Press "Enter" to skip to content

Etterkrigsgenerasjonen del 1

0

Rester av piggtrådsperringer rundt tidligere tyske installasjoner, var nok de vanligst minnene fra krigen vi etterkrigsbarn opplevde.

Fra tid til annen vil jeg skrive litt om de første årene – for vår generasjon, etterkrigsgenerasjonen.

For bare noen uker siden døde den siste stemme fra andre verdenskrig, Vera Lynn.   Hun hadde, mer enn mange andre, holdt liv i fortellingen som formet vår generasjon.  «We'll Meet Again» og «The White Cliffs of Dover» var på mange måter selve lyden av krigen.  

En krig vi selv ikke var til stede i men likevel preget livene våre. Født 12 februar 1949 ble den siste nordmann henrette mens jeg lå i mammas mage, og jeg var 7 år da den siste landssviker hadde sonet ferdig.

Så hvordan var det å vokse opp som et etterkrigsbarn?

Hva er det første minne? I livet mener jeg. Noe som er knyttet til en skjellsettende hendelse? En slags: Nå starter vi! Det burde kanskje være et ansikt, en lekebamse, et interiør. Noe som skulle komme til å bety et eller annet viktig.

Mitt første minne er en stein, en stor stein. Knudret overflate i grå granitt og grønne moseflekker. Og jeg tror det faktisk er mitt eget minnebilde,  og ikke noe jeg har sett på et fotografi eller blitt fortalt. Hvorfor skulle noen fortalt om en stein? Nei, jeg har nok sett den selv. Men hvorfor skulle en stor stein festet seg sånn for alltid? Hadde jeg skadet meg på den, falt fra den? Trolig var den kanskje ikke særlig stor heller. Den lå rett bak huset i Sannidal.

Pappa var pastor i Sannidal Frikirke og huset  tror jeg fulgte med jobben. Han hadde gitt opp en karrière som gartner for et noe mer tvilsomt økonomisk foretagende. Det var ikke mye han fikk av stedets lille flokk, så han måtte stadig ut på preketurer. Noe som ga akkurat nok til at det gikk rundt.

Som sagt, var steinen det første minne, deretter lillesøster som ankom halvannet år etter meg. Jeg har egentlig ikke noe minne av hvordan hun så ut da, bare den grønne senga hun lå i.  Og så var det henne som passet oss, som vi kalte tante Dagny. Hun hadde en litt skurrende, men god stemme. Jeg husker ikke hvordan hun så ut, bare stemmen, … og så jobbet hun på en konfeksjonsfabrikk hvor hun sydde belter til kjoler og hadde en maskin som vrengte beltene slik at sømmen kom inn. Dette er det første jeg husker.

Før Sannidal hadde vi bodd i Arendal i en loftsleilighet hos farfar grosserer Nils Mørland, der pappa drev gartneri mellom Bendiks kleiv og Kastellveien.  En natt frøs alle blomstene i drivhuset og pappa bestemte seg for å bli predikant.

Arendal sykehus, hvor fødeavdeling lå, med adresse Dydens vei !!

Hverken krigen som nettopp var avsluttet eller noe annet  av det som skjedde i Arendal husker jeg..  

Ikke før jeg altså bestemte meg for å memorere en sten bak huset i Sannidal.

Rimeligvis er det lite jeg kan bidra med, rent matmessig, fra denne første tiden, bortsett fra de fortellinger man fikk etter hvert. Og det som gikk igjen, var at under krigen måtte man spise barkebrød.

Nå viser det seg at dette med barkebrød har vært en vanlig redning i tidligere tider, men at det sannsynligvis ikke var mange som måtte ty til dette under andre verdenskrig.

Men hva var barkebrød? Det handlet ikke om brød bare bakt på barkemel. Barkemel ble bare brukt for å drøye annet mel som f.eks rug.  Alm var visstnok den beste tresorten, og det var den grønne innerbarken som ble benyttet, tørket og malt.

