Det er ikke dårlig, hva man kan få ut av en chillibusk og rekerester.
Det er høst. Det meste av sommerblomster har visnet. Noe som i lang tid skaper vakre gule og brune sjatteringer bak i hagen. Ved inngangsdøra er det fremdeles planter som holder stand. En av plantene som har holdt seg godt er en chilliplante.
Men nå er det på tide å høste før frosten kommer. Et par vil jeg bruke til rekene, resten henger jeg i en tråd i vinduet. Tørkede chilli er nesten like gode som ferske.
Jeg har tatt utgangspunkt i reker som ble til overs fra i går. Merkelig, men vi hadde ikke problemer med å få ned en halv kilo reker tidligere. Nå sier det stopp lenge før. Men det gjør ingen ting. Restene kan brukes til en god lunsjrett dagen etter.
Det meste av skalldyr kan brukes. Så har du andre smårester i frysen, av scampi, tigerreker eller krabbeklør, er det bare å rense å ha dem oppi.
Hvitløksreker er en rask rett å lage. Server gjerne med ristet brød og en ekstra sitronbåt.
Dette trenger du
Til 2 personer
En håndfull rensede reker
4 hviløksbåter
1 - 2 chilli
1 sjalottløk
En stor spiseskje smør
Sitron
Salt og pepper
Dette gjør du
Rens og kutt hvitløk, sjalottløk og chilli i tynne skiver. La det surre i godt med smør til det er mykt. Tilsett saften fra en halv sitron. Smak til med sitronsaft, salt og pepper.
Bland inn en neve hakket persille og til slutt rekene som får et par minutter varme før det hele kan serveres.
Møtet med Amerika var overveldende. For en som stort sett hadde ruslet rundt i Flekkefjords gater, var alle de høye bygningene, alle bilene, alle menneskene, alt sammen - veldig stort.
Men også det man puttet i munnen var nytt og anderledes.
For hva var jeg vant til fra gamlelandet? Etterkrigstiden var for middelklassen preget av sparsomhet i matveien. Fremdeles var husholdningen stort sett basert på ubearbeidede råvarer. Bortsett fra fiskepuddingen som ble kjøpt i delikatesseforretninger og stekt i skiver med poteter og raspede rå gulerøtter. I helgene ble fiskepuddingen servert med hvit saus med reker i. Var du heldig, fikk du en håndfull reker på tallerkenen.
Andre typiske middagsretter var stekt sei og makrell, medisterpølser, ertesuppe, grøt, pannekaker, blodpudding, kjøttkaker og bankekjøtt. Typisk søndagsmiddag var svinestek med surkål.
Til frokost og kvelds var det brød med pålegg. Hjemme var det ikke det store utvalget. Stort sett gikk det i syltetøy av selvplukkede bær, geitost, prim og nøkkelost. Var vi på besøk hos noen med bedre råd, vanket det gjerne kjøttpålegg og sardiner i olje.
Så det var litt av en overgang da vi kom til Amerika hvor pappa som pastor fikk bedre råd. Her fikk vi melk på flasker av melkemannen hver morgen. Cornflakes, hvitt brød og sjokoladepålegg til frokost. Ofte også egg og bacon. Andre nye bekjentskaper ble grillet kylling, stekt kalkun, marshmallow og softis.
Det er naturlig bare brokker av hva jeg opplevde som ennå sitter, men en ting gjorde særlig inntrykk. Man kunne kjøpe sugerør som gjorde om melk til sjokolademelk. Det var et filtlignende bånd, trukket med sjokolade som var festet inne i røret. Når melken ble sugd opp gjennom sugerøret fikk det sjokolade fra sjokoladebåndet. Da jeg fortalte om dette til jevnaldrende etter jeg kom tilbake til Norge, trodde de det var en skrøne. Et sugerør som gjorde om melk til sjokolademelk! Men nå har jeg funnet beviset. Noen hadde lagt en pakke av de gamle sugerørene ut for salg.
I løpet av 50 årene ble fjernsyn allemannseie i USA. Ja, man hadde gjerne flere apparater slik at man kunne bevege seg fra rom til rom uten å gå glip av noe i programmet. Dette preget også maten og måltidet. Vi fikk TV-bord som lignet på små campingbord og TV-servise. Det siste handlet gjerne om kaffeservise med kopp og tallerken uten skål, der det var formet en ring på tallerkenen hvor koppen skulle stå, slik at man kunne sitte med tallerken og kaffekoppen uten å trenge et bord.
