Fjerde kapittel

Skinner eller Piaget – Fra dampradio til sosiale medier

Published 18. januar 2024

Skinner eller Piaget – Fra dampradio til sosiale medier

Siden interessen for lærerutdanning er synkende er det kanskje like greit å venne seg til tanken. (Adobe stock)

Jeg hadde vært på møte på Døves Media på Helsfyr. Nå satt jeg på T-banen på vei til sentrum for å ta toget hjem til Larvik. Ved siden av meg satt Daniel, en av lederne ved Spillskolen på Høyskolen Innlandet. Skolen ligger på Hamar og er sentrum for mye av spillutvikling i Norge. Jeg så rundt meg. Så å si alle satt og stirret på hver sin mobiltelefon. Det fikk meg til å dra fram en av de store diskusjonene for tiden. Er det for mye skjermbruk i skolen? Daniel smilte litt oppgitt. De samme som kritiserer skjermbruken hos barn kunne kanskje starte med å se kritisk på eget skjermbruk. Dessuten, problematisering av skjerm, enten det er TV, videokassetter, mobiltelefon eller Ipad har vi alltid hatt. Jeg måtte være enig med ham i det.

Da jeg på 80 tallet jobbet ved IMMI, Internasjonalt Masse Media Institutt, var det overdreven TV bruk det handlet om. I Norge hadde Barne TV økt fra én sending i uken til daglige sendinger, og man snakket om ny NRK kanal med barneprogram hele dagen. Fra USA hørte vi om barn som satt å så TV over 5 timer hver dag. I tillegg var det utfordringer med voldelige videokassetter. Så skjermproblematikken er ikke helt ny. Nok å bekymre seg for allerede da.

Det som er nytt, er den økende bruk disse såkalte «sosiale medier», som Ipad og adgang til smarttelefoner, i skolen. På 60 tallet hadde vi bare skoleradioen. Skjermbruken var begrenset til lysbildestrips som fulgte radiosendingen. Hver gang Hans Julius Birkrem eller en av de andre stemmene i skoleradioen ville at man skulle skifte lybilde, slo de på en gong gong. I 1962 kom Skolefjernsynet. Her skulle klassen samles foran fjernsynsapparatet og se dagens program. Det var ingen opptaksmulighet, så timeplanen måtte gjerne gjøres om for å følge sendingene. Jeg husker atmange lærere var negative til Skolefjernsynet. De følte de ble redusert til vakter og teknisk personell. Etter hvert ble programmene mere lærervennlige, et slags læremateriell på linje med andre hjelpemidler i klasserommet, som kart og plansjer.

Som jeg har fortalt tidlige, hadde jeg på slutten av videregående med en drøm om å jobbe i NRK Fjernsynet. I 1968 var det ingen filmskole eller mediehøyskole. Hvordan skulle man da komme seg inn? Jeg besøkte flere avdelingssjefer i NRK, som Lauritz Johnson. Han var veldig hyggelig og rådet meg som alle andre: «Skaff deg en embetseksamen. Så kan du søke om stipendiatstilling.» Ja, ja, men hva slags embetseksamen? Det var ikke så nøye. Jeg valgte pedagogikk i mangel av noe bedre.

Ikke et uklart bilde av skoleklasse med Ipad'er men elever med Skinners læringsmaskin fra 1960 årene. (Skjermdump Wikipedia)

Her lærte vi om psykologen B.F. Skinner og hans læringsmaskin. Han var inspirert av Ivan Pavlov og hans hunder. Som med hunder mente han barn kunne lære effektivt ved å få umiddelbar gevinst når de gjorde noe riktig, og ubehag når de gjorde noe galt. Gjennom slik operasjonell betinging: stimulus – respons – konsekvens, skulle de tomme boksene barn var, fylles med ønsket kunnskap og ferdighet. Vi følte at det var noe mekanisk ved det hele.

Det var derfor stor glede da en ny stjerne steg opp på pyskologiens og pedagogikkens himmel i de årene, Jean Piaget. En underlig skrue som startet som biolog og ekspert på bløtdyr, og som etter hvert kunne smykke seg med titler som psykolog, zoolog, logiker, filosof, universitetslærer, biolog og pedagog. Han mente i motsetning til Skinner, at barn ikke var tomme bokser, men individuelle skapninger som gjennomgikk utviklingsstadier som var avgjørende for å forstå verden rundt seg. Pedagogikken ble nå mer opptatt av å forstå barns utvikling enn å lære dem ved hjelp av en maskin. Vi syntes det var befriende.

Gode gamle Jean Piaget

Det har vært interessant å følge debatten om den omfattende bruken av Ipad i skolen. Lenge ble skeptikerne møtt med arrogant ovenfra ned holdning. Nå virker det som om debatten er noe mer jevnbyrdig, ja endog kanskje i skeptikernes favør. Er det det samme som skjer igjen, at den moderne læringsmaskin må gi tapt for en ny Piaget-bølge?

Fortidens Ipad, Skinners læringsmaskin. (Wikipedia)

Dette kommer jeg til å skive mer om, for med mitt nye prosjekt kommer jeg til å tråkke i dette minefeltet. Sammen med Daniel, han jeg satt sammen med på T-banen.

Ny start – Fra dampradio til sosiale medier

Published 15. desember 2023

Det har gått nesten ett år siden jeg la ut dette bildet på Facebook i januar. Jeg hadde nettopp vært på møte med Døves Media og NRK Super for å drøfte en ny serie for hørende og døve barn. Begge hadde tidligere erfaringer med meg som manusforfatter og regissør. Nå lurte de på om jeg kunne tenke meg å skrive og regissere en Fantacy-historie i 6 episoder. Og jeg som syntes engasjementet i Afrika var i meste laget for en gammel mann. Kunne jeg klare å lage noe godt i Fantacy sjangeren i 2023? Det hele var så uventet og sprøtt at jeg sa ja. Jeg satte i gang å skrive og fikk gode tilbakemeldinger.

I februar la jeg ut dette bilde i bloggen. Her, på en benk i Stavern, hadde jeg som nyforelsket sittet og fabulert for min utkårede hvordan min første spillefilm skulle være. Og det var ikke så langt unna det jeg da satt og skrev på denne våren. Kunne det virkelig være sant at jeg nå skulle kunne realisere ideene fra den gang? Samtidig var det en stemme som sa: om noe høres for godt ut til å være sant, så er det neppe sant.

Da produksjonsfolkene hadde «brukket» ned manus og fant at det ville koste mellom 8 og 9 millioner kroner, og det falt sammen med at NRK måtte spare over 300 millioner, var det ikke overaskende at planene ble lagt på hylla. Men gøy hadde prosessen vært, og jeg hadde fått betaling for arbeidet.

Jeg hadde jo Afrikaprosjektet, Miriam og Sam, noe som egentlig var nok for en pensjonist.

Men så kom NRK Super tilbake. De hadde jo plikt til å lage tegnspråkprogram for barn. Kunne Døves Media og jeg komme opp med et rimeligere prosjekt, kanskje for en noe yngre målgruppe og med referanser til Norske Folkeeventyr?

Så var det å sette seg til tastaturet igjen. Nye ideer ble klekket ut og presentert for NRK. Igjen var reaksjonene positive. Dessuten fant de at en av figurene kunne brukes til andre mer volumprogram. Så det ble bestemt å starte arbeidet med et utviklingsprosjekt knyttet til denne figuren, en avatar som kan brukes i program, spill og bøker, i flere år framover. Planen er å gjøre dette i samarbeid mellom NRK, Døves Media og Spillskolen ved Høyskolen Innlandet.

Nå har man brukt noe tid å finne finansiering til utviklingsprosjektet. Og her er jeg, i begynnelsen av desember 2023 på vei ut fra hovedkontoret til Døves Media. Pengene er funnet, og andre uke i januar starter det hele opp. Et prosjekt, et av de mest omfattende i hele min mediekarriere. Du gode!

Mørk dress – Etterkrigsgenerasjonen

Published 5. desember 2023

Mørk dress – Etterkrigsgenerasjonen

I rundt førti år har jeg fått være del av et lutefisklag, en gjeng herrer invitert av min gode venn Thor. Medlemmene i gruppen har variert - noen har kommet og noen har gått. Men en kjerne har alltid fått være med. Mye har skjedd siden man var 35 år. Desto mer betydningsfullt er det å få lov til å være en del av en slik rite.

Verten har nå flyttet til Farsund, noe som gjør det naturlig å la evenementet strekke seg over flere dager. Vi kommer fra øst og vest fredag ettermiddag og forlater stedet søndag formiddag. Lutefisk fortæres lørdag kveld, og i passende tid før måltidet ikler herrene seg svart dress, hvit skjorte og slips. Det var det helt naturlig å gjøre på 80 tallet, og den tradisjonen holdes ved like. Noe annet hadde da også blitt helt feil, siden verten har pyntet bordet med sitt vakreste porselen og krystall. Ikke for det. Etter noen timer kaster de fleste jakkene. Men stilen og høytiden var etablert.

