Fjerde kapittel

Hagen Vår i Røyken

Published 4. september 2020

I det første innlegget om Hagen Vår, påpekte jeg behovet for å gjøre noe med hagen rundt huset her i Larvik. Den er ikke stor, desto viktigere er det å planlegge den godt. Senere har jeg påpekt usikkerheten knyttet til jernbaneutbyggingen i Larvik.

Den blå/hvite streken på fortauet utenfor huset er en stadig påminnelse om det. Dersom det nye dobbeltsporet kommer her, vil huset vårt gå med. Så vi tenker nok at vi ikke setter i gang med en større utbygging av hagen før vi ser hvordan dette går. Trist, for det kribler litt etter å begynne. Å planlegge en liten hage er på flere måter mer spennende enn om man har en stor tomt. Det har jeg nemlig erfaring for.

Etter å ha sendt flere år med hageprogram i NRK fjernsynetfra Dagfinn Tveitos hage i Nittedal, fikk vi en voksende kritikk for å bruke en så stor hage. Den var ikke representativ for hva folk flest hadde. Nå var ikke Dagfinns hage større enn ca et mål, som på den tiden var helt vanlig. Den var bare så godt utnyttet, at den virket større. Uansett, vi ønsket å finne en mindre hage. Dette skjedde samtidig med at Bodil og jeg skulle bygge hus i Røyken utenfor Oslo. Dagfinn mente dette måtte være et perfekt prosjekt for neste års hageserie.

Her er huset akkurat ferdig og innflyttet.

Vårt hus i Røyken hadde grunnflate på litt over 75 kvm og hageareal på litt under 200 kvm.. Hva kunne man få ut av det, tro? Morten Grindaker, en av Norges beste hagearkitekter ble koblet inn og resultatet ble imponerende.

Det tok ikke Grindaker lang tid å komme på løsningen. Her ser du planen. Det var utrolig hva han fikk plass til. 10 frukttrær, grønsakssenger nok for sommerhalvåret, tørkeplass, godt med sitteplasser for ulike tider på dagen og mye mer.

Det som overasket oss var at han hadde plassert såpass mye av hagen på utsiden av leveggene. Var ikke hagen liten nok i utgangspunktet? Også var det alle de høye leveggene. Mange av naboene reagerte på at vi ville lukke oss inne. At det var usosialt, at det var trangt nok mellom husene. Der tok vi alle skammelig feil. Leveggene skapte rom det var hyggelig å være i. Så det ble her naboene ofte var.

Her er Daginn Tveito og Marten Grindaker etter at levegger og dekke er ferdig.

En del av programmene fra Hageserien, er tilgjengelig i NRK arkiv. Men det er usikkert hvor lenge dette er tilfelle.

https://tv.nrk.no/serie/hagen-vaar

Hagearealet her i Larvik er mindre, under 150 kvm. Likevel tror jeg det er mulig å få mye ut av denne hagen også. Og selv om det nok går noe tid før vi vet hva som skjer med jernbanen og dermed huset, kan det være morsomt å starte tankearbeidet.

Syltet squash

Vi har tidligere sett på hvordan vi kan få noe til å gro raskt og være nyttig i tillegg. Squash er en slik plante. Jeg har vist hvordan man kan lage friterte squashblomster, og jeg kan love at det er blitt en god del sådanne i løpet av sommeren. De fortsetter å gi blomster og frukt. Får man mer enn man kan bruke i det daglige, kan det være en god ide og lage syltet squash. Det er herlig blant annet til kjøttretter.

Dette trenger du

½ kg renset squash

1,5 dl hvitvin- eller eplesidereddik

3 dl sukker

5 dl vann

50 gr ingefær

Dette gjør du

Skrell squashen og fjern kjernen med frøene.

Skjær den i passe biter. Skrell og skjær fersk ingefær i tynne skiver.

