Press "Enter" to skip to content

Hva er mer imponerende enn en veiskrape Etterkrigsgenerasjonen 4

0

Foto: Norsk jernbanemuseum. Ennå skulle det gå mange år før damplokomotivene gikk ut av drift. De luktet så godt husker jeg.

I tillegg til en tilværelsen som besto av familie og slekt, naboer, griser og høner, begynte jeg som fireåring å bli bevisst den tekniske utviklingen. I første omgang alle tekniske innretninger som fantes i sykkelverkstedet ved siden av kolonialen over veien. Her var det bokser med alt mulig av reservedeler, redskap og sykler som for anledningen var montert på en stang midt i det mørke rommet. Så hadde de et stort vaskevannsfat med bensin, der kjeder og annet ble lagt til rens. Hele rommet husker jeg som et svart/hvitt bilde med spennende lukter.

Ved siden av sykkelverkstedet var det i første omgang jernbanen med skinnebussen på Flekkefjordbanen, og damplokomotiveneSørlandsbanen, som imponerte. At de elektriske lokomotivene hadde begynt å ta over, var rett og slett stusslig, Det var altfor få ting som skjedde. Ingen røyk, ingen damp, ingen stempler eller stag som beveget seg.

Foto: Leif Ørnelund, Oslo museum . Veiskrape

Så var det veiskrapa. Det var selvsagt ingen asfalterte veier på Sirnes, bare grusveier. Og etter regnvær ble det ofte dumper og vaskebrett som måtte fjernes. Da kom veiskrapa, først med tannskjæret som raspet opp grusen, deretter  høvelen som glattet det hele ut. En mektigere maktdemonstrasjon av hva teknikk og vitenskap kunne få til, var vanskelig å forestille seg.

En Hoover vaskemaskin var bare for dyr for mange.

Men den tekniske utviklingen kom også hjemmet til gode, ikke minst husmoren. Vaskemaskinen var på vei inn. Den første hadde pulsator, et hjul på siden med vinger som svingte fram og tilbake for å sette vannet i bevegelse. En Hoover var dyr, visstnok nærmere 10 000 i dagens kroneverdi. Men man hadde en løsning. Man kunne nemlig kjøpe pulsatorhjulet separat. Pappa fikk snekret en vaskemaskinboks, kjøpte en elektrisk motor som ble montert på utsiden av boksen og en aksling inn til pulsatorhjulet på innsiden.  Så ble akslingen satt inn med fett, og boksen fylt med vann for trutning. Det var rett og slett ikke ende på alt godt vi kunne få til ved hjelp av den tekniske utviklingen.

Men den vitenskapelige utviklingen hadde også en skyggeside. 4-åringen visste ikke at USA året før hadde donert sin første hydrogenbombe som var 500 ganger sterkere enn Hiroshima bomben. I det hele tatt visste han lite om det som skjedde utenfor Sirnes, at Josef Stalin døde, at Koreakrigen var over , og at den kalde krigen fortsatte.

Jeg møtte medieverden for første gang. Vi fikk platespiller. Ikke det store utvalget av plater. Jeg husker bare to plater, Lapp-Lisa med Barnatro og danske Boolsen kvartetten med Bamses fødselsdag på den ene siden og Sejle Op Ad Åen  på den andre.  Så hadde vi selvsagt radio med Barnetimen for de minste, Husmorens 5 minutter, Valutakurser, Fiskerinytt og Musikk til arbeidet. Men en god del av dagen ble fremdeles fylt med Eivind Grovens pausesignal.

Det var en tid hvor alt synes å være normalt, ikke bare værmeldingene. Og var det ikke det, ble det klart uttrykt: "mot normalt".

Var 4-åringen lykkelig, der han gikk rundt i kortbukser log kastet steiner ut i Siraåna, men passet seg for å komme for nære elven, for da kom Nøkken ? ….Sikkert, men det visste han ikke.

Dagfinn Tveito

1

Foto: NRK Dagfinn Tveito var utvilsomt den mest sentrale person i hageprogrammene på 70 tallet.

