Press "Enter" to skip to content

En landsby i Piemonte – 15 år i Piemonte del 2

0

Typisk bakkelandskap i Monferrato, Piemonte.

Piemonte var på begynnelsen av 2000 tallet fremdeles et ubeskrevet blad for mange nordmenn. Det var fremdeles Toscana det handlet om.  Vi hadde derfor ikke så mange forventninger da vi startet å søke etter et hus i provinsen Asti. Sammen med eiendomsmegler Eli Anne dro vi fra det ene stedet til det andre. Med den økonomien vi hadde til rådighet visste vi ikke helt hva vi kunne forvente. Men at det måtte bli et oppussingsprosjekt, regnet vi med. Det ble flere turer hvor vi falt for det ene huset etter det andre, men det viste seg gjerne å være en hake ved de fleste. Alt fra manglende mulighet til å føre fram kloakk, til selgerens familie som skapte problemer.  Ofte hadde husene stått til salgs en god stund og gjerne med god grunn.  Så en gang vi var der nede, fortalte Elia Anne at hun hadde hørt om et hus som ville bli lagt ut for salg uken etter.  Eieren var en eldre enke som bodde i Torino, men hadde hatt dette som feriebolig.

Første gang på befaring i huset som skulle bli Casa Karen.

Vi troppet opp og falt pladask. Prisen var grei og vi tenkte: Her er det da ikke så mye som trengs å pusses opp. Vi slo til, og fikk huset før det ble lagt ut for salg. Så begynte en lang prosess. Vi var avhengig av å få lån i en italiensk bank, og samtidig en bank som også kunne bistå under salget. Eli Anne hadde gode kontakter, så det gikk greit. Nå skulle man tro banken ønsket en takstmann til å bedømme verdien? Neida, banksjefen selv kom for å besiktige låneobjektet. Han var svært begeistret og mente verdien ville stige betydelig om vi fikk hogget trærne foran, for bedre utsikt. «Jeg kan hogge dem» sa banksjefen. Tømmerhogging var nemlig hans hobby! Og helt riktig. Da vi kom ned neste vår var alle trærne i skråningen felt. Men før det skulle selve salget foregå.

Eli Anne hadde bestilt time hos Notarius publicus. Inn til da hadde vi en foreløpig kjøpskontrakt som kjøper og selger hadde underskrevet. Nå skulle den offisielle avtalen undertegnes, eller rettere sagt leses opp. I Italia gjelder fremdeles deler av den gamle Romerretten. Der heter det at en avtale ikke er inngått før den er opplest og fått tilslutning fra begge parter.

Til stede var selger, enken med sine barn, som kunne ha krav i huset, Eli Anne og representant for eindomsmeglerkontoret hun jobbet med, Bodil og meg, banksjefen og en byggmester Notarius hadde innkalt for å bekrefte at huset faktisk eksisterte. Det var litt av en forsamling.

«Hør, dette er viktig» sa Eli Anne  før vi gikk inn «Det forventes ikke mye av dere, men Notarius vil i starten stille dere spørsmålet. Capisci l'italiano?/Forstår du italiensk? Da må dere for all del svare si/ja». Og ganske riktig, det første Notarius spør om er: «Capisci l'italiano?». Vi ser alle holder pusten før vi bekrefter. På den tiden kunne vi knapt et ord italiensk, men det måtte vi altså ikke si, selv om alle forsto det. For under resten av seansen henvendte Notarius seg til Elia Anne som oversatte det viktigste for oss. Så startet opplesingen av den 10 siders kjøpskontrakten. Notarius stoppet bare en gang for å henvende seg til byggmesteren. «Kan du bekrefte at huset ligger på denne adressen?» Byggmesteren nikket, så var hans jobb gjort. Etter opplesingen spurte Notarius om alle var enig og det var vi. «Da kan salget skje» sa han, reiste seg fra stolen og gikk bort til vinduet med ryggen mot oss. Så åpnet banksjefen kofferten med kontanter og en sjekk for deler av beløpet.

Dette gikk jo greit, tenkte vi. Men så startet banksjefen og Notarius en vennskapelig krangel om den beste vinen kom fra Piemonte eller Sicilia. Noe som førte til at brudeparet som satt utenfor måtte vente ennå 15 minutter før vigselen kunne starte.

Bodils mor døde året før vi kjøpte huset og arven etter henne utgjorde en del av kjøpesummen. Derfor var det naturlig å gi huset navn etter henne, Casa Karen.

