Sjøkreps er en av våre beste råvarer. Denne måten å tilberede den på blir alltid godt mottatt. Helt avgjørende er at du bruker levende sjøkreps. Eller som jeg har beskrevet tidligere: at man kjøper dem levende, fjerner hode og fryser dem ned. Sørg i så tilfelle for å tine dem sakte i kjøleskap.
Dette trenger du
Til 6 porsjoner
12 kreps
150 gr sukkererter
En gulrot
1,5 dl appelsinjuice
Rasp fra en lime
¼ ts salt
1 ts sukker
½ hakket fersk chili
150 gr smør
Dette gjør du
Normal
0
21
false
false
false
NO-BOK
X-NONE
X-NONE
Start med sausen. Kok in appelsinsausen til det halve. Tilsett salt, sukker, lime og chili og la det surre i noen minutter. Noen har i safran. Fint, men ikke nødvendig. Ta kjelen av platen. Mål opp smør og la det stå framme.
I en kjele med kokende saltet vann legger du i gulrot som du har snittet i tynne skiver. Trekk dem til de er akkurat møre. Ta dem opp og skyll raskt i kalt vann. Det samme gjør du med sukkererter som er snittet i grove strimler. La dem trekke et minutt før du tar dem opp og kjøler det ned noen sekunder med kalt vann, så de beholde grønnfargen, men fremdeles er temperert.
Ha godt smør i en varm panne. Stek nå krepeshalene som har fått litt pepper og salt, raskt på begge sider. De skal helst ha en nesten rå kjerne.
Så varmer du opp sausen og pisker inn smøret uten at det koker.
Du anretter med saus i bunnen, deretter gulerøtter, erter og krepsen på toppen.
Våren 1956 var familien nok en gang på flyttefot. Nå var familien blitt fem. Jeg og søster Astrid hadde fått en bror året før. Alt vi skulle ha med oss, ble pakket i en stor svart «trunk». Med tog og drosje kom vi oss fra Flekkefjord til Den Norske Amerikalinjens kai i Oslo. For en liten gutt som ikke hadde vært om bord i noe større en ei sjekte, må møtet med Den Norske Amerikalinjes enorme Stavangerfjord vært en uvirkelig opplevelse.
DS Stavangerfjord
Den gamle dampbåten var et vakkert skue med sine karakteristiske to skorsteinspiper. Skipet ble bygget i 1918. Sjøsatt bare 6 år etter Titanic, hadde den fremdeles mye av det samme aristokratiske interiøret. Noe som kunne oppleves av de som hadde råd til det. At vi skulle seile samme rute som Titanic ble jeg fortalt først senere. Vi møtte også isfjell, men heldigvis på trygg avstand. Turen tok litt over en uke og vi var innom Bergen og Halifax i Canada.
Vi reiste på turistklasse, eller tredje klasse, som betydde at vi hadde en liten trang lugar med seks køyer i bunnen av båten. Det var avgrensede områder for de tre passasjerklassene. Reiste man på turistklasse kunne man ikke bevege seg i området for første og andre klasse.
Foto: Nasjonalbiblioteket. Turistklasse lugar og spisesal.
Det var ikke mange barn blant passasjerene men jeg fant en gutt på samme alder. Vi ble skikkelig gode kompiser og tenkte ikke over at det var et svært tidsbegrenset vennskap. Jeg husker at han, som jeg ikke husker navnet på, gikk av båten i Halifax i Canada uten at jeg fikk si farvel. Jeg husker at det var leit.