Kok opp vann, eddik, sukker og ingefær. Ha i squashen og a det hele trekke til bitene er blitt blanke og møre. La det ligge på rene glass. I løpet av en ukes tid er de klare til bruk.

På campingtur i Europa – Fra dampradio til sosiale medier del 5

Published 1. september 2020

På campingtur i Europa – Fra dampradio til sosiale medier del 5

Miljøvern dukket opp som en et viktig samfunnsperspektiv rundt 1970. Vi hadde så langt vokste opp med total mangel på begrep som kildesortering, gjenvinning, sparepærer og drivhuseffekt.

Ikke for det, vi var kanskje vel så gode når det gjaldt miljøvett. Vi pantet brus- og melkeflasker - om vi ikke hentet melk i egne spann. Handleposer i plast fantes ikke. Vi brukte vesker og handlenett. Skulle vi ha smågodt fikk vi det ikke i plast men papirkremmerhus. Vi sparte på strømmen for å unngå dyrt overforbruk, med strømmåler på kjøkkenet. Vi hadde papirinnsamlig.

Så var vi alle medlemmer av Dyrebeskyttelse må vite.

Et av de første miljøtiltakene som fikk betydelig presse i Norge var «Den siste alke». Det var kunstneren Marius Heyerdahl som hadde bygget om en campingvogn til en svart oljetilsølt alke. Bakgrunnen var at man hadde oppdaget områder i Nordsjøen som var helt dødt som følge av kjemiske fabrikker som dumpet gifttønner i havet. Hans plan var å reise rundt i Europa med denne installasjonen og protestere mot forurensingen. Marius hadde fått finansiert prosjektet, og hadde engasjert fotograf og regissør Jan Horne. Han manglet bare en lydmann.

*Foto: Eggen museum. Det var nok ikke mange eksemplarer av denne reportasjeopptageren til Tandberg, men jeg hadde altså en av dem.*

Våren 71 hadde jeg jobbet i Fjernsynsteateret som inspisient. Etter det hadde jeg ingen ny kontrakt og måtte finne på noe å gjøre. Sammen med en annen inspisient, Jon Hagen, planla vi å produsere litt i det små for NRK. Det første vi gjorde, var en serie om badevett for Barne og undomsavdelingen og noen reportasjer on utrykningspolitiet . Jon kjøpte seg et 16 mm kamera og jeg en båndopptager. En Nagra var for dyr , så det ble en Tandberg modell 11. Den enste portable opptager de laget. Det var en dyr investering, og jeg er usikker på om det ble noe overskudd før vi la ned hele prosjektet. Men før vi gjorde det, hadde Jon fått nyss om et prosjekt som trengte en lydmann, og slik ble jeg altså del av denne hippiegjengen på tre som reiste rundt i Europa og demonstrerte og laget film om det hele. I en tre ukes tid bodde vi delvis i alka/campingvogna, eller hos meddemonstranter som Marius hadde organisert på vår vei. Vi fikk god presse, ble jaget av politi og advokater, og hadde enda til alka i studio på NTV News i London.

*Undertegnede med Marius og tysk meddemonstrant i Bonn*

Under denne turneen besøkte vi redaksjonen i det nystartede tidsskriftet The Ecologist i England. Da gikk det for første gang opp for meg at vi sto overfor en mye større og sammensatt utfordring en noen døde alker i Nordsjøen. Noen år senere skulle jeg lage fjernsynsserien som introduserte økologibegrepet i Norge, Det stor samspillet.

Prosjektet om Den siste alke fikk en heller lunken mottagelse. Vi ble vel sett på som litt smårare.

Marius tok noen år senere livet sitt etter å ha dumpet mye av kunsten sin i sjøen. Sønnen, Hauk Heyerdahl, fikk for noen år siden organisert en leteaksjon etter farens kunst. Den ble funnet rett under Oddernesbroa i Kristiansand. Og hvem finansierte letingen etter Marius sin kunst, hvem andre enn vår nye oljefondsjef Nicolai Tangen.

