Fjerde kapittel

Tantene på Hylleveien Etterkrigsgenerasjonen 6

Published 28. august 2020

Tantene på Hylleveien Etterkrigsgenerasjonen 6

Foto: Google Street View Tantenes hus på Hylleveien.

Hva tenkte jeg på, der jeg gikk og ventet på å begynne på skolen. Handlet det bare om å ta imot og sortere nye inntrykk, eller begynte jeg å gjøre meg tanker om saker og ting, om livet og det å bli gammel? Kan jeg ha tenkt at jeg nesten 70 år senere skulle lure på hvilke forestillinger jeg hadde. Det gjorde jeg nok ikke.

Jeg husker imidlertid noen av de tankene jeg hadde rundt det å være gammel. Det var stort sett knyttet til det å være pleiepasient. Det hendte jeg var med pappa når han besøkte gamlehjem. Der måtte jeg ta gamle bleke skikkelser i hånden. Det var ikke hyggelig. Menn som var sengeliggende eller på gamlehjem var gamle, ellers ikke. Kvinner, noe av det samme, men de kunne man også støte på ellers. De var alltid små og tynne og hadde svarte kjoler med blondekrave.

Pappa hadde to ugifte tanter i Arendal som hadde et stort hus på Hylleveien. Tante Bella var født i 1874 og tante Antoinette i 1886. De hadde sammen startet Mørland Skoforretning. De var gamle. Ikke bare var de oppe i årene og hadde svarte kjoler med blondekrave. Det var også noe med lukten og interiøret. Mens et typisk etterkrigshjem hadde få og enkle møbler, var tantenes hjem fra begynnelsen av forrige århundret. Det var mørke gobelenger på veggene, gjerne med motiver fra både unionstiden og den norske løve med det norske flagget fra unionsoppløsningen. I dørene hang tunge portierer, og alle møblene hadde hvite broderte brikker og et vell av nips.

Foto: Nasjonalbiblioteket. Gamle folk hadde gjerne både bilde av kong Carl II fra unionstiden og broderi med det norske flagg og riksvåpen fra unionsoppløsningen på veggen.

Jeg gikk aldri til tantene alene. Det var alltid sammen med foreldre, og det var alltid fordi vi var invitert. Da var det småkaker med kaffe eller saft til.

Livet var liksom inndelt på en annen måte enn nå. Man var barn til en ble konfirmert. Tenåring var et ukjent begrep. Når man ble konfirmert het det at man trådte inn i de voksnes rekke. I praksis betydde det at man fremdeles ble behandlet som barn, samtidig som man fikk hatt, paraply og frakk, og møtte forventning om å ta et mer voksent ansvar. På 50 tallet måtte de fleste etter folkeskolen ut i jobb, til sjøs, hjelpe til på gården, eller på annen måte bidra til hjemmet. Ved fylte 21 år ble man myndig og man var definitivt ikke barn lenger, men ungdom, og det var man en god stund. Alle mulige slags ungdomsforeninger var full av 30 og 40 åringer. Jeg tror ikke det var før man var blitt besteforeldre at man droppet det med ung, man var da bare voksen. Og det var man helt til man kom på gamlehjem, eller levde i sitt eget museum som tantene på Hylleveien.

Som nevnt trodde jeg gamle stort sett levde på småkaker og kaffe. En sjelden gang var vi på middagsbesøk hos noen godt oppe i årene. Da fikk vi alltid klar suppe med melboller og oksekjøtt med løksaus. Det var en prøvelse fordi den varme suppen alltid fikk det til å renne fra nesen. Senere har jeg lært meg å sette pris på denne retten. Nå har vi ikke det samme magemålet som før, så vi fordeler gjerne retten over et par dager. Først suppen, så kjøtt og poteter dagen etter.

Klar suppe med melboller

Dette er jo egentlig en forrett, suppe og hovedrett, kokt kjøtt med poteter, grønnsaker og saus. Oppskriften er beregnet for to personer.