Orkan ved Shetland
Nord for Shetlandsøyene kom vi ut for en stekt storm/orkan som visstnok filleristet hele det store skipet. Tre år tidligere hadde Stavangerfjord mistet roret under en lignende orkan. Pappa har fortalt at det derfor spredte seg usikkerhet blant medpassasjerene når det sto på som verst. Alle i familien var redde, utenom meg, påsto pappa senere. Jeg hadde ligget ganske rolig i køya mens det knaket i skroget og sunget:
Min båt er så liten og havet så stort
Men Jesus har grepet min hånd
Når han styrer båten da går det så bra
På veien til himmelens land
Jeg husker lite av stormen. Men akkurat etterpå: Når vinden hadde løyet, og bare tunge svarte skyer hang over skipet. - Og de enorme bølgene som nå var dønninger 10 – 12 meter høye. - Jeg husker kompisen og jeg sto på lasteluka foran mens baugen reiste seg opp og falt ned med bølgene, for så å reise seg igjen mens vi sto klistret til luka. Det var som vi var blitt tre ganger så tunge, for så å nesten lette når forskipet var på vei ned igjen. Det er et krystallklart minne.
Det var ikke mange barn om bord, så vi fikk all mulig oppmerksomhet. Som barn brydde de fleste seg lite om vi krysset grensene mellom de ulike passasjerklassene. Vi fikk komme på broen og styre skipet og ble tatt hånd om bartendere i restauranten som laget fargerike «drinker» til oss. Hver dag gikk vi til kartet som hang midt i skipet, der ruten ble tegnet inn. Her kunne vi se hvor langt vi var kommet.
Da vi nærmet oss New York dukket frihetsstatuen og silhuetten av Manhattan opp. Jeg sto fjetret foran i baugen mens pappa løp rundt og lette etter meg. Immigrasjonsmyndighetene kom om bord og sjekket visa og pass. Det var offiserer med pistoler i beltet og som snakket et fremmed språk.
Ved hjelp av taubåter ble vi buksert inn til kai der det krydde av folk. Hvordan skulle finne fram her, må jeg nok ha tenkt.
1956 skulle vise seg å være toppåret for Amerikalinjen. Fra nå av fikk skipene stadig sterkere konkurranse med flyene. 7 år sener ble Stavangerfjord solgt som skrap.
Dette er hva jeg vil kalle en ekte realityserie. NRK Tromsø
Betegnelser på ulike fjernsynformater har vekslet gjennom tidene. Da jeg startet i NRK, hadde vi ikke mange formater: Teater, reportasjer, show og noen få til. Så begynte man å snakke om dokumentar i stedet for reportasjer, og drama i stedet for teater. Nye kom til som dokudrama, som var teater bygget på virkelige hendelser. Et merkelig fenomen var «tape», som politi-tape som sykehus-tape. Det var forløper til sakte-fjernsyn der et kamera sto og tok opp alt som skjedde, i f.eks ved et akuttmottak ved et sykehus.
Siste skudd på stammen har vært «reality-TV». Når man prøver å finne ut hva reality/virkelig har med dette å gjøre, leser man at dette er program som viser virkelige/ekte mennesker. Som om vi ikke gjorde det før? Nå skal det sies at betegnelsen brukes om så mangt. Noen bruker reality-TV om serier som Mesternes Mester og Idol. For meg er det konkurranser der man vinner eller taper som følge av objektive kriterier eller dommer/seer avstemning. Det som etter hvert har blitt essensen av reality-TV, synes å være et programformat der en gruppe mennesker skal stemme andre i gruppen ut, for tilslutt å stå igjen som vinner. Jo mer konflikter og sex, desto bedre.
Det er derfor gledelig at NRK har valgt å holde seg unna denne mest utrerte sjanger. Ikke fordi de ikke ønsker å formidle virkelige mennesker, følelser og dramatikk, men fordi de er gode nok til gjøre det med utgangspunkt i det virkelige livet. Ikke en liksomvirkelighet på en øy i Karibia.
113 er en slik serie. Serien om ambulansepersonell i Nord Norge. Ypperlig håndverk. Det er kjempebra at NRK fremdeles har ressurser innomhus på et distriktskontor til å produsere slike kvalitetsprogram. Det vi i gamle dager ville kalt en god reportasje.