Vi hadde jobbet sammen i 2 år med Hagen Vår på NRK Fjernsynet. Jeg skulle ha et møte i Hageselskapet og ble vist inn på kontoret fordi han var litt forsinket. Jeg fikk sjokk. Hele skrivebordet var fullt av gratulasjonskort for hans 50 år dag. 50år! Var han jeg jobbet sammen med, og som jeg hadde så god kjemi med - nesten dobbelt så gammel som meg, og knapt yngre en min egen far. Jeg hadde jo sett på antall levde år som uoverstigelige barrièrer.  Men her jobbet jeg sammen med  en hvor alder ble irrelevant.

Dette er noe som endret seg i løpet vår generasjon. Selv har jeg senere jobbet med unge medarbeidere, knapt halvparten av min alder, – som likeverdige arbeidskolleger. Ofte føler jeg meg mer på linje med betydelig yngre mennesker enn noen på egen alder.

Dagfinn var født hagemann med en far som var hagebrukslærer og fylkesgartner. Fra 1955 gikk Dagfinn gradene i Hageselskapet, og var direktør fra 1970 til 1990. Det var en storhetstid for selskapet og Dagfinn var nok i stor grad medvirkende til det. Og i all beskjedenhet tror jeg hageprogrammene våre, med sin nære tilknytning til  Hageselskapet, var et viktig bidrag.

Dagfinns mantra var pryd og nytte. Vi var i programmene opptatt av kombinasjon av estetikk, fritid og dyrking. Vi mente også at hagearbeid skapte gode forutsetninger for miljøbevissthet.  

Dagfinn var opptatt av hagedyrkere som en ressurs i det sivile beredskapsarbeid. Den andre verdenskrig hadde vist hvor viktig det var at den enkelte kunne utnytte sin egen hage til matauk. Jeg mener å huske at Hageselskapet nettopp av den grunn fikk støtte fra direktoratet for sivilt beredskap.  Covid 19 har vist hvor usikker globaliseringen har gjort vår tilværelse. Man har lagt opp til at ethvert behov kan dekkes gjennom import på kort varsel. Nå ble ikke grensene stengt for import av matvarer, men tenk om de hadde blitt det?  Lite sannsynlig, vil mange si. Covid 19 har vist oss at det usannsynlige kan skje.

Noe annet Dagfinn var opptatt av, var å kjempe mot fortettingen av hus i byer. Han mente hverken miljø eller fremtidig beredskapsbehov tjente på at kommunene utelukkende telte kroner og ører når spørsmålet kom opp.

Kolonihage og parselldyrking var tema vi var innom flere ganger.  Det er gledelig at interessen for dette ikke går nedover. Ikke minst for de som bor i blokk eller bygård. For dem er et slik tilbud veldig godt. Både for trivsel og matauke. Synd ikke samfunnet mer aktivt går inn for å øke tilbudet. I dag står det  1500 personer/familier på venteliste i Oslo.

De første årene gjorde vi opptak hjemme hos Dagfinn. Da vanket det stor dansk lunsj, eller frokost som Dagfinns danske kone, Else, ville ha sagt. Der gjorde jeg for første gang bekjentskap med lun leverpostei med ristet bacon og champignon.

Nils Cajus Røed som var fast TOM (Teknisk leder)  alle årene jeg hold på med Hagen Vår, fortalte at kameramenn og teknikere tidlig på våren satte seg opp på vaktlister for å sikre seg hageprogrammene.  Og en del av årsaken var nok Elses lune leverpostei.

Blomkarse kan brukes til så mangt

Jeg har tidligere nevnt hvor villig denne planten er, bare den får tilstrekkelig med vann og næring. I tillegg til at den brer seg ut med sine vakre blomster, er den anvendelig til mye mer. Blomstene er spiselige med en lit søt pepperaktig ettersmak, vakker i salater.

Et gammelt kjerringråd er å tygge blomkarseblader ved sår hals. Det virker. Jeg har brukt det mange ganger, og som regel med godt resultat.

Som om ikke det er nok. Frøene kan du lage syltet kapers av. Det smaker minst like godt som vanlig kapers.

Plukk frøene mens de er grønne. Her er oppskriften.

Blomkarsefrø, syltet som kapers, en utmerket vertinnegave.

