Typisk bakkelandskap i Monferrato, Piemonte.

Piemonte var på begynnelsen av 2000 tallet fremdeles et ubeskrevet blad for mange nordmenn. Det var fremdeles Toscana det handlet om.  Vi hadde derfor ikke så mange forventninger da vi startet å søke etter et hus i provinsen Asti. Sammen med eiendomsmegler Eli Anne dro vi fra det ene stedet til det andre. Med den økonomien vi hadde til rådighet visste vi ikke helt hva vi kunne forvente. Men at det måtte bli et oppussingsprosjekt, regnet vi med. Det ble flere turer hvor vi falt for det ene huset etter det andre, men det viste seg gjerne å være en hake ved de fleste. Alt fra manglende mulighet til å føre fram kloakk, til selgerens familie som skapte problemer.  Ofte hadde husene stått til salgs en god stund og gjerne med god grunn.  Så en gang vi var der nede, fortalte Elia Anne at hun hadde hørt om et hus som ville bli lagt ut for salg uken etter.  Eieren var en eldre enke som bodde i Torino, men hadde hatt dette som feriebolig.

Første gang på befaring i huset som skulle bli Casa Karen.

Vi troppet opp og falt pladask. Prisen var grei og vi tenkte: Her er det da ikke så mye som trengs å pusses opp. Vi slo til, og fikk huset før det ble lagt ut for salg. Så begynte en lang prosess. Vi var avhengig av å få lån i en italiensk bank, og samtidig en bank som også kunne bistå under salget. Eli Anne hadde gode kontakter, så det gikk greit. Nå skulle man tro banken ønsket en takstmann til å bedømme verdien? Neida, banksjefen selv kom for å besiktige låneobjektet. Han var svært begeistret og mente verdien ville stige betydelig om vi fikk hogget trærne foran, for bedre utsikt. «Jeg kan hogge dem» sa banksjefen. Tømmerhogging var nemlig hans hobby! Og helt riktig. Da vi kom ned neste vår var alle trærne i skråningen felt. Men før det skulle selve salget foregå.

Eli Anne hadde bestilt time hos Notarius publicus. Inn til da hadde vi en foreløpig kjøpskontrakt som kjøper og selger hadde underskrevet. Nå skulle den offisielle avtalen undertegnes, eller rettere sagt leses opp. I Italia gjelder fremdeles deler av den gamle Romerretten. Der heter det at en avtale ikke er inngått før den er opplest og fått tilslutning fra begge parter.

Til stede var selger, enken med sine barn, som kunne ha krav i huset, Eli Anne og representant for eindomsmeglerkontoret hun jobbet med, Bodil og meg, banksjefen og en byggmester Notarius hadde innkalt for å bekrefte at huset faktisk eksisterte. Det var litt av en forsamling.

«Hør, dette er viktig» sa Eli Anne  før vi gikk inn «Det forventes ikke mye av dere, men Notarius vil i starten stille dere spørsmålet. Capisci l'italiano?/Forstår du italiensk? Da må dere for all del svare si/ja». Og ganske riktig, det første Notarius spør om er: «Capisci l'italiano?». Vi ser alle holder pusten før vi bekrefter. På den tiden kunne vi knapt et ord italiensk, men det måtte vi altså ikke si, selv om alle forsto det. For under resten av seansen henvendte Notarius seg til Elia Anne som oversatte det viktigste for oss. Så startet opplesingen av den 10 siders kjøpskontrakten. Notarius stoppet bare en gang for å henvende seg til byggmesteren. «Kan du bekrefte at huset ligger på denne adressen?» Byggmesteren nikket, så var hans jobb gjort. Etter opplesingen spurte Notarius om alle var enig og det var vi. «Da kan salget skje» sa han, reiste seg fra stolen og gikk bort til vinduet med ryggen mot oss. Så åpnet banksjefen kofferten med kontanter og en sjekk for deler av beløpet.

Dette gikk jo greit, tenkte vi. Men så startet banksjefen og Notarius en vennskapelig krangel om den beste vinen kom fra Piemonte eller Sicilia. Noe som førte til at brudeparet som satt utenfor måtte vente ennå 15 minutter før vigselen kunne starte.

Bodils mor døde året før vi kjøpte huset og arven etter henne utgjorde en del av kjøpesummen. Derfor var det naturlig å gi huset navn etter henne, Casa Karen.

Agliano Terme og Barbera

Agliano Terme

Vi hadde altså skaffet oss et hus i landsbyen Agliano Terme.

Italia består av 20 regioner hvorav Piemonte er et av de største i utstrekning. Navnet betyr foten av fjellet og viser til at regionen er omkranset av de fransk/italienske alper i vest og de sveitsisk/italienske i nord. Regionens hovedstad Torino var landets første hovedstad fra Italias samling i 1861 til Firenze overtok i 1866 og til slutt Roma 1870.

Regionene er inndelt i provinser, som igjen er inndelt i kommuner. Vårt hus lå i  kommunen Agliano Terme i provinsen Asti.

Men i Italia bruker man også topografisk navn som ikke nødvendigvis følger de administrative inndelingene.  Piemonte er preget av Po-sletten i midten som forsyner Italia med ris og mais. Rundt slettelandet rager Alpene i nord og vest, mens du finner et frodig bakkelandskap i syd: områdene Langhe, Roero og Monferrato.  Agliano Terme ligger i Monferrato, og sammen med Langhe Roero ble disse områdene lagt til UNESCOs verdensarvliste i 2014.

Åsene i dette landskapet består  i hovedsak av leirtypen silt, som er næringsrik, porøs og holder godt på fuktighet. De ble dannet da havbunnen hevet seg da det europeiske og afrikanske kontinent kolliderte og danne fjellkjeden Alpene.  Da havbunnen hevet seg ble sedimentene vasket fram og tilbake, slik at sammensetting av mineralene på den ene åsen ble forskjellig fra den andre. Dette igjen førte til store forskjeller i vekstforholdene i det som skulle bli et av verdens beste vindistrikt. Vest i dette området, i Langhe – Roero, viste det seg at det var de beste vekstforhold for nebbiolodruen. Av denne druen får vi de klassiske vinene Barolo i området rundt landsbyen Barolo, og Barbaresco rundt landsbyen Barbaresco. Dette er viner med en lang historie og har vært regnet blant verdens toppviner i over 150 år.

Kommer du lenger øst, til området Monteferrato er det en annen drue som har hovedrollen. Det er Barbera. Den er også gammel. Man har funnet tegn på at den har vært i området siden 1300 og ble første gang beskrevet rundt 1700. Den var populær, vokste lett og ga stor avling, men ble ansett som enkel bordvin fram til slutten av forrige århundre.

Og det var her, midt i Monteferrato mellom rader av barberadruer vi hadde kjøpt hus i en beskjeden landsby med 1700 innbyggere. Lite visste vi at landsbyen Agliano Terme i løpet av få år skulle utgjøre  hjertetområde for utviklingen av Barbera.