Det italienske kjøkken

0

Som du sikkert har forstått, er mat og drikke en av mine største  interesser.  Mitt forhold til Italia er i stor grad knyttet til dette. Selv om ikke dette var den egentlige årsaken til at vi bodde der i nesten 7 år, og hadde hus der i 15år, men det skal jeg komme tilbake til.

Jeg oppdaget raskt at italienerne selv er lite fornøyd med betegnelsen: Det italienske kjøkken. Man glemmer lett at det bare er litt over 100 år siden landet ble samlet. Eller riktigere: da de startet å samle seg. De 20 regionene som i dag danner Italia hadde til dels svært forskjellige historiske og kulturelle tilknytninger, og det er fremdeles store forskjeller mellom regionene. Det gjelder også matkultur.

Derfor foretrekker en italiensk kokk å snakke om sitt regionale kjøkken, ja ofte ned på provins nivå.  Ta for eksempel regionen Piemonte som jeg kjenner best. Vår landsby Agliano Terme ligger i provinsen Asti.  Raskt fant jeg ut at forskjellene i mattradisjoner mellom vår provins og naboprovinsen Alessandria, var betydelig og historisk betinget

Foto Adobe Stock.Det konglige slott i Torino. Her holdt huset Savoy til.

Piemonte har en lang og rik mattradisjon. Det gjaldt både for det landlige bondekjøkken og det finere kjøkken. Huset Savoy, som holdt til i Torino var det første europeiske hoff som la særlig vekt på gastronomi. Dette har de nå fått igjen for. Sammen med regionen Emilia-Romagna regnes Piemonte for Italias gastronomiske kjerneområde. F.eks er det over 20 stjernerestauranter innen 40 min kjøretur fra vår landsby.  (Michelin 1 – 3 stjerner).

Men pasta, sier du kanskje, det må da være del av det det italienske kjøkken. Det finnes over hele Italia. Det er riktig, men hvordan pastaen lages, om du får spaghetti, fettuccine, taglietelli, farfalle, ravioli…..og hvordan det serveres…. er avhengig av hvor du er.

Det eneste som kanskje kan sies å være felles for hele Italia, er nok pizza.

Jeg husker vi hadde hørt om pizza da vi var unge, men aldri smakt det. Men så hadde da blitt medlem av Hjemmets matkortklubb.

Her fant man kort nr. 8:  Italiensk pizza under kategorien Fra et fremmed kjøkken.

Man fulgte oppskriften, og trodde pizza var ensbetydende med pizza med tomat, ansjos og oliven. Og det var det ikke mange som var fortrolig med på begynnelsen av 70 tallet. Derfor fikk den amerikanske pizzaen, som ble introdusert gjennom Peppes Pizza, lett innpass med sin tykke bunn og fyll av tomatsaus, ost, skinke og champignon.  Det var først lenge etter, sikkert fordi mange hadde vært i Italia, at man forsto at det typiske ved Italiensk pizza er den tynne sprø bunnen og at fyllet kunne være så mangt. Selv Peppes Pizza måtte til slutt inkludere italiensk pizza på sin meny. 

Tilbake i Italia. Der vil nok de fleste være enig om at Napoli er opphavstedet til den typiske italienske pizza. Pizza Napolitana er en beskyttet tittel og stiller strenge krav til deig og fyll. Basisvariantene er Pizza Margherita og Pizza Marinata, den første med mozzarella ost, den siste uten ost. Begge danner basis for en lang rekke varianter.  

En ting du vil erfare, er at italienske kokker ikke kan tenke seg å kombinere sjømat og ost. Derfor vil sjømatvarianter av pizza gjerne bygge på Pizza Marinata, altså uten ost.

Pizza Margherita skal være oppkalt etter dronningen av Savoy som skulle ha besøkt Napoli  i 1889. Men de fleste mathistorikerne mener at varianten nok har eksistert mye lenger, og at navnet kommer fra det italienske navnet på blomsten tusenfryd. Som en kuriositet er det tilsvarende engelske blomsternavnet daisy - et navn som brukes både om blomsten tusenfryd og blomsten margeritt.

