YMCA i Nairobi.

Koranbrenning i Sverige, radikalisert ungdom i Afrika og opprør i Frankrike. Alt med mulig overtoner av en religiøs konflikt.  Religion har i uminnelige tider vært brukt til å legitimere krig og terror, enten det er IRA som brukte kristendommen under konflikten i Irland, eller Boko Haram som bruker islam i Afrika.

Men som regel er religion noe man legger oppå  en konflikt som egentlig handler om noe annet. Slik var det for IRA i Nord-Irland. I utgangspunktet var det en konflikt mellom republikanere og lojalister, der arbeidsløsheten var vesentlig større hos republikanerne enn hos de som ville holde på forbindelsen med Storbritannia.  Så viste det seg at republikanerne i stor grad var katolikker, mens lojalistene var protestanter. Da tok det ikke lang tid før partene fant det strategisk å legge det religiøse skillet på toppen av konflikten. Vi husker alle den protestantiske presten Ian Paisly som motarbeidet et hvert forsøk for samarbeid med katolikker.

Jeg skrev sist om møtet med organisasjonen Akili Bomba i Nairobi under arbeidet med manusarbeidet for det tredje programmet i serien om Miriam og Sam. Her drev man med psykososialt arbeid blant radikalisert ungdom som hadde rømt fra terrororganisasjonen de hadde tilhørt. Her fikk de hjelp til å bearbeide de vonde minnene de hadde.

Men jeg besøkte også en annen gruppe som arbeidet med de repatrierte. De holdt til på YMCA (i Norge KFUM og KFUK) sitt senter i Kamukunji i Nairobi.  Gruppen het Kamukunji Peace Network og var en muslimsk organisasjon ledet av Juma Salim. Her var poenget å gi ungdom som hadde vært med i en islamsk terrororganisasjon en alternativ ideologi.

Her besøker vi Kamukunji Peace Network. Legg merke til at jeg som regissør for en hel sofa for meg selv. Noen av personene har vi sladdet ansiktet til.

Juma var opptatt av at ideologi ikke kan bekjempes med kuler. Det bare styrker ideologien. Idelogi kan best bekjempes med ideologi. Han var derfor opptatt av å avsløre terroristenes falske tolkning av koranen, og erstatte den med profetens lære om fred og sameksistens.

Siste dagen under besøket traff vi en internasjonal kjent ekspert på radikalisering, Clifford Okwany. Han er en anerkjent vitenskapsmann som jevnlig besøker universiteter i Europa og foreleser om emnet. Han kunne sette alt vi hadde opplevd under besøket i en større sammenheng.  

Det viste seg at han i sin ungdom, i Nairobis slum, hadde holdt til på YMCA i Kamuknji, stedet vi hadde møtt Kamukunji Peace Network.

Men det var nå ikke det underligste. På YMCA hadde han møtt et par fra KFUM i Norge som hadde støttet ham så han fikk en god utdannelse. Han snakket om dem som sine «foreldre». Da han nevnte navnene, var det et eller annet som minnet meg om noe. Men meg og navn…! Så jeg ringte Bodil. «Neimen kjære deg, det var jo mine studievenner fra lærerskolen. Husker du ikke de var med å serverte under våre 70 årsdager for fire år siden!»

I dette lille blå skuret holder organisasjonen Akili bomba til, finansiert av lokale myndigheter. Her i Nairobis slum forsøker de å hjelpe ungdom som sliter med rus og psykiske problemer, gjerne etter å ha rømt fra en radikal gruppe.

Tirsdag denne uken var det retur etter en drøy uke med research i Nairobi.  Det ble altså til at de ville ha nok et program om Miriam og Sam. Som for de to andre programmene jeg produserte i fjor, handler det om å motivere afrikansk ungdom til å gjøre egne gode valg. Valg som kan være avgjørende for resten av livet. Denne gangen handler det om noe av det mørkeste man kan tenke seg, nemlig faren for å bli radikalisert.

Å ta del i og å endre samfunnet er i utgangspunktet positivt og bærebjelken i et demokrati. Og vi kan sågar godta at noen av utålmodighet blir aktivister og beveger seg på grensen av loven, som å lenke seg for å bevare en elv. Med radikalisering menes derimot at man er villig til vold og drap for å oppnå et eller annet. Som forberedelse til å skive manus for program 3, traff jeg ungdommer som har vært medlem av en ekstremistgruppe eller kriminell bande, men klarte å rømme.

Noe av det første man oppdager, er at det ikke er en eller få veier til radikalisering. Alle de fem jeg traff, hadde hver sin historie, hva som motiverte dem, og hva slags trening de fikk.

Ingen av dem hadde gått inn i dette på grunn av religiøs overbevisning. Typiske motiver var ønske om rikdom, eventyrlyst eller aggresjon mot samfunnet som hadde påført dem eller deres familie urettferdighet.

Treningen foregikk på ulike måter og på ulike steder. En fortalte at han hadde vært i en leir i nærheten som varte i 3 måneder. Deretter skulle han dratt til en ny leir i Somalia for kamptrening. En annen var i en treningsleir nær kysten. Her hadde han hatt kamptrening helt fra starten. Dagene var lange, opp klokka 3 for løpstrening. Deretter kunne det være våpentrening, kamuflasjetrening og trening i etterretning. Det var god tilgang på mat og narkotika. De hadde ingen kontakt med familien eller omverden den første tiden. Imidlertid fikk mødrene gjerne tilsendt penger av organisasjonen. Penger som gjorde at de ikke hadde behov for å lure for mye på hvor sønnen deres var.

Etter endt trening var de med på raid som gjerne var godt planlagt. Noen ganger handlet det om å stjele våpen og ammunisjon. Noen ganger handlet det om ren terror, der man drepte for å skape frykt. Noe av det de hadde gjort hadde brent seg inn i minnet og var vanskelig å hanskes med. Som en av guttene som hadde vært med å brenne en kirke der mange, blant annet barn, brant inne.

Det var ikke lett å slutte i organisasjonen. Ble planer om slikt oppdaget, var det gjerne en kule i hodet. En avstraffelse som ofte ble utført av nykommere for å gjøre dem følelsesløse.

Det krevdes god planlegging og flaks for å lykkes med å rømme.

Her er vi som jobber med produksjonen på besøk hos Akili Bomba og to av av de returnerte. Vi lovet å ikke vise ansiktene.

En fortalte om hvordan han under et raid hadde blitt gjenkjent av en fetter som ropte navnet hans.  Da skjønte han at dette kanskje var den eneste sjansen han fikk til å komme fri. Så han visket til fetteren om å møtes et visst sted. Han hadde nå fått sin egen mobiltelefon, men han visste at den var hacket, så den knuste han. Han hadde også mistanke om at skoene hadde chiper som kunne spores, så de kastet han. Han bodde hos fetteren bare en natt, fikk låne nytt tøy. Kastet det gamle i havet. Flyttet seg fra sted til sted i fire måneder før han torde å komme hjem til familien.

Hver av historiene til disse ungdommene var som en actionfilm. De er fremdeles ikke utenfor fare for hevn. Derfor var det en modig handling å møte oss. Jeg kommer nok tilbake til disse møtene senere.