Fjerde kapittel

Etterkrigsgenerasjonen – I dag hadde pappa vært 100 år.

Published 23. februar 2024

Etterkrigsgenerasjonen – I dag hadde pappa vært 100 år.

Pappa under en utstilling i Lillesand. Foto: Lillesandsposten.

Det lysnet etter en lang natt, lille julaften 2017. En uke tidligere hadde jeg fått telefon fra Høvåg pleiehjem; nå var det trolige få dager før pappa ville sovne inn. Alle vi søsknene strømmet til. Dagene gikk, og vi forsto at det var snakk om mer enn noen få dager. Så vi satte opp en turnus. Ansvaret for å våke skulle gå på omgang. Denne siste natten var det min tur. Alt jeg og de andre hadde skjøvet på av oppgaver før jul gjorde at dette var siste mulighet for oss søsken. Jeg måtte snart dra og to nevøer var på vei for å ta neste vakt.

Ansgar Mørland var yngstemann i en søskenflokk på 8, sønn av grosserer Nils Mørland i Arendal. Tre brødre og en svoger hadde gått inn i firmaet, men det hadde Ansgar ingen interesse av. Han ville bli noe kreativt. Og det var maler han ville bli. Vi barna hadde hørt deler av denne historien. Søster Astrid som ble maler klarte å vikle opp noen av trådene da hun nylig besøkte en utstilling i høst. Dette er utdrag fra hennes Facebook post:

«I går var siste dag for utstillingen med bymaleren Fred. Therkelsen på Bomullsfabrikken i Arendal. Og jeg var 99 % sikker på at det var nettopp denne maleren pappa (Ansgar Mørland) hadde studert i barndommen. Han fortalte meg om denne maleren flere ganger, men jeg kunne ikke huske navnet hans. Men kunne det være så mange bymalere som sto ute i kulda i Arendal på den tida? I hver en ledige stund dro han på leiting etter denne maleren. Spurte seg for. Har dere sett maleren? Hvor står han i dag? Som 7.. 8.. 9 10 åring.. ble han mobbet av barn og lærere.. han var venstre hendt (og fikk slag over fingrene når han skrev med feil hånd) og stammet.. . Heldigvis hadde han tidlig en egen lidenskap, og oppsøkte denne maleren ( som jeg nå fikk bekreftet i katalogen til utstillingen). Han sto der og studerte han, og .. det var da han bestemte seg for å bli kunstner. Han gikk på malerkurs som 14 åring og malte bilder fra sitt kvistværelse i Bendikskleiva. Men faren satte foten ned. Kunstnertilværelse blant bohemen i hovedstaden var ikke noe for hans sønn.»

Et av pappas første bilder som tenåring med utsikt fra kvistværelset i Bendikskleiv.

Han fant imidlertid en annen vei der han kunne dyrke estetikken, nemlig som gartner. Han dro sågar til København for å utdanne seg i blomsterbinding. Da var du ekspert i blomsterdekorasjoner og kranser. Men hva skulle han bruke det til? Han forsøkte å kjøpe en gård på Rygene. Men da dette var under krigen var det en NS mann som fikk gården. Med hjelp av faren fikk han bygget noen drivhus nedenfor Hylleveien på oversiden av grossererfirmaet. Utsalg hadde han i første etasje i Bendiksklev. Den historien endte en kald vinternatt da varmen i drivhuset sviktet og alle blomsten frøs i stykker.

På den tiden var han begynt å dra rundt som sangevangelist i Frikirken. Han spilte trekkspill og hadde god sangstemme, verre var det med å tale siden han slet med stamming. Da gartnerprosjektet gikk ad dundas, var det noen som fant på å kalle ham som forstander i Sannidal Frikirke. Han lurte lenge. Selv mente han at han hadde sagt til Vårherre at han skulle ta jobben om han ble kvitt stammingen. Siden stammet han ikke, men minnet om problemet hang igjen. Han likte f.eks aldri å snakke i telefon.

Som pastor i en liten menighet hadde du ingen heldagsstilling. Deler av inntekten måtte du ordne på andre måter. Da var det greit å ha malingen som hobby. Det betydde resten av livet en kjærkommen ekstrainntekt.

At han var en dyktig maler, ble bekreftet ved at dette maleriet ble antatt på Sørlandsutstillingen.

Da han var pastor i Skien på 60 tallet fikk han mulighet til å utvikle en annen av sine kreative sider. At han var musikalsk, visste vi jo. Han spilte en rekke instrumenter: trekkspill, gitar, cello for å nevne noen. Nå ville han gjerne skaffe seg en mer formell utdanning, og da Trygve Lindemann en sesong hadde lagt deler av Musikkakademiets musikklærerutdanning til Grenland, meldte pappa seg på. Med instrumentene orgel, piano og sang klarte han eksamen med glans.

Jeg husker særlig han gledet seg til orgeltimene med det store orgelet i Skien kirke med organist Kristoffer Kleive som lærer, far til Iver Kleive.

Noen år hadde han deltidsjobb som musikklærer ved Lund folkeskole i Skien.

Litt ekstrainntekta ble det også av litt pianostemming.

Jeg var verken særlig musikalsk eller billedkunstner. Min greie ble å formidle gjennom film, fjernsyn og teater. Så skulle det vise seg at også her hadde pappa og jeg hadde noe felles. Jeg hadde jo alltid hørt ham preke, men hadde ikke tenkt så veldig mye på oppbygging og form.

Etter noen år ansatt i NRK hadde jeg vært på kurs ved Sveriges Radio i Stockholm. Vi hadde lært om fildramaturgi, kunsten å fengsle et publikum. Gleden var stor over at vi hadde fått et begrepsapparat til å kunne analysere og planlegge den beste måten å bygge opp et program.

Overaskende var derfor stor da jeg under neste preken til pappa oppdaget at oppbyggingen fulgte de samme reglene for dramaturgi jeg hadde lært.

Pappa slet hele livet mellom kunstneren Mørland, med det åpne nysgjerrige, empatiske og liberale kunstnersinn, og den konservative og strenge presterollen. Jeg tror det plaget ham store deler av livet.

Jeg hadde pakket vesken med de få tingene jeg hadde med. Alt var klart til dra. Jeg var skuffet. Planen hadde vært at en av søknene skulle være her til det siste, det hadde han fortjent. Han lå der og pustet rolig. Det var nå over et døgn siden vi hadde kontakt. Jeg må tilstå at jeg sendt en tanke til Vårherre om at dette var urettferdig. At han som hadde tjent ham et helt liv måtte dø uten et av sine barn hos seg. Jeg hadde reist meg, så mot sengen på vei ut. Der lå han å pustet ut og inn og ut og….. Sekundene gikk. Det kom ikke noe nytt innpust. Det var som Vårherre humret i skjegget: Ja da, ja da. Jeg hørte deg nok.

Kokkelandslaget til festivalen – 15 år i Piemonte

Published 31. januar 2024

I dag er det to dager til Kokke-OL 2024 starter i Stuttgart, Tyskland. Kokkelandslaget er for lengst på plass. For de tre teamene er forberedelsene i full gang. Seniorlaget, Juniorlaget og Community Catering som inkluderer personalrestaurant, kantine, institusjon og catering. I motsetning til Bocuse d'Or, der hvert land stiller med en kokk, en kandidat, er det her nesten 30 norske kokker som skal i sving.

I 2024 er det 10 år siden vi arrangerte den første Barbera Fish Festival. I løpet av disse 10 årene har vi hatt mange vinnere av Bocuse’or som gjestekokker. Hadde det ikke da vært storartet om vi hadde fått kokkelandslaget som gjester ved høstens jubileumsfestival? I det siste året har vi hatt dialog og de har vært positive til å få det til. Vi forsøkte å få til en avtale, men det dro litt ut. Tenk om det ble gull på ett av lagene. Da ville de kanskje få så mange fristende tilbud at vi….

Men så, sist lørdag kom mailen med avtalen undertegnet. Vi får besøk av ledelsen i kokkelandslaget under høstens Barbera Fish Festival. Puhh!

Her kan du følge med konkurransen i Stuttgart. https://www.olympiade-der-koeche.com/en/

Jeg har nevnt det før, men her er nok en gang historien bak Fiskefestivalen.

I Piemonte finner vi et av verdens mest kjente vinområde, kjent som områdene Langhe, Roero og Monferrato. Herfra kommer viner som Barolo og Barbaresco. I den østre delen finner vi hovedområde for vindruen Barbera, Barbera d’Asti DOCG.

Midt i dette Barbera-land ligger den lille landsbyen Agliano Terme med rundt 1700 innbyggere. I 2013 bestemte noen av de yngre vinprodusentene seg for å lage en assosiasjon, Barbera Agliano. De hadde sett seg lei på at byer rundt hadde suksess med ulike former for vinfestivaler, uten at de selv hadde et arrangement som kunne markedsføre landsbyens produsenter på en bedre måte. Noen av de første norske som hadde kjøpt hus i Agliano Terme, Bodil og meg, foreslo en festival som viste hvordan Barbera kunne kombineres med hvit fisk, i dette tilfelle torsk. Dette tente assosiasjonen på. Vi fikk til et samarbeid med Sjømatrådet og i 2014 ble første Barbera Fish Festival arrangert.

Det ble en suksess, ikke minst takket være støtten fra Sjømatrådet og deres italialeder Merete Kristiansen, en dokumentarfilm på TV2, vår første norske gjestekokk Gunnar Hvarnes, og innsatsen fra vinprodusentene i landsbyen.

https://vimeo.com/147102253

Å kombinere fisk og rødvin var ikke vanlig i Italia, så italienske medier, både aviser, TV og matblader kastet seg over dette nye.

I de 10 årene vi har holdt på har vi hatt en rekke kjente norske gjestekokker, som Ørjan Johannessen, Dag Tjersland, Sven Erik Renaa, samt kjente italienske kokker som Enrico Crippa og Davide Paluda. I tillegg flere produsenter av tørr- og klippfisk.

Parallelt med historien til festivalen, har landsbyen Aglaino Terme opplevd i å bli en av de største leverandører av den nye toppvinen Nizza DOCG, den høyeste denominasjonen Barbera kan få. Tidligere var Barbera d’Asti DOCG den høyeste kvaliteten for Barbera. Problemet var at Asti området var veldig stort, med ganske varierende kvalitet. Behovet for å beskrive hjerte-området for Barbera gjorde at området i og rundt Agliano fikk den nye betegnelsen Nizza DOCG, oppkalt etter de kommuner som ligger rundt bekken Nizza som ender opp i byen Nizza Monferrato.

Ikke nok med det. I mars skal vi starte feiringen her i Norge. I Oslo 14. og 15. mars. Hold av dagene. Mer om dette om noen uker.

Skinner eller Piaget – Fra dampradio til sosiale medier

Published 18. januar 2024

Skinner eller Piaget – Fra dampradio til sosiale medier

Siden interessen for lærerutdanning er synkende er det kanskje like greit å venne seg til tanken. (Adobe stock)

Jeg hadde vært på møte på Døves Media på Helsfyr. Nå satt jeg på T-banen på vei til sentrum for å ta toget hjem til Larvik. Ved siden av meg satt Daniel, en av lederne ved Spillskolen på Høyskolen Innlandet. Skolen ligger på Hamar og er sentrum for mye av spillutvikling i Norge. Jeg så rundt meg. Så å si alle satt og stirret på hver sin mobiltelefon. Det fikk meg til å dra fram en av de store diskusjonene for tiden. Er det for mye skjermbruk i skolen? Daniel smilte litt oppgitt. De samme som kritiserer skjermbruken hos barn kunne kanskje starte med å se kritisk på eget skjermbruk. Dessuten, problematisering av skjerm, enten det er TV, videokassetter, mobiltelefon eller Ipad har vi alltid hatt. Jeg måtte være enig med ham i det.

Da jeg på 80 tallet jobbet ved IMMI, Internasjonalt Masse Media Institutt, var det overdreven TV bruk det handlet om. I Norge hadde Barne TV økt fra én sending i uken til daglige sendinger, og man snakket om ny NRK kanal med barneprogram hele dagen. Fra USA hørte vi om barn som satt å så TV over 5 timer hver dag. I tillegg var det utfordringer med voldelige videokassetter. Så skjermproblematikken er ikke helt ny. Nok å bekymre seg for allerede da.

Det som er nytt, er den økende bruk disse såkalte «sosiale medier», som Ipad og adgang til smarttelefoner, i skolen. På 60 tallet hadde vi bare skoleradioen. Skjermbruken var begrenset til lysbildestrips som fulgte radiosendingen. Hver gang Hans Julius Birkrem eller en av de andre stemmene i skoleradioen ville at man skulle skifte lybilde, slo de på en gong gong. I 1962 kom Skolefjernsynet. Her skulle klassen samles foran fjernsynsapparatet og se dagens program. Det var ingen opptaksmulighet, så timeplanen måtte gjerne gjøres om for å følge sendingene. Jeg husker atmange lærere var negative til Skolefjernsynet. De følte de ble redusert til vakter og teknisk personell. Etter hvert ble programmene mere lærervennlige, et slags læremateriell på linje med andre hjelpemidler i klasserommet, som kart og plansjer.

Som jeg har fortalt tidlige, hadde jeg på slutten av videregående med en drøm om å jobbe i NRK Fjernsynet. I 1968 var det ingen filmskole eller mediehøyskole. Hvordan skulle man da komme seg inn? Jeg besøkte flere avdelingssjefer i NRK, som Lauritz Johnson. Han var veldig hyggelig og rådet meg som alle andre: «Skaff deg en embetseksamen. Så kan du søke om stipendiatstilling.» Ja, ja, men hva slags embetseksamen? Det var ikke så nøye. Jeg valgte pedagogikk i mangel av noe bedre.

Ikke et uklart bilde av skoleklasse med Ipad'er men elever med Skinners læringsmaskin fra 1960 årene. (Skjermdump Wikipedia)

Her lærte vi om psykologen B.F. Skinner og hans læringsmaskin. Han var inspirert av Ivan Pavlov og hans hunder. Som med hunder mente han barn kunne lære effektivt ved å få umiddelbar gevinst når de gjorde noe riktig, og ubehag når de gjorde noe galt. Gjennom slik operasjonell betinging: stimulus – respons – konsekvens, skulle de tomme boksene barn var, fylles med ønsket kunnskap og ferdighet. Vi følte at det var noe mekanisk ved det hele.

Det var derfor stor glede da en ny stjerne steg opp på pyskologiens og pedagogikkens himmel i de årene, Jean Piaget. En underlig skrue som startet som biolog og ekspert på bløtdyr, og som etter hvert kunne smykke seg med titler som psykolog, zoolog, logiker, filosof, universitetslærer, biolog og pedagog. Han mente i motsetning til Skinner, at barn ikke var tomme bokser, men individuelle skapninger som gjennomgikk utviklingsstadier som var avgjørende for å forstå verden rundt seg. Pedagogikken ble nå mer opptatt av å forstå barns utvikling enn å lære dem ved hjelp av en maskin. Vi syntes det var befriende.

Gode gamle Jean Piaget

Det har vært interessant å følge debatten om den omfattende bruken av Ipad i skolen. Lenge ble skeptikerne møtt med arrogant ovenfra ned holdning. Nå virker det som om debatten er noe mer jevnbyrdig, ja endog kanskje i skeptikernes favør. Er det det samme som skjer igjen, at den moderne læringsmaskin må gi tapt for en ny Piaget-bølge?

Fortidens Ipad, Skinners læringsmaskin. (Wikipedia)

Dette kommer jeg til å skive mer om, for med mitt nye prosjekt kommer jeg til å tråkke i dette minefeltet. Sammen med Daniel, han jeg satt sammen med på T-banen.

Ny start – Fra dampradio til sosiale medier

Published 15. desember 2023

Ny start – Fra dampradio til sosiale medier

Det har gått nesten ett år siden jeg la ut dette bildet på Facebook i januar. Jeg hadde nettopp vært på møte med Døves Media og NRK Super for å drøfte en ny serie for hørende og døve barn. Begge hadde tidligere erfaringer med meg som manusforfatter og regissør. Nå lurte de på om jeg kunne tenke meg å skrive og regissere en Fantacy-historie i 6 episoder. Og jeg som syntes engasjementet i Afrika var i meste laget for en gammel mann. Kunne jeg klare å lage noe godt i Fantacy sjangeren i 2023? Det hele var så uventet og sprøtt at jeg sa ja. Jeg satte i gang å skrive og fikk gode tilbakemeldinger.

I februar la jeg ut dette bilde i bloggen. Her, på en benk i Stavern, hadde jeg som nyforelsket sittet og fabulert for min utkårede hvordan min første spillefilm skulle være. Og det var ikke så langt unna det jeg da satt og skrev på denne våren. Kunne det virkelig være sant at jeg nå skulle kunne realisere ideene fra den gang? Samtidig var det en stemme som sa: om noe høres for godt ut til å være sant, så er det neppe sant.

Da produksjonsfolkene hadde «brukket» ned manus og fant at det ville koste mellom 8 og 9 millioner kroner, og det falt sammen med at NRK måtte spare over 300 millioner, var det ikke overaskende at planene ble lagt på hylla. Men gøy hadde prosessen vært, og jeg hadde fått betaling for arbeidet.

Jeg hadde jo Afrikaprosjektet, Miriam og Sam, noe som egentlig var nok for en pensjonist.