Dette trenger du

3 dl vann 25 gr salt  3 dl eplesider- eller vineddik 1 laurbærblad en bit ingefær noen pepperkorn 1 ts sennepsfrø 1 nellikspiker 3 ss sukker.

Du må gjerne velge dine egen krydder.

Dette gjør du

Kok opp vann og salt. Avkjøl og legg frøene i saltlaken ca 24 timer. Ta s¨opp frøene og tørk dem

Kok opp 3 dl eplesider- eller vineddik, laurbærblad, noen pepperkorn, en bit ingefær, 1 ts sennepsfrø, nellikspiker og tre spiseskjeer sukker.

La blandingen trekke en halvtime. Sil av krydderet og hell væsken over blomkarseførene. La de stå en uke eller helst to før du bruker dem.

.

En landsby i Piemonte – 15 år i Piemonte del 2

0

Typisk bakkelandskap i Monferrato, Piemonte.

Piemonte var på begynnelsen av 2000 tallet fremdeles et ubeskrevet blad for mange nordmenn. Det var fremdeles Toscana det handlet om.  Vi hadde derfor ikke så mange forventninger da vi startet å søke etter et hus i provinsen Asti. Sammen med eiendomsmegler Eli Anne dro vi fra det ene stedet til det andre. Med den økonomien vi hadde til rådighet visste vi ikke helt hva vi kunne forvente. Men at det måtte bli et oppussingsprosjekt, regnet vi med. Det ble flere turer hvor vi falt for det ene huset etter det andre, men det viste seg gjerne å være en hake ved de fleste. Alt fra manglende mulighet til å føre fram kloakk, til selgerens familie som skapte problemer.  Ofte hadde husene stått til salgs en god stund og gjerne med god grunn.  Så en gang vi var der nede, fortalte Elia Anne at hun hadde hørt om et hus som ville bli lagt ut for salg uken etter.  Eieren var en eldre enke som bodde i Torino, men hadde hatt dette som feriebolig.

Første gang på befaring i huset som skulle bli Casa Karen.

Vi troppet opp og falt pladask. Prisen var grei og vi tenkte: Her er det da ikke så mye som trengs å pusses opp. Vi slo til, og fikk huset før det ble lagt ut for salg. Så begynte en lang prosess. Vi var avhengig av å få lån i en italiensk bank, og samtidig en bank som også kunne bistå under salget. Eli Anne hadde gode kontakter, så det gikk greit. Nå skulle man tro banken ønsket en takstmann til å bedømme verdien? Neida, banksjefen selv kom for å besiktige låneobjektet. Han var svært begeistret og mente verdien ville stige betydelig om vi fikk hogget trærne foran, for bedre utsikt. «Jeg kan hogge dem» sa banksjefen. Tømmerhogging var nemlig hans hobby! Og helt riktig. Da vi kom ned neste vår var alle trærne i skråningen felt. Men før det skulle selve salget foregå.

Eli Anne hadde bestilt time hos Notarius publicus. Inn til da hadde vi en foreløpig kjøpskontrakt som kjøper og selger hadde underskrevet. Nå skulle den offisielle avtalen undertegnes, eller rettere sagt leses opp. I Italia gjelder fremdeles deler av den gamle Romerretten. Der heter det at en avtale ikke er inngått før den er opplest og fått tilslutning fra begge parter.

Til stede var selger, enken med sine barn, som kunne ha krav i huset, Eli Anne og representant for eindomsmeglerkontoret hun jobbet med, Bodil og meg, banksjefen og en byggmester Notarius hadde innkalt for å bekrefte at huset faktisk eksisterte. Det var litt av en forsamling.

