I sør er Piemonte preget av et frodig og fruktbare  åskammer.

Jeg har allerede skrevet en del om mat og matlaging. Det har vært en gjennomgående interesse hele livet. Men andre ting har dukket opp, og noen av disse har utgjort en så viktig fase i livet at de utgjør et egent kapittel i vår livshistorie: «15 år i Piemonte»

Så godt som alle drømte om et hus i Syden på slutten av 1900 tallet.  Etter turer med ungene til Fårup sommerland, Legoland og Løveparken i Danmark, - med bedret økonomi og økt reiselyst i takt med den; vi var klare for neste steg. Det ble lange bilturer på kryss og tvers i Europa med NAFs reisehåndbøker, reisesjekker og kart. Så begynte det å komme bøker og filmer om folk som hadde kjøpt og renovert gamle hus i Frankrike, Italia eller Spania. Etter reiser til Frankrike både på ferie og i jobbsammenheng, var det naturlig å startet jakten der, og selvsagt i Provence. Flere år dro vi ned for å finne et passende hus.

Men vi falt ikke helt til ro. Først og fremst handlet det om språket. Språkmektig har jeg aldri vært, og fransk var intet unntak. Synd, for fransk kultur, historie og ikke minst matkultur, interesserte meg mye, men det hjalp dessverre ikke. Min fransklærer på gymnaset (det het jo det den gang), konkluderte da også med. «…unge Mørland, din uvitenhet i det franske språg har få hull!».

Muligheten for å kunne kommunisere er selvsagt umåtelig viktig om man vil etablere seg i et annet land. Å finne en felles plattform for å kunne forstå hverandre er nødvendig, og engelsk har nå engang blitt verdensspråket, men det nekter franskmennene sånn uten videre å godta. Da engelskmennene bestemte seg for Brexit, var det en rekke franske politikere som krevde at engelsk skulle sløyfes som offisielt språk i EU. Trolig håper de at resten av verden vil ta til vettet og begynne å snakke fransk. Og det er jo like dumt som når noen engelskmenn tror, at resten av verden, før eller siden, vil gå over til venstrekjøring.

(Ifølge Wikipedia, er det flest mennesker i verden med mandarin-kinesisk som morsmål, deretter spansk og så engelsk. Men engelsk er nok likevel det mest utbredte språk når det gjelder kommunikasjon mellom folk med ulike morsmål.  For øvrig regner man med at kun 28% av alle veistrekninger i verden har venstrekjøring (for øvrig bare på øyer i Europa), mens 72% har høyrekjøring.)

Som sagt, kommunikasjon er viktig,  og når mange franskmenn mener det utelukkende bør skje på ufeilbar fransk, blir man jo med manglende språkøre noe umotivert. Prøvde fruen seg på litt stotrende fransk, ble de ofte irritert over at man radbrekket deres vakre fransk. I de store byene og turiststedene er de nok flinkere til å forså fransk, men det var jo ikke der vi ønsket å kjøpe hus.

Så vi fortsatte ferden videre til Italia. Toscana som hadde rukket å bli et populært område sånn rundt tusenårsskiftet, så vi startet der.

Bodil hadde tidligere rappet en midtside fra Norsk Ukeblad på et legekontor. Det var en artikkel av Brita Blomquist hvor hun skrev om norske par som hadde etablert seg i Sør-Europa, med navn og telefonnummer. Vi hadde brukt det for å komme i kontakt med nordmenn i Frankrike og det lå alltid i hanskerommet. Nå ble det brukt for å finne mulige kontakter i Toscana.

Toscane er et vakkert område med mye historie og god vin. Men vi fant ut at selv om området hadde det meste av hva vi ønske oss, så var det litt for dyrt for vår lommebok. Så etter et par forsøk ga vi opp.

På vei nordover etter siste forsøk dukket så Brita Blomquist fram fra hanskerommet.  Sannelig hadde hun også navn på et par i et område som het Piemonte. Ikke mange nordmenn kjente området på den tiden. Vi valgte å dra innom dette paret, uten egentlig de store forventningene. Og livet skulle  nok en gang ta en 180 grader turn.

Eli Anne Langen og Frode Refstad hadde nettopp kjøpt en liten vingård. De drev med litt utleie av rom, og Eli Anne hadde startet å utdanne seg som eiendomsmegler for å spe på inntektene. Vi skulle bli en av de første kundene hennes.

Å gjøre seg forstått

Mens 120 millioner har fransk som morsmål (ifølge Wikipedia), er det litt over halvparten 62 millioner som har italiensk som morsmål. Trolig har italienerne gitt opp å gjøre italiensk til et verdensspråk. Uansett var det helt greit om vi snakket til dem på engelsk, og forsøkte vi oss på litt italiensk, var de gjerne overveldet over våre anstrengelser.

Nå viser det seg at italiensk slett ikke er lett å lære, selv for de med et godt språkøre. Men det holder å gjøre seg forstått. Grammatikken er til dels komplisert og krever en ikke ubetydelig innsats å mestre. Da er det en trøst at også mange italienere også sliter med alle bøyningene.

Som for å bøte på disse vanskelighetene har italienerne, i likhet med flere av de andre middelhavslandene, utviklet et sett av håndtegn som kan erstatte talt språk eller også understreke det som sies.

På samme måte som mange tegn nesten er universelle, og også brukes av oss i Norge, er det viktig å være klar over at det kan være store forskjeller mellom forskjellige land.

Banker du med fingeren på tinningen, betyr det at du er en idiot. Både i Norge og i Italia.

Borer du fingeren inn i kinnet, betyr det i Italia at du mener maten smakte godt.

Hvis noen beveger en slik hånd opp og ned, betyr det: Hva er det du egentlig mener?

Holder du fingeren slik mot øyet betyr det at jeg ser deg, jeg passer på hva du gjør.

Dersom fingeren trekkes litt ned fra øyet, betyr det at du er skuffet over noen eller noe.

Dette er bare noen eksempler på Italienske håndtegn. På YouTube finner du en rekke oversikter. Selv om det er gammelt klipp med Carlo Aurucci, synes jeg dette er det beste. Det gir både bakgrunnen for tegnene og de mest brukte.

https://www.youtube.com/watch?v=aHZwYObN264&list=TLPQMTcwNzIwMjAJK0k0y1YSaQ&index=1