For de fleste i min generasjon var konfirmasjonsdressen den første og lenge den eneneste dressen man hadde. Å fremdeles passe i sin konfirmasjonsdress etter hvert som man grodde til var tegn må at man holdt seg godt. Nå var det ikke helt sant, for når man kjøpte konfirmasjonsdress på 60 tallet var det stadig godt med legg og oppbretter som kunne legges ut og ned etter hvert som man grodde til.

Dress var tegnet på at man var blitt en mann. For vår foreldregenerasjon skulle man ha minst en mørk dress, som betydde svart eller mørk blå, og en grådress. Med dette var man skodd for det meste, man trengte egentlig ikke noe mer. Man fikk heller gjøre variasjonen ved hjelp at slipsfarge og mønster.

Men så, i løpet av 70 tallet, var herremoten i fullstendig endring. Nå holdt det ikke bare med mørk og grådress. Jeg hadde dresser i burgunder, blått, turkis, beige … med og uten skulderputer, noen endog med matchende vest. Man hadde rett og slett en dress for enhver anledning. Skapet var etter hvert fullt av dresser.

Samtidig ønsket man å være fri til å kle seg som man ville. Det merket også de bedre restaurantene som opplevde at den dresskledde restaurantgjest ikke lenger var en selvfølge, noe som førte til at man på slutten av 60 tallet så seg nødt til å innføre slipstvang.

Da vi kjøpte hus i Italia på begynnelsen av 2000 tallet forventet jeg at italienske topprestauranter hadde dresskledde gjester. Der ble jeg overasket. Selv på 3 stjerners restaurant kom man «casual». Hvorfor? Italienere oppfattet dress som arbeidsuniform. Derfor er spisestedene fulle av dresskledde herremenn til lunsj, men etter jobb har de kledd seg om med pen bukse og skjorte.. og kanskje en jakke.

En titt i klesskapet viser at de fargede dressene er fraværende, et par mørke henger der og en lindress som ble innkjøpt for et sommerbryllup for to år siden. Usikker på når og endog om jeg får brukt den igjen. Fargede skjorter er det nok av. De mørke henger der klar til begravelser, konfirmasjoner, jubileer … og lutefiskgjengen.

Fra dampradio til sosiale medier – Toppen av isfjellet

Published 18. november 2023

Fra dampradio til sosiale medier – Toppen av isfjellet

De som har sett program 1 og 2 lurer på hvordan det går med ungdommene i filmen. Så jeg får vel skrive fortsettelsen av livene deres. Her den godtroende, moroklumpen Chumbo.

Vi kalte det «Toppen av isfjellet». Når vi jobbet med drama, enten på film eller på scene, var det alltid toppen vi lette etter. Isfjellet var det alt handlet om, hele historien bak. Det var jo innlysende, skulle man fortelle alt som hadde skjedd med en karakter fra fødsel til død, og hva som formet dette livet, både utenfra og innenfra, ja da ville man trenge en hel bokserie. I teater eller film har man ikke så mye tid, kanskje bare 40 minutter, som i Miriam og Sam. Av et isfjell er det bare 10% som er synlig. Det er dette vi ser og som representer noe mye større. Og det er denne toppen vi leter etter. Hvilke fragmenter av historien skal vi trekke fram for at mottageren skal kunne danne seg en helhet.

Dette å velge de riktige delene å ha med, er både morsomt og utfordrende. Målet er å fortelle minst mulig, og likevel sørge for at helheten som skapes er den man ønsker. Dette kaller vi «negativ fortelling»; arbeidet med å plukke vekk meste mulig av historien, slik at mottageren blir tvunget til fylle hullene og bli aktive som medforteller. Når vi lykkes i dette, oppleves historien som ekte og sterk.

Mange vil mene at et godt drama alltid er pedagogisk. I den forstand at man som seer sitter igjen klokere. Pedagogisk drama er imidlertid noe annet. Når jeg gjennom store deler av livet har drevet med pedagogisk drama, handler det om at utgangspunktet har vært klare læringsmål.

Mens man vanligvis starter med et sett karakterer og en livssituasjon, får jeg som oftest et sett med tema som skal behandles i løpet av filmen. Da er det ofte en utfordring å sy dette sammen til en levende og troverdig historie.

Sånn er det også med program 3 i serien Miriam og Sam. En rekke tema skal presenteres. Et av de vanskeligste er radikalisering av afrikansk ungdom. Målet er å gi ungdom i faresonen så mye informasjon om hva dette innebærer, rekrutering, fake news, farer, mulighet for repatriering og livslange traumer.

Og det er karakteren Chumbo, moroklump og lillebror til gjengleder Frederic, som er den som blir radikalisert. Jeg la inn en mulighet for dette i program 2, i tilfelle det skulle bli et tredje program.