I den forbindelse ble det ny interesse for alke-prosjektet, og NRK laget bland annet en radiodokumentar hvor jeg var med.

https://radio.nrk.no/podkast/radiodokumentaren/sesong/siste/l_ab6575b6-55f0-4c78-a575-b655f05c7864

Fjernsynsprogrammet vi laget finnes på YouTube delt opp i flere episoder.

https://youtu.be/isjnbr3wrUE

Hagen Vår og Kåre Aamlid

Published 30. august 2020

Hagen Vår og Kåre Aamlid

Dagfinn Tveito og Kåre Aamlid i program om grønnsaker på terrassen.

Ganske raskt kom Kåre Aamlid med i produksjonen av fjernsynsserien Hagen Vår sammen med Dagfinn Tveito. Han hadde vært forskningsleder ved Statens Førsøksgård på Landvik ved Grimstad, og hadde hatt studieopphold i Amerika. Han hadde medvirket til stor modernisering av grønnsakdyrkingen i det norske jordbruket, ikke minst bruk av plast for å fremskynde spiring og vekst på våren. Etter hvert ble han mer opptatt av grønnsakdyrking i småhagene og var i mange år tilknyttet Det Norske Hageselskap.

Kåre var opptatt av å gjøre hagen eller parsellen til hjemmets spiskammer. På en 50 kvadratmeter stor parsell kunne man få det man trengte for en familie mente han, inklusiv poteter, for et helt år.

Kåre var den som begynte å heve og lage rammer rundt hagesengene, og dessuten så på tvers for å lette arbeidet. Han laget solfangere med fluenetting, for å slippe å sprøyte. Kåre var opptatt av både økologisk og mer konvensjonell dyrking. Kunne han redusere kjemikaliene i hagen, gjorde han det. Men trengte han litt ekstra kunstgjødsel, eller fikk et akutt behov for å sprøyte hardt angrepne planter, gjorde han det også.

En av hans største suksesser i Hagen Vår var å dyrke gulerøtter i melkekartonger. Man brukte 2 liters melkekartonger fylt med god hagejord. Så sådde man 16 gulrotfrø. Dette kunne gjøres inne tidlig på våren. Når plantene hadde fått god vekst og jorda ute var varm nok, skar man av bunnen av melkekartongen og gravde den halvveis ned i jorda. Dette ga gulerøttene maksimale vekstvilkår og et nesten uvirkelig resultat.

Annen hvert år hadde man i EBU (European Broadcasting Union) et seminar for oss som drev med voksenopplæring rundt i Europa. Dette ble alltid holdt i Basel i Sveits. (Det var forøvrig her jeg lærte å like ostefondue)

En gang på slutten av 70 tallet hadde man miljø og økologi som tema. De Nordiske landene var blitt oppfordret til å lage en innledende presentasjon. Vi bestemte oss for ulike innfallsvinkler, og jeg skulle vise hvordan man gjennom andre program, som hageprogram, kunne øke bevisstheten om miljøet. Jeg valgte å vise innslaget om gulerøtter. I løpet av 2 minutter fikk man beskrevet hvordan man klargjorde melkekartongen, sådde, satt ut i jorden og til slutt høstet. Reaksjonen var enorm, men ikke for det som var meningen.

Bakgrunnen var følgende: På 60 tallet hersket det en enorm tro på at alt kunne læres gjennom fjernsyn. Et av de store prosjektene var engelskserien Walter and Connie. Problemet var bare at man lærte ikke noe av bare å sitte å se et fjernsynsprogram. Det begynte å spre seg en viss grad av pessimisme bland de som jobbet i undervisningsavdelingene rundt i Europa. Kanskje vi heller skulle bruke fjernsynet til å markedsføre og motivere til læring? Ikke tro at man kunne lære bort noe gjennom skjermen. Denne litt oppgitte holdningen preget også starten av seminaret. Dette var bakteppet da jeg viste mine gulerøtter.

