Fjerde kapittel

Å krysse sine spor

Published 18. desember 2020

Tirsdag denne uken besøkte jeg Danvik folkehøyskole.

Har jeg kommet til Lars Jørgen Mørland.

Det stemmer.

Det er fra Danvik Folkehøyskole.

Ja vel, så hyggelig. (Sist jeg hadde kontakt med dem var for over tyve år siden. Da som lærer i flerkameraproduksjon og dramaturgi)

Det stemmer at jeg har kommet til Villa Karen?

(Pause)

Det er dere som leverer virtuelle julebord?

Jo det stemmer. Du vet at jeg har vært lærer på Danvik?

Det visste jeg ikke? Jeg var faktisk ikke klar over at vi har hatt kokkelinje på Danvik.

Slik startet telefonsamtalen med Hege Norøm, rektor ved Danvik Folkehøyskole, for noen uker siden. Hun hadde hørt om prosjektet vi hadde for IKT avdelingen i Sandefjord Kommune. De fikk halvpreppet julemiddag, og instruksjoner på nett. Nå trengte de en lignende løsning for lærerne ved skolen. Vi hadde faktisk ikke tenkt oss flere prosjekter sånn like før jul, men koblingen til mitt tidligere lærested ble for fristende.

Tirsdag denne uken krysset jeg derfor mine egne spor ved å levere 64 porsjoner julemiddag på skolen. Bare en av de gamle lærerne var der, Larry Bringsjord. Men det var flere som har jobbet for meg etter det.

*I matsalen på Danvik. Rektor Hege Norøm til venstre og Gro Sivertsen som har jobbet for meg , til høyre.*

Gamle minner dukket opp når jeg vandret rundt. Ikke minst alle de gode samtalene med studenter om de valg og utfordringer, både faglig og personlig som de står overfor i en krevende medieverden. Og utfordringene har ikke blitt mindre siden jeg var lærer her på 90-tallet.

Et morsomt minne er en brannøvelse vi skulle gjennomføre. Som dramatiker og fjernsynsprodusent argumenterte jeg for gjøre det hele litt mer realistisk. Jeg mente vi skulle gjøre det så ekte som mulig. Vi hadde tent opp en liten grill med gammelt løv i kjelleren på internatet, så røyklukten spredte seg oppover i gangene. Så la vi ut noen gamle vannrenner med parafin inn til bygningen som ble tent på. Den brennende parafinen ga reflekser av flammer når man så ut av vinduet. Brannvesenet, som likte stuntet, var på vei da vi lot alarmen gå. Brannvesenet hadde et betimelig innspill, da de ba oss ha en person stående på hver side av bygningen for å unngå at noen hoppet ut av vindu i panikk. Det hele fungerte topp. Studentene strømmet ut i pysjamas med kosebamser og andre viktige ting under armen.

Ute ble de møtt med varm suppe. En forsmak på at jeg har hatt hjerte både for medier og matlaging.

*Kalv indrefilet og forkokte potetbåter.*

*Her er de 37 eskene med preppet måltid stablet utenfor hovedinngangen.*

37 esker med to porsjoner i hver ble levert. Hver porsjon besto av apetizere med fritert klippfiskbolle, bakkels med ørretkrem og butterdeig med spinat og feta. Gratinert tomat. Kalv indrefilet med sukkererter, grønn peppersaus og bakte potetbåter. Til dessert sjokoladefondant.

*Bilder jeg har fått fra deltagerne av julemiddagen. Det så ut til at de hadde forstått instruksjonen.*

Tilbakemeldingen har vært veldig positiv.

Ikke lag program om noe du kan – Fra dampradio til sosiale medier Del 14

Published 13. desember 2020

Ikke lag program om noe du kan – Fra dampradio til sosiale medier Del 14

Etter suksessen med engelskserien Start var man på jakt etter et nytt tema for voksenopplæringen i NRK Fjernsynet. Siden jeg hadde studert pedagogikk ved Universitet i Oslo, (ga meg etter Mellomfag), hadde jeg lyst på å lage et undervisningsopplegg om barns utvikling. Jeg hadde fått med meg forlag, brevskoler og studieforbund, så ledelsen i Opplysningsavdelingen ga meg grønt lys. Faglig ansvarlig var Dag Hallen og Oddbjørn Evenshaug, forfattere og forelesere ved Pedagogisk institutt.

Målet med serien var å vise barns utvikling. Ikke minst den naturlige variasjonen. Tittelen var rett og slett «Barnet». Målgruppen var foreldre og personer uten formell kompetanse, men som likevel jobbet med barn i ulike sammenhenger. Kort tid før prosjektet skulle starte, fikk vi vite at Barne- og Undomsavdelingen (BUA) hadde produsert og var klar til å sende sin egen serie om barn og barneoppdragelse.

Kalle Fürst hadde produsert serien hjemme hos seg selv, og med sin egen sønn. Serien fikk navnet «Mattis». Den handlet om hvordan man skulle takle oppdragerproblemer. Man viste situasjoner i hjemmet som ble kommentert av psykologene Åse Gruda Skar og Magne Raundalen.

Det ble et stort rabalder. I første omgang var det internt bråk fordi BUA hadde laget program rettet mot voksne. Men da begge seriene startet omtrent samtidig, fikk Mattis massiv støtte i pressen, mens Barnet ble sablet ned.

Jeg skjønte lenge ikke helt hva konflikten handlet om. Vel var Mattis godt produsert, og Barnet hadde sine feil, men det ga ingen mening til den massive forskjellsbehandlingen.

Det tok tid før jeg forsto at dette handlet om en dyp akademisk konflikt som toppet seg midt i 70 årene. Bakgrunnen var den såkalte positivismestriden, der tradisjonelle samfunnsvitere ble beskylt for ikke å ta tilstrekkelig hensyn til samfunnