for punktlighet og service, ble igjen SAS førstevalget, selv som det kunne koste litt mer. Men der er vi kanskje ikke akkurat nå?

Etterkrigsgenerasjonen – Opp i luften og ut på tur.

Published 21. mars 2023

Etterkrigsgenerasjonen – Opp i luften og ut på tur.

Gamle Fornebu (Wikipedia)

Jeg tenkte på det, da jeg for noen dager siden var på vei gjennom Gardermoen, etter en utenlandstur. Flyplasser står virkelig for mange sterke minner i løpet av livet. Det meste har selvsagt gått i glemmeboka, men noen…

Som da jeg i 1957 sammen med mamma og søsken returnerte etter et år i USA. Vi hadde reist med Stavangerfjord bort, men returen ble med det islandske flyselskapet Loftleider. Vi måtte mellomlande på New Foundland, Reykjavik og Bergen, før vi ankom Fornebu. Jeg har skrevet om reisen også tidligere.

https://www.4kapittel.no/retur-til-norge-etterkrigsgenerasjonen/

Det var første og eneste gang jeg var på Gamle Fornebu. Nei forresten ikke helt. Gamle Fornebu ble nemlig lenge brukt av Oslo Småflyklubb. Roald Øyen var en stor småflytentusiast, og i 1972 produserte han en serie som het Pensjonistene, med Odd Børresen og Julius Haugen i hovedrollene. Jeg var innspillingsleder, og Roald brukte gjerne småfly når vi skulle til Sørlandet for befaring.

Det nye Fornebu sto ferdig i 1964. I 1969, året etter jeg hadde flyttet hjemmefra for å studere, ga jeg pappa en tur med meg til Italia. Da handlet det om chartertur, eller pakketur som det het den gang.

Ejlif Egon Richard Søndergaard Krogager var prest i den lille landsbyen Tjærborg, litt syd for Esbjerg på Jylland. Han likte veldig godt å reise, men den beskjedne prestelønnen ga han begrensede muligheter. Så kom han på ideen om å arrangere bussturer for reiseglade dansker, der han selv var reiseleder.

I 1951 startet han Nordisk Busstrafikk som arrangerte turer til Spania. Virksomheten vokste såpass at det danske kirkeministeriet blir urolig for prestens kommersielle sammenblanding. De blir imidlertid beroliget med at Kroager kun skulle fungere som konsulent for selskapet, noe som knapt var den hele og fulle sannhet. Virksomheten vokste og fikk etter hvert navnet Tjærborg reiser. Nå var det ikke nok med bussreiser. Etter å ha leid fly en tid, besluttet Kroager seg derfor å stifte eget flyselskap, Sterling airways. Det hersker en viss usikkerhet over hvor navnet kom mer fra. Noen mener det er en omskriving av ingeniør Jørgen Størling som han samarbeidet med i opprettelsen av flyselskapet, andre mener det var Eilif Krogagers mors begeistring over sterling sølv og dets holdbarhet. De startet i 1962 med innkjøp av 2 propellfly fra Swiss air DC-6. Et morsom trekk var at flyselskapets flight nummer alltid startet på NB som sto for Nordisk Busstrafikk. Etter hvert hadde flyselskapene begynt å gå over til jetfly og i 1965 fikk Sterlig airways sitt første av i alt 34 Super Caravelle 10B, med plass til ca. 100 passasjerer.

Etter hvert ønsket også nordmenn å ta del i dette eventyret. Det var imidlertid en del formelle problemer siden de ikke hadde reisebyrå i Norge. Dette løste de ved å kjøpe et mindre reisebyrå i Lillesand i 1967.

To år senere var det altså at jeg spanderte en ukes tur til Gardasjøen med Tjærborg reiser og Sterlig airways fra det nye Fornebu. Min første flyreise 12 år etter at jeg hadde returnert fra familiens opphold i Amerika.