Kampanje "button" for Adlai Stevenson som kjempet mot Eisenhower under presidentvalget i 1956.
Det må ha vært i oktober 1956. Jeg var på vei fra skolen til hjemmet vårt i Eagel Rock Avenue. En mann kom bort til meg å festet en flott «button» på jakken min. Det var bilde av en smilende mann. Stolt som en hane viste jeg pappa hva jeg hadde fått. «Nei, den må du ikke gå med.» Det var omtrent det enste jeg husker fra episoden, bortsett fra at jeg fikk vite at vi måtte støtte han som vant krigen for oss. Noe som jeg fant helt rimelig og kastet Stevenson i søppelkassa.
I 1956 ble republikaneren Dwight D. Eisenhower valgt til president for andre gang.
En gang vi var i Washington DC, besøkte vi Lincolnmonumentet. Her fikk jeg den første innføring i amerikansk politikk og historie. Det var republikaneren Abraham Lincoln som hadde sloss for å oppheve slaveriet.
Og det er kanskje her man finner bakgrunnen for at norskamerikanere tradisjonelt stemmer republikansk.
For etter den amerikanske borgerkrigen kom demokratene til å bli forbundet med støtte til slaveriet og sin dominans i Sørstatene. Av den grunn var demokratene mot for mye føderal makt. Mens republikaneren mente et samlet Amerika hadde ansvaret for at de samme verdiene skulle gjelde hele føderasjonen, ikke minst gjaldt dette kampen mot slaveriet. Dette bidro til at republikanerne ble det største partiet frem til den store depresjonen.
Men dessverre, arven etter slaveriet i USA rir landet fremdeles.
West Orange hvor vi bodde, var et veldig hvitt område. Jeg hadde ingen afroamerikanere i klassen og heller ikke i nabolaget. En gang var det en gjeng som jobbet med å asfaltere inngangspartiet til kirken. «Se der er en neger» sa jeg. «Det må du ikke si...» sa pappa, «..det ligner for mye på nigger som er et skjellsord. Du må si colored.»
Så vi måtte til New York for å oppleve afroamerikanere. Der tok pappa oss av og til i baptistkirker for skikkelig gospelsang.
Man hadde ikke noe imot colored people, man var mot slaveriet, men samtidig fornøyd med at det ikke bodde noen i nærheten. Da falt nemlig verdien på huset man eide, ble det sagt.
Nei, jeg var ganske uvitende om borgerrettskampen, Ku-Klux-Klan, lynsjing av afroamerikanere og segregering.
Året etter, i 1957, slo Høyesterett fast at myndighetene i Little Rock i Arkansas måtte åpne sine hvite skoler for fargede unge. Da de lokale myndighetene strittet imot, var det den republikanske presidenten Dwight D. Eisenhower som sendte amerikanske soldater for å tvinge gjennom en slutt på segregering.
Så det hele er ikke så enkelt. Det er nok disse historiske linjer som gjør at mange gamle republikanere har problemer med å skifte side.
Presidentvalget var ikke det eneste storpolitiske som satt preg på et barnesinn. November 1956 invaderte Sovjetsamveldet Ungarn. Jeg minnes enda en kveld de voksne snakket sammen om muligheten for en ny verdenskrig. Spurte jeg om hva det gjaldt, avfeide de spørsmålet. Det gjorde meg nok enda mer urolig. Så den natten sov jeg lite. Da de voksne våknet neste dag, fant de meg klistret til vinduet ut mot gaten. Der satt jeg å så etter stridsvogner. Etter sigende ga de meg endelig en forklaring på hva som skjedde, og at det ikke var i USA, men i Ungarn det skjedde, og det var langt unna.
Også hadde vi jo Eisenhower. En amerikansk president hele den vestlige verden kunne stole på.