«Hør, dette er viktig» sa Eli Anne  før vi gikk inn «Det forventes ikke mye av dere, men Notarius vil i starten stille dere spørsmålet. Capisci l'italiano?/Forstår du italiensk? Da må dere for all del svare si/ja». Og ganske riktig, det første Notarius spør om er: «Capisci l'italiano?». Vi ser alle holder pusten før vi bekrefter. På den tiden kunne vi knapt et ord italiensk, men det måtte vi altså ikke si, selv om alle forsto det. For under resten av seansen henvendte Notarius seg til Elia Anne som oversatte det viktigste for oss. Så startet opplesingen av den 10 siders kjøpskontrakten. Notarius stoppet bare en gang for å henvende seg til byggmesteren. «Kan du bekrefte at huset ligger på denne adressen?» Byggmesteren nikket, så var hans jobb gjort. Etter opplesingen spurte Notarius om alle var enig og det var vi. «Da kan salget skje» sa han, reiste seg fra stolen og gikk bort til vinduet med ryggen mot oss. Så åpnet banksjefen kofferten med kontanter og en sjekk for deler av beløpet.

Dette gikk jo greit, tenkte vi. Men så startet banksjefen og Notarius en vennskapelig krangel om den beste vinen kom fra Piemonte eller Sicilia. Noe som førte til at brudeparet som satt utenfor måtte vente ennå 15 minutter før vigselen kunne starte.

Bodils mor døde året før vi kjøpte huset og arven etter henne utgjorde en del av kjøpesummen. Derfor var det naturlig å gi huset navn etter henne, Casa Karen.

Agliano Terme og Barbera

Agliano Terme

Vi hadde altså skaffet oss et hus i landsbyen Agliano Terme.

Italia består av 20 regioner hvorav Piemonte er et av de største i utstrekning. Navnet betyr foten av fjellet og viser til at regionen er omkranset av de fransk/italienske alper i vest og de sveitsisk/italienske i nord. Regionens hovedstad Torino var landets første hovedstad fra Italias samling i 1861 til Firenze overtok i 1866 og til slutt Roma 1870.

Regionene er inndelt i provinser, som igjen er inndelt i kommuner. Vårt hus lå i  kommunen Agliano Terme i provinsen Asti.

Men i Italia bruker man også topografisk navn som ikke nødvendigvis følger de administrative inndelingene.  Piemonte er preget av Po-sletten i midten som forsyner Italia med ris og mais. Rundt slettelandet rager Alpene i nord og vest, mens du finner et frodig bakkelandskap i syd: områdene Langhe, Roero og Monferrato.  Agliano Terme ligger i Monferrato, og sammen med Langhe Roero ble disse områdene lagt til UNESCOs verdensarvliste i 2014.

Åsene i dette landskapet består  i hovedsak av leirtypen silt, som er næringsrik, porøs og holder godt på fuktighet. De ble dannet da havbunnen hevet seg da det europeiske og afrikanske kontinent kolliderte og danne fjellkjeden Alpene.  Da havbunnen hevet seg ble sedimentene vasket fram og tilbake, slik at sammensetting av mineralene på den ene åsen ble forskjellig fra den andre. Dette igjen førte til store forskjeller i vekstforholdene i det som skulle bli et av verdens beste vindistrikt. Vest i dette området, i Langhe – Roero, viste det seg at det var de beste vekstforhold for nebbiolodruen. Av denne druen får vi de klassiske vinene Barolo i området rundt landsbyen Barolo, og Barbaresco rundt landsbyen Barbaresco. Dette er viner med en lang historie og har vært regnet blant verdens toppviner i over 150 år.

Kommer du lenger øst, til området Monteferrato er det en annen drue som har hovedrollen. Det er Barbera. Den er også gammel. Man har funnet tegn på at den har vært i området siden 1300 og ble første gang beskrevet rundt 1700. Den var populær, vokste lett og ga stor avling, men ble ansett som enkel bordvin fram til slutten av forrige århundre.

Og det var her, midt i Monteferrato mellom rader av barberadruer vi hadde kjøpt hus i en beskjeden landsby med 1700 innbyggere. Lite visste vi at landsbyen Agliano Terme i løpet av få år skulle utgjøre  hjertetområde for utviklingen av Barbera.

En høne tar til vingene – Etterkrigsgenerasjonen del 3

0

Foto: Erik Borgersen/UHB-samlingen, Akershusbasen/MiA. Sirnes holdeplass.