Agliano Terme og Barbera

Agliano Terme

Vi hadde altså skaffet oss et hus i landsbyen Agliano Terme.

Italia består av 20 regioner hvorav Piemonte er et av de største i utstrekning. Navnet betyr foten av fjellet og viser til at regionen er omkranset av de fransk/italienske alper i vest og de sveitsisk/italienske i nord. Regionens hovedstad Torino var landets første hovedstad fra Italias samling i 1861 til Firenze overtok i 1866 og til slutt Roma 1870.

Regionene er inndelt i provinser, som igjen er inndelt i kommuner. Vårt hus lå i  kommunen Agliano Terme i provinsen Asti.

Men i Italia bruker man også topografisk navn som ikke nødvendigvis følger de administrative inndelingene.  Piemonte er preget av Po-sletten i midten som forsyner Italia med ris og mais. Rundt slettelandet rager Alpene i nord og vest, mens du finner et frodig bakkelandskap i syd: områdene Langhe, Roero og Monferrato.  Agliano Terme ligger i Monferrato, og sammen med Langhe Roero ble disse områdene lagt til UNESCOs verdensarvliste i 2014.

Åsene i dette landskapet består  i hovedsak av leirtypen silt, som er næringsrik, porøs og holder godt på fuktighet. De ble dannet da havbunnen hevet seg da det europeiske og afrikanske kontinent kolliderte og danne fjellkjeden Alpene.  Da havbunnen hevet seg ble sedimentene vasket fram og tilbake, slik at sammensetting av mineralene på den ene åsen ble forskjellig fra den andre. Dette igjen førte til store forskjeller i vekstforholdene i det som skulle bli et av verdens beste vindistrikt. Vest i dette området, i Langhe – Roero, viste det seg at det var de beste vekstforhold for nebbiolodruen. Av denne druen får vi de klassiske vinene Barolo i området rundt landsbyen Barolo, og Barbaresco rundt landsbyen Barbaresco. Dette er viner med en lang historie og har vært regnet blant verdens toppviner i over 150 år.

Kommer du lenger øst, til området Monteferrato er det en annen drue som har hovedrollen. Det er Barbera. Den er også gammel. Man har funnet tegn på at den har vært i området siden 1300 og ble første gang beskrevet rundt 1700. Den var populær, vokste lett og ga stor avling, men ble ansett som enkel bordvin fram til slutten av forrige århundre.

Og det var her, midt i Monteferrato mellom rader av barberadruer vi hadde kjøpt hus i en beskjeden landsby med 1700 innbyggere. Lite visste vi at landsbyen Agliano Terme i løpet av få år skulle utgjøre  hjertetområde for utviklingen av Barbera.

En høne tar til vingene – Etterkrigsgenerasjonen del 3

0

Foto: Erik Borgersen/UHB-samlingen, Akershusbasen/MiA. Sirnes holdeplass.

Pappa skulle være pastor i Flekkefjord frikirke, men pastorboligen var ennå ikke ferdig, så vi måtte finne et midlertidig sted. Det ble hos en ugift bonde på Sirnes, ca 15 minutter med skinnebuss fra sentrum. Bonden het Aslak, hadde drevet med sølvrev, men jobbet nå på konfeksjonsfabrikk. Da pappas eldste søster Ruth kom på besøk, oppsto det søt musikk og Aslak Meland ble onkel Aslak.

Som treåring begynner minnene å bli tydeligere. Verden hadde fremdeles en diameter på noen hundre meter med noen avstikkere til besteforeldre i Skien og Arendal. Men her på Sirnes foregikk det meste i livet. Innenfor denne diameteren lå kolonialhandelen, sykkelverkstedet, holdeplassen på Flekkefjordbanen og bestekompisen i nabohuset.

Norge derimot, var enormt stort. Derfor hadde man behov for tre værmeldinger for å dekke det hele, en for Østlandet, en for Vestlandet og en for Nord Norge. Sørlandet var liksom ikke riktig en landsdel og ble varslet som del av Vestlandet.

Tante Ruth, onkel Aslaks søster, mor og søster Astrid utenfor huset på Sirnes.