Pizza Napolitana er altså formelt ikke en pizzavariant, men definisjonen på hvordan en ekte italiensk pizzaen skal lages.  Men så, for å gjøre forvirringen komplett; befinner man seg utenfor Napoli, kanskje i Nord Italia eller utenfor Italia, og tar en titt på pizzamenyen, kan det godt være at du finner Pizza Napolitana på menyen og da i betydningen pizza med tomatsaus, ansjos, oliven og kapers. Med andre ord tilbake til matkortoppskriften.  

Vil du være en skikkelige pizza-nerd, bør du ta en titt på denne offisielle beskrivelsen av «Verace Pizza Napoletana» www.pizzanapoletana.org/public/pdf/disciplinare%202008%20UK.pdf  der Verace ikke har noe med byen Verace å gjøre, men betydningen; den sanne, genuine.

Pizza Margharita - tomatsaus

For meg er den grunnleggende pizzaen, Pizza Margaritha, med tomatsaus, mozzarella og basilikum.

Her vil jeg gi en god oppskrift på tomatsaus som passer til. Når det gjelder pizzadeig, finner du et utall på nettet. Prøv deg fram og finn en som passer for deg og den ovnen du bruker. Se etter en oppskrift med minst mulig gjær som gir lang heving, gjerne et døgn. Italienerne mener det gir det beste resultatet for fordøyelsen. Kravet til ekte italiensk porsjonspizza er ca 200 gr deig pr porsjon, kjevlet ned til 0,25 cm tykkelse, som skal gi en størrelse på ca 30 cm i diameter.

Dette trenger du

Dette trenger du

2 bokser hakkede tomater, gjerne Mutti

½ potte frisk basilikum

3 hvitløkbåter

3 ss extra olivenolje

Salt og pepper

Dette gjør du

Fjern evt den grønne stengelen i hvitløkbåtene. Grovhakk hvitløkbåtene og basilikum. Ha alt i en bolle sammen med tomater og olivenolje. Kjør det hele med stavmixer og smak til med salt og pepper. Sausen er klar og skal ikke kokes. (Det gjør vi når vi lager pastasaus)

Stryk ut sausen over den utkjevla pizzaen og legg på skiver av mozzarella. Stek pizzaen i ovnen til bunnen er sprø.  I en vedfyrt pizzaovn som kan holde 350 grader er pizzaen ferdig på 60 – 90 sekunder. I en vanlig stekeovn tar det gjerne 8 til 12 minutter om du bruker en steinplate i bunnen som er godt varmet opp på forhånd. Jo høyere temperatur, desto bedre.

For en Pizza Margharita bruker vi altså skiver av mozzarella. Om vi skal bruke dette som underlag for annet fyll bruker man i gjerne en fastere mozzarella som man kjører i kjøkkenmaskin til en finkornet masse som strøs over tomatsausen før man legger på annet tilbehør, som skinke, sopp, pepperonipølser ol.

Hagen Vår

0

Mat og drikke er utvilsomt min største interesse. Så kommer hagestell. Jeg føler det henger sammen. For hagedyrking handler også om å produsere de beste råvarer til mitt eget kjøkken, og da ikke bare krydderurter. Gleden ved å se det spire og gro og senere høste tror jeg handler om en grunnleggende drift hos oss mennesker.

De siste 10 år har vi stort sett oppholdt oss i Italia. Interessen for hage har vi fått utløp for rundt Casa Karen og mellom vinrankene. Nå er der det på tide å ofre hagen her i Larvik en smule omtanke.

dav

Her er det som man ser mye og ta fatt i. Dette er hagen mot sørøst. Vi har hage på tre sider av huset, og mange vil nok mene at det ikke er stort vi kan få ut av det. Nå skal vi bruke dette året til å planlegge. Målet er å få mest mulig nytte og hygge ut av de begrensede kvadratmetere uteplass.