Den amerikanske forløperen til Fjordland.
Og så var det «TV-dinner». Den dukket opp på begynnelsen av 50 tallet. Det var visst en flymatprodusent som kom på ideen å utnytte folks økte TV titting. De laget ferdigmat, slik de gjorde det til flypassasjerene. De ulike ingrediensene ble fordelt i ulike rom i en aluminiumsform og fryst ned. Så var det bare å sette formen i oven og i løpet av 25 minutter hadde man ferdig middag som man satte på TV-bordet foran seg. Slik sett kunne man sitte uavbrutt i hver sin godstol å se fjernsyn til man skulle gå å legge seg.
Da har vi hatt årets siste runde med middager på Villa Karen hvor temaet har vært «A Touch of France». Etter at alle, bortsett fra en, av vårens middager ble avlyst, er vi glad for at høstens middager kunne gjennomføres på tross av Corona-situasjonen. Og som alltid, mange gode minner fra årets gjester.
Hva var bakgrunnen for årets tema. Det var flere.
For det første er det lett å glemme at hertugdømmet Savoy var utgangspunktet for mye av europeisk gastronomi. Huset Savoy var kjent for å være svært opptatt mat og vin og styrte over vekslende områder i nesten 1000 år. I en lang periode hersket de over et områder som nå oppfattes som gourmetområder i Frankrike og Italia. Fra Lyon i vest til Asti i øst. Slektskapet mellom fransk og italiensk kjøkken er derfor ikke tilfeldig. Denne sesongen feiret vi dette slektskapet gjennom å la oss inspirere av det franske kjøkken, i kombinasjon med italienske viner fra vår landsby i Piemonte.
Savoiernes våpenskjold utgjør nå regionen Piemontes flagg.
Etter Italias samling på midten av 1800 tallet ble Viktor Emmanuel II fra huset Savoy Italias konge, og huset hadde denne oppgaven helt til etter andre verdenskrig. Under krigen hadde Viktor Emmanuel III samarbeidet med fasistene, noe som førte til at Italienerne gikk inn for å gjøre landet til en republikk og sendte resten av Savoierne til Portugal.
Men det skal de ha, disse Savoierne, at de tok maten på alvor. Etter sigende hadde de flere kokker enn generaler.
Foto Google street view. Her holdt Restaurant d'Artagnan til i andre etasje. Som kom Touch of France i første etasje som nå har fått navnet Brasserie France.
En annen grunn for temaet «A Touch of France» var minnet om restauranten av samme navn, i Øvre Slottsgate i Oslo. Det som nå har skiftet navn til «Brasserie France.» Man mente det var galt at et franskinspirert spisested hadde et engelsk navn. Dette var stedet hvor jeg opplevde fransk gourmetmat for første gang. Vel, egentlig i andre etasje. Det var der restauranten D'Artagnan ble startet av den danske eier og kokk Freddie Nielsen. Det var en av de første norske restauranter som fikk Michelin stjerne. Noen år senere åpnet han «A Touch of France» i første etasje, et enklere sted hvor man kunne få seg en tallerken med snegler, froskelår, eller deres berømte bouillabaisse uten å måtte bestille en hel 5 retters.
Dansken Freddie Nielsen som hadde feriert i Drøbak og forelsket seg i norske Vigdis, er bare en av alle de utenlandske kokker som har kommet hit på grunn av kjærligheten. Bare tenk på danske Esben Holmboe Bang, som fant sin tilkommende i Oslo og startet Maemo.
Så det ble altså litt franskinspirert i år. Blant de syv rettene var bl.a
Turbot au céleri et caviar. Sauce fumet de poissonBakt piggvar på selleribånd med hvitvinssaus, toppet med stør kaviar
og
Caille en sauce morkel au foie de poulet en pâte feuilletée Vaktelbryst med morkelsaus, vaktellår confit og ristet kyllinglever i butterdeigkiste, potettimbal med valnøtter, og wokede rosenkålblader.
Det virket som gjestene var fornøyd.
En av de enklere forrettene var
Tomates á la Provencales
Dette trenger du:
Til fire porsjoner
2 store tomater
1 hvitløksbåt
en neve bladpersille
1 ss griljermel
en bit chevre
olivenolje
pinjekjerner
salt og pepper
Dette gjør du:
Del tomatene i to og hul ut. Rør sammen finhakket hvitløk og persille, griljermel og litt chevre (kan sløyfes). Tilsett litt olivenolje for å få blandingen til å henge sammen. Smak til med salt og pepper. Fyll de halv tomatene og dryss noen pinjekjerner over. Stek på 210 grader til passe farge.
Da vi kjøpte hus i Italia, var vi ganske bestemt på at vi ikke skulle ha en vingård. Ikke bare fordi en vingård ville koste for mye for oss. Vi hadde hørt så mange historier om utlendinger som kjøpte vingårder og måtte gi tapt etter få år og reise tilbake - ofte med betydelig tap. Og i løpet av årene vi bodde i Agliano ble vi kjent med mange flere slike historier. Drømmen var å ha vin fra egen mark på flaske med egen etikett. Mye av prosessen kunne man få hjelp til, men det som ofte ble problemet var å få solgt all vinen. Selv en liten vingård kan gi 20 000 flasker vin, og har man ikke en plan for avsetning, kan lageret fort bygge seg opp.
Vi tenkte at det å restaurere et gammelt italiensk murhus fikk greie seg.
Casa Karen hadde vært en del av en gammel vingård. Så selv om vinmarken var solgt fra, bodde vi midt blant vinrankene og kunne følge og glede oss over arbeidet gjennom året. Det meste av marken hadde gått til større produsenter. Men en liten teig på et mål var gitt eller solgt til en slektning av tidligere eiere. Disse bodde nå i Torino, men hadde en fritidsbolig i nærheten. Herfra drev de denne lille teigen på hobbybasis. Så skjer det at han med størst interesse for vindyrking blant disse slektningene, går hen og dør. Resten hadde ingen interesse av å fortsette vinproduksjonen, så de besluttet seg for å selge den lille flekken. Som reglene tilsier, skal de først gå til tilstøtende vinbønder, for å høre om de ønsker dette som tilleggsjord, men ingen ønsket det.
Så kom turen til oss. Siden vi ikke kunne italiensk og de ikke engelsk, hadde de tatt kontakt med vår geometra/arkitekt Mario. Kunne han formidle et tilbud til oss om å få kjøpt vinmarken på ca et mål for 4 000€?
Vi hadde jo egentlig bestemt oss for ikke å drive med vin, men her var det snakk om bare et mål, og det lå rett foran stuevinduet vårt. Det var noe helt annet enn å drive en vingård. Vi behøvde ikke selv drive med vinproduksjon. Som mange andre kunne vi plukke druene og selge dem til kooperativet. Så kunne vi få tilbake noen flasker og tenke at en liten del av innholdet kom fra vinmarken vår. Tanken virket overkommelig og fristende.
Google earth.
Før vi bestemte oss, ba vi Lionello, vinbonden vi kjente, om å ta en titt. Hva med prisen, var den rimelig? Lionello kom i bilen, rullet ned vinduet, tok en titt.
«De vinrankene er ca 60 år gamle. Med denne plasseringen vil de gi en veldig bra vin. Den bør du kjøpe.»
«Tanken er å levere druene til kooperativet»
«Druene er for gode til det. Du må lage din egen vin.»
«Men jeg kan ingenting om vinproduksjon.»
«Men det kan jeg.»
«Jeg har heller ikke noe sted å drive med vinproduksjon.»
«Men det har jeg. Men du må kjøpe egen tank og maskiner. Mitt utstyr er for stort for din lille produksjon.»
«Hva med 4 000€?»
«Høres greit ut.»
Så dro han.
Da Mario kom forbi litt senere, bekreftet vi at vi var interessert. Så hørte vi ikke mer på en lang stund.
Ikke før hadde man åpnet det nye store fjernsynshuset, før man forsto at det var for lite. I påvente av nye permanente bygg, satte man opp kontorbrakker. Mot Blindernveien la man kontorbrakka for Underholdningsavdelingen, og rett ved Fjernsynshuset brakka for Opplysningsavdelingen. Og det var i denne brakka jeg fikk mitt første kontor som producer. I andre etasje holdt programredaktør Oddvar Foss, resten ledelsen og de fleste av programlederne til. I første etasje satt de som laget egne dokumentarprogram som Per Simonnæs, Lise Foss og Sten- Rune Sterner m.fl. Så var det oss som jobbet med regi for programlederne i andre etasje, som Are Fiva og Jan Størseth. Her satt også de fleste skriptene. Det var en utrolig dyktig gjeng med jenter som kunne alt fra produksjonsplanlegging, kontinuitetskripting og flerkameraskripting, som Janne Schønheyder, Solveig Tallaksen og Grete Rypdal. Sistnevnte skulle bli min faste skript til jeg sluttet som ansatt i NRK.
Avdelingen var ikke større enn at vi fylte en halv Moelvenbrakke. Men det var likevel en spesiell gruppe mennesker som bodde her og satte dagsorden i Norge på 70 tallet: bl.a som Ragnar Baartvedt, Per Øyvind Heradstveit, Olav Øverland, Ebbe Ording, Sverre Tinnå, Mette Jansson, Kjell Arnljot Wig, Ingrid Espelid og Toralf Thoresen.
Det var altså her jeg som 24åring som skulle fylle rollen som producer. Etter en del oppdrag med filminnslag til magasinprogram, og så et helt dokumentarprogram på film, kom turen til studioproduksjon. Det ble en større utfordring. En del av de gamle kamerafolkene var skeptisk til unggutten. Noen forsøkte endatil å hindre at jeg fikk jobbe. De mente at jeg ikke hadde den riktige utdanningen.
Bakgrunnen var nok at den engelske måtene å styre regien på ikke helt stemte med den norske. Men det gikk seg til, og etter en kort tid ble jeg en rutinert studioproducer. Men så langt bare for opptak som ble sendt på et senere tidspunkt.
Etter noen måneder med studioproduksjoner, var tiden inne for min første direktesending. Det var en OB sending fra en misjonskirke i Drammen. Tinnå var med som fadder. Han sto bak meg i regibussen, klar til å ta over om jeg besvimte. Det hadde nemlig skjedd med noen som hadde direktesending for første gang.
Det tekniske utstyret var selvsagt mye enklere den gang enn nå. Vi hadde ikke direkte kontakt med sendeleder i Oslo, bare et lite reise TV som sto på toppen av monitorene foran miksepulten. Så da det nærmet seg sendingen fulgte vi med på hallodamen. Pulsen slo veldig da hun sa «.. og dermed setter vi over til Drammen.» Så gikk skjermen i svart, og jeg visste at det var min svarte skjerm som lå der oppe på reise Tv'en. Og den ville forbli svart om jeg ikke sa noe. «Kamera 2 – Fade opp – Que!» Og dermed var vi i gang. Resten gikk nesten av seg selv.
Direktesendinger var et riktig kikk. Du forberedte deg i lang tid og forberedelsesarbeidet blir mer og mer intenst fram til sending. Så full konsentrasjon mens man er på lufta. Deretter er det som ballongen tømmes og du svever i tomme lufta.
Foto: Wikipedia Einar Johannessen
Av alle personlighetene i andre etasje, var kanskje Einar Johannessen den underligste. Han var egentlig veterinær og ble ansatt for å ta seg av program om landbruk. Men det ble det heller lite av. For det var nok lege han hadde ønsket å bli, og det var derfor det var leger han ønsket seg i studio. Gjerne med lange titler. Han må ha vært en av de siste som brukte De-formen i NRK.
Han var elskverdigheten selv om vi feilte noe, særlig hvis det var en av skriptene som hadde en eller annen diffus plage. Da skrev han gladelig ut en resept for X’s hund.
Han fikk en litt sørgelig sorti i NRK da det ble oppdaget at han hadde fått månedlig honorar fra Kreftforeningen i tillegg til sin NRK-lønn. Bjartmar Gjerde sørget for at han ikke kom tilbake på skjermen så lenge han var kringkastingssjef.
Men én ting kunne man ikke ta fra Herr Johannessen. Du kunne nevne hvilken som helst norsk by, og han ville gi deg navnet på det beste konditoriet og deres beste bakverk.
