Kong Olav erklærer NRK fjernsynet for åpnet 20 august 1960.
Denne uken var det 60 år siden NRK Fjernsynet ble offisielt åpnet av Kong Olav. Altså 10 år før jeg startet som inspisient på samme sted. Åpningen av fjernsynet foregikk i studio A i fjernsynsbrakka, ved siden av det som skulle bli det nye fjernsynshuset. Her gjorde man også opptak av kongens nyttårstaler fram til dette ble gjort på slottet.
Jeg husker en romjul hvor jeg sto i krysset nede ved Store studio. Jeg så kongens bil ankomme og svinge opp mot den gamle fjernsynsbrakka. Men den resepsjonen er jo nedlagt, tenkte jeg. Kort etter kom den ned igjen og svingte opp mot den nye fjernsynsresepsjonen. Lite visste jeg hvilke forviklinger dette hadde skapt.
Kongen som var vant til å kjøre opp mot den gamle brakka for å spille inn sin nyttårstale, hadde ikke fått med seg endringene. Han hadde kommet opp til den gamle inngangen og møtt Sverre Tinnå, som sto på utsiden og kunne fortelle at resepsjonen var flyttet.
Inne i fjernsynshuset hadde en lang rekke medarbeidere stilt seg langs ruten fra den nye resepsjonen gjennom huset opp til den gamle fjernsynsbrakka, for å få et glimt av majesteten. I stedet kommer hele velkomstkomiteen med fjernsynssjef Otto Nes løpende. De hadde fått nyss om at kongen hadde svingt opp mot den gamle resepsjonen. Men der hadde han snudd etter møte med Sverre Tinnå. Så etter en stund så heiagjengen langs kongens vandringsrute hele velkomstdelegasjonen på springmarsj ned til den nye resepsjonen igjen, hvor kongen for lengst hadde ankommet og kneggende oppfattet situasjonen.
I løpet av 1970 foregikk mye av det som ble produsert i de gamle studioene A og B. Som inspisient administrerte man prøver og opptak, dersom det ikke var direktesending.
Vi hadde også en annen oppgave når det var publikum i salen. Vi var publikumsoppvarmere. Nå er det blitt en egen profesjon, men den gang måtte de ty til oss inspisientene. Det var slik de startet, Harald Heide Steen, Jon Skolmen og Trond Kirkevåg, som inspisienter. Selv fikk jeg prøve meg på oppgaven under opptak til serien «Når skjedde det?» høsten 1970. Det var en spørrelek for tre generasjoner ledet av Harald Tusberg. Opptakene skjedde på Chat Noir teater. Etter at prøvene var over, ble publikum sluppet inn. Så skulle jeg få opp stemningen. Før opptak var oppgaven å fylle 5 minutter med et sett med vitser og andre morsomheter for å få publikum i god stemning. Det var egentlig ikke så vanskelig. Det var et takknemlig publikum som var svært fornøyd med at de var blitt trukket ut til å være med på fjernsynsopptak. De lo av omtrent alt jeg sa. Så var det bare å avslutte med « … og dermed gir vi en varm applaus til kveldens programleder, Harald Tusberg.»
Det var en utrolig spennende og sorgløs tid. Intet ansvar for planlegging. Man bare dukket opp når prøvene startet, og så lese korrektur på rulleteksten. Grafisk avdeling hadde den gang mange utledninger ansatt med moderate ferdigheter innen ortografien. Noe som ofte medførte at jeg måtte opp til grafisk og få rettet opp feil. Rulleteksten var et langt svart ark med hvite letrasetbokstaver som ble tredd inn på en rulletekstmaskin og plassert foran et kamera. Så var det bare å teste hastigheten, så det stemte med vignettmusikken. Nå skjer alt elektronisk.
Men selv om det var en sorgløs tid, hadde jeg bare kontrakt noen måneder av gangen. Våren 1971 fikk jeg jobb som inspisient i Fjernsynsteateret. De lå med kontorer og prøvesaler litt kunstnerisk opphøyet på toppen av det nye fjernsynshuset.
Fjernsynsteateret var et slags riksteater som ga folk utenfor de store byene mulighet til teateropplevelse hver tirsdag vår og høst. De arbeidet med et fast ensemble, og hadde i starten en årsproduksjon på 20-25 oppsetninger. Etter hvert som produksjonsmetodene ble mer omfattende og kostbare, sank antallet egenproduserte forestillinger. Stykker fra Norden og Europa ble i større grad kjøpt inn og sendt. Og det var ikke bare lystspill som ble importert. Særlig forestillingene fra Finland var ofte mørke og deprimerende. Vi fikk da også begrepet «… trist som et finsk fjernsynsteater.»
Jeg var våren 71 engasjert i forbindelse med to produksjoner. Den ene var komedien Erasmus Montanus , med skuespillere som : Nils Ole Oftebro, Arne Lie, Gisle Straume, Carsten Byhring og Ola B. Johannessen.
Den andre var mer av det mørke slaget «Jeg lar deg ikke glemme» av Clive Exton. Det handlet om et kranglete gammelt ektepar som gir hverandre skylden for sin sønns død. For å manifestere den døde sønnen trengte de et bilde av ham. Og hva er vel mer naturlig enn nok en gang ty til inspisienten. Slik endte jeg på peishyllen i Fjernsynsteateret.
Fjernsynsteateret ble lagt ned på nyåret 1991, men de fleste av produksjonene kan du finne på NRK arkiv. De to produksjonene hvor jeg jobbet som inspisient finner du her:
