Den gamle gården var seksjonert i 3. Garbi og Beppe bodde i den gule delen.
Vi hadde fått oss hus i Italia, hadde startet et «never-ending-story» oppussingsprosjekt, og gjort oss kjent med vår landsby, Agliano Terme. Med beskjedne ferdigheter i italiensk hadde vi ennå begrenset kontakt med de som bodde her. Vi følte oss likevel ganske velkommen. Når vi spaserte den korte veien inn til sentrum av landsbyen fikk vi alltid et smil, et nikk og et «buongiorno» når vi passerte noen. Vi følte oss sett, selv om ingen kjente oss ennå. Det var bare så veldig forskjellig fra det vi var vant til i Norge. Her ser man gjerne i en annen retning, selv når man møter en halvkjent.
Huset vi hadde kjøpt, hadde vært en del av en gammel gård fra 1860. Det hadde blitt seksjonert i tre deler og vår del lå nederst. De som bodde i den nærmeste delen, var Gabri og Beppe. De jobbet begge med noe informasjonsarbeid vi aldri helt har forstått hva var. Deres engelsk var dårligere enn vår italiensk, så kommunikasjonen var utfordrende. Men vi forsto såpass at de ønsket oss velkommen og at de var glade for at vi ville renovere vår del av den gamle gården. En av de første gangene vi var der nede, ble vi bedt inn på middag. De hadde også bedt deres sønn komme, da han skulle være kapabel i engelsk. Vi tok imidlertid vår lille Cappelens norsk/italienske ordbok med, og det var lurt, for sønnens engelsk var ikke av det forståelige slaget. Vi lurte lenge på hvorfor italienere som kunne litt engelsk, snakket så uforståelig. Helt til vi møtte en italiensk engelsklærer. Vi forsto rett og slett ikke hva hun heller sa. Jeg tror dårligere engelsklærere hadde lært nye engelsklærere som igjen... Ja, du forstår hva jeg mener.
løpet av disse 15 år har dette endret seg radikalt. Nå snakker mange unge et utmerket engelsk.
Men der satt vi hos våre naboer og var glad vi hadde med ordboken. Språket er jo ikke all verdens viktig når stemningen er god. Kvelden skulle imidlertid lære oss en god del om italieneres forhold til mat. Våre kjære naboer hadde bestemt seg for å servere oss tradisjonell bondekost fra Piemonte. Det startet med en serie antipasti, forretter som vanligvis brukes for å skjerpe appetitten. Her var hver antipasto nesten et måltid. Og våre venner kastet seg over maten og tømte tallerkenene på et blunk, mens vi strevde mer og mer for hver rett. Så da hovedretten kom, var vi stappmett. Og for en hovedrett. Tenk deg en stor suppetallerken fylt med polentagrøt toppet med et lass villsvinragu!! Det var bare å ta fatt, vi kunne jo ikke skuffe. De andre var ferdig før vi så vidt var begynt. Det gikk. Men så, etter en liten skål med frukt som vi trodde var avslutningen, og som vi ikke hadde det store problemet med, kom spikeren i kista, eplekake med krem. Du vet den type eplekake der bunnlaget er betydelig tykkere enn laget med epler. Og hadde vi ennå kunnet skåret våre egne stykker! Men nei. Kaken var 360 grader rundt, del på 5 blir 72 grader. Ingen grunn til å la noe stå igjen, og vi klarte det som ved et mirakel.
Jeg husker ikke hvordan vi kom oss ned til vårt eget hus, men vi satt våkne i senga hele natten.
Siden har jeg ofte lurt på hvordan italienerne har dette enorme magemålet fra, uten at de nødvendigvis legger på seg. En restauranteier gjorde rede for hvordan man kunne se om det var italienere eller skandinaver som hadde sittet ved et bord. Ved italienernes bord var alle tallerkenene tomme, hos skandinavene alle glassene tomme. Så vi har hvert vårt.
Jeg har ofte måttet forklare en ulykkelig restauranteier at grunnen til at jeg ikke har spist opp en rett var at jeg var mett, ikke fordi det var noe galt med maten. De pleide ikke helt å godta det. I stedet spurt om de kunne få servere oss noe annet siden vi tydeligvis ikke likte det vi hadde fått. Først da vi besøkte restauranten for n’te gang, innså de at vi kanskje likte maten deres likevel.
De mente det så godt, Beppe og Gabri. De var en del av livet vårt de 15 årene vi hadde Casa Karen. Denne sommeren døde Beppe.