Men så kom NRK Super tilbake. De hadde jo plikt til å lage tegnspråkprogram for barn. Kunne Døves Media og jeg komme opp med et rimeligere prosjekt, kanskje for en noe yngre målgruppe og med referanser til Norske Folkeeventyr?

Så var det å sette seg til tastaturet igjen. Nye ideer ble klekket ut og presentert for NRK. Igjen var reaksjonene positive. Dessuten fant de at en av figurene kunne brukes til andre mer volumprogram. Så det ble bestemt å starte arbeidet med et utviklingsprosjekt knyttet til denne figuren, en avatar som kan brukes i program, spill og bøker, i flere år framover. Planen er å gjøre dette i samarbeid mellom NRK, Døves Media og Spillskolen ved Høyskolen Innlandet.

Nå har man brukt noe tid å finne finansiering til utviklingsprosjektet. Og her er jeg, i begynnelsen av desember 2023 på vei ut fra hovedkontoret til Døves Media. Pengene er funnet, og andre uke i januar starter det hele opp. Et prosjekt, et av de mest omfattende i hele min mediekarriere. Du gode!

Mørk dress – Etterkrigsgenerasjonen

Published 5. desember 2023

Mørk dress – Etterkrigsgenerasjonen

I rundt førti år har jeg fått være del av et lutefisklag, en gjeng herrer invitert av min gode venn Thor. Medlemmene i gruppen har variert - noen har kommet og noen har gått. Men en kjerne har alltid fått være med. Mye har skjedd siden man var 35 år. Desto mer betydningsfullt er det å få lov til å være en del av en slik rite.

Verten har nå flyttet til Farsund, noe som gjør det naturlig å la evenementet strekke seg over flere dager. Vi kommer fra øst og vest fredag ettermiddag og forlater stedet søndag formiddag. Lutefisk fortæres lørdag kveld, og i passende tid før måltidet ikler herrene seg svart dress, hvit skjorte og slips. Det var det helt naturlig å gjøre på 80 tallet, og den tradisjonen holdes ved like. Noe annet hadde da også blitt helt feil, siden verten har pyntet bordet med sitt vakreste porselen og krystall. Ikke for det. Etter noen timer kaster de fleste jakkene. Men stilen og høytiden var etablert.

For de fleste i min generasjon var konfirmasjonsdressen den første og lenge den eneneste dressen man hadde. Å fremdeles passe i sin konfirmasjonsdress etter hvert som man grodde til var tegn må at man holdt seg godt. Nå var det ikke helt sant, for når man kjøpte konfirmasjonsdress på 60 tallet var det stadig godt med legg og oppbretter som kunne legges ut og ned etter hvert som man grodde til.

Dress var tegnet på at man var blitt en mann. For vår foreldregenerasjon skulle man ha minst en mørk dress, som betydde svart eller mørk blå, og en grådress. Med dette var man skodd for det meste, man trengte egentlig ikke noe mer. Man fikk heller gjøre variasjonen ved hjelp at slipsfarge og mønster.

Men så, i løpet av 70 tallet, var herremoten i fullstendig endring. Nå holdt det ikke bare med mørk og grådress. Jeg hadde dresser i burgunder, blått, turkis, beige … med og uten skulderputer, noen endog med matchende vest. Man hadde rett og slett en dress for enhver anledning. Skapet var etter hvert fullt av dresser.

Samtidig ønsket man å være fri til å kle seg som man ville. Det merket også de bedre restaurantene som opplevde at den dresskledde restaurantgjest ikke lenger var en selvfølge, noe som førte til at man på slutten av 60 tallet så seg nødt til å innføre slipstvang.

Da vi kjøpte hus i Italia på begynnelsen av 2000 tallet forventet jeg at italienske topprestauranter hadde dresskledde gjester. Der ble jeg overasket. Selv på 3 stjerners restaurant kom man «casual». Hvorfor? Italienere oppfattet dress som arbeidsuniform. Derfor er spisestedene fulle av dresskledde herremenn til lunsj, men etter jobb har de kledd seg om med pen bukse og skjorte.. og kanskje en jakke.

En titt i klesskapet viser at de fargede dressene er fraværende, et par mørke henger der og en lindress som ble innkjøpt for et sommerbryllup for to år siden. Usikker på når og endog om jeg får brukt den igjen. Fargede skjorter er det nok av. De mørke henger der klar til begravelser, konfirmasjoner, jubileer … og lutefiskgjengen.