Fjerde kapittel

Valgets kval – etterkrigsgenerasjonen

Published 16. oktober 2023

Kommunevalget er for lengst over. Jeg må bare innrømme det. Valgkortet ligger fremdeles på skrivebordet. Urørt. Nå skal det sies at jeg var i Italia under valgdagen, men man kunne jo ha forhåndsstemt. Det var også planen. Men den ene dagen gikk etter den andre uten at jeg fikk opp motivasjonen. Hvorfor gikk jeg ikke bare og stemte slik jeg alltid hadde gjort?

Som etterkrigsgenerasjon opplevde vi foreldre som pyntet seg når de skulle dra til valglokalet. Valgdagen var en slags syttende mai for de voksne. Det var jo dette de hadde kjempet for under okkupasjonen, demokratiske valg.

For oss barna var valgene utrykk for noe trygt og optimistisk. Selv som det var uenighet mellom partiene, var man enig om det viktigste. Nå skulle landet bygges.

Stortingets menn og kvinner var solide personer, alle med solid moral og gjerne med lun humor og replikk på lur; som Bent Røysland, Jon Leirfall, Halfdan Hegtun og Hanna Kvanmo.

Geir Helljessen (skjermdump NRK)

13.september 1965 sendte NRK Fjernsynet sin første valgnattsending med Per Øivind Heradstveit som en av programlederne. I 1969 ledet Geir Helljesen sin første valgsending, og i 40 år skulle han være demokratiets ansikt mens stemmene telles opp.

Vi skriver 2023 og årets kommunevalg har vært et underlig sammensurium av tema knyttet til stortingsrepresentanters habilitet, fordeler med pendlerbolig, og brilletyveri. Det som skjer i kommunene, har kommet helt i bakgrunnen.

For hva står egentlig på spill sånn lokalt? Alle syntes å være enig om det meste. Det virker som norske kommuner stort sett blir styrt av nasjonale føringer og at de viktigste kampene står mellom kommunen og staten. Enten det gjelder sykehustilbud, bygging i strandsonen eller ny jernbanetrase.

En annen utfordring vi har fått er alle de nye og små partiene, noe som ofte betyr uklare styringsalternativer ved valget. Med små partier på vippen kan de store partiene bli tvunget i retninger på tvers av det man sto for under valget.

Dette er kanskje noe av grunnen til at jeg ikke var mer motivert til å stemme ved kommunevalget, og at valgdeltagelsen ved kommunevalg har sunket til rundt 60% mens storingsvalget fremdeles er nær 80%.

Fra da vi ble utnevnt til æresborgere av Agliano av Brogermester Marco.

Kanskje de italienske kommunevalgene hadde vært en bedre løsning. I vår landsby Agliano, stemmer man ikke på partier, men på borgermester. Borgermesterkandidatene setter selv sammen et kommunestyre som skal representere bredden i kommunen, og så velger man borgermester med sin liste. Har kandidaten satt sammen et representativt kommunestyre, kan det fungerer så godt at ingen ser grunn til å stille som motkandidat ved neste valg.

Frie valg, kampen for demokratiet og pressefrihet henger nøye sammen. Det er derfor med sorg vi ser at nettopp dette trues i flere av landene i Europa og land vi ønsker å sammenligne oss med. Ta Tyrkia, Ungarn og Israel der viktig rettsprinsipper er truet og en klar ytre høyre dreining.

Men det er da positive trekk også. I går gikk Polen, etter hvert en av Europas militære stormakter til valg og valgte å fjerne fra seg den ultra konservative dreining de har hatt de siste åtte år – i retning av vårt Europeiske demokratiske senter.

Hørt på maken…

Published 27. september 2023

Hørt på maken…

Jeg startet denne bloggen for over tre år siden. Det var midt under Corona-en, og jeg trengte noe å holde på med. Jeg hadde egentlig pensjonert meg som 62 åring. På den ene siden mente jeg det ikke var noe marked for en tilårskommen fjernsynsregissør, men vel så viktig var å kunne starte opp vårt vertshus Casa Karen i Italia. I 2011 hadde vi bygget om huset i Italia til vertshus. Fremdeles hadde jeg noen spredte filmproduksjoner, men det tørket etter hvert opp. I 2018 ga vi oss med vertshusdriften og flyttet hjem.

Helt stille ble det ikke. Vi hadde vi våre prosjekter som hjemmerestaurant i Larvik 15 kvelder i året og fortsatt medvirkning i planleggingen av Barbera Fish Festival hvert annet år. Men aktivitetene var begrenset. Da Corona-en slo til i 2020 ble det veldig stille og jeg følte meg som ekte pensjonist. Jeg hadde egentlig tenkt å kalle bloggen Siste kapittel. Men det fikk jeg ikke lov til, det ble for negativt, så i stedet ble det 4 kapittel.. herfra og ut. Så skulle det vise seg at det stadig blir nye prosjekter og med det fravær av pensjonistidentitet.

For 30 år siden følte jeg meg gammel for første gang, da jeg som 44 åring ble dimittert fra Heimevernet i Lillesand. Jeg var blitt for gammel til å ligge i skauen med de andre guttene! Noe jeg hadde gledet meg til hver høst, midt i tyttebærsesongen og noen uker før elgjakta. Ag3’en, uniformen og de skarpe skuddene i klesskapet var der ikke lenger. Det ble en del av 40 års krisa.

Etter det har det stort sett gått i ett. Stadig nye prosjekter, flytting og muligheten for stadig å lære seg noe nytt. Til altså det hele bremset opp under Corona-en.

Man får tid til å kjenne etter. Et kne som plutselig streiker. Å besøke leger, spesialister og fysioterapeuter blir en vesentlig en del av tilværelsen. Men ingen store og alvorlige ting har de funnet. Bare ting som «dette må du regne med i din alder».

Nå er det en ny greie som står for tur. Hørselen. Ironisk nok, siden jeg på nytt har fått oppdrag fra Døves Media. Det er ikke det at jeg er i ferd med å bli døv, jeg må bare innse at jeg begynner å høre dårligere. Jeg har ikke problemer med hverken de høye eller de dype tonene, heller ikke samtale en til en. Det er når jeg må forholde meg til en gruppe som under et møte – og kanskje i et rom med dårlig akustikk. Da hender det jeg sliter. Særlig når jeg skjønner at de andre ikke har problemer med å følge med i samtalen. Jeg merker at jeg etter hvert har sluttet å spørre: «kunne du gjenta det du sa der?» I stedet gjette meg til hva det var som ble sagt.

I går var jeg hos spesialist i øre-nes-hals. Joda, jeg kunne høre både de høye og de dype tonene, men problemet med å oppfatte samtale mellom flere: «dette må du regne med i din alder». Men, vi ønsker å sjekk ut om du vil ha hjelp av et høreapparat. Det vet vi ikke før vi har forsøkt. Så i slutten av november får vi se…. Å bruke høreapparat, hvorfor oppleves det mer aldrende enn å bruke briller?

Morsomt, latterlig eller bare underholdende.

Published 3. september 2023

Morsomt, latterlig eller bare underholdende.

Mine morsomme helter: Victor Borge, Louis de Funès og Tor Erik Gunstrøm.

En god latter forlenger livet, heter det, og mediene har gjerne forsøkt å bidra til en slik helsegevinst. For hvor befriende er det vel ikke å kunne gi seg over i en sprudlende latter så tårene triller. Det første riktige morsomme jeg husker, var ablegøyene til onkel Kristian. Det handlet ikke om vitser med overaskende poeng, men improviserte kommentarer og utrerte ansiktsuttrykk.

Når jeg tenker etter, lignet onkel Kristian ganske mye, både i utseende og form for humor, på en av de største, nemlig Victor Borge. Den jødiske pianisten som rømte fra Danmark rett før krigen og ble megastjerne i USA. Borge var en av de første komikerene jeg så på fjernsyn, rundt 1960.

I oktober 1999, 90 år gammel, bare et år før han dør, holdt han sin siste konsert i Norge, I Oslo konserthus. Sammen med pappa som var en stor fan, Bodil og mine to sønner, fikk jeg oppleve ham live.

En annen som hadde noe av den samme type humor, timing og mimikk , var den franske komikeren Louis de Funès. Under hans filmer kunne jeg få latteranfall så jeg ramlet ned mellom benkeradene på kinoen. Det gikk en historie om en som fikk hjertestans av et latteranfall under en av hans filmer. Jeg tror det så gjerne. Mine barnebarn elsker å se hans gamle filmer, ikke fordi de synes de er så morsomme, men fordi de elsker å se bestefar brekke seg av latter.