Dette trenger du

Suppen

700 gr oksebog eller høyrygg kraftben 1 ts salt 1 ts pepper 1 gulrot ¼ sellerirot 1 persillerot 1 purre 1/3 kål

Saus

1 ss smør 1,5 ss hvetemel kraft fra suppen 1 løk eddik og sukker

Melboller

1 ss smør 1,5 ss hvetemel 3 dl melk 1 egg 2 ss sukker 1 ts kardemomme salt

Dette gjør du

Suppen

Legg kjøttet og kraftbeina i kjelen og dekk godt med vann. Kok opp. Nå kommer det som gir hele retten sitt navn. Når vannet har begynt å koke, kommer skummet opp og det må fjernes raskt så det ikke synker ned og gjør buljongen uklar.

Nå har du salt og pepper i. Så kutter du grønnsakene i små biter. La kjøttet trekke i 2,5 time. Så legger du grønnsakene i og lar det trekke i ytterligere 30 minutter. Skal du fordele dette på to middager, slik vi gjør, skjærer du av litt av kjøttet i småbiter for å ha i suppen. Form melboller som små kuler og la de trekke de siste 10 minutter i suppen før servering.

Melboller.

Her er det flere tradisjoner. Noen liker løse melboller, noen mer faste. Kardemomme er imidlertid felles for de fleste oppskrifter. Smelt smør og mel og spe med melk mens det hele småkoker. Når det er blitt en tykk grøt stopper du å spe inn mer melk. Rør inn sukker og kardemomme. La blandingen kjøle litt før du pisker inn egget. Smak til slutt med salt. Er blandingen i tynneste laget, slik at det er problemer med å lage boller, kan du varme blandingen opp til det tykner.

Saus

Surr løken i skiver i smøret. Når løken er blitt myk tar du i hvetemel og sper med kraft fra suppen. Smak til med sukker og eddik og evt salt og pepper

Når du vil servere dette dagen etter, varmer du kjøttet i resten av suppen. Om du ønsker kan man legge i større stykker av kål og gulerøtter. Det hele serveres med kokte poteter.

Så var det det med språket – 15 år i Piemonte del 5

Published 25. august 2020

Og bli en del av en italiensk landsby, handler en god del om språk. Muligheten til ikke bare å formidle det rent praktiske som å kjøpe brød og melk, men også å kunne dele tanker og følelser. Derfor hadde jeg de beste intensjoner om å lære språket så raskt som mulig. Vi kjøpte bøker og meldte oss på internett læring. Det var en viss progresjon i starten. Man lærte seg tallene og enkle fraser som «Voglio un bicchiere di succo d'arancia» Men hvor ofte trenger man å be om et glass appelsinjuice? Det gikk svært sakte fremover.

Italiensk er på mange måter et krevende språk. Du må uttale ordene helt korrekt, ellers forstår de det ikke. En norsk venn skulle be om egg, som heter uova men sa uva, som betyr druer. Man skulle tro betjeningen ville skjønne at denne utlendingen kunne mene noe annet, - som lignet, når han ristet på hodet over drueklasen de kom med. Og det er ikke vrangvilje, de kobler bare ikke to ord selv om de ligner såpass mye på hverandre. Det endte med at han huket seg ned og kaklet som en høne. «Ah. Intendi uova?» (De mener egg?) Han ble alltid møtt med et smil når han kom tilbake til denne butikken.

En annen venn kom til slakteren og så seg ut et pent stykke kjøtt som lå i disken. Han pekte på stykket å sa cane. Slakteren ristet formermet på hode og svarte bryskt no, no. Min venn ga seg ikke. Han måtte da få lov å kjøpe dette stykke kjøtt. Så han gjentok insisterende: cane. Grunnen til slakterens stigende irritasjon var selvsagt at kunden hadde pekt på hans utmerkede kalvekjøtt og kalt det hundekjøtt. Slik lærte min venn forskjellen på cane=hund og carne=kjøtt.

Mens vi nordmenn lærte oss mer og mer italiensk, lærte italieneren rundt oss å forstå vår italiensk ved å lete etter italienske ord som lignet. I motsetning til hva vi ofte møtte i Frankrike, er italienere glade for at vi forsøker oss, selv om vi radbrekker språket deres. «Vi snakker ikke helt grammatisk riktig vi heller» sier de. Og italiensk grammatikk er virkelig krevende.

Ofte beklager italienerne at de ikke er bedre i engelsk, særlig gjelder det den eldre befolkning. Men mye har skjedd på de 15 årene. Blant unge møter du stadig oftere noen som behersker engelsk imponerende godt.