Sommeren 1971 var jeg, som jeg tidligere har fortalt, på en flere ukers turne i Europa sammen med Marius Heyerdahl og Jan Horne. Vi bodde i en campingvogn som var bygget om så den så ut som en død alke og demonstrerte for miljøet samtidig som vi filmet det som skjedde. Resultatet var programmet Den siste alke. Kanskje en av de første reality-programmene i Norge 😊
Major Von Knarren
Hans Stormoen som Major Von Knarren
Høsten 1971 og våren 1972 hadde jeg en rekke engasjement som innspillingsleder for dramatiseringer produsert i UHA (Underholdningsavdelingen). Det er særlig to jeg husker. Den ene var Major Von Knarren. Det meste av filmingen skjedde rundt Lillesand og Kristiansand. Det var en tid da det fremdeles var en del alkohol både foran og bak kamera. Det hendte jeg bokstavelig måtte smøre en skuespiller med en dråpe whisky for å få replikkene til å gli.
Alle måtte bidra. Her er det seriens producer John Andreassen alias engelsk offiser, som har gått i vannet.
Pensjonistene
En annen serie var Pensjonistene, av og med Odd Børresen og Hans Julius Haugen. Roald Øyen hadde regi. Serien fikk en god del pepper fordi det ble hevdet at vi drev gjøn med de eldre. Underlig med tanke på at Børresen/Haugen hadde holdt på med radiogram om det samme i flere år. Det var tydeligvis mer alvorlig når det ble vist på Fjernsynet.
Odd Børresen og Hans Julius Haugen hadde karikert eldre i mange år. Men da det skjedde på fjernsynet, ble det bråk.
Vi hadde ikke casting byrå som fant biroller og statister. Nei det måtte innspillingslederen gjøre, i tillegg til å finne opptakssteder og alt det andre. Derfor ble det mye famille og venner, men også folk fra settet, som rekvisitører og sjåfører.
Her tante Else som statist.Selv undertegnede måtte trå til.
Men var det innspillingsleder jeg ville være? Som mange andre drømte jeg om å ha regi selv. Veien videre var imidlertid ikke enkel. Det var fremdeles ingen producerutdanning i Norge. Den vanligste veien opp var stipendiatordningen i NRK, men der måtte du i praksis ha en embetseksamen. Det nærmeste var Filmskolan i Stockholm, noe jeg søkte på men ikke kom inn. Så dukket det opp en mulighet i London.
Jeg var bare en av mange i Flekkefjord som dro over "Dammen"
Midt i første klasse var jeg og familien klar for nok en flytting. Denne gang til Amerika. Klar og klar?! Hvorfor kunne vi ikke for en gangs skyld slå oss til ro? Få noe som kunne være et hjem. Ha venner som man ble ordentlig kjent med. Men det alternativet kjente jeg jo ikke, så jeg reflekterte neppe mye over det.
Hva slags småby og samfunn var det jeg skulle forlate sånn midt på 50 tallet? Jeg mener å huske jeg opplevde livet og framtiden som trygg. Man hadde familie og slekt, og en eller annen gruppe man hørte til. Som sønn av en frikirkepastor, eller forstander som det het på den tiden, hadde jeg menigheten som min gruppe. Her ble jeg sett og tatt vare på. Og det var aktiviteter uken igjennom. At Flekkefjord er en del av det mørke bibelbelte merket jeg ikke. Jeg har bare gode minner om sang, musikk og turer.
Var man ikke med i en menighet, kunne man være med i en politisk organisasjon eller avholdslosje eller noe annet. Flere av dem hadde egne barneavdelinger.
På tross av at mange av disse miljøene var rimelig lukket, var det likevel en følelse av nasjonal enhet og samhold. Noe krigen hadde skapt. Krigen og motstandskampen var fremdeles den store felles fortellingen, enten du var rik eller fattig, politisk til høyre eller venstre.
Og andre fortellinger var det jo ikke så mange av. Vi hadde én radiokanal som bare sendte deler av dagen. Lokale aviser formidlet stort sett det som skjedde som referater på en diskre og servil måte. Gravende journalistikk hadde ingen hørt om.
Det var likevel noe som ga norske barn nye felles opplevelser. Det var barnetimen for de minste og vi fikk bøker som kom ut knyttet til det vi hadde hørt på radioen. Bøker som Folk og røvere i Kardemomme by av Thorbjørn Egner (1955) og Kjerringa som ble så lita som ei teskje av Alf Prøysens (1956).
Jeg mener også det var en følelse av økonomisk enhet. Selv om noen hadde mer enn andre, var vi alle på vei mot en bedre framtid. Framtidstro, het det visst.
Sånn sett var det ingen grunn til å emigrere til «Junaiten». Selv om de store bølgene av nordmenn som reiste til Amerika var over, var det fremdeles mange som ville prøve lykken «over there». Det ble sagt at det var like mange nordmenn i USA som i gamlelandet. Og det var disse miljøene som dannet kirker og trengte norske prester som kunne komme over.
«Man fikk et kall» het det. Det var det som styrte vår familie. Når pappa sa at han hadde fått et kall, kunne det bety at han hadde fått en gudegitt følelse av at han skulle foreta seg et eller annet. Men det kunne også bety at han hadde fått et brev med forespørsel å bli pastor et eller annet sted. Det var det som hadde skjedd, da vi nå gjorde oss klare for avreise. En liten menighet i West Orange, New Jersey trengte pastor. Det eneste jeg husker fra forberedelsene, var at vi alle måtte inn på USA’s ambassade i Oslo for å få visum, og at vi måtte ta koppevaksine.
Farfar med sine fire sønner. Pappa nede til venstre. De andre hadde god jobb og økonomi i Nils Mørland AS.
«Kall» Et ord med mange vonde minner knyttet til. Hvorfor kunne ikke pappa ha valgt det samme som brødrene sine, som fikk jobb i grossistfirmaet til farfar? De hadde god lønn og eget hus. Hva var denne drivkraften som trumfet alle andre hensyn?
Den første tiden i Italia hadde gått med til renovering av huset, noen ganger på dugnad sammen med venner fra Norge. Da ble det ikke mye tid til å bli kjent med folk i landsbyen, bortsett fra naboene hvor vi hadde forspist oss på polenta og Franco nede i bakken. Når vi var tomme for vin, hang vi en tom plastdunk på porten til Franco, så fylte han den opp med god Dolcetto, en lett rødvintype, og kom opp for å levere den. Han beklaget at han måtte ha en euro for literen. En godslig, ugift vinbonde som gikk bort for mange år siden.
Franco Caracciolo som syntes det var hyggelig at noen ville restaurere det gamle huset.
En kveld Bodil og noen venninner skulle ut å spise på en restaurant i nærheten, ble hun betatt av vinen de fikk servert. Hun spurte restauranteieren Fiore om han kjente produsenten. Joda, kunne han fortelle: «Det er en venn av meg og han bor i Agliano Terme». «Jamen, det gjør jo jeg også. Vet du om vi kan komme på gården og kjøpe vin der? Har du telefonnummeret hans?» Litt etter kom han inn med telefonen sin og ga den til Bodil. «Her har du ham». Typisk italiensk.
Det var Lionello Rosso. De måtte gjerne komme, men han var akkurat nå i Genova med faren som var på sykehus. Kunne de komme i morgen? Slik startet kontakten med vår Lionello. Han var da 24 år, var akkurat ferdig med vinutdanningen og hjalp faren med vinproduksjonen. De tappet en del på egne flasker, men en vesentlig del ble solgt billig på vinankre, store glassbeholdere, til gamle kunder i Torino.
Lionello
Lionello var opptatt av å utvikle bedriften. Da trengte han flere kunder. Han hadde forstått at engelsk var viktig for å kunne markedsføre vinen, både for besøkende turister og utenlandske importører. Nå brukte han mye tid til å forbedre sin engelsk. Han var derfor takknemlig for utlendinger han kunne seg øve på.
Kort tid etter døde faren. Moren døde da han var 4 år. Han hadde ingen søsken, kun en tante, onkel og en fetter. Han var alene, men hadde planene klare for bedriften. Etter hvert, skulle det vise seg, også nye ideer for hele landsbyen.
Barbera d’Asti DOCG
Jeg har tidligere fortalt om hvordan Barbera var en enkel bordvin, og hvordan Michel Chiaro og noen av de andre vinprodusentene i området hadde funnet nye måter å produsere den på. Resultatet ble en vin av høy kvalitet. Samtidig forsto man at den nye vinen satte krav til klima og jordsmonn. Man satt derfor som krav at vinen måtte være dyrket i Piemonte for å kunne ha betegnelsen Barbera. I 1970 snevret man området for den beste Barbera ytterligere inn ved å si at kun Barbera d’Alba (Fra området rundt byen Alba) og Barbera d’Asti (Fra et område innenfor provinsen Asti) fikk betegnelsen DOC. En kvalitetsbetegnelse for Denominazione di Origine Controllata.
Men utviklingen gikk videre. Hvordan kunne man gjøre Barbera enda bedre. Man innså at stadig mindre områder hadde forutsetninger for å bli med videre i utviklingen av vinen. I 2008 fikk Barbera d’Asti betegnelsen DOCG, mens Barbera d’Alba har blitt stående på DOC. (DOCG betyr Denominazione di Origine Controllata e Garantita, som garanterer den høyeste kvaliteten i det italienske klassifikasjonssystemet.)
Dette skjedde parallelt med Barberavinens økte popularitet. Det var flere grunner til dette. Særlig utviklingen av det internasjonale kjøkken med færre tunge sauser og fremheving av råvarene passet Barbera godt. En annen grunn var at vinen både kunne drikkes ny og holdt seg godt under lagring. Dette til forskjell Barolo og Barbaresco, som gjerne måtte lagres flere år før de kunne drikkes.
Dette gjorde at mange vinbønder kastet seg på den nye trenden med Barbera. Problemet var at området for Barbera d’Asti var definert temmelig vidt, og inkluderte deler som egentlig ikke egnet seg. Men de kunne skrive Barbera d’Asti på flasken, og smykke seg med DOCG. Dette satt betegnelsen i vanry for mange. Kvaliteten innenfor Barbera d’Asti var altså veldig variabel. Dette plaget bøndene i og omkring Agliano, som visste at deres Barbera var blant de beste.
Jeg fikk en dag en telefon fra en journalist fra Tromsø. Han ønsket å komme for å intervjue meg om en festival jeg var involvert i. Jeg spurte om han var interessert i å gjøre noe på Barbera, som var en del av festivalen. I så tilfelle kunne jeg ordne en smaking.
Han tok en pause. «Ikke ta det fornærmelig opp, men Barbera er som kjent ingen stor vin. Ikke for det. Den er grei sammen med mye mat. Men den bedømmes som kjent ikke særlig høyt. Etter intervjuet med deg skal jeg nemlig til Barbaresco for smaking - hos min yndlingsprodusent.» Journalisten kom og etter intervjuet ville han ta noen bilder.
«Men burde vi ikke ha med en av de lokale bøndene som er med å arrangere festivalen.» «God ide!» Jeg ringer Lionello og ber ham komme. «Mens vi venter, kan du jo smake på vinen han lager. Selv om det bare er en Barbera» «Selvsagt, bare hyggelig» Sa journalisten velvillig. Jeg skjenket opp et glass Carlinet. Journalisten tok en slurk og sperret opp øynene.
«Dette kan umulig være Barbera». Jeg måtte smile. Han var himmelfallen. Lionello kom, vi tok bildene og journalisten dro videre til Barbaresco.
Neste morgen var han på telefonen. «Du, jeg droppet å kjøpe noe Barbaresco. Vet om jeg kan dra innom han Lionello og kjøpe noe av vinen hans?»