Det var en lykkelig tid.  Og mange av de gode minnene er knytte til det å være sammen. Måltider sammen med familie og slekt. Her mimret foreldre, besteforeldre, tanter og onkler om gamle dager og kommenterte dagens situasjon. Det kunne være små og store uenigheter som ble løst over steik, brun saus og poteter. Vi barna lyttet og lærte.

Over tid har måltidet tapt sin status i Norge. Før la måltidene rammene for dagsrytmen. Nå må måltidene underordne seg medievaner og fritidsaktiviteter. «Vi kan kjøre innom å ta en pølse på veien».  Hvor mange familier sitter rundt et bord og har frokost sammen i dag?

Når det gjelder frokostvaner, har heller ikke Italia mye å skryte av. De voksne tar en espresso og barna stikker søte kjeks ned i varm melk før de går til skolen.

På formiddagen tar de voksne gjerne en cappuccino og en brioche som på italiensk betyr croissant, (mens brioche på fransk betyr en form for bolle).  En croissant går i Italia også under betegnelsen cornetto, som betyr horn. (Sikkert bakgrunnen for det vi gjerne bestilte på kafeen før: «En kaffe og et horn med ost og skinke, takk").

Men det italienerne mister med frokosten, tar de igjen i de andre måltidene. Å spise sammen er fremdeles viktig for den italienske familie. Høydepunktene er søndagslunsjen. Og blant dem rager førstepåskedagslunsj høyest sammen med første juledag.

En italiensk venn skulle beskrive problemene i en italiensk slekt «Tenk, de spiste ikke sammen første juledag!» Verre kunne det tydeligvis ikke være.

Ingenting er så åpenbart, som lykken til en italiener når han har sine kjære rundt seg mens man nyter et langt måltid.

Og tenker man etter, er det da også noen av de beste minnene man har, måltider sammen med venner og slekt.  Derfor er det få innsatser (cost/benfit) som gir mer lykke enn å planlegge og gjennomføre en lunsj eller middag for dem man setter pris på. Ja, om så bare en lang og god frokost med seg selv.

Men måltidet handler ikke bare om det sosiale, selvfølgelig også tilberedning og gode råvarer. Og det med råvarer lærte man seg tidlig. Naboen på Sirnes hadde griser som skulle slaktes og det måtte man jo bivåne. Fremdeles sitter minnene om lydene, tapping av blod og skålding av grisebust. Senere har jeg forstått at dette, slakting på gården, er det beste for både dyr og det endelige produkt. De lange transportene fra gård til stadig mer sentraliserte slakterier er dårlig dyrevelferd, og gir seigere kjøtt på grunn av stresshormoner som dannes under transporten.

I Italia har de lang tradisjon med slakting på gård. I vår italienske landsby, Agliano, drar den lokale slakter Ponzo til gårdene i nærheten og peker ut hvilke dyr han vil ha. Så slaktes de på gården, uten lang stressende frakttransport.  Nå har vi fått godkjent mobilt slakteri i Norge, slik at slaktingen igjen kan finne sted på gården.  www.mobilslakt.no.

Så dette med kortreist mat og dyrevelferd vokste jeg opp med. Vi ville det beste for dyrene rundt oss. Men da jeg som en framtidig pedagog skulle lære en av naboens høner å fly fra låvebroa, endte det som det måtte. Det ble hønsefrikasse hos naboen mens initiativtageren sto igjen uten annet enn en skjennepreken.

En misforståelse

0

Postkort fra Stabburet Matcenter i Fredrikstad. Det åpnet i 1962 av Gunnar Nilsen (Stabbur-Nilsen). Øverst til venstre hele bygget med butikken i første, Gryten i andre og Stabbur-loftet på toppen. Oppe høyre: Interiør butikken, Nede venstre: Gryten. Nede høyre: Stabbur-loftet.

Noen har lurt på om jeg er utdannet kokk. Det er jeg ikke, kun en glad amatør. Det vil si, for å være helt nøyaktig har jeg jobbet som kokkeassistent, selv om det i utgangspunktet var en misforståelse.

Det var sommeren 1967 og min venn Harald og jeg hadde fått sommerjobb i butikken til Stabburet Matcenter i Fredrikstad. (Det ble nemlig fra starten skrevet med c). Butikken var på den tid Norges største matbutikk med en god del egenimporterte varer. Over butikken hadde Stabbur-Nilsen lagt en kafeteria, Gryten, og på toppen restauranten Stabbur-Loftet.