Det er viktig å huske at italiensk som et felles språk, er relativt nytt. Før den italienske samling for litt over 150 år siden, snakket man i vårt område Piemontesisk. Det høres ut som en blanding av fransk og italiensk. Fram til vår tid har dette språket vært brukt ved siden av italiensk. Siden fransk var det typiske andrespråk på skolen, ble det forstålig nok liten plass til engelsk. Når i tillegg så godt som alle engelske filmer blir dubbet til italiensk, uteblir mye av motivasjonen.

Man regner med at italiensk har utspring fra gatespråket i Roma under romertiden. Senere ble det utviklet og brukt i litteraturen fra Firenze. Herfra fikk den betydelig internasjonal innflytelse, både som hoffspråk og senere i opera. Karl V som levde på 1500 tallet skal ha uttalt: «Jeg snakker spansk med Gud, fransk med herrene, italiensk med damene og tysk med hesten min»

Så da den italienske samlingen var et faktum, bestemte man at slik man snakket i Firenze, skulle bli språket for hele Italia.

Hva er så status etter våre 15 år i Italia. Bodil kan snakke om det meste med en italiener. Det at hun tok det så raskt, ødela motivasjonen min effektivt. Det begynte så lovende for meg også, men så var det alle de unge vinbøndene rundt meg som gjerne ville praktisere sin engelsk. Jeg møtte rett og slett for mange som kunne engelsk. Jeg har forresten heller ikke fått utlevert et særlig godt språkøre.

Så jeg lærte meg det viktigste, de vanligste hilsningsfraser, handle i butikken, bestille mat og drikke på restaurant, spørre etter veien, kort sagt det man trenger for å klare seg. .. og forskjellen mellom carne og cane har jeg fått med meg.

60 år med norsk fjernsyn – Fra dampradio til sosiale medier del 4

Published 23. august 2020

60 år med norsk fjernsyn – Fra dampradio til sosiale medier del 4

Kong Olav erklærer NRK fjernsynet for åpnet 20 august 1960.

Denne uken var det 60 år siden NRK Fjernsynet ble offisielt åpnet av Kong Olav. Altså 10 år før jeg startet som inspisient på samme sted. Åpningen av fjernsynet foregikk i studio A i fjernsynsbrakka, ved siden av det som skulle bli det nye fjernsynshuset. Her gjorde man også opptak av kongens nyttårstaler fram til dette ble gjort på slottet.

Jeg husker en romjul hvor jeg sto i krysset nede ved Store studio. Jeg så kongens bil ankomme og svinge opp mot den gamle fjernsynsbrakka. Men den resepsjonen er jo nedlagt, tenkte jeg. Kort etter kom den ned igjen og svingte opp mot den nye fjernsynsresepsjonen. Lite visste jeg hvilke forviklinger dette hadde skapt.

Kongen som var vant til å kjøre opp mot den gamle brakka for å spille inn sin nyttårstale, hadde ikke fått med seg endringene. Han hadde kommet opp til den gamle inngangen og møtt Sverre Tinnå, som sto på utsiden og kunne fortelle at resepsjonen var flyttet.

Inne i fjernsynshuset hadde en lang rekke medarbeidere stilt seg langs ruten fra den nye resepsjonen gjennom huset opp til den gamle fjernsynsbrakka, for å få et glimt av majesteten. I stedet kommer hele velkomstkomiteen med fjernsynssjef Otto Nes løpende. De hadde fått nyss om at kongen hadde svingt opp mot den gamle resepsjonen. Men der hadde han snudd etter møte med Sverre Tinnå. Så etter en stund så heiagjengen langs kongens vandringsrute hele velkomstdelegasjonen på springmarsj ned til den nye resepsjonen igjen, hvor kongen for lengst hadde ankommet og kneggende oppfattet situasjonen.

I løpet av 1970 foregikk mye av det som ble produsert i de gamle studioene A og B. Som inspisient administrerte man prøver og opptak, dersom det ikke var direktesending.