Pappa skulle være pastor i Flekkefjord frikirke, men pastorboligen var ennå ikke ferdig, så vi måtte finne et midlertidig sted. Det ble hos en ugift bonde på Sirnes, ca 15 minutter med skinnebuss fra sentrum. Bonden het Aslak, hadde drevet med sølvrev, men jobbet nå på konfeksjonsfabrikk. Da pappas eldste søster Ruth kom på besøk, oppsto det søt musikk og Aslak Meland ble onkel Aslak.

Som treåring begynner minnene å bli tydeligere. Verden hadde fremdeles en diameter på noen hundre meter med noen avstikkere til besteforeldre i Skien og Arendal. Men her på Sirnes foregikk det meste i livet. Innenfor denne diameteren lå kolonialhandelen, sykkelverkstedet, holdeplassen på Flekkefjordbanen og bestekompisen i nabohuset.

Norge derimot, var enormt stort. Derfor hadde man behov for tre værmeldinger for å dekke det hele, en for Østlandet, en for Vestlandet og en for Nord Norge. Sørlandet var liksom ikke riktig en landsdel og ble varslet som del av Vestlandet.

Tante Ruth, onkel Aslaks søster, mor og søster Astrid utenfor huset på Sirnes.

Det var en lykkelig tid.  Og mange av de gode minnene er knytte til det å være sammen. Måltider sammen med familie og slekt. Her mimret foreldre, besteforeldre, tanter og onkler om gamle dager og kommenterte dagens situasjon. Det kunne være små og store uenigheter som ble løst over steik, brun saus og poteter. Vi barna lyttet og lærte.

Over tid har måltidet tapt sin status i Norge. Før la måltidene rammene for dagsrytmen. Nå må måltidene underordne seg medievaner og fritidsaktiviteter. «Vi kan kjøre innom å ta en pølse på veien».  Hvor mange familier sitter rundt et bord og har frokost sammen i dag?

Når det gjelder frokostvaner, har heller ikke Italia mye å skryte av. De voksne tar en espresso og barna stikker søte kjeks ned i varm melk før de går til skolen.

På formiddagen tar de voksne gjerne en cappuccino og en brioche som på italiensk betyr croissant, (mens brioche på fransk betyr en form for bolle).  En croissant går i Italia også under betegnelsen cornetto, som betyr horn. (Sikkert bakgrunnen for det vi gjerne bestilte på kafeen før: «En kaffe og et horn med ost og skinke, takk").

Men det italienerne mister med frokosten, tar de igjen i de andre måltidene. Å spise sammen er fremdeles viktig for den italienske familie. Høydepunktene er søndagslunsjen. Og blant dem rager førstepåskedagslunsj høyest sammen med første juledag.

En italiensk venn skulle beskrive problemene i en italiensk slekt «Tenk, de spiste ikke sammen første juledag!» Verre kunne det tydeligvis ikke være.

Ingenting er så åpenbart, som lykken til en italiener når han har sine kjære rundt seg mens man nyter et langt måltid.

Og tenker man etter, er det da også noen av de beste minnene man har, måltider sammen med venner og slekt.  Derfor er det få innsatser (cost/benfit) som gir mer lykke enn å planlegge og gjennomføre en lunsj eller middag for dem man setter pris på. Ja, om så bare en lang og god frokost med seg selv.

Men måltidet handler ikke bare om det sosiale, selvfølgelig også tilberedning og gode råvarer. Og det med råvarer lærte man seg tidlig. Naboen på Sirnes hadde griser som skulle slaktes og det måtte man jo bivåne. Fremdeles sitter minnene om lydene, tapping av blod og skålding av grisebust. Senere har jeg forstått at dette, slakting på gården, er det beste for både dyr og det endelige produkt. De lange transportene fra gård til stadig mer sentraliserte slakterier er dårlig dyrevelferd, og gir seigere kjøtt på grunn av stresshormoner som dannes under transporten.

I Italia har de lang tradisjon med slakting på gård. I vår italienske landsby, Agliano, drar den lokale slakter Ponzo til gårdene i nærheten og peker ut hvilke dyr han vil ha. Så slaktes de på gården, uten lang stressende frakttransport.  Nå har vi fått godkjent mobilt slakteri i Norge, slik at slaktingen igjen kan finne sted på gården.  www.mobilslakt.no.

Så dette med kortreist mat og dyrevelferd vokste jeg opp med. Vi ville det beste for dyrene rundt oss. Men da jeg som en framtidig pedagog skulle lære en av naboens høner å fly fra låvebroa, endte det som det måtte. Det ble hønsefrikasse hos naboen mens initiativtageren sto igjen uten annet enn en skjennepreken.

En misforståelse

0

Postkort fra Stabburet Matcenter i Fredrikstad. Det åpnet i 1962 av Gunnar Nilsen (Stabbur-Nilsen). Øverst til venstre hele bygget med butikken i første, Gryten i andre og Stabbur-loftet på toppen. Oppe høyre: Interiør butikken, Nede venstre: Gryten. Nede høyre: Stabbur-loftet.

Noen har lurt på om jeg er utdannet kokk. Det er jeg ikke, kun en glad amatør. Det vil si, for å være helt nøyaktig har jeg jobbet som kokkeassistent, selv om det i utgangspunktet var en misforståelse.

Det var sommeren 1967 og min venn Harald og jeg hadde fått sommerjobb i butikken til Stabburet Matcenter i Fredrikstad. (Det ble nemlig fra starten skrevet med c). Butikken var på den tid Norges største matbutikk med en god del egenimporterte varer. Over butikken hadde Stabbur-Nilsen lagt en kafeteria, Gryten, og på toppen restauranten Stabbur-Loftet.

Vi hadde fått sommerjobb i butikken, trodde vi. Ved en misforståelse hadde butikksjefen gitt jobben til noen andre. «Men jeg har hørt de trenger noen ovenpå» Det er sikkert bare en måte å bli kvitt oss på, tenkte vi, men gikk likevel opp. Da vi sa vi var sendt opp for jobb, sa en lettere stressa kjøkkensjef at vi bare måtte se å få skiftet, og sendte oss inn på et lager. Der lå det pepitarutede bukser, dobbeltspente kokkejakker og kokkehatter i ulike størrelser.  Vi så på hverandre. Dette må jo være en misforståelse. Men la oss ta dem på, så går vi inn og forklarer at vi ikke er kokker. «Dette har jeg ikke tid til» sa en enda mer stresset kjøkkensjef da vi kom ut. «Har dere vært på kjøkken før?» «Jo, men ikke…» «Uansett må dere hjelpe oss i dag, så får vi se. Du..» han pekte på Harald «..går i grillen. Han typen der vil vise deg. Og du..» han pekte på meg  «setter i gang å steke 40 kg karbonader»  Så gikk han. Vi ble der den sommeren og lærte en masse. Vi hadde også noen vakter i restauranten oppe.

Dette var på den tiden da man serverte god tradisjonskost. Karbonadekaker, svinestek og stekt sei med løk. Men også nykommere som wienersnitsel, flyndrefilet og hamburger med pommes frites.

Til friteringen brukte vi gullolje. Sølvolje var ikke godt nok. Da jeg spurte hva som var forskjellen, måtte de undersøke. Sølvolje var soyaolje og gullolje var peanøttolje. Det var oljen med det høyeste flammepunkt og ga en fin gyllen overflate.  Bruker fortsatt bare «gullolje» til fritering.

Hamburgerdressing

Her skal du forresten få den opprinnelige hamburgerdressingen vi laget. Hamburgerdressingene som du kjøper nå, og som brukes av ulike fastfoodkjedene, er variasjoner av Thousand Island dressing. En saus som opprinnelig kommer fra området Thousand Island på grensen mellom USA og Canada.   I den opprinnelige form skulle den inneholde: majones, sitronsaft, finkuttet paprika, Worcestershire saus, sennep, chili saus og tomatpuré.  Stabburets hamburgerdressing, var noe helt annet.

Stabburets opprinnelige hamburgerdressing.

Dette trenger du

165 gr majones (en pakke)

1 ss rødbetesaft (fra syltede rødbeter)

1 ts tørket dill

salt og pepper

(Worcestershire saus)

Dette gjør du

Bland majones, rødbetesaft og dill sammen. La det stå et døgn. Smak til med salt og pepper.

Selv om det ikke var med i den opprinnelige dressingen blander jeg gjerne inn litt Worcestershire saus