Fjerde kapittel

Snøkrystaller

Published 10. januar 2021

 
 En vanndråpe fryser i hjel.
 Et iskrystall blir født.
 Pakket sammen med andre snøkrystaller 
 Gjennom kalde frostnetter dannes eventyrlige former
 Som lar solen glitrende speile seg 
 Til solens varme på nytt gjenskaper vanndråpen
 Og sånn fortsetter det …

Vi er så heldig å ha en hytte i Seljord, ikke langt fra Sundsbarmvannet, på vei mot Langlim. Denne uken har vi holdt til her oppe. Etter noen dager med gråvær, slo solen gjennom samtidig som temperaturen falt. Resultatet blir et eventyrlig landskap der solstråler reflekteres i millioner av iskrystaller.

Her oppe står tiden stille.

Lite har forandret seg siden jeg var her første gang som liten gutt. Noe er forandret i hytta siden vi overtok den, men fremdeles kan jeg lene meg tilbake mot de samme mørke tømmerstokkene jeg husker fra jeg var barn.

Nyheter om pandemi, leiras og opptøyer i Washington oppleves både uvirkelig og fjernt fra en liten tømmerhytte på fjellet.

Det har nå gått et halvt år siden jeg startet opp med bloggen 4kapittel.no. Jeg lurte jo på hva det kunne bli ut av dette? Ville jeg ha nok å skrive om?

Selve prosessen har vært fantastisk. Det å kunne ta opp gamle minner i sitt livs fjerde kapittel, sette dem sammen, reflektere og undre seg over sin egen historie, kan anbefales på det beste.

I 1975 produserte jeg sammen med Drama i skolen en serie som het «Det lekende barnet». I et av programmene tok vi opp begrepet «The inteligence of Feeling». (Malcolm Ross) Ideen er at det finnes en egen type bevissthet som befinner seg mellom våre vanlige tanker og de «mediene» vi har som tale, dans, skrift og tegning. Denne bevisstheten trer i funksjon bare når vi utrykker oss på en eller annen måte.

Du har sikkert opplevd å skulle beskrive et problem overfor en annen person, og mens du forklarer problemet, forstår du selv hva løsningen er. «Det hjelper å snakke om det» har du sikker både hørt og brukt. Da er det «The inteligence of Feeling» som blir aktivert.

Jeg har selv erfart det mange ganger. Lenge har man gått rundt og funderte på noe. Med en gang man begynner å skrive, løsner det. Mekanismen brukes nå i ulike former for kunstterapi.

Vel, sånn har det vært å jobbe med denne bloggen. Ting faller litt på plass mens man skriver.

Vi er allerede noen dager inn i et nytt år. Mot normalt, er det veldig glissent på kalenderen. Som for så mange andre, er det bare å ta dagene som de kommer.

Vi får vel pakke ned julepynten, og så bærer det til hytta igjen.

Kanskje du burde ta en prat med psykiateren – Fra dampradio til sosiale medier

Published 3. januar 2021

Kanskje du burde ta en prat med psykiateren – Fra dampradio til sosiale medier

Foto Ukjent. Oslo Museum. Marienlyst på 70 tallet. Opplysningsavdeling fylte halve brakken nede til venstre.

I den lille Opplysningsavdelingen var over halvparten programledere og datidens superkjendiser i Norge. En slik eksponering hadde man ikke all verdens erfaring med på den tiden. Mange hadde utfordringer når arbeidspresset og kritikken ble for stor. Da jeg startet i Opplysningsavdelingen husker jeg at en eller annen fortalte meg at media er en streng og utakknemlig herre.

«… I løpet av et eller to år får de fleste her enten magesår eller et opphold på Lovisenberg Psykiatriske avdeling.»

Jeg skulle erfare at det ikke helt var tatt ut av lufta. Som tidligere fortalt, gikk også jeg på en smell etter en barnepsykologiserie som fikk mye kritikk. Men det ble verken magesår eller opphold på Lovisenberg. Kanskje jeg klarte meg så bra fordi jeg var blitt herdet gjennom tøffe år i barndommen.

Litt hjelp trengte jeg. Og det fikk jeg, som så mange andre, hos bedriftslegen Ida Nakling. En godmodig morsfigur som nok visste det meste om hva det innebar å jobbe i et nytt media på 70tallet.

