Nå har jeg blogget litt over en måned. Og jeg synes det er moro å skrive ned minner og tanker, for så å legge det ut på nettet. Når jeg tenker tilbake på den første tiden som fjernsynsproducer, kunne det gå måneder fra man hadde en ide til programmet var på lufta. Nå kan man komme på noe, formulere det, trykke «publiser» og vipps.
Det gir meg noe, og dette noe er fortellerglede. Tilfredsstillelsen ved å gi en historie videre til andre.
Det er det som driver forfattere, dramatikere og filmskapere verden over. Som også drev de gamle der de fortalte skrønehistorier, eventyr og sang skillingsviser. Det kunne godt være en moral eller noe nyttig ved historien, men drivkraften var som oftest gleden ved å fortelle.
Foto: Adobe stock.
Jeg liker den korte fortellingen om den store historien. Historien er et isfjell. Det lille som synes over havet er fortellingen, det korte som blir fortalt, og som representerer så mye mer. Derfor skriver jeg i en skissestil, slik at det er mulig å legge til egne bilder, minner og tanker.
Fra min skrivestue har jeg en flott utsikt over Larviksfjorden. Her har det skjedd mye gjennom årene, Colin Archer som skapte en flåte av redningsbåter, hvalfangstkokeriene som ga jobb til så mange men nær utryddet hvalen. Herfra gikk Petter Wessel. Ferjen som for mange var den første porten til det store utlandet.
Etter mange år i Italia, var vi veldig fornøyd med å finne et hus som Jegersborggata 20 i Larvik. Gangavstand til sentrum og kollektivtransport og med en fantastisk utsikt. Her burde vi kunne bo … herfra og ut.
Nå har vi fått en store byggekran foran huset. Her skal det reises et helt nytt kvartal med forretninger, kontorer og høye leilighetsbygg. Det blir spennende å se hvordan det går med utsikten. Og hva vil det gjøre med Larvik som by? Også det blir en fortelling.
Her mener de den nye hurtigbanen fra Skien til Oslo skal gå.
På den andre siden av huset kan du se dette merket på fortauet. Her er den nye jernbanetrassen planlagt. Blir det gjennomført, må det graves en grøft som vil kreve at også vårt hus må rives. Nå venter vi i spenning på høstens stortingsbehandling av Norsk Transportplan. NTP for 2022- 2033. Har Norge råd til en så stor satsing på jernbane i denne perioden eller vil de utsette det til senere. Det hadde vært greit å vite. Kan vi bo her framover eller må vi belage oss på å flytte nok en gang?
Og sikkert er det at det blir det en fortelling av dette også.
Nå var ikke Sirnes verdens navle, så det var begrenset hva en 4 åring fikk oppleve. En bil var et sjeldent syn, særlig privatbiler, så det var ikke mye biltrafikk å se. Det gikk mest i busser og lastebiler. Men noe trafikalt hadde vi å være stolt av, nemlig Bakke bro. Jeg husker den vagt. Senere har jeg fått vite at det er Nordens første kjedehengebro, åpnet allerede i 1844.
Som nevnt hadde vår huseier på Sirnes giftet seg med pappas søster. Tante Ruth og onkel Aslak hadde naturlig nok behov for mer plass, så vi flyttet inn til Flekkefjord. Pastorboligen var ennå ikke bygget, så det skulle bli to mellomstasjoner før vi kunne flytte inn i pastorboligen som skulle ligge rett ved kirken.
Selv om det nå går mot skolealder, er det fremdeles begrenset hva jeg har av minner fra tiden i Flekkefjord. De brokkene jeg kommer på er følgende:
Foto Google Street Wiev (58.297114, 6.660458) Flekkefjord torg i dag, hvor min første store ulykke skjedde.
Jeg skulle hente melk på meieriet. Det gjorde man den gang med et melkespann som ble fylt opp av betjeningen. På vei hjem over torget snublet jeg og all melken rant ut. Jeg kan ennå kjenne følelsen av den første store ulykke i livet.
Det andre sterke minnet er brann, riktignok bare en pipebrann, men likevel. Vi hadde hørt brannbilen som kimte med klokken, og så stigebilen passere med brannmenn som sto på sidene av bilen. Nesten som i en gammel stumfilm. Vi løp etter og fikk bivåne røyk, brannlukt og fortvilte mennesker. Ingen ordentlig husbrann men skremmende nok.