Vi hadde også en annen oppgave når det var publikum i salen. Vi var publikumsoppvarmere. Nå er det blitt en egen profesjon, men den gang måtte de ty til oss inspisientene. Det var slik de startet, Harald Heide Steen, Jon Skolmen og Trond Kirkevåg, som inspisienter. Selv fikk jeg prøve meg på oppgaven under opptak til serien «Når skjedde det?» høsten 1970. Det var en spørrelek for tre generasjoner ledet av Harald Tusberg. Opptakene skjedde på Chat Noir teater. Etter at prøvene var over, ble publikum sluppet inn. Så skulle jeg få opp stemningen. Før opptak var oppgaven å fylle 5 minutter med et sett med vitser og andre morsomheter for å få publikum i god stemning. Det var egentlig ikke så vanskelig. Det var et takknemlig publikum som var svært fornøyd med at de var blitt trukket ut til å være med på fjernsynsopptak. De lo av omtrent alt jeg sa. Så var det bare å avslutte med « … og dermed gir vi en varm applaus til kveldens programleder, Harald Tusberg.»

Det var en utrolig spennende og sorgløs tid. Intet ansvar for planlegging. Man bare dukket opp når prøvene startet, og så lese korrektur på rulleteksten. Grafisk avdeling hadde den gang mange utledninger ansatt med moderate ferdigheter innen ortografien. Noe som ofte medførte at jeg måtte opp til grafisk og få rettet opp feil. Rulleteksten var et langt svart ark med hvite letrasetbokstaver som ble tredd inn på en rulletekstmaskin og plassert foran et kamera. Så var det bare å teste hastigheten, så det stemte med vignettmusikken. Nå skjer alt elektronisk.

Men selv om det var en sorgløs tid, hadde jeg bare kontrakt noen måneder av gangen. Våren 1971 fikk jeg jobb som inspisient i Fjernsynsteateret. De lå med kontorer og prøvesaler litt kunstnerisk opphøyet på toppen av det nye fjernsynshuset.

Fjernsynsteateret var et slags riksteater som ga folk utenfor de store byene mulighet til teateropplevelse hver tirsdag vår og høst. De arbeidet med et fast ensemble, og hadde i starten en årsproduksjon på 20-25 oppsetninger. Etter hvert som produksjonsmetodene ble mer omfattende og kostbare, sank antallet egenproduserte forestillinger. Stykker fra Norden og Europa ble i større grad kjøpt inn og sendt. Og det var ikke bare lystspill som ble importert. Særlig forestillingene fra Finland var ofte mørke og deprimerende. Vi fikk da også begrepet «… trist som et finsk fjernsynsteater.»

Jeg var våren 71 engasjert i forbindelse med to produksjoner. Den ene var komedien Erasmus Montanus , med skuespillere som : Nils Ole Oftebro, Arne Lie, Gisle Straume, Carsten Byhring og Ola B. Johannessen.

Foto NRK Med undertegnede på peishyllen.

Den andre var mer av det mørke slaget «Jeg lar deg ikke glemme» av Clive Exton. Det handlet om et kranglete gammelt ektepar som gir hverandre skylden for sin sønns død. For å manifestere den døde sønnen trengte de et bilde av ham. Og hva er vel mer naturlig enn nok en gang ty til inspisienten. Slik endte jeg på peishyllen i Fjernsynsteateret.

Fjernsynsteateret ble lagt ned på nyåret 1991, men de fleste av produksjonene kan du finne på NRK arkiv. De to produksjonene hvor jeg jobbet som inspisient finner du her:

Erasmus Montanus

Jeg lar deg ikke glemme:

Hvordan får de det til? – 15 år i Piemonte del 4

Published 21. august 2020

Hvordan får de det til? – 15 år i Piemonte del 4

Agliano terme.

Mens vi trekker pusten etter å ha innsett hvor mye arbeid det var i å sette huset i stand, gjorde vi oss kjent med landsbyen vår, Agliano Terme.

Dette er bare en blant en rekke landsbyer vi kan se fra Casa Karen. De ligger gjerne på hver sin åskam. Og hver av disse landsbyene er en kommune. Her ville nok Sanner og hans arbeid for kommunesammenslåing hatt liten suksess. Innbyggerne er sterkt knyttet til sin landsby og sin borgermester. Ingen får ta det i fra dem.

*Utsikten fra Casa Karen med en landsby på hver topp*.

