Press "Enter" to skip to content

60 år med norsk fjernsyn – Fra dampradio til sosiale medier del 4

0

Kong Olav erklærer NRK fjernsynet for åpnet 20 august 1960.

Denne uken var det 60 år siden NRK Fjernsynet ble offisielt åpnet av Kong Olav. Altså 10 år før jeg startet som inspisient på samme sted. Åpningen av fjernsynet foregikk i studio A i fjernsynsbrakka, ved siden av det som skulle bli det nye fjernsynshuset.  Her gjorde man også opptak av kongens nyttårstaler fram til dette ble gjort på slottet.

Jeg husker en romjul hvor jeg sto i krysset nede ved Store studio.  Jeg så kongens bil ankomme og svinge opp mot den gamle fjernsynsbrakka. Men den resepsjonen er jo nedlagt, tenkte jeg. Kort etter kom den ned igjen og svingte opp mot den nye fjernsynsresepsjonen.  Lite visste jeg hvilke forviklinger dette hadde skapt.

Kongen som var vant til å kjøre opp mot den gamle brakka for å spille inn sin nyttårstale, hadde ikke fått med seg endringene. Han hadde kommet opp til den gamle inngangen og møtt Sverre Tinnå, som sto på utsiden og kunne fortelle at resepsjonen var flyttet.

Inne i fjernsynshuset hadde en lang rekke medarbeidere stilt seg langs ruten fra den nye resepsjonen gjennom huset opp til den gamle fjernsynsbrakka, for å få et glimt av majesteten. I stedet kommer hele velkomstkomiteen med fjernsynssjef Otto Nes løpende. De hadde fått nyss om at kongen hadde svingt opp mot den gamle resepsjonen. Men der hadde han snudd etter møte med Sverre Tinnå. Så etter en stund så heiagjengen langs kongens vandringsrute hele velkomstdelegasjonen på springmarsj ned til den nye resepsjonen igjen, hvor kongen for lengst hadde ankommet og kneggende oppfattet situasjonen.

I løpet av 1970 foregikk mye av det som ble produsert i de gamle studioene A og B.  Som inspisient administrerte man prøver og opptak, dersom det ikke var direktesending.

Vi hadde også en annen oppgave når det var publikum i salen. Vi var publikumsoppvarmere. Nå er det blitt en egen profesjon, men den gang måtte de ty til oss inspisientene.  Det var slik de startet, Harald Heide Steen, Jon Skolmen og Trond Kirkevåg, som inspisienter. Selv fikk jeg prøve meg på oppgaven under opptak til serien «Når skjedde det?» høsten 1970.  Det var en spørrelek for tre generasjoner ledet av Harald Tusberg. Opptakene skjedde på Chat Noir teater. Etter at prøvene var over, ble publikum sluppet inn. Så skulle jeg få opp stemningen.  Før opptak var oppgaven å fylle 5 minutter med et sett med vitser og andre morsomheter for å få publikum i god stemning. Det var egentlig ikke så vanskelig. Det var et takknemlig publikum som var svært fornøyd med at de var blitt trukket ut til å være med på fjernsynsopptak.  De lo av omtrent alt jeg sa. Så var det bare å avslutte med « … og dermed gir vi en varm applaus til kveldens programleder, Harald Tusberg.»

Foto NRK Rulletekstmaskin

Det var en utrolig spennende og sorgløs tid.  Intet ansvar for planlegging. Man bare dukket opp når prøvene startet, og så lese korrektur på rulleteksten. Grafisk avdeling hadde den gang mange utledninger ansatt med moderate ferdigheter innen ortografien. Noe som ofte medførte at jeg måtte opp til grafisk og få rettet opp feil.  Rulleteksten var et langt svart ark med hvite letrasetbokstaver som ble tredd inn på en rulletekstmaskin og  plassert foran et kamera. Så var det bare å teste hastigheten, så det stemte med vignettmusikken. Nå skjer alt elektronisk.  

Men selv om det var en sorgløs tid, hadde jeg bare kontrakt noen måneder av gangen. Våren 1971 fikk jeg jobb som inspisient i Fjernsynsteateret.  De lå med kontorer og prøvesaler litt kunstnerisk opphøyet på toppen av det nye fjernsynshuset.

