Denne trappesekvensen var en viktig del av undervisningsmaterialet for oss som lærte fjernsynsregi på 70 tallet.

Da fjernsynet startet i Norge på begynnelsen av 60 tallet, var det ikke noe opplæringstilbud for de som skulle produsere  programmene utenfor NRK.

I begynnelsen handlet det meste om teknikk. Hvordan få bilde og lyd ut til det folket? Man var fornøyd bare man fikk inn prøvebilde eller en halvtime med gullfisk. Etter hvert utviklet innholdet seg, men det handlet i stor grad om å overføre noe som skjedde på en scene eller i et studio. Ut over det handlet det om å sende filmer, enten kinofilmer eller filmer produsert i Norge eller utland. Etter hvert startet arbeidet med å skape et eget fjernsynsspråk.

Siden man ikke hadde andre som drev opplæring i Norge, måtte NRK gjøre dette selv. I løpet av få år bygget man opp en solid opplæringsavdeling.  Den holdt til i Gydas vei, nedenfor kringkastingshuset, sammen med NRKs filmproduksjon. Det var Rolf Skoe som var sjef, og avdelingen gikk derfor under kallenavnet Skoe-skolen. Her fikk blant annet programteknikere, fotografer og scripter sin utdanning.  NRK kunne selvsagt plukke fra øverste hylle når det gjaldt lærekrefter.

Et av kursene jeg deltok i var  Filmproduksjon. At det ikke var all verdens av nyere fjernsynsproduksjoner å ta utgangspunkt i, illustreres av at vi brukte mye tid på å analysere gamle filmer. Ikke minst filmen Panserkrysseren Potemkin fra 1925 av Sergej Eisenstein. Den kjente trappesekvensen ble analysert fram og tilbake.

Vi hadde selvsagt elevoppgaver. Jeg husker Ebbe Ording og jeg skulle lage noe sammen. Det var rett etter oljekrisen på 70-tallet. Ideen var å illustrere den økonomiske krisen i Norge ved å hente Norge i form av en pasient som ble hentet i Finansdepartementet og lagt inn på Ullevål sykehus.  Der fikk vi Hermod Skånland, leder i Norges Bank og Odd Aukrust , sjefen for Statistisk Sentralbyrå, begge iført legefrakk, til å drøfte pasienten Norge. Odd Aukrust var ikke «bror min» for ingen ting. Med stor humoristisk sans forklarte «legene» årsaken til pasientens problemer. Vi hadde jo bare ment det som en elevøvelse, men prosjektet kom Dagsrevyen for øret, og de sendt det som innslaget som del av revyen. Det ble det bråk av. NRK ledelsen mente dette var underholdning og ikke hadde noen plass i en nyhetssending. Det var heldigvis ikke vårt problem.

Jeg husker en annen episode fra dette prosjektet. En ambulanse skulle hente «pasienten» ved inngangen til Finansdepartementet, og deretter med fulle sirener dra oppover Ullevålsveien til sykehuset. Da var  det vel best å kontakte politiet for å få tillatelse til det, tenkte jeg.

-Det er politivakta.

- Det er Lars Jørgen Mørland fra NRK. Vi skal gjøre opptak av en ambulanse med sirener i Oslo sentrum. Jeg kontakter dere for å få tillatelse.

- Jeg vet ikke riktig… Jeg setter deg over til politijuristen.

- Hallo.

- Det er Lars Jørgen Mørland fra NRK. Vi skal gjøre opptak av en ambulanse med sirener i Oslo sentrum. Jeg kontakter dere for å få tillatelse.

- Et øyeblikk…. Beklager, sirener skal kun brukes under utrykning. Det er dessverre ingen unntaksbestemmelser, så en slik tillatelse har jeg ikke hjemmel til å gi.

- Det er politivakta igjen.

- Juristen sa at han ikke hadde mulighet til å gi dispensasjon. Hva gjør jeg nå?

- Hmm… Da anser vi denne samtalen som ikke avholdt. Så skal jeg sørge for at det ikke er noen patruljer i området mens dere filmer.

På 60 og 70 tallet famlet vi oss fram for å bygge et nytt fjernsynsspråk. Vi hadde ikke så mye å bygge på annet enn gamle filmer.

Det er i dag fantastisk å følge med hvor langt man har kommet. Norske regissører er i verdensklasse, både innen film og fjernsyn. Både når det gjelder fiksjon og dokumentar lages det programmer av ypperste kvalitet.

På 80 og 90 tallet drev jeg selv og underviste kommende fjernsynsmedarbeidere. Man føler virkelig man har levd en stund når man nå møter folk i bransjen som er blitt opplært av mine tidligere elever.