Foto: Flekkefjord brannbilklubb. Jeg var lenge usikker på om jeg husket riktig. Hadde de en så gammeldags brannbil så sent som i 1955 -56? Jeg kontaktet Flekkefjord Brannbilklubb som fremdeles holder liv i den gamle brannbilen fra 1934! Og joda, den var i tjeneste helt til begynnelsen av 60 tallet.
Nå kommer også de første minnene om bildelmedia som senere skulle bli min karrière. Det var flanellograf på søndagskolen, og lysbilder av halvnakne mennesker på Madagaskar på basar i Frelsesarmeen. Men det som virkelig satt spor etter seg, ble vist i Metodistkirken. Det var naturfilmer i farger fra Moody Instituttet i USA som skulle vise skaperverket. Den teologiske siden fikk jeg ikke med meg. For meg var fasinasjonen knyttet til spektakulære levende bilder i farger fra over og under havoverflaten på et stort lerret, nesten som trolldom.
Men tilbake til dette med bilen. Det var fremdeles rasjonering, og du skulle ha en god grunn for å kunne kjøpe bil, særlig privatbil. En pastor-far hadde verken råd eller noen gyldig grunn til det.
Foto: Karl Ragnar Gjertsen. CC Gamle Sørlandske ved Søndeled
Min første biltur var med blomsterhandleren i Flekkefjord som skulle til blomsterutstillingen i Skien. Jeg skulle få sitte på til besteforeldrene mine som bodde der. Blomsterhandleren hadde en stor varebil som luktet bensin. Turen var lang og jeg kastet opp det meste av tiden.
Farfars lastebil.
Farfar i Arendal , som drev grossistfirma og forblanderi, hadde selvsagt lov til å kjøpe lastebil. Siden det var den eneste bilen de hadde, ble den også brukt for persontransport, som f.eks. turer med slekt og venner. Det fortelles at farfar aldri helt ble komfortabel med automobilen. Han tygget skrå, og da måtte han spytte fra tid til annen. Da var det viktig at bilvinduet ble sveivet opp og ned i takt med behovet. Det ble fortalt at det ikke var sjelden noen måte tørke av en spytteklyse som hadde havnet i et bilvindu i utakt.
Mens rasjonering av lastebiler ble opphevet 1952, var det først i 1960 at rasjoneringen av personbiler opphørte i Norge. I denne rasjoneringsperioden var det visstnok bare 3 % av alle som søkte som fikk kjøpe personbil. Ikke underlig at bilsalget eksploderte utover 60 årene. Kanskje burde de ventet med frislippet noen år til, slik at jernbanenettet kunne fått et litt bedre forsprang etter krigen?
Selv foretrakk jeg jernbane framfor bil, og gjør det ofte fremdeles.
Foto: Mittet & Co A.S., Oslo Museum. Vi så på Lambertseter senter som boformen for framtiden.
Da jeg var student, bodde jeg og en kamerat i en liten ettroms leilighet i Skiferveien på Lambertseter. OBOS leiligheten hadde jeg skaffet meg på framleie fra en tante som hadde flyttet til sentrum. Lambertseter var en ny og moderne bydel med alt man trengte av tilbud i Lambertseter senteret: Jens Evensen supermarked, bibliotek, kino, kafe, spesialbutikker, T-bane og restaurant.
For å komme til Blindern tok man den nyåpna T-Banen fra Lambertseter til endestasjonen Jernbanetorget. Der gikk jeg over på Ullevål-Hageby-trikken som hadde en vendesløyfe utenfor Ullevål Kino med kort avstand ned til Universitet.
Med studielån, borteboerstipend og litt sommerjobb hadde studentene det greit, følte vi. Vi hadde god tid. Noen hadde så god tid at de stort sett gikk rundt i tog og demonstrerte.
Jeg husker en gang jeg hadde hentet studielånet. Da gikk jeg og kjøpte en Tandberg Sølvsuper med høyttalere. Men ikke nok med det. Den nyankomne velstand måtte også feires med en middag. Det skjedde ikke ofte, men av og til syntes vi det var helt greit å unne oss en middag på en av Oslos restauranter. Det var ikke flere enn at vi kunne navnet på de fleste.
Foto: Atelier Rude, Oslo Museum
Denne gangen valgte jeg og min studiekamerat restauranten ved Lambertseter kino, Symra. Den het vel sikkert Restaurant Lambertseter eller noe sånt. Jeg husker ikke hovedretten, men desserten husker jeg. Den bestilte jeg alltid om den var på menyen. Så det ble to Flensburger og to glass portvin Fin Gammel. Å bruke penger på god mat og drikke har jeg aldri angret på.
Det er rart å tenke på. Ser vi tilbake på tiden som barn og unge, forbinder vel de fleste den med enkel mat og enkle drikkevaner. Sunne og næringsrike måltider var det viktigste. Fråtsing var jo regnet som en av de syv dødssynder.
Likevel brukte norske husholdninger den gang mye mer av det de tjente på mat. I 1980 brukte norske husholdninger 1/5 del (20%) av alt de tjente på matvarer, i år 2000 brukte vi 15% på mat og i 2017 bare 11%. At vi har fått større disponibel inntekt forklarer ikke alt.
Mens vi fra år 2000 til 2017 brukte 17% mer på å kjøpe mat, brukte vi 160% mer på sko og klær. Da lurer jeg på hvorfor mediene fokuserer så ensidig på å sammenligne priser framfor kvalitet på mat.
Godt hjulpet av VG’s prisbørs piskes de store kjedene til å levere stadig lavere priser. I april skilte det bare 0,6% mellom de to billigste kjedene. Dette blir presentert med krigstyper på forsiden.
Blant våre gjester på Casa Karen var en som satt i ledelsen for Norgesgruppen. Han fortalte at pressens prisbarometre, selv om skillene mellom de ulike butikkjedene ofte er minimal, gir umiddelbar effekt på omsetningen. Derfor må de ta disse børsene på alvor.
Resultatet er at kjedene igjen må presse produsentene på pris, til leverandørene til slutt må gi opp. Eller slår seg sammen, eller blir oppkjøpt av utenlandske selskap som i neste omgang flytter det hele utenlands. Dette for stadig å kunne tilfredsstille norske matbørser og konsumenter, slik at de kan bruke enda mindre av sin inntekt på matvarer. Slik at de kan bruke enda mer på sko og klær, som stort sett produseres i utlandet. Slik har over tid mye av arbeidsplassene i produksjonen av mat, og for så vidt også sko og klær, forsvunnet ut av Norge.
Denne våren har aviser og andre medier vist et forbilledlig ansvar for å bevisstgjøre oss og våre handlinger i forbindelse med pandemien. Hvorfor er de ikke like opptatt av støtte norske arbeidsplasser? Kan det være fordi det ikke selger like bra?
Pandemien har også andre svakhetene ved globaliseringen. Det er ikke nødvendigvis slik at vi alltid kan klare oss om vi bare har penger. Vi kan ikke stadig produsere mindre mat, eller annet vi trenger, i den tro at noen helt sikkert vil selge til oss, når vi trenger det.
Så jeg har egentlig ikke noen dårlig samvittighet for å ha brukt noe av studielånet på restaurantbesøk på Lambertseter.
Flensburger og eggelikør
Flensburger var en gjenganger på norske restauranter på 60, 70 tallet. Nå er det ikke mange som kjenner til denne desserten. Jeg aner ikke hva navnet kommer av. og om den har noen sammenheng med den tyske byen Flensburg. Jeg har spurte både dansker og tyskere, men det er helt ukjent for dem. Uansett er den usannsynlig god og blir alltid likt når jeg servere den. Du kan selvsagt kjøpe eggelikør og hermetiske kirsebær, men best blir det om du lager det selv.
Dette trenger du
Kirsebær på rom 1 kg kirsebær 500 gr sukker 1 flaske Rom
Til eggelikør 3 dl matfløte 150 gr sukker Frø fra en halv vaniljestang 2 dl Cointreau eller noe annet sterkt
Serveres med Vaniljeis Kremfløte Mandelflak
Dette gjør du
Kirsebær på rom
Rom er et godt konserveringsmiddel for frukt å bær. I en stor krukke med rom legger du bær og frukt lagvis etter hvert som de modnes. Så noen spiseskjeer sukker mellom hvert lag. Når vinteren kommer, er det bare å ta fra toppen. Med litt is eller krem smaker det fantastisk. Tyskerne kaller det Romtopf.
Men man kan også bare velge en sort, som f.eks kirsebær. Etter at det har stått en måned eller to kan man smake på bærene og sjekke om det trengs mer sukker.
Eggelikør
Pisk eggeplommer og sukker til eggedosis. Egentlig skal du så varme fløten før du blander den i eggedosisen, men jeg heller den rett i sammen med vanilje frøene og varmer det hele over en kjele med varmt vann. Rør hele tiden.