Fjernsynsteateret var et slags riksteater som ga folk utenfor de store byene mulighet til teateropplevelse hver tirsdag vår og høst.  De arbeidet med et fast ensemble, og hadde i starten en årsproduksjon på 20-25 oppsetninger. Etter hvert som produksjonsmetodene ble mer omfattende og kostbare, sank antallet egenproduserte forestillinger. Stykker fra Norden og Europa ble i større grad kjøpt inn og sendt. Og det var ikke bare lystspill som ble importert. Særlig forestillingene fra Finland var ofte mørke og deprimerende. Vi fikk da også begrepet «… trist som et finsk fjernsynsteater

Jeg var våren 71 engasjert i forbindelse med to produksjoner. Den ene var komedien Erasmus Montanus , med skuespillere som : Nils Ole Oftebro, Arne Lie, Gisle Straume, Carsten Byhring og Ola B. Johannessen.

Foto NRK Med undertegnede på peishyllen.

Den andre var mer av det mørke slaget  «Jeg lar deg ikke glemme» av Clive Exton. Det handlet om et kranglete gammelt ektepar som gir hverandre skylden for sin sønns død.  For å manifestere den døde sønnen trengte de et bilde av ham. Og hva er vel mer naturlig enn nok en gang ty til inspisienten. Slik endte jeg på peishyllen i Fjernsynsteateret.

Fjernsynsteateret ble lagt ned på nyåret 1991, men de fleste av produksjonene kan du finne på NRK arkiv.  De to produksjonene hvor jeg jobbet som inspisient finner du her:

Erasmus Montanus

Jeg lar deg ikke glemme:

Hvordan får de det til? – 15 år i Piemonte del 4

0

Agliano terme.

Mens vi trekker pusten etter å ha innsett hvor mye arbeid det var i å sette huset i stand, gjorde vi oss kjent med landsbyen vår, Agliano Terme.

Dette er bare en blant en rekke landsbyer vi kan se fra Casa Karen. De ligger gjerne på hver sin åskam. Og hver av disse landsbyene er en kommune. Her ville nok Sanner og hans arbeid for kommunesammenslåing hatt liten suksess. Innbyggerne er sterkt knyttet til sin landsby og sin borgermester. Ingen får ta det i fra dem.

Utsikten fra Casa Karen med en landsby på hver topp.

Slik jeg forstår det, setter en italiener familien først, deretter landsbyen og til slutt regionen, Piemonte. Nivået mellom landsbyen/kommunen og regionen: provinsen og nivået over regionen: nasjonen, omtalt som Roma, har man ikke noen særlige følelse for. De sammenligner det gjerne med EU hovedstaden Brussel. Italienere er de bare hver gang det er landskamp i fotball.

Det andre man legger merke til er hvor forskjellig historisk løp de ulike landsby/kommunene har hatt. De har ofte hatt ulike storhetsperioder, hvor nettopp deres landsby regjerte over området.

Så også med Agliano Terme. De første sporen finner man fra 400 e.Kr. Da var en romersk hæravdeling stasjoner på landsbyhøyden. Under middelalderen var det en stor borg som det nå er bare små rester igjen av.  I 1770 ble det oppdaget en kilde med svovelholdig vann, som ga opphavet til «terme» i navnet på landsbyen. Det står for bad eller kilde. Dette var vann som skulle kurere det meste. Fremdeles brukes kilden i kurbadet som ligger ved foten av landsbyhøyden.

Foto Google Street View (Q6RX+8W Agliano Terme, Province of Asti, Italia) Ved dette krysset i landsbyen finner du det meste.

Agliano Terme har 1 700 innbyggere. (Helgeroa tettsted i Larvik kommune har 1 800). De har egen borgermester og kommuneadministrasjon. 100 meter fra veikrysset i landsbyen finner man alt man trenger: Bakeri, slakter, pølsemaker, konditor, gelaterie,  bank, aviskiosk og apotek. Selv en middelstor norsk by har problemer med å vise fram et slikt tilbud.  Går man litt lenger enn 100 meter, finner man barer, postkontor, restaurant og til og med en liten kolonial.

Nå glemte jeg en ting, nemlig Tabaccheria Dellavalle, med andre ord en tobakksbutikk.  Men tobakk er det de driver minst med tror jeg. Her kan du handle klær, blomster og mye annet rart,  spille lotto, betale regninger og sende penger.

Googel Street View. Kjøpesenter 10 minutter fra landsbyen.

Og hvordan har de klart å opprettholde alt dette? For det er stor konkurranse. Bare 10 minutter med bil er du på Il Gigante, et digert kjøpesenter. I tillegg har du markedene som har alt fra matvarer med dagferske grønnsaker til tøy, sko og jernvare. Du finner markedene en gang i uka i landsbyene, mens de store byene har markeder minst to ganger i uka, og med grønnsaksmarkeder gjerne hver dag.

Jeg tror det er positivt, denne konkurransen mellom lokalbutikken, markedet og supermarkedene. De holder hverandre i ørene, både når det gjelder pris og kvalitet.

Noe av det viktigste for å opprettholde lokalbutikken er nok lojale kunder. Alle ønsker at landsbyen fremdeles skal ha et levende senter, og er villig til å betale litt mer og gjerne stå en halvtime i kø for å verne om det lokale tilbudet.

Det betyr ikke at landsbyens senter ikke har endret seg i løpet av de 15 årene vi har vært der. Noen butikker, særlig konfeksjon og utstyrsbutikker er lagt ned.  I tillegg til etterspørsel er bedriften avhengig av at den nye generasjonen er villig til å overta. Det blir nok den største utfordringen i årene som kommer.

Våre første kokkekjendiser

0

Foto: Leif Ørnelund, Oslo Museum. Restaurant Casino i Stortingsgaten hadde priser for en student.

I studenttiden tok jeg meg råd til et restaurantbesøk nå og da. Det var ikke all verden med kreativ matlaging på de stedene vi hadde råd til.  Det  var vel så mye atmosfæren, de hvite dukene og kelnere med tversoversløyfe - kort sagt, opplevelsen. Et sted vi hadde råd til var Casino, som etter en omflakkende tilværelse til slutt havnet i kjelleren til Stortingsgaten 18. Det var en rimeligere utgave av kunstnerstedene Theatercafeen og Blom. Her kunne man få persillestekt kylling med kokte poteter og erter til en overkommelig pris.

Man hadde jo hørt om Frascati og Annen Etage, men det var altfor dyrt for en student. Fremdeles kjente jeg ingen kokkenavn knyttet til norske restauranter, men det skulle endre seg i løpet av 70-tallet.

Den første «norske» kokken som dukket opp i media, var Niels Manuel Jaquesson, bedre kjent som Ben Joseph. Den smilende fransk-algirske kokken var vår første kokkekjendis. Han åpnet sin restaurant La P'tite Cuisine mellom KNA hotellet og Solli plass i 1963. Men rødrutede duker og levende lys ble det en av de første internasjonale restaurantene i Norge.

Foto: Joanna Butler, Arbeiderbevegelsens arkiv. Ben Joseph

Tante Else var en del av Oslos motemiljø og kjente selvsagt Ben Joseph. (Mer om henne siden) En gang tok hun meg med til restauranten hans. Dette var noe helt annet enn hvite duker og stramme kelnere  på Casino. Her var det masse lyd og musikk, og sjefen selv svinset rundt og kysset damene på kinnet.  Jeg husker han imponerte stort ved å konstatere at han på tross av min avslepne østlandsdialekt, kunne høre at jeg opprinnelige kom fra Arendal på grunn av r-ene min. Det var jo ganske imponerende. Senere har jeg tenkt at han kanskje bare la to og to sammen. Siden jeg var med min tante, som han sikkert visste var fra Arendal, kunne jeg også være født der.

Ben Yoseph utfordret den norske gane som var vant til kylling, wienersnitzel, rødspettefilet og avkokt torsk. Her fikk man oppleve snegler, froskelår og flamberte pannekaker.

Omtrent samtidig med at Ben Yoseph startet opp La P'tite Cuisine, kom det en italiener til Norge. Han hadde fått jobb på Hotel Nobel i Carl Johans gate. 8 år senere startet han sin Valentes Osteria i Kirkeveien. Med ham ble pizza og osso buco for alvor introdusert for Ola Nordmann.

Fra forsiden til boken
Middelhavskost med Gino : lev godt, sunt og lenge fra Norges Diabetesforbund

Gino ble en betydelig  restaurantentreprenør og manager i hovedstaden.  Han startet Mølla Restaurant i Sagveien ved Akerselva og spise- og teaterstedet Oslo Cabaret 1985. Han hadde et langt samarbeid med TV Norge.  Han lever fremdeles og dukker visst fra tid til annen opp i sin datters restaurant i Vika.

Men det var en kokk fra Fredrikstad som skulle stå for den store forandringen. Tidligere hadde det vært hovmesteren som var stjernen i restauranten men Hroar Dege sørget for at kjøkkensjefene tok hovedrollen i restaurantlokalet. Han startet restaurant i en kjeller ved Solli Plass i 1969, og kalte den Det Blå Kjøkken, men skiftet raskt navnet til Tre Kokker. Han innførte servering på varme tallerkener, ikke fat, og åpnet kjøkkenet mot gjestene.

Foto: Rigmor Dahl Delphin, Oslo Museum CC Hroar Dege på Tre Kokker

Bodil og jrg fikk oppleve ham tidlig på 70 tallet, nettopp i Tre Kokker. Vi hadde funnet den rimeligste retten på menyen, maiskylling.  Jeg husker den var god, men det som gjorde mest inntrykk, var at man fikk spandert en egen liten apetizer, en liten munnfull som starten på måltidet. Det var så enkelt, men likevel en overraskende smaksbombe. Dette er slik jeg husker den.

Salte agurker med rømme

En apetizer skal være en liten munnfull som skal trigge smaksløkene. Den serveres gjerne før rettene som står på menyen. På en topprestaurant som Piazza Duomo i Alba, kan bordet bli fylt av slike små lekkerbiskener før den første forretten. Eller bare som en liten ouverture til en enkel hovedrett, slik vi fikk den hos Hroar Dege på Tre Kokker.

Dette trenger du

Slangeagurk Rømme Frisk dill Rødløk Kaviar (Lodde, ørret..)

Dette gjør du

Skjær agurken i ikke for tynne skiver. Kok opp godt saltet vann. (2 spiseskjeer salt til ½ l vann)  La agurkskivene trekke ett minutt. Skyll raskt under kaldt vann. Agurkskivene skal fremdeles være sprø.

Hakk rødløk

Monter

Fortellerglede

0

Utsikten fra skrivestua, nå også med byggekran.

Nå har jeg blogget litt over en måned. Og jeg synes det er moro å skrive ned minner og tanker, for så å legge det ut på nettet. Når jeg tenker tilbake på den første tiden som fjernsynsproducer, kunne det gå måneder fra man hadde en ide til programmet var på lufta.  Nå kan man komme på noe, formulere det, trykke «publiser» og vipps.

Det gir meg noe, og dette noe er fortellerglede. Tilfredsstillelsen ved å gi en historie videre til andre.

Det er det som driver forfattere, dramatikere og filmskapere verden over. Som også drev de gamle der de fortalte skrønehistorier, eventyr og sang skillingsviser. Det kunne godt være en moral eller noe nyttig ved historien, men drivkraften var som oftest gleden ved å fortelle.


Foto: Adobe stock.

Jeg liker den korte fortellingen om den store historien. Historien er et isfjell. Det lille som synes over havet er fortellingen, det korte som blir fortalt, og som representerer så mye mer. Derfor skriver jeg i en skissestil, slik at det er mulig å legge til egne bilder, minner og tanker.

Fra min skrivestue har jeg en flott utsikt over Larviksfjorden. Her har det skjedd mye gjennom årene, Colin Archer som skapte en flåte av redningsbåter, hvalfangstkokeriene som ga jobb til så mange men nær utryddet hvalen. Herfra gikk Petter Wessel. Ferjen som for mange var den første porten til det store utlandet.

Etter mange år i Italia, var vi veldig fornøyd med å finne et hus som Jegersborggata 20 i Larvik. Gangavstand til sentrum og kollektivtransport og med en fantastisk utsikt. Her burde vi kunne bo … herfra og ut.

Nå har vi fått en store byggekran foran huset. Her skal det reises et helt nytt kvartal med forretninger, kontorer og høye leilighetsbygg. Det blir spennende å se hvordan det går med utsikten. Og hva vil det gjøre med Larvik som by?  Også det blir en fortelling.


Her mener de den nye hurtigbanen fra Skien til Oslo skal gå.

På den andre siden av huset kan du se dette merket på fortauet. Her er den nye jernbanetrassen planlagt. Blir det gjennomført, må det graves en grøft som vil kreve at også vårt hus må rives. Nå venter vi i spenning på høstens stortingsbehandling av Norsk Transportplan. NTP for 2022- 2033. Har Norge råd til en så stor satsing på jernbane i denne perioden eller vil de utsette det til senere. Det hadde vært greit å vite.  Kan vi bo her framover eller må vi belage oss på å flytte nok en gang?

Og sikkert er det at det blir det en fortelling av dette også.