Jeg glemmer ikke reaksjonene etterpå. Særlig en eldre BBC produsent som reiste seg spontant. «It is possible! In two minutes I have learned something I could not before, I get to know what I need and I am motivated to do it as soon as I get home. Television can still function as a teacher. Hallelujah.» Alle reiser seg og klapper. Poenget med hageprogram som motiverende for miljøbevissthet druknet helt.

Kåres holdning til å søke å gjøre hagearbeidet mest mulig økologisk, men ikke nødvendigvis slavisk, er en holdning jeg deler. Da jeg mange år senere skulle begi meg inn på vinproduksjon, møtte jeg de samme tankene hos min venn Lionello. Han lærte meg alt jeg kan om vindyrking og hjalp meg de årene vi drev med vinproduksjon I Italia.

Han deler vindyrkere inn i tre kategorier. Først tradisjonalistene: de som sprøyter med sterke midler mot sopp og insekter nesten hver uke, og dessuten sprøyter bort ugresset mellom vinrankene så bakken ligger der brun og trist. Så har du de på den andre siden: de som driver totalt økologisk eller enda til biodynamisk. I midten finner du Lionello og hans likesinnede, som nå utgjør mye av den nye generasjon vindyrkere. Han sprøyter ikke for ugress, men hakker det ned i jorda. Så bruker han stort sett økologiske sprøytemidler, men også en sjelden gang sterkere om det trengs.

Lionello og Kåre hadde nok vært enig om det meste.

Tantene på Hylleveien Etterkrigsgenerasjonen 6

Published 28. august 2020

Tantene på Hylleveien Etterkrigsgenerasjonen 6

Foto: Google Street View Tantenes hus på Hylleveien.

Hva tenkte jeg på, der jeg gikk og ventet på å begynne på skolen. Handlet det bare om å ta imot og sortere nye inntrykk, eller begynte jeg å gjøre meg tanker om saker og ting, om livet og det å bli gammel? Kan jeg ha tenkt at jeg nesten 70 år senere skulle lure på hvilke forestillinger jeg hadde. Det gjorde jeg nok ikke.

Jeg husker imidlertid noen av de tankene jeg hadde rundt det å være gammel. Det var stort sett knyttet til det å være pleiepasient. Det hendte jeg var med pappa når han besøkte gamlehjem. Der måtte jeg ta gamle bleke skikkelser i hånden. Det var ikke hyggelig. Menn som var sengeliggende eller på gamlehjem var gamle, ellers ikke. Kvinner, noe av det samme, men de kunne man også støte på ellers. De var alltid små og tynne og hadde svarte kjoler med blondekrave.

Pappa hadde to ugifte tanter i Arendal som hadde et stort hus på Hylleveien. Tante Bella var født i 1874 og tante Antoinette i 1886. De hadde sammen startet Mørland Skoforretning. De var gamle. Ikke bare var de oppe i årene og hadde svarte kjoler med blondekrave. Det var også noe med lukten og interiøret. Mens et typisk etterkrigshjem hadde få og enkle møbler, var tantenes hjem fra begynnelsen av forrige århundret. Det var mørke gobelenger på veggene, gjerne med motiver fra både unionstiden og den norske løve med det norske flagget fra unionsoppløsningen. I dørene hang tunge portierer, og alle møblene hadde hvite broderte brikker og et vell av nips.

Foto: Nasjonalbiblioteket. Gamle folk hadde gjerne både bilde av kong Carl II fra unionstiden og broderi med det norske flagg og riksvåpen fra unionsoppløsningen på veggen.

Jeg gikk aldri til tantene alene. Det var alltid sammen med foreldre, og det var alltid fordi vi var invitert. Da var det småkaker med kaffe eller saft til.