Når blandingen passerer 80 grader, vil den begynne å tykne. Hold på til den blir tykk som vaniljesaus. Den må ikke koke. Sett kjelen i vaskekummen du har fylt med kaldt vann for å avslutte oppvarmingen.
Når blandingen er avkjølt rører du inn Cointreau eller en annen brennevin og setter kaldt.
Slik monterer du det hele
I et dessertglass legger du to kuler vaniljeis.
Fra kirsebærkrukken bruker du litt av saften som du luner litt før du heller over isen. Så en skje med pisket krem. Over det en skvett eggelikør før det hele toppes med mandelflak.
Det var ikke så mye utsikt fra vårt nyinnkjøpte hus, men banksjefen (som hadde tømmerhogging som hobby), hadde lovet å felle trærne i skråningen.
Vi hadde kjøpt hus i Italia. Med innbo. Det var gammelt og slitt, men det var vel bare å rydde ut og få på litt maling, tenkte vi.
Huset fra 1860 var som de fleste husene i området bygget i teglstein. Det var ikke snakk om grunnmur eller fuktsperre. Man startet bare å bygge veggene rett på grunnen, i vårt tilfelle leire. Slik ble veggene som sugerør der fukten fra grunnen ble fraktet opp i veggene. Det smarte med den måten å bygge på, er at fukten gjennom den varme sommeren fordamper og kjøler ned rommene. En primitiv form for air condition, men den virker. Derfor har italienerne gjerne vinduer og vindusskodder lukket på dagen for å hindre solen å varme opp innsiden av huset. Fukten fra veggene kjøler ned rommet.
Så var det det med murpuss. Det man trenger for å kunne male eller tapetsere veggene. Den er ikke like begeistret for fukten i veggen. Det merket vi raskt når vi skulle begynne å klargjøre veggene for ny maling. Trakk vi ute en spiker som hadde holdt opp et bilde, raste gjerne hele veggpussen ned. Det var bar å innse at dette ville ta tid.
Det så da ikke så ille ut. Et strøk maling....?
Eller kanskje en litt større jobb?
I de rommene murpussen sånn nogenlund hang på, gjorde vi oppussingsarbeidet selv. Men i de verste rommene trengte vi hjelp. Vi måtte også ha hjelp til å bygge et nytt bad og kjøkken.
At kjøkkenet trengte en større overhaling lå i kortene.
.. og arbeidet ble stadig mer omfattende.
Vi trengte en geometra, fikk vi vite. Det er en person som skal fungere som en slags byggeleder på våre vegne. Mr Bianco var vår første geometra. Han kunne lite engelsk, derimot mye om det å renovere hus. Han startet med å skaffe alle papirer og tegninger fra kommunen. Så kunne han fortelle oss hva man har lov til, hva man er nødt til og hva man ikke kan gjøre. Da vi hadde blitt enige om hva som skulle gjøres, skaffet han de nødvendige godkjenninger fra kommunen, og laget avtale med de som skulle utføre arbeidet. Disse igjen hadde fått forskudd for en del av arbeidet. Det hadde tatt sin tid, men nå var vi i gang, tenkte vi.
Men da stoppet det helt opp. Godt fornøyd med forskuddet så de tydelig vis ingen grunn til videre aktivitet sånn umiddelbart. Med et vell av fantasifulle unnskyldninger gikk den ene måneden etter den andre. Men så, plutselig, kom de med maskiner og byggematerialer. Vel, vel, tenkte vi, dette var ikke så ille likevel. Hvis de nå bare fikk begynt. Men så var det et annet arbeid de bare måtte utføre, helt maktpåliggende var det visst. Slik gikk det. De jobbet en uke eller to, så støtte de på noe uforutsett, som at deler av en vegg falt ned. Da måtte de stoppe så geometraen kunne komme å se på det. Han kunne først neste uke. I mellomtiden hadde de måtte begynne på et annet arbeid som de bare måtte avslutte før de …. Slik gikk store deler av det første året.
Vi lærte fort at det ikke var noen hensikt å presse på. Det gikk ikke fortere. I stedet lært vi oss å leve med det, bare øve et mildt press på håndverkerne og glede oss over fremskrittene når de kom.