Vi hadde fått sommerjobb i butikken, trodde vi. Ved en misforståelse hadde butikksjefen gitt jobben til noen andre. «Men jeg har hørt de trenger noen ovenpå» Det er sikkert bare en måte å bli kvitt oss på, tenkte vi, men gikk likevel opp. Da vi sa vi var sendt opp for jobb, sa en lettere stressa kjøkkensjef at vi bare måtte se å få skiftet, og sendte oss inn på et lager. Der lå det pepitarutede bukser, dobbeltspente kokkejakker og kokkehatter i ulike størrelser.  Vi så på hverandre. Dette må jo være en misforståelse. Men la oss ta dem på, så går vi inn og forklarer at vi ikke er kokker. «Dette har jeg ikke tid til» sa en enda mer stresset kjøkkensjef da vi kom ut. «Har dere vært på kjøkken før?» «Jo, men ikke…» «Uansett må dere hjelpe oss i dag, så får vi se. Du..» han pekte på Harald «..går i grillen. Han typen der vil vise deg. Og du..» han pekte på meg  «setter i gang å steke 40 kg karbonader»  Så gikk han. Vi ble der den sommeren og lærte en masse. Vi hadde også noen vakter i restauranten oppe.

Dette var på den tiden da man serverte god tradisjonskost. Karbonadekaker, svinestek og stekt sei med løk. Men også nykommere som wienersnitsel, flyndrefilet og hamburger med pommes frites.

Til friteringen brukte vi gullolje. Sølvolje var ikke godt nok. Da jeg spurte hva som var forskjellen, måtte de undersøke. Sølvolje var soyaolje og gullolje var peanøttolje. Det var oljen med det høyeste flammepunkt og ga en fin gyllen overflate.  Bruker fortsatt bare «gullolje» til fritering.

Hamburgerdressing

Her skal du forresten få den opprinnelige hamburgerdressingen vi laget. Hamburgerdressingene som du kjøper nå, og som brukes av ulike fastfoodkjedene, er variasjoner av Thousand Island dressing. En saus som opprinnelig kommer fra området Thousand Island på grensen mellom USA og Canada.   I den opprinnelige form skulle den inneholde: majones, sitronsaft, finkuttet paprika, Worcestershire saus, sennep, chili saus og tomatpuré.  Stabburets hamburgerdressing, var noe helt annet.

Stabburets opprinnelige hamburgerdressing.

Dette trenger du

165 gr majones (en pakke)

1 ss rødbetesaft (fra syltede rødbeter)

1 ts tørket dill

salt og pepper

(Worcestershire saus)

Dette gjør du

Bland majones, rødbetesaft og dill sammen. La det stå et døgn. Smak til med salt og pepper.

Selv om det ikke var med i den opprinnelige dressingen blander jeg gjerne inn litt Worcestershire saus

Inspisient – Fra dampradio til sosiale medier del 2

0

Nagra båndopptager var lenge arbeidshesten for reportasjelyd både i radio og fjernsyn.

Jeg ble plukket opp utenfor radioresepsjonen av en lydteknikker med Nagraopptaker i en hvit NRK-boble.  Jeg skulle gjøre mitt første innslag til Nitimen. «Fenomener på stjernehimmelen» med dosent på Astrofysisk  Institutt. Lydteknikeren var i dårlig humør. Han var trolig lei av unge jyplinger som Kjell Thue ville prøve ut. Han fikk virkelig bekreftet sin skepsis. Selv om jeg hadde forberedt meg godt, ble det altfor mye stotring og stamming. Jeg funderte om årsaken var den negative innstilte lydmannen, eller om jeg rett og slett ikke egnet meg til radio, at jeg tidvis hadde en slags auditiv dysleksi? Jeg falt ned på det siste. Radio var ikke noe for meg. Da jeg tok farvel med lydteknikkeren var han blitt noe mildere stemt. Sikkert fordi han i bunn og grunn var en hyggelig mann som syntes litt synd på denne håpløse figuren. Nei, jeg måtte nok satse på fjernsynet. Selv da jeg en uke senere, til min forbauselse hørte innslaget i Nitimen, hadde jeg bestemt meg for at radio ikke var noe for meg. Det måtte bli fjernsyn.