En annen komiker som har dette naturlige med timing og ansiktsuttrykk, er Tor Erik Gunstrøm. Da vi bodde i Italia, hadde han feriebolig i nabobyen. Det ga oss sjansen til å oppleve ham på nært hold. Og han er bare morsom. Selv de mest trivielle hendelser blir til god humor. Som da han og hans svigerfar hadde gått til gudstjeneste i landsbyens kirke. Som vanlig under en katolsk messe hilser man på dem rundt seg, før nattverden, ved å ta hverandre i hendene og sier «Pace» (fred). Tor Erik og svigerfaren, med sitt svært begrensede italienske ordforråd trodde de bare var hyggelige og presenterte seg, så de hilste blidt tilbake «Tor Erik Gunstrøm». Tanken hadde slått ham at om noen fra landsbyen kom til Norge og deltok i norsk gudstjeneste, kunne det hende at de, når sidemannen tok en i hånden og sa «Guds fred», så svarte de «Tor Erik Gunstrøm».

Hva som oppleves som morsomt, forandrer seg gjennom tiden. Det er ikke mange av dagens komikere jeg synes er virkelig morsomme. Jeg kan humre, smile og la meg underholde, men det å kunne le sånn helt hemningsløst, det skjer ikke ofte lenger.

Skjermdump NRK Radio.no

Derfor er det så hyggelig når en av mine favoritter kommer opp med noe nytt, og det har nå skjedd. Rune Nilson har lang fartstid i media. Under perioden med radiokanalen Kanal24 var vi en kort periode kollegaer. Han hjalp oss bl.a. med å lage jingler til sendingene våre. Etter Kanal24 perioden var han tilbake i NRK og skapte serien Lønsj, der han kunne utfolde seg med alle sine personligheter og stemmer som samen Jan Olsen og sørlendingen Ansgar Waldermarsen. Nå har han startet ny podkast som heter Radio Utslagsnes. Godt å få le så tårene triller igjen.

Håper maten smaker

Published 24. august 2023

Håper maten smaker

Cellebasert landbruk. Faksimile/Morgenbladet(Nr31)

I Finland, som mange andre steder forsker man på hvordan man kan brødfø verdens voksende befolkning, på en bærekraftig måte. Vi som trodde dette med drivhuseffekten handlet om å slutte med spraybokser har måttet innse at en av de store miljøsynderne er kjøttproduksjonen i verden. Derfor forskes det på erstatninger, som maskinen over som produserer proteinpulveret Solein. Utfordringen for mye av denne forskningen er at den er så energikrevende at den også har problemer med bærekraften. Dessuten, lab-kjøtt og proteinpulver, - det lover ikke godt for de store matopplevelsene. Bare navnet: Cellebasert landbruk gir nærmest science fiksjon assosiasjoner. Men må vi, så må vi.

I mellomtiden kan vi bli flinkere til å utnytte rester og redusere matsvinn.

Jeg elsker sild som pålegg, gjerne i karrisaus, sennepssaus eller rømmesaus. Som oftest går glasset tomt for sild mens det fremdeles er mye saus igjen. Ingen grunn til å kaste det. I dag fant jeg et sildetomt glass med rømmesaus i kjøleskapet. Det er utmerket over e skive med hardkokt egg. Grønt fant jeg i hagen. Der er det masse med blomkarse om dagen; vakre og smakfulle.

Smørbrød med kokt egg og rømmesaus, pyntet med blomkarse.

Italiensk mattradisjon er mer bærekraftig.

Vi kan også lære mye av italiensk mattradisjon. Et typisk italiensk måltid består av flere retter, og ofte bare med en som inneholder kjøtt eller fisk, og da gjerne bare et lite stykke. Tradisjonen er at man starter med antipasti, som betyr «før måltidet». Her skal appetitten vekkes, gjerne med syltede eller bakte grønnsaker. Kanskje litt ost. Så kommer primo «Første rett» som tradisjonelt er den som skal mette. Dette er pasta, risotto eller polenta. Når man så kommer til secondo, er den verste sulten stillet, så her handlet det først og fremst om en smaksopplevelse.

Så et første bidrag, kan være å bruke rester, spise mer italiensk, og dermed minske bruk av kjøtt.

Kanskje noe for Miriam og Sam

I andre deler av verden er utfordringen større og mer påtrengende. I Afrika er man også på jakt etter bærekraftig landbruk. Da jeg var i Kenya i juni for å planlegge innholdet til neste program i serien Miriam og Sam, tenkte vi det hadde vært fint om vi kunne ha med noe om dette. Her er man også på jakt etter nye proteinkilder, men helst uten bruk av kostbar energi. Vi besøkte i den forbindelse International Centre of Insect Physiology and Ecology, og Dr. Julius Ecuru som forsker på bruk av insekter i matproduksjonen. Dette er prinsippet.