Senere har vi moret oss over nyankomne nordmenn som også skulle renovere hus. Nei, de skulle sørge for at dette gikk effektivt unna. De hadde erfaringer som prosjektleder og hva det nå var. Neste vår skulle alt være ferdig, det skulle de sørge for.
Ja, ja, tenkte vi … og fikk rett.
Michel Chiaro og gutta
I byen Casale Monferrato har man funnet den første beskrivelsen av Barberadruen fra ca 1250, bonis vitibus barbexinis
Mer om Barbera
Som jeg skrev tidligere, hadde Barberadruen sin opprinnelse fra Monteferrato, området hvor vi hadde kjøpt hus. Den hadde raskt spredd seg til store deler Italia. Årsaken var at den var lett å dyrke, ga store avlinger og var en grei bordvin.
Barberadruen er kjent for å ha lavt tannininnhold. Mens andre druer som Pinot noir og Nebbiolo har et høyt tannininnhold, og derfor gjør den lagringsdyktig så vinen kan modne over tid, kan barberavin drikkes ganske umiddelbart.
Mange sverger jo til vin med lavt tannininnhold for å unngå skallebank. Det er nok en diskutabel sammenheng, men sikkert er det at noen er allergisk for tannin eller garvesyre som det også kalles.
Barberavin har godt med fruktighet og syre. En god egenskap for en bordvin. De fleste forbinder smaken med kirsebær og bringebær.
Og så har den en sterk dyp rød, nesten fiolett farge. Dette siste er årsaken til at mange vinprodusenter av andre med blekere vindruer har noen barberaranker får å kunne tilsette litt mer farge til vinen sin.
Men noen stor vin var ikke Barberavin regnet som. Den egnet seg blant annet ikke til å lagre på flasker, da den hadde den leie evnen til å starte en ny gjæring etter en stund, slik at korkene sprang. Om korkene ikke gikk, fikk man en Barbera med bobler. Den første tiden vi var der, hente det ikke sjelden at vi fikk det som husets vin på enkle spisesteder. Vi likte det ikke.
Michel Chiarlo, en av de store vinpersonlighetene i Piemonte. Norgesvenn. Fortalte at han som ung hadde reist rundt på Vestlandet i en folkevognboble.
Men så var det, jeg tror det var på 60 tallet, at en gruppe vinbønder i området hadde mistanke om at Barbera druen hadde et større potensiale. De reiste til en rekke vinsentra i Europa for å lære. En av disse var Michel Chiarlo, en av vin-nestorene i området. Han og vennene hans begynte å eksperimentere med Barbneradruen, særlig dette å få kontroll over den andre gjæringen.
Men denne prosessen , det er man kaller malolaktisk gjæring, er egentlig ikke gjæring. Det er ikke gjærsopp men enzymer som gjør jobben. Dersom man ikke hadde drukket opp vinen før våren kom og temperaturen begynte å stige, startet denne prosessen ukontrollert. Og et av biproduktene i denne prosessen er karbondioksid, derfor boblene.
Nå sørger man for å tilføre bakterier som starter prosessen på en kontrollert måte. Enzymene omdanner den skarpe syren til en rundere, men fremdeles frisk smaksopplevelse.
Vi skriver sommeren 1970, og jeg har fått jobb som inspisient i NRK Fjernsynet. Oppgaven som bartender på NRKs sommerfest og en ukes opplæring er unnagjort. Som inspisient (nå heter det innspillingsleder) hadde du ansvar for gjennomføring av prøver og opptak i studio på vegne av producer som satt oppe i kontrollrommet.
Et av de første programmene jeg hadde, var Åpen post. Programlederne som huskes best er Kjell Arnljot Wig og Per Øyvind Heradstveit. Men Franz Saksvik var Wiigs medprogramleder sommeren 1970. Jeg husker godt den første sendingen. Knut Midtun var producer og det hele foregikk i studio A i den gamle fjernsynsfløyen. Temaet husker jeg ikke, men AKP ml’erne Øgrim/Allern var deltagere, og jeg skulle vise dem ned i sminken som var flyttet over i det nye fjernsynshuset.
Men det var noe jeg ikke hadde fått med meg. Sminken lå i etasjen under studiegulvet. Det var bare å ta heisen fra studiogulvet ned en etasje. Heisen var opptatt, så jeg tenkte: Da tar vi trappen. Det var bare det at trappen gikk forbi en etasje og Allern/Øgrim/Mørland befant seg i stedet i en dunkel opplyst kjeller.