Hagearbeid har alltid interessert meg, men det tok skikkelig av mens jeg jobbet i NRK Fjernsynet. Min sjef i Opplysningsavdelingen, Arne Okkenhaug hadde fått et forslag fra Pio Larsen om en hageserie. Pio var en kjent person på den tiden, ukebladredaktør, forfatter og radiokåsør.  Jeg syntes det hørtes gøy ut, men foreslo og ta med Det Norske Hageselskap som samarbeidspartner. Vi bestemte å kalle det Hagen Vår. Og slik startet det.

Det ble satset stort og Gyldendal forlag ga ut egen bok i forbindelse med de første sendingene i 1975. Ja, til og med studiegrupper ble etablert rundt om i landet.

Vi skulle produsere serien med full OB team, og for å gjøre det så aktuelt som mulig, skulle vi gjøre opptak bare noen få dager før sending. For å gjøre det enkelt, valgte vi det første året å bruke direktøren i Hageselskapet, Dagfin Tveito,  sin hage. Det eneste vi ikke tenkte på, var at våren ofte kom mye senere til Nittedal, der han bodde.

To uker før første opptak var det fremdeles vinter og snø hos Tveito, og Nittedal idrettsforening ble satt på oppgaven med å fjerne snøen.

Da nærmer det seg opptak av første program.

Her Pio Larsen til venstre, Dagfinn Tveito i midten og undertegnede til høyre. Jeg skulle komme til å produsere hageprogram for NRK i mange år fremover og kommer tilbake med mer mimring fra denne første tiden.

Villa Karen og Gorgonzolamousse

0

Er man glad i å lage mat, er ingenting morsommere enn å lage mat for andre. Etter at vi solgte vertshuset Casa Karen i Italia, hadde vi lyst til å finne en måte å fortsette dette med å skape gode måltider for andre på. Home dining var et konsept vi var begeistret for.  Så hyggelig det ville være å kunne invitere fremmede på middag.  Vi konstaterte at huset vi hadde kjøpt i Larvik var stort nok for mindre selskaper, så alt skulle ligge til rette. Det viste seg imidlertid at det slett ikke var så enkelt. Skal du starte en serveringsbedrift, så starter du en serveringsbedrift. Det finnes i regelverket ikke noe som heter restaurant light. Så vi måtte gjennom samme mølla som alle som vil starte et serveringssted. Det betyr at du må opp til etablererprøven for serveringssteder, og kunnskapsprøven for skjenkebevilling. Lokalene må også tilfredsstille kravene til Mattilsynet.  Etter litt fram og tilbake fikk vi tillatelse til å holde inn til 15 middager i året uten å måtte søke om bruksendring av boligen. Og det er greit, tenker vi. 15 middager for grupper fra 6 til 12 personer er et overkommelig prosjekt for Bodil og meg.

For hver sesong lager vi en fast meny på rundt 7 retter. I tillegg har vi en vinpakke som passer til. Inspirasjon til rettene kommer fra restaurantbesøk og gode kokkevenner.  Jeg må nok tilstå at mye av tenkningen når jeg lager mat kommer fra det italienske kjøkken. Ikke at jeg kopierer typiske italienske retter. Mere som: Hvordan ville en italiensk kokk utnytte våre lokale råvarer. Men også oppbyggingen av måltidet er inspirert av det italienske kjøkken.

Mens det tradisjonelt franske kjøkken baseres mye på sauser det er lagt mye tid og flid i, er det italienske kjøkken, slik jeg opplever det, lettere og mer fokusert på råvarene.

For oss er det viktig at mat, drikke og atmosfære er en helhet. Mat og drikke er gitt, og så er det spennende å føle seg fram overfor hver ny gruppe for å skape den totalopplevelsen et måltid skal være og huskes for.

Vi er nå på tredje året og tilbakemeldingene har vært veldig oppmuntrende. Denne våren ble de fleste middagene avlyst grunnet corona 19, men i slutten av september starter vi en ny runde. Du finner mer informasjon på Villa Karens Facebook https://www.facebook.com/VillaKarenLarvik

Vi starter alltid måltidet med noen appetizers, litt fingermat som skjerper appetitten før forrettene/antipasti’ene, og en av disse kan være en liten Gorgonzolamousse på melba toast.