De fanger noen insekter. Her forsker de på alt fra husfluer til gresshopper.

Insektene lever av matavfall og legger egg…

… som utvikler seg til larver som enten kan spises direkte eller brukes som hønsefor.

I sin levetid gir larvene avføring som kan brukes som gjødsel til planter. Det viser seg at dette er en veldig enkel, effektiv og lite ressurskrevende form for landbruk. Dr Julius tror dette er framtiden, og jeg må innrømme at jeg nok heier mer på insekts landbruk fremfor cellebasert jordbruk.

Jeg tror jeg skal la Sam og vennen starte en liten bedrift med 4 – 5 høner og en slik insektsfarm, i neste film.

Sjølivet – Etterkrigsgenerasjonen

Published 6. august 2023

Sjølivet – Etterkrigsgenerasjonen

Langs Kyststien ved Rakke.

Denne sommeren har vi hatt av besøk av våre 6 barnebarn. Ikke alle på en gang – hele tiden, men i en periode 5 stykker fra 2 til 16 år. Det er ingen selvfølgelige å få lov å følge med på hvordan de gror til, blir personligheter og oppdager stadig nye sider ved tilværelsen. Men det betyr også at det blir liten tid til egne aktiviteter. Så når vi får noen dagers opphold mellom besøkene, forsøker vi å utnytte tiden med for eksempel tur på Kyststien som går fra Larvik til Helgeroa.

Her kan vi gå små eller store etapper i en godt tilrettelagt løype, ha med litt kaffemat og sitte å se utover havet. Da dukker ofte savnet av båtlivet opp. Om det ligger i slekta med skipsbyggere og kapteiner vet jeg ikke, men sjø og båtliv har alltid hatt en dragning.

Typisk Pram Foto: Wikepedia

Det var nettopp i farvannet her utenfor Larvik, ikke langt fra hvor min families hytte lå, hvor jeg har de første minnene fra båtlivet. Vår første farkost fikk vi da jeg var rundt ti år. Pappa hadde kjøpt en pram fra en båtbygger oppe i Telemark. En pram er en nesten flatbunnet robåt med tvert akterspeil. Som ferskvannbåt hadde den lavt fribord, og egnet seg derfor egentlig ikke så godt for sjøen. Det tålte ikke høye bølger. Var vi på hytta vår i Brunlanes var vi ute og fisket, så sant været tillot det. Det ble mest småtorsk. På 70tallet solgte pappa hytta, og med den den gamle prammen. Nå var jeg gift og drømte om egen båt. På 80 tallet flyttet vi til Lillesand, og med ett var egen båt like naturlig som å ha egen bil.

Så fram mot 2010 tallet hadde vi med en kort pause egen båt vi kunne benytte i en av Norges vakreste skjærgårder, Blindleia. For en stor del av sommerhalvåret var det å kunne dra ut på sjøen ikke noe man bare gjorde i feriene, men også ofte etter endt arbeidsdag. Middagen kunne vi nyte enten på et skjær eller rundt bordet om bord. Når jeg tenker på det, var båtlivet en viktig del av livet i mange, mange år. Toppen var da jeg produserte serien Trivsel på sjøen, Båtførerprøven for NRK rundt tusenårsskiftet. Da ble det mye sjøliv noen år. Nå er det hele bare et godt minne, her jeg sitter uten egen båt på Kyststien og ser utover mot horisonten.

Med egen båt i Blindleia.

Så ble vi sittende å lure på akkurat når vi kjøpte vår siste båt og hvor hadde vi båtplass. Det var flere steder, noen husket vi. Det hele var blitt litt uklart. Sånn er det blitt med minnene.

I 50 år var båtlivet en større og mindre del av livet, riktignok med noen små avbrudd. De siste 15 år har vi ikke vært båteier, og vil vel heller ikke bli det igjen. Nå får det bli med minnene for de neste 12 år som er vår statistiske gjenværende levetid. Da vil sjølivet avsluttes med den siste ferjeturen.

Og i mellomtiden vandrer vi videre på livets Kyststi.

For barnebarna som fylte huset i Larvik denne sommeren håper jeg sommeren har gitt gode minner. Nå har også noen av barn og barnebarn skaffet seg egen båt, så det blir nok litt sjøsprut på meg ennå noen ganger.