Jeg så et øyeblikk en viss usikkerhet i øynene på mine medvandrere. Herrene som så for seg en væpnet revolusjon i Norge, kan muligens ha lurt på om det var en kontrarevolusjonær bortføring på gang. Litt forvirret selv, men vi kom oss opp trappen igjen og ned med heisen til sminken. At jeg fikk dem ferdig sminket tilbake i studio, kan bevises. Du kan se programmet her.
Åpen post var det første virkelige debattprogram i Norge. Det hadde mange seere, men også mange kritikere. Man mente den fungerte som en domstol med en arrogant overdommer i kraft av Kjell Arnljot Wig. De kunne innkalle hvem de ville, direktører, ministre, … de hadde bare å stille. Temperaturen var høy. Jo mer støy, desto mer likte Wig seg.
Men til slutt gikk han for langt. Året etter, i 1971, gikk han til angrep på selve Stortinget. Da tok Hans Jacob Ustvedt, overlegen som var blitt kringskastingssjef, affære. Dagen etter ble Åpen post tatt av plakaten. Kjell Arnljot Wig forsøkte seg senere med et par programkonsept, men uten suksess. Da jeg noen år senere kom til Opplysningsavdelingen, var han fremdeles ansatt, men jobbet nå med arkivoppgaver.
En litt trist skjebne. Fra å være Norges «Overrettsdommer» var han blitt redusert til en anonym kontorassistent. Det slo oss at media er en utakknemlig herre. Det var ikke tvil om at hans arbeid hadde gitt NRK suksess og enorme seertall, men for å oppnå det hadde media gjort ham til den han ble. Slik forsvant han ut i skyggen. Til det siste arrogant, og med et blikk litt ovenfra og ned på oss nykommere.
Slik sett gikk det helt annerledes med Per Øyvind Heradstveit. Han ble også kritisert for å være hard og til dels usaklig i sine personangrep, men han tok seg inn. Mange av oss som senere jobbet med ham, opplevde at han endret karakter og ble en mykere person. Jeg produserte flere av programmene han hadde om psykiatri med Nils Retterstøl. Da var han blitt helt en helt annen og veldig likandes.
Fremdeles var det bare en radiokanal og en fjernsynskanal. Hva Heradstveit og Wiig hatt tatt opp i sendingen ble samtaleemne på så godt som alle norske arbeidsplasser og rundt middagsbordet dagen etter. Men det var flere som satte sitt preg på fjernsynsnorge, ikke minst Ingrid Espelid.
Ingrid Espelid steker biff.
Perioden som inspisient ga meg også mulighet til bli kjent med vår alles Ingrid Espelid. Med min interesse for mat, hadde de intet problem med å la meg få inspisientjobben på Fjernsynskjøkkenet, der Are Fiva var producer. Ingrid var en som tok jobben veldig alvorlig. Før hun gikk i studio, hadde hun hjemme kjørt igjennom det hun skulle utallige ganger. Og råvarer, det var det alltid en mengde av .. for sikkerhets skyld. Et av programmene jeg husker godt, var programmet om steking av biff. Her var den danske kjøkkensjefen Hans Jebsen igjen på besøk. Han kom med en hel bakk med okse indrefileter.. for sikkerhets skyld. (De brukte bare et par i programmet).
Jebsen brukte stekegaffel, det gjord de proffe. Så jeg kjøpte en. Senere byttet kokkene ut gaffelen med stekepinsetten, da byttet jeg også gaffelen med pinsetten.
Det var i dette programmet Jebsen introduserte hvordan man skulle kjenne på biffen for å undersøke om den er riktig stekt.
Legger man tommelen løst, slik, kjennes det som når biffen er rå inni.
Legger du tommelen mot ringfinger, kjennes det som når biffen er medium.
Legger du tommelen helt over, er biffen gjennomstekt.
Lys-Olsen var fast lysmester under Fjernsynskjøkkenet. Når opptaket var godkjent, pleide han slå av alt lys i studio, og så stormet han ned og bort til Ingrid for å sikre seg restene. Denne gangen var der mer enn nok med indrefilet. Selv fikk jeg nesten to hele indrefileter med meg hjem.
Senere, da jeg ble producer i Opplysningsavdelingen, fikk jeg oppleve andre sider ved Ingrid. Det var ikke bare matlaging som lå henne på hjertet. Hun var levende interessert i hele spekteret av programmer avdelingen produserte, og hadde til dels sterke meninger om både det ene og det andre.