Mange år senere skulle jeg på nytt banke på fru Naklings kontordør.

Hva kan jeg hjelpe med?

I natt våknet jeg av at det krøp larver ut av kroppen.

Bedriftslegen så lenge på meg.

Vi har en psykiater på vakt her i dag. Jeg tror kanskje vi skal ta en tur inn til ham.

Nei, det er ikke noe jeg innbiller meg. Se her. Så brettet jeg opp ermene så to små sår kom til syne.

Jeg har fått tre kviser på skulderen som har begynt å klø.. og i natt begynte det å svi skikkelig … Så fikk jeg kona til å klemme på dem og ut kom levende larver.

Har du vært ute og reist?

Jeg kom hjem fra Aten for noen dager siden.

Nå ble fru Nakling virkelig interessert. Dette var noe annet enn frustrerte og livstrøtte kjendiser. Hun hentet fram et oppslagsverk om tropiske sykdommer og begynte å ramse opp den en uhyggelige muligheten etter den andre. Til slutt ga hun opp og ringte Tropemedisin på Oslo Helseråd.

Om jeg hadde larven med meg?

Nei, den ble lagt på nattbordet.

Om jeg kunne hente den å levere den nede på Tropemedisin.

*Foto Wikipedia, Larven til Cochliomyia.*

Etter noen dager ringte de fra avdelingen. Det var litt uheldig at jeg hadde presset ut larven så tidlig. Den hadde ikke fått utvikle seg så mye at man sikkert kunne bestemme arten, men de var temmelig sikker på at det var larven fra en flue som het Cochliomyia.

Men den finnes ikke i Europa. Du må ha fått den i Afrika.

Der har jeg aldri vært. Som sagt har jeg de siste månedene kun vært i Hellas.

Merkelig. Interessant. Jeg må få all informasjon om hvor du var i Hellas.

Jeg tror nok han så seg selv som forfatter av en fagartikkel om at Cochliomyia hadde immigrert til Europa.

Det var nesten så man kunne høre skuffelsen da han ringte noen dager senere.

Jeg tror vi har oppklart mysteriet. Det viser seg at de flyet du kom hjem med, opprinnelige hadde startet i Beirut, og bare mellomlandet i Aten. Og i Midtøsten finnes Cochliomyia.

Da var jeg ikke lenger så interessant .

Var det alt? – Etterkrigsgenerasjonen del 18

Published 1. januar 2021

Var det alt? – Etterkrigsgenerasjonen del 18

Foto: Tønnesen. Kristiansand Frikirke. Bilde er tatt kort tid før den ble revet for å gi plass for det nye bygget.

Som barn var julen årets høydepunkt. Og det var stemningen man gledet seg til. Det startet i begynnelsen av desember med julegater og vindusutstillinger med nisser og annet som beveget seg. På skolen startet man å øve for opptreden på juleavslutningen.

Fra farfar, grosserer Nils Mørland, kom en eske med julemat og en kasse med appelsiner. Hver appelsin var pakket inn i silkepapir. Disse appelsinpapirene var samleobjekt for mange. Jeg hadde ikke tålmodighet til det.

Når det nærmet seg, skulle ny pynt til juletreet produseres: lenker og flettede kurver. Etter hvert ble hjemmet fylt med julehefter og lukten av julemat. Så ble det litt hjemmesnekring, og kanskje noen prosjekter med nål og tråd for å lage julegaver til mamma og pappa. På radioen sendte den ene radiokanalen julestemning med barnetime og ønskekonsert.

I dag tenker jeg; var det alt? Faktisk var det det. Forventningen og spenningen var til å ta og føle på. Det hele kulminerte juleaften med fylte gavestrømper om morgenen, risgrøt med mandel midt på dagen, julegudstjeneste og middag, før juletregang og pakkeutdeling.

I motsetning til mange andre hadde vår familie ingen fast julemeny. Den ble stadig endret, usikkert av hvilken grunn. Kanskje litt etter hvor vi bodde? Det kunne være juletorsk, skinkestek, kalkun eller ribbe. Men alltid var det fiskepudding med hvit saus med reker første juledag.