Men hvordan skulle jeg komme meg inn? Det fantes ingen medieskole utenfor NRK, alt skjedde innenfor huset.  Og det var stort sett tre veier inn. Du kunne søke på programingeniørutdanning eller på scriptkurs. Begge steder hadde enorm søkning, noe som førte til et kjempehøyt snitt og veldig smarte teknikere og scripter. Etter hvert fant flere scripter og noen teknikere veien over i produceroppgavene. Men den vanligste veien dit var stipendiatordningen. Der fikk man prøve seg  som programledere og producere et år. Disse ble rekruttert blant lærere og folk med en eller annen embetseksamen. Jeg besøkte flere for å få råd, både Lauritz Johnsen, Hans Julius Birkrem og Sverre Tinnå. Rådet var alltid det samme; skaff deg en  ordentlig utdannelse så vil det sikkert ordne seg.

Litt mistrøstig begynte jeg på pedagogikkstudiet på Blindern. Mens jeg holdt på med mellomfag begynte ryktene å svirre om stillingsstopp i NRK. Nå hastet det, tenkte jeg. Jeg hadde nemlig hørt om en fjerde vei inn til huset. Det var å skaffe seg jobb som inspisient, det som senere ble kalt innspillingsleder. Til det trengte man visst ikke noen spesielle forutsetninger. Sommeren sto for døren; kanskje  trengte man en sommervikarer? Konen til en fetter av meg hadde vært sekretær for Sigurd Tønsberg. Han var produksjonsleder og edderkoppen i nettet av det meste som skjedde i fjernsynet på den tiden. Hun fikset et møte, og jeg hadde flaks, man trengte faktisk en vikar denne sommeren.

Mens skriptene hadde ett års scriptkurs, besto inspisientens opplæring i gå sammen med en annen inspisient en uke.

Men først skulle respekten for alle kjendisene brytes ned, tenkte jeg senere. Den første oppgaven var nemlig som bartender på NRK’s sommerfest under ledelse av Goggen, sjefen for monteringen.  Festen ble disse årene holdt i Studio 1 og 2 i det nye Fjernsynshuset. Og selvsagt, alle de fjerne opphøyde kjendisene ble ganske raskt dus og utleverende overfor den nye unge usikre bartenderen.

Det var utrolig hva man klarte å få til i en midlertidige fjernsynsbrakka mens det nye fjernsynshuset ble bygget. Da jeg begynte som inspisient i 1970 var det nye bygget klart, men bare et av studioene var operativt, studio 1. Det meste skjedde i fjernsynsbrakka. Her lå studioene på rad, det største studio A, og så det noe mindre studio B. Mellom disse hadde man presset in studio C og D.  Studio C  var et knøtt lite smalt studio med ett kamera som enten var snudd mot programverten som satt i en stol og annonserte programmene, eller mot den andre enden av rommet, der akvariet med pausefiskene var. Husker jeg rett var det kringkastingssjefens privat sjåfør som hadde oppgaven med å fore fiskene.  Studio D ble brukt til Dagsrevyen og sportssendinger. Da jeg begynte hadde Dagsrevyen akkurat flyttet over til det nye fjernsynshuset, mens sportssendingene fremdeles gikk fra Studio D.  Jeg var flere ganger inspisient på tippekampen der min oppgave var å legge inn riktig tegn i grafikken. Det skjedde manuelt med et sinnrikt system av pappstrimler med hvite tegn som ble dradd frem og tilbake i spalter på en svart pappskive.

Foto: ukjent /Arbeiderbevegelsens arkiv CC

Rett ved inngangen i fjernsynsbrakka lå kontoret til inspisientene i første etasje. Her holdt jeg til en tid sammen med de andre inspisientene, som Trond Kirkevaag, Eivind Aaeng, Chris Amble og Jon Hagen.  Fra første etasje gikk trappen videre opp til VB-rommet i andre etasje. På reposet i trappen mellom etasjene satt teksteren når han trykket inn norske tekster på detektimen og andre utenlandske programmer.

Fremdeles holdt mye av administrasjonen til i det gamle radiohuset, men i løpet av få år hadde det nye fjernsynshuset overtatt det meste. Vi var alle mektig stolt av fjernsynshuset som på den tiden var av de meste moderne i Europa.  Dette var bygget for langt inn i framtiden. Men så tok det ikke lenge før det var for lite og brakker og nye bygninger dukket opp både rundt kringkastingshuset og nede i Gydas vei.

Vi skriver 2020. 50 år har gått siden jeg startet å jobbe på Marienlyst og denne våren ble det hele solgt. Ingen i 1970 så vel for seg at det nye fjernsynshuset som vi var så stolt av skulle bli umoderne så raskt.

Det sier jo sitt.

Ikke altfor mye å rutte dem. – Etterkrigsgenerasjonen del 2

0

Sannidal jernbanestasjon. Foto: Erik Borgersen/UHB-samlingen, Akershusbasen/MiA

Vi var ikke fattige. Vi hadde bare ikke altfor mye å rutte med, som for de fleste familier i årene etter krigen. Jeg husker ingenting, men mamma fortalte om stusselige tilstander, liten lønn og kreditt på landhandelen. Den lille frikirkemenigheten i Sannidal hadde gitt pappa en halv stilling. Resten måtte han skaffe seg gjennom annet arbeid, prekenturneer i Vest-Agder eller litt snekring.

Av og til ble jeg sendt til bestefar og mormor i Skien for å bli fetet opp. Det vil si at mormor kom og hentet meg. Bestefar Lars jobbet i Norges Statsbaner og dermed kunne han, og mormor reise gratis i hele Norge.

Lars Fjellestad var født i Larvik og tok telegrafistutdanning. (Han husket morsealfabetet hele livet) Siden steg han i gradene, giftet seg og flyttet til Skien hvor han var stasjonsfullmektig og en av toglederne for Vestfoldbanen.  En oppgave som gikk på omgang mellom betrodde medarbeidere.

Gjennom hele barndommen ble det poengtert at bestefar hadde et yrke som gjorde ham til statstjenestemann. Det var noe av det tryggeste man kunne tenke seg. På den tiden var det ikke så mange, hverken ny- eller gammelrike i Norge. Målet for mange var i stedet å bli ansatt som statstjenestemann. Da kunne du ikke sies opp, hadde ordnede arbeidsforhold, og en rimelig grei lønn. At staten skulle finne på å rasjonalisere bort noen, var utenkelig. Lærer, politi eller jernbanemann; du var trygg på at du hadde jobben resten av livet.  Og nettopp trygghet, det å sikre livslangt arbeid syntes å være noe av det viktigste for myndighetene disse årene.

Tjenestemannsloven var selve bærebjelken i denne ordningen. Gradvis ble den uthult etter tusenårsskiftet og  for 3 år siden ble den helt slettet. Du var ikke lenger garantert livslang stilling om du jobbet i staten.

Bestefar var altså statstjenestemann og stasjonsfullmektig og derfor kunne mormor uten betaling komme å hente meg i Sannidal. Fra Sannidal stasjon på Kragerøbanen tok vi skinnebuss til Neslandsvatn, hvor vi skiftet til Sørlandsbanen, og skiftet på nytt på Nordagutu før vi tok Bratsbergbanen til Skien. Det var gjerne ventetid på Nordagutu, så det ble tid til vafler og saft i kafeen. Dette har jeg vage minner om … etterpå måtte jeg ri litt på granittbjørnene, eller kanskje hunder, som sto ved Myllargutskulpturen på perrongen.

Foto: Ukjent / Nasjonalbiblioteket

Det var god og rikelig med mat hos bestefar og mormor i Hans Haugens gate i Skien. Vi var ofte i delikatesseforretningen hvor mormor hadde med norgesglass som ble fylt med kjøtt- eller fiskeboller med tilhørende kraft, og rød sildesalat.

En ting jeg har stusset over siden, er at ved siden av geitost, gaudaost, kjøttpålegg og syltetøy, hadde de ofte et stykke roquefort. Hvorfor, blant alle hundrevis av ostevarianter i Sør-Europa valgte man å ta hjem den sterkeste av dem alle? For man syntes den var sterk. Man la et godt lag smør under osten og et godt lag over for å mildne smaken. Hvorfor valgte de ikke heller f.eks. en midlere Gorgonzola?

Hvorfor i all verden var roquefort så populær? Foto Shutterstock

Det var lite som gikk til spille. Jeg husker brødskalker, gjerne litt tørre, ble lagt i kaffekoppen. Etter å trukket kaffe ble de tatt opp og drysset med sukker. Godt.

Etter et par år ble pappa invitert, eller kalt, som det het, til Frikirken i Flekkefjord. Jeg husker ikke noe av det, men jeg mener det var snakk om en nesten full stilling, så de takket ja. Så var vår lille familie på fire på nytt på flyttefot, og det skulle ikke bli siste gang.