Som jeg tidligere har fortalt, har jeg møtt en rekke afrikanske ungdommer som har klart å rømme. De har fortalt hvordan de ble rekruttert, hvordan treningen forgikk, og hvordan de klarte å rømme.

Så har vi alle de andre temaene som også må inn i programmet. Jeg har bestemt meg for å starte med Chumbos historie, og de sekvensen jeg har tenkt han skal være med i.

Her sitter jeg og skriver om livet til Chumbo og de andre.

Så sitter jeg her i Jegersborggata i Larvik og er i ferd med å skape en person som hadde dømmer og planer for livet, men som gjør en del fatale dårlige valg. Havner i en terrororganisasjon, angrer, …. men er det noen vei tilbake?

Og hvordan kan jeg plukke ut de nødvendige fragmentene av historien, toppen av isfjellet, som gjør at afrikanske unge ikke bare klarer å leve seg inn i Chumbos skjebne, men også får hjelp til å ta de nødvendige riktige valg når de kommer.

Hurra for Marit

Published 10. november 2023

Hurra for Marit

Denne politistasjonen skal vi bruke til opptakene juni/juli neste år.

Da har jeg nettopp kommet tilbake fra ny befaring i Nairobi for 3. film i serien om Miriam og Sam. Produksjonsselskapet hadde funnet en rekke aktuelle steder jeg måtte sjekke. Mange av stedene var knyttet til hva som skal skje med Sams venn Chumbo. I slutten av program 2 ser vi ham dra av sted i en bil. Han tror han skal til en gjeng som driver med litt kriminalitet og leve det gode liv. Det skal vise seg at han er lurt inn i en terrororganisasjon og ender opp i en treningsleir for terrorister. Så følger vi hans liv i leiren og hans forsøk på å rømme.

I denne skogen skal vi bygge en treningsleir for terrorister. Til venstre DOP (Director of photography) Bryan og til høyre AD (Art director) Tony som vil ha ansvar for å bygge leiren.

Radikalisering er en av de store utfordringene for afrikansk ungdom og et av 3. programs hovedtema. Målet med filmen er også for dette tema, at ungdommene ser hva som står på spill og gjør egne aktive valg.

Nå har jeg som mål å skrive et første manusutkast før nyttår. Så blir det nok en ny reise for blant annet å caste nye roller i april/mai. Mange av skuespillerne vi hadde med i program 1 og 2 er også tenkt med i denne produksjonen, og heldigvis var alle ledige i opptaksperioden, som er satt til fra midten av juni til midten av juli neste år.

Første forsøk

Jeg har tidligere nevnt at ideen til Miriam og Sam ble opprinnelig utviklet rundt 2014. Da handlet det i hovedsak om HIV. Vi kom langt i planleggingen, men fikk aldri penger nok til produksjon. Som nå var det snakk om både en engelsk og fransk versjon. Men mens vi nå tar opp på engelsk og dubber fransk tale, hadde jeg den gang en ide om å finne skuespillere som kunne såpass godt både engelsk og fransk, at vi kunne spille inn begge versjoner med samme skuespillere.

Vi fant en gutt som passet utmerket, gikk på internasjonal skole i Nairobi, var fra Togo og behersket både fransk og engelsk. Det var en gammel kollega av meg, Marit B. Koldstadbråten, som hadde startet et bistandsprosjekt for døve barn, som hadde ansatt faren til denne gutten som leder for prosjektet.

Det var etter hvert blitt et betydelig prosjekt Marit hadde skapt med midler fra Norad. Så skjedde det som dessverre noen ganger skjer i slike prosjekter. Det viste seg at denne lederen for prosjektet hadde underslått betydelig midler, noe som førte til at Norad trakk sin støtte. Dette skjedde rundt 2017. Det var tungt for Marit. Personlig tapte hun penger i prosjektet, men det var ikke det verste. Hva skulle skje med alle de døve barna de hadde tatt ansvar for, og de ansatte? Hun kunne ikke gi seg, og sakte med sikkert bygget hun opp en ny organisasjon, der all støtten kommer fra givere i Norge, skoler, bedrifter, bruktbutikker o.l.

Marit og meg foran en del av senteret hun har skapt utenfor Nairobi.

Jeg besøkte henne og hennes nye daglige leder Geoffrey mens jeg var i Nairobi. Det er imponerende hva hun har klart. Bygget en nye internatskole for 150 døve barn med 43 ansatte og klarer å finansiere både drift og nye bygg. Senteret ligger i Isinya, sydvest for Nairobi.

Hurra for Marit!

Du kan lese mer om prosjektet hennes her https://deaf-aid-isinya.no/