Som pastorbarn ble det mye kirkegang. Både første og andre juledag var det gudstjenester. Men så kom det som var moro, nemlig juletrefestene. I Kristiansand lå Frikirken bare hundre meter fra hvor vi bodde. Juletreet midt i rommet var enormt. Barna dannet de innerste ringene, de voksne ytterst. Jeg husker det var spennende å finne hånden til en søt jente å holde i. Det ble gjerne veldig varmt i de store kirkerommene. Det var dårlig ventilasjon, så man måtte stadig svett og varm ut å lufte seg i den iskalde vinterkvelden i hvite nylonskjortetene. Neppe særlig sundt.

Så var det familieselskapene. I Arendal hadde jeg mye av familien, og en haug av gøyale og gærne kusiner.

Vi hadde altså havnet i Kristiansand. Etter den omflakkende tilværelsen så langt, hadde jeg kanskje et håp om at vi kunne slå oss til ro. Pappa var blitt 33 år og fått jobb som omreisende predikant med utgangspunkt i nettopp Kristiansand. Det betydde at han ofte var vekke hjemmefra. Jeg tror både pappa og mamma håpet på at han skulle få en ny egen menighet som kunne sikre bedre økonomi og et roligere liv. Men det skulle gå flere år før de fikk ønsket oppfylt.

God jul og Godt nytt år!

Published 23. desember 2020

God jul og Godt nytt år!

Kanskje burde vi være mer bekymret for grønn jul enn pandemien.

Snart kommer familien på besøk. Da det blir liten tid til bloggen fremover. Derfor tar bloggen julefri fram til nyttår.

Takk til alle dere som har gitt hyggelige tilbakemeldinger. Det har jeg satt pris på.

Så ble året 2020 et annerledes år. Og på flere måter. Når jeg sitter her og ser ut av vinduet, er det lite som minner om hvit jul. Så mens pandemien er i alles tanker, er det kanskje her, utenfor vinduet, hvor mildt regnvær spruter ned, at den største trusselen er.

Fra barndommen var jul og snø knyttet tett sammen. Som regel kom den første snøen i god tid før 1. november.

1957, da vi bodde i Kristiansand, var så vidt jeg forstår en av de siste store snøvintrene. Med unntak av 2007, da folk overnattet i bilene på E18 mellom Lillesand og Kristiansand. Siden det har det vært stusselig . Snøen har kommet senere og senere. Og snart blir helt snøløse vintre det vanlige. Et tydelig uttrykk for klimaendringer som er på gang.

I mars hadde Bodil og jeg akkurat kommet hjem fra tur til Agliano Terme, da Norge stengte ned. Nyhetene om alle de smittede i Bergamo og de første stengte kommunene i Lombardia, gjorde oss usikre mens vi var i Italia. Var det trygt å ta fly via Milano Malpensa, eller burde vi ta bil hjem? Vi tok sjansen på fly, men det var det ikke så mange som gjorde, så det var god plass på Malpensa Flyplass. 8 dager etter at vi kom hjem, stengte Erna Norge og krevde 10 dagers karantene ved innreise, med tilbakevirkende kraft. Noe som betød at vi hadde to dagers karantene i mars.

Da smittetallet falt i sommer, trodde jeg ærlig talt at det verste var over. At fagfolkene snakket om en andre bølge, oppfattet vi mer som en teoretisk mulighet. Vi reiste på tur til Jylland og planla ny tur til Italia i oktober. Så, i september smalt det til på nytt. Og nå, til tross for at vaksinen er på vei, sier fagfolkene at vi likevel må regne med å leve med restriksjoner fram til sommeren, og nå tror nok de fleste at de får rett.

*Når blir denne fjernet fra butikken vår, tro?*

Men når det er sagt. Vi har vært heldige sammenlignet med mange andre. Selvsagt er det vondt for de som rammes, for de som mister noen, og for dem som ikke har jobb og gå til. Men i store deler av landet går livet tilnærmet normalt.