Slik jeg forstår det, setter en italiener familien først, deretter landsbyen og til slutt regionen, Piemonte. Nivået mellom landsbyen/kommunen og regionen: provinsen og nivået over regionen: nasjonen, omtalt som Roma, har man ikke noen særlige følelse for. De sammenligner det gjerne med EU hovedstaden Brussel. Italienere er de bare hver gang det er landskamp i fotball.

Det andre man legger merke til er hvor forskjellig historisk løp de ulike landsby/kommunene har hatt. De har ofte hatt ulike storhetsperioder, hvor nettopp deres landsby regjerte over området.

Så også med Agliano Terme. De første sporen finner man fra 400 e.Kr. Da var en romersk hæravdeling stasjoner på landsbyhøyden. Under middelalderen var det en stor borg som det nå er bare små rester igjen av. I 1770 ble det oppdaget en kilde med svovelholdig vann, som ga opphavet til «terme» i navnet på landsbyen. Det står for bad eller kilde. Dette var vann som skulle kurere det meste. Fremdeles brukes kilden i kurbadet som ligger ved foten av landsbyhøyden.

Foto Google Street View (Q6RX+8W Agliano Terme, Province of Asti, Italia) Ved dette krysset i landsbyen finner du det meste.

Agliano Terme har 1 700 innbyggere. (Helgeroa tettsted i Larvik kommune har 1 800). De har egen borgermester og kommuneadministrasjon. 100 meter fra veikrysset i landsbyen finner man alt man trenger: Bakeri, slakter, pølsemaker, konditor, gelaterie, bank, aviskiosk og apotek. Selv en middelstor norsk by har problemer med å vise fram et slikt tilbud. Går man litt lenger enn 100 meter, finner man barer, postkontor, restaurant og til og med en liten kolonial.

Nå glemte jeg en ting, nemlig Tabaccheria Dellavalle, med andre ord en tobakksbutikk. Men tobakk er det de driver minst med tror jeg. Her kan du handle klær, blomster og mye annet rart, spille lotto, betale regninger og sende penger.

Googel Street View. Kjøpesenter 10 minutter fra landsbyen.

Og hvordan har de klart å opprettholde alt dette? For det er stor konkurranse. Bare 10 minutter med bil er du på Il Gigante, et digert kjøpesenter. I tillegg har du markedene som har alt fra matvarer med dagferske grønnsaker til tøy, sko og jernvare. Du finner markedene en gang i uka i landsbyene, mens de store byene har markeder minst to ganger i uka, og med grønnsaksmarkeder gjerne hver dag.

Jeg tror det er positivt, denne konkurransen mellom lokalbutikken, markedet og supermarkedene. De holder hverandre i ørene, både når det gjelder pris og kvalitet.

Noe av det viktigste for å opprettholde lokalbutikken er nok lojale kunder. Alle ønsker at landsbyen fremdeles skal ha et levende senter, og er villig til å betale litt mer og gjerne stå en halvtime i kø for å verne om det lokale tilbudet.

Det betyr ikke at landsbyens senter ikke har endret seg i løpet av de 15 årene vi har vært der. Noen butikker, særlig konfeksjon og utstyrsbutikker er lagt ned. I tillegg til etterspørsel er bedriften avhengig av at den nye generasjonen er villig til å overta. Det blir nok den største utfordringen i årene som kommer.

Våre første kokkekjendiser

Published 18. august 2020

Våre første kokkekjendiser

Foto: Leif Ørnelund, Oslo Museum. Restaurant Casino i Stortingsgaten hadde priser for en student.

I studenttiden tok jeg meg råd til et restaurantbesøk nå og da. Det var ikke all verden med kreativ matlaging på de stedene vi hadde råd til. Det var vel så mye atmosfæren, de hvite dukene og kelnere med tversoversløyfe - kort sagt, opplevelsen. Et sted vi hadde råd til var Casino, som etter en omflakkende tilværelse til slutt havnet i kjelleren til Stortingsgaten 18. Det var en rimeligere utgave av kunstnerstedene Theatercafeen og Blom. Her kunne man få persillestekt kylling med kokte poteter og erter til en overkommelig pris.

Man hadde jo hørt om Frascati og Annen Etage, men det var altfor dyrt for en student. Fremdeles kjente jeg ingen kokkenavn knyttet til norske restauranter, men det skulle endre seg i løpet av 70-tallet.

Den første «norske» kokken som dukket opp i media, var Niels Manuel Jaquesson, bedre kjent som Ben Joseph. Den smilende fransk-algirske kokken var vår første kokkekjendis. Han åpnet sin restaurant La P'tite Cuisine mellom KNA hotellet og Solli plass i 1963. Men rødrutede duker og levende lys ble det en av de første internasjonale restaurantene i Norge.

Foto: Joanna Butler, Arbeiderbevegelsens arkiv. Ben Joseph

Tante Else var en del av Oslos motemiljø og kjente selvsagt Ben Joseph. (Mer om henne siden) En gang tok hun meg med til restauranten hans. Dette var noe helt annet enn hvite duker og stramme kelnere på Casino. Her var det masse lyd og musikk, og sjefen selv svinset rundt og kysset damene på kinnet. Jeg husker han imponerte stort ved å konstatere at han på tross av min avslepne østlandsdialekt, kunne høre at jeg opprinnelige kom fra Arendal på grunn av r-ene min. Det var jo ganske imponerende. Senere har jeg tenkt at han kanskje bare la to og to sammen. Siden jeg var med min tante, som han sikkert visste var fra Arendal, kunne jeg også være født der.

Ben Yoseph utfordret den norske gane som var vant til kylling, wienersnitzel, rødspettefilet og avkokt torsk. Her fikk man oppleve snegler, froskelår og flamberte pannekaker.

Omtrent samtidig med at Ben Yoseph startet opp La P'tite Cuisine, kom det en italiener til Norge. Han hadde fått jobb på Hotel Nobel i Carl Johans gate. 8 år senere startet han sin Valentes Osteria i Kirkeveien. Med ham ble pizza og osso buco for alvor introdusert for Ola Nordmann.

Fra forsiden til boken
Middelhavskost med Gino : lev godt, sunt og lenge fra Norges Diabetesforbund

Gino ble en betydelig restaurantentreprenør og manager i hovedstaden. Han startet Mølla Restaurant i Sagveien ved Akerselva og spise- og teaterstedet Oslo Cabaret 1985. Han hadde et langt samarbeid med TV Norge. Han lever fremdeles og dukker visst fra tid til annen opp i sin datters restaurant i Vika.

Men det var en kokk fra Fredrikstad som skulle stå for den store forandringen. Tidligere hadde det vært hovmesteren som var stjernen i restauranten men Hroar Dege sørget for at kjøkkensjefene tok hovedrollen i restaurantlokalet. Han startet restaurant i en kjeller ved Solli Plass i 1969, og kalte den Det Blå Kjøkken, men skiftet raskt navnet til Tre Kokker. Han innførte servering på varme tallerkener, ikke fat, og åpnet kjøkkenet mot gjestene.

Foto: Rigmor Dahl Delphin, Oslo Museum CC Hroar Dege på Tre Kokker

Bodil og jrg fikk oppleve ham tidlig på 70 tallet, nettopp i Tre Kokker. Vi hadde funnet den rimeligste retten på menyen, maiskylling. Jeg husker den var god, men det som gjorde mest inntrykk, var at man fikk spandert en egen liten apetizer, en liten munnfull som starten på måltidet. Det var så enkelt, men likevel en overraskende smaksbombe. Dette er slik jeg husker den.

Salte agurker med rømme

En apetizer skal være en liten munnfull som skal trigge smaksløkene. Den serveres gjerne før rettene som står på menyen. På en topprestaurant som Piazza Duomo i Alba, kan bordet bli fylt av slike små lekkerbiskener før den første forretten. Eller bare som en liten ouverture til en enkel hovedrett, slik vi fikk den hos Hroar Dege på Tre Kokker.

Dette trenger du

Slangeagurk Rømme Frisk dill Rødløk Kaviar (Lodde, ørret..)

Dette gjør du

Skjær agurken i ikke for tynne skiver. Kok opp godt saltet vann. (2 spiseskjeer salt til ½ l vann) La agurkskivene trekke ett minutt. Skyll raskt under kaldt vann. Agurkskivene skal fremdeles være sprø.

Hakk rødløk

Monter