Livet var liksom inndelt på en annen måte enn nå. Man var barn til en ble konfirmert. Tenåring var et ukjent begrep. Når man ble konfirmert het det at man trådte inn i de voksnes rekke. I praksis betydde det at man fremdeles ble behandlet som barn, samtidig som man fikk hatt, paraply og frakk, og møtte forventning om å ta et mer voksent ansvar. På 50 tallet måtte de fleste etter folkeskolen ut i jobb, til sjøs, hjelpe til på gården, eller på annen måte bidra til hjemmet. Ved fylte 21 år ble man myndig og man var definitivt ikke barn lenger, men ungdom, og det var man en god stund. Alle mulige slags ungdomsforeninger var full av 30 og 40 åringer. Jeg tror ikke det var før man var blitt besteforeldre at man droppet det med ung, man var da bare voksen. Og det var man helt til man kom på gamlehjem, eller levde i sitt eget museum som tantene på Hylleveien.

Som nevnt trodde jeg gamle stort sett levde på småkaker og kaffe. En sjelden gang var vi på middagsbesøk hos noen godt oppe i årene. Da fikk vi alltid klar suppe med melboller og oksekjøtt med løksaus. Det var en prøvelse fordi den varme suppen alltid fikk det til å renne fra nesen. Senere har jeg lært meg å sette pris på denne retten. Nå har vi ikke det samme magemålet som før, så vi fordeler gjerne retten over et par dager. Først suppen, så kjøtt og poteter dagen etter.

Klar suppe med melboller

Dette er jo egentlig en forrett, suppe og hovedrett, kokt kjøtt med poteter, grønnsaker og saus. Oppskriften er beregnet for to personer.

Dette trenger du

Suppen

700 gr oksebog eller høyrygg kraftben 1 ts salt 1 ts pepper 1 gulrot ¼ sellerirot 1 persillerot 1 purre 1/3 kål

Saus

1 ss smør 1,5 ss hvetemel kraft fra suppen 1 løk eddik og sukker

Melboller

1 ss smør 1,5 ss hvetemel 3 dl melk 1 egg 2 ss sukker 1 ts kardemomme salt

Dette gjør du

Suppen

Legg kjøttet og kraftbeina i kjelen og dekk godt med vann. Kok opp. Nå kommer det som gir hele retten sitt navn. Når vannet har begynt å koke, kommer skummet opp og det må fjernes raskt så det ikke synker ned og gjør buljongen uklar.

Nå har du salt og pepper i. Så kutter du grønnsakene i små biter. La kjøttet trekke i 2,5 time. Så legger du grønnsakene i og lar det trekke i ytterligere 30 minutter. Skal du fordele dette på to middager, slik vi gjør, skjærer du av litt av kjøttet i småbiter for å ha i suppen. Form melboller som små kuler og la de trekke de siste 10 minutter i suppen før servering.

Melboller.

Her er det flere tradisjoner. Noen liker løse melboller, noen mer faste. Kardemomme er imidlertid felles for de fleste oppskrifter. Smelt smør og mel og spe med melk mens det hele småkoker. Når det er blitt en tykk grøt stopper du å spe inn mer melk. Rør inn sukker og kardemomme. La blandingen kjøle litt før du pisker inn egget. Smak til slutt med salt. Er blandingen i tynneste laget, slik at det er problemer med å lage boller, kan du varme blandingen opp til det tykner.

Saus

Surr løken i skiver i smøret. Når løken er blitt myk tar du i hvetemel og sper med kraft fra suppen. Smak til med sukker og eddik og evt salt og pepper

Når du vil servere dette dagen etter, varmer du kjøttet i resten av suppen. Om du ønsker kan man legge i større stykker av kål og gulerøtter. Det hele serveres med kokte poteter.

Så var det det med språket – 15 år i Piemonte del 5

Published 25. august 2020

Så var det det med språket – 15 år i Piemonte del 5

Og bli en del av en italiensk landsby, handler en god del om språk. Muligheten til ikke bare å formidle det rent praktiske som å kjøpe brød og melk, men også å kunne dele tanker og følelser. Derfor hadde jeg de beste intensjoner om å lære språket så raskt som mulig. Vi kjøpte bøker og meldte oss på internett læring. Det var en viss progresjon i starten. Man lærte seg tallene og enkle fraser som «Voglio un bicchiere di succo d'arancia» Men hvor ofte trenger man å be om et glass appelsinjuice? Det gikk svært sakte fremover.