Gorgonzolamousse

Gorgonzola er en italiensk blåmuggost som kommer fra Lombardia og Piemonte. Den finnes i en rekke utgaver, som mange andre italienske oster. Gorgenzola dolce er fersk, myk og mild, og i den andre enden har du Gorgonzola picante, vellagret og sterk, nesten som en franske roquefort.  Til denne retten bruker jeg gjerne en mildere variant.

Som sikkert mange har fått med seg, har det skjedd en oppblomstring av små osteprodusenter i Norge, og som har fått internasjonal anerkjennelse. En av disse er Strandli Gård i Nordland. Jeg har valgt å bruke en av deres milde blåskimmeloster til denne retten, Golvertind.

Fordelen ved denne retten er at du kan lage den mange dager på forhånd.

Dette trenger du

Du trenger  du

125 gr fløte

60 gr smør

125 gr gorgonzola

6 gr gelatin (ca tre plater)

30 gr purre

Små gummiformer

Salt og pepper

Loffskiver

Dette gjør du

Legg gelatinplatene i kalt vann

Varm opp fløte, smør og ost slik at det er godt temperert men ikke koker.

Kutt purren i tynne skiver. Kok opp noe spiseskjeer med vann og ha i purreskivene et minutt så de mykner. Ta opp purren og la vannet være varmt.  Press væsken ut av gelatinen og legg de opp i det varme vannet, til det smelter. Da rører du det ut i osteblandingen som fremdeles er varm. Rør i purreskivene. Smak til med salt og pepper.

Nå kan du fylle formene med blandingen.  Sett formen inn i fryseren. Det gjør det lettere å få ut de små moussene fra gummiformene. Ta dem ut av fryseren ca 30 min før servering.

Melba toast lager du av loff som er tynt skåret og ristet i ovn på 200 grader til de får fin farge.

Denne oppskriften har jeg fått av kokken Gino Minacapilli. Mer om han senere.

Velkommen til min nye blogg

0

Er du av de som synes måltidet, mat og drikke og historien rundt det er viktig. At det å se noe spirer og gror gjør deg glad. At det å møte andre kulturer er spennende. Er du av dem som tenker at ikke alt var bedre før, men at det likevel er godt å mimre og reflektere over den tid vi har levd.

Da har vi en del felles.

Etter et langt liv har jeg endt opp her i Larvik. Vi har solgt vårt italienske vertshus Casa Karen som vi kjøpte i 2004  og har åpnet en hjemmerestaurant, Villa Karen i Larvik. Men siden vi bare har åpent 15 kvelder i året,  vil jeg ha tid til andre ting, så hvorfor ikke …. en blogg.  

Livet består av faser eller kapitler, så også mitt. Når jeg nå vil dele opplevelser og interesser, vil jeg delvis samle dem i tema, som Mat og drikke,  Hagen Vår og Italia, delvis i 3 kapitler som handler om faser i livet. Det fjerde kapitlet starter nå med denne bloggen.

Som tidligere fjernsynsprodusent har jeg alltid levert fra meg et ferdig produkt. Med denne bloggen er det annerledes. Jeg har noen tanker om de første innleggene, deretter får vi se hvor det bærer. Og naturligvis er jeg takknemlig for ideer og innspill.

Siden Mat og drikke nok er min hovedinteresse, starter vi med en oppskrift.

Syltede Granskudd

Forrige uke var vi på hytta i Seljord. Siden den ligger over 500 meter over havet hadde grana fremdeles friske ny skudd. Dette kan bli fin garnityr til høstens middager på Villa Karen, tenkte jeg. Veldig enkelt å lage.

Dette trenger du

  • Nyplukkede granbarskudd
  • 2 deler vann
  • 1 del epleeddik
  • 2 deler honning

Slik gjør du

Legg skuddene i et rent syltetøyglass. Kok opp vann, eddik og honning. Hell væsken over skuddene og sett på lokket.

Så enkelt er det.