På fire hjul – Etterkrigsgenerasjonen 5

0

Foto: Jarle Vines

Nå var ikke Sirnes verdens navle, så det var begrenset hva en 4 åring fikk oppleve. En bil var et sjeldent syn, særlig privatbiler, så det var ikke mye biltrafikk å se. Det gikk mest i busser og lastebiler. Men noe trafikalt hadde vi å være stolt av, nemlig Bakke bro. Jeg husker den vagt. Senere har jeg fått vite at det er Nordens første kjedehengebro, åpnet allerede i 1844.

Som nevnt hadde vår huseier på Sirnes giftet seg med pappas søster. Tante Ruth og onkel Aslak hadde naturlig nok behov for mer plass, så vi flyttet inn til Flekkefjord. Pastorboligen var ennå ikke bygget, så det skulle bli to mellomstasjoner før vi kunne flytte inn i pastorboligen som skulle ligge rett ved kirken.

Selv om det nå går mot skolealder, er det fremdeles begrenset hva jeg har av minner fra tiden i Flekkefjord. De brokkene jeg kommer på er følgende:

Foto Google Street Wiev (58.297114, 6.660458) Flekkefjord torg i dag, hvor min første store ulykke skjedde.

Jeg skulle hente melk på meieriet. Det gjorde man den gang med et melkespann som ble fylt opp av betjeningen. På vei hjem over torget snublet jeg og all melken rant ut. Jeg kan ennå kjenne følelsen av den første store ulykke i livet.

Det andre sterke minnet er brann, riktignok bare en pipebrann, men likevel. Vi hadde hørt brannbilen som kimte med klokken, og så stigebilen passere med brannmenn som sto på sidene av bilen. Nesten som i en gammel stumfilm. Vi løp etter og fikk bivåne røyk, brannlukt og fortvilte mennesker. Ingen ordentlig husbrann men skremmende nok.


Foto: Flekkefjord brannbilklubb. Jeg var lenge usikker på om jeg husket riktig. Hadde de en så gammeldags brannbil så sent som i 1955 -56?  Jeg kontaktet Flekkefjord Brannbilklubb som fremdeles holder liv i den gamle brannbilen fra 1934! Og joda, den var i tjeneste helt til begynnelsen av 60 tallet.

Nå kommer også de første minnene om bildelmedia som senere skulle bli min karrière. Det var flanellograf søndagskolen, og lysbilder av halvnakne mennesker på Madagaskar på basar i Frelsesarmeen. Men det som virkelig satt spor etter seg, ble vist i Metodistkirken.  Det var naturfilmer i farger fra Moody Instituttet i USA som skulle vise skaperverket. Den teologiske siden fikk jeg ikke med meg. For meg var fasinasjonen knyttet til spektakulære levende bilder i farger fra over og under havoverflaten på et stort lerret, nesten som trolldom.

Men tilbake til dette med bilen. Det var fremdeles rasjonering, og du skulle ha en god grunn for å kunne kjøpe bil, særlig privatbil. En pastor-far hadde verken råd eller noen gyldig grunn til det.


Foto: Karl Ragnar Gjertsen. CC  Gamle Sørlandske ved Søndeled

Min første biltur var med blomsterhandleren i Flekkefjord som skulle til blomsterutstillingen i Skien. Jeg skulle få sitte på til besteforeldrene mine som bodde der. Blomsterhandleren hadde en stor varebil som luktet bensin.  Turen var lang og jeg kastet opp det meste av tiden.

Farfars lastebil.

Farfar i Arendal , som drev grossistfirma og forblanderi, hadde selvsagt lov til å kjøpe lastebil. Siden det var den eneste bilen de hadde, ble den også brukt for persontransport, som f.eks. turer med slekt og venner. Det fortelles at farfar aldri helt ble komfortabel med automobilen. Han tygget skrå, og da måtte han spytte fra tid til annen. Da var det viktig at bilvinduet ble sveivet opp og ned i takt med behovet. Det ble fortalt at det ikke var sjelden noen måte tørke av en spytteklyse som hadde havnet i et bilvindu i utakt.

Mens rasjonering av lastebiler ble opphevet 1952, var det først i 1960 at rasjoneringen av personbiler opphørte i Norge.  I denne rasjoneringsperioden var det visstnok bare 3 % av alle som søkte som fikk kjøpe personbil. Ikke underlig at bilsalget eksploderte utover 60 årene.  Kanskje burde de ventet med frislippet noen år til, slik at jernbanenettet kunne fått et litt bedre forsprang etter krigen?

Selv foretrakk jeg jernbane framfor bil, og gjør det ofte fremdeles.