Italiensk er på mange måter et krevende språk. Du må uttale ordene helt korrekt, ellers forstår de det ikke. En norsk venn skulle be om egg, som heter uova men sa uva, som betyr druer. Man skulle tro betjeningen ville skjønne at denne utlendingen kunne mene noe annet, - som lignet, når han ristet på hodet over drueklasen de kom med. Og det er ikke vrangvilje, de kobler bare ikke to ord selv om de ligner såpass mye på hverandre. Det endte med at han huket seg ned og kaklet som en høne. «Ah. Intendi uova?» (De mener egg?) Han ble alltid møtt med et smil når han kom tilbake til denne butikken.

En annen venn kom til slakteren og så seg ut et pent stykke kjøtt som lå i disken. Han pekte på stykket å sa cane. Slakteren ristet formermet på hode og svarte bryskt no, no. Min venn ga seg ikke. Han måtte da få lov å kjøpe dette stykke kjøtt. Så han gjentok insisterende: cane. Grunnen til slakterens stigende irritasjon var selvsagt at kunden hadde pekt på hans utmerkede kalvekjøtt og kalt det hundekjøtt. Slik lærte min venn forskjellen på cane=hund og carne=kjøtt.

Mens vi nordmenn lærte oss mer og mer italiensk, lærte italieneren rundt oss å forstå vår italiensk ved å lete etter italienske ord som lignet. I motsetning til hva vi ofte møtte i Frankrike, er italienere glade for at vi forsøker oss, selv om vi radbrekker språket deres. «Vi snakker ikke helt grammatisk riktig vi heller» sier de. Og italiensk grammatikk er virkelig krevende.

Ofte beklager italienerne at de ikke er bedre i engelsk, særlig gjelder det den eldre befolkning. Men mye har skjedd på de 15 årene. Blant unge møter du stadig oftere noen som behersker engelsk imponerende godt.

Det er viktig å huske at italiensk som et felles språk, er relativt nytt. Før den italienske samling for litt over 150 år siden, snakket man i vårt område Piemontesisk. Det høres ut som en blanding av fransk og italiensk. Fram til vår tid har dette språket vært brukt ved siden av italiensk. Siden fransk var det typiske andrespråk på skolen, ble det forstålig nok liten plass til engelsk. Når i tillegg så godt som alle engelske filmer blir dubbet til italiensk, uteblir mye av motivasjonen.

Man regner med at italiensk har utspring fra gatespråket i Roma under romertiden. Senere ble det utviklet og brukt i litteraturen fra Firenze. Herfra fikk den betydelig internasjonal innflytelse, både som hoffspråk og senere i opera. Karl V som levde på 1500 tallet skal ha uttalt: «Jeg snakker spansk med Gud, fransk med herrene, italiensk med damene og tysk med hesten min»

Så da den italienske samlingen var et faktum, bestemte man at slik man snakket i Firenze, skulle bli språket for hele Italia.

Hva er så status etter våre 15 år i Italia. Bodil kan snakke om det meste med en italiener. Det at hun tok det så raskt, ødela motivasjonen min effektivt. Det begynte så lovende for meg også, men så var det alle de unge vinbøndene rundt meg som gjerne ville praktisere sin engelsk. Jeg møtte rett og slett for mange som kunne engelsk. Jeg har forresten heller ikke fått utlevert et særlig godt språkøre.

Så jeg lærte meg det viktigste, de vanligste hilsningsfraser, handle i butikken, bestille mat og drikke på restaurant, spørre etter veien, kort sagt det man trenger for å klare seg. .. og forskjellen mellom carne og cane har jeg fått med meg.