Jeg tror en av årsakene til at det har gått så bra her i landet er at avstanden mellom myndigheter og folket ikke er for stort. Sammenlignet med mange andre land der befolkningen har en dyp mistro til de som styrer, føler vi at vi har en statsminister som er en av oss. Uansett om vi er enig eller uenig med henne politisk. Vi står i dette sammen, om enn vi kan være skeptisk til noen av detaljene. Dette nære forholdet er kanskje vår nasjons mest dyrebare skatt. Måtte de som styrer være dette bevisst og forvalte denne kapitalen videre.

*Vi fikk med oss en julekonsert i kirken. Glisne benker med bare de lovlige 50 tilhørere. Juleaften følger vi gudstjenesten på NRK. Fant ut at alle gudstjenestene i Larvik allerede var fullbooket!*

Så går vi inn i julen og finregner på hvor mange som kan komme når og hvor - for å holde seg innenfor retningslinjene. Men julefeiring skal det bli!

Sees over nyttår!

Eventyrparken – Etterkrigsgenerasjonen del 17

Published 20. desember 2020

Eventyrparken – Etterkrigsgenerasjonen del 17

Google street view. Hans Haugensgate i Skien. Besteforeldrene, Inga og Lars Fjellestad bodde inn den hvite porten til høyre mellom transformatoren og de tomme butikklokalene som i 1957 huset kolonialhandler Henry Bøe. Rett fram, inngangen til Brekkeparken.

Sommeren 1957 var det mye flytting. Etter å ha kommet hjem til Norge etter et år i Amerika, hadde vi bodd noen uker - kanskje et par måneder hos farfar i Arendal. Etter at pappa kom etter fra Amerika, flyttet vi til besteforeldrene i Skien. I påvente av ny jobb i Frikirken, tok han jobb ved Herøya fabrikker i Porsgrunn.

Å bo hos mormor og bestefar i Skien opplevdes trygt og godt. Bestefar Lars var ansatt i NSB, og gikk hver dag avgårde i sin flotte uniform. Av en eller annen grunn husker jeg at man skiftet fra svart til hvit topp på uniformsluen 1.mai. Det ble alltid stående som starten på sommeren. Jeg husker ikke når de skiftet tilbake til sort.

Besteforeldrene bodde i Hans Haugens gaten, like ved inngangen til Brekkeparken. Der var det en spinkel gammel dame i svart silkeforkle som satt i porten. Det kostet 10 øre å komme inn. Av og til lot hun oss bare passere uten å betalte.

Brekkeparken var et eventyrland for en liten 8 åring. Den slottslignende hovedbygningen, tømmerstuene, lysthusene og alle blomstene ga god næring til fantasien. Ikke minst gjaldt det skulpturen «Hulderen og gutten» av billedhuggeren Sveinung Aanonsen. Jeg kunne stå lenge å fantasere om hva som holdt på å skje. Skummelt og pirrende på samme tid.

Men hvem var denne billedhuggeren Aanonsen. Leter du på nettet er det ingen oppføring på den norske Wikipedia, men i den tyske!

*Foto: Dreamstime. Skulpturen Huldren og gutten, av Sveinung Anonsen*

Sveinung ble født på Rauland juleaften 1854. 20 år gammel dro han til Christiania for å lære sjangermaleri. Det betød at han var opptatt av motiver fra dagliglivet. Etter tre år reiste han til München der han studerte videre i 2 år før han returnerte til Rauland. Her bodde han i 20 år før han endte opp som sjanger og portrettmaler i Christiania.

Sommeren 1957 var på hell, og både søsteren min og jeg burde ha begynt på skole igjen. Jeg tror imidlertid pappa var overbevist om at han snart ville få en ny jobb, så det ikke var noen vits å begynne på skolen før det var på plass.

Og en dag kom mannen pappa hadde håpet på, Olav Beckmann. (Han som startet produksjon av vesker og belter i Kristiansand.) Han var også formann i noe som het Frikirkens Landsmisjon. Det var en avdeling som sendte prester til steder som for tiden ikke hadde egen pastor, eller et sted man hadde tenkt å starte ny menighet. Pappa hadde nok håpet på sin egen menighet, men dette var bedre enn ikke noe.

Beckmann hadde også sørget for en leilighet for familien. Over baker Gulliksen i Dronningensgate i Kristiansand. Så vi pakket sakene våre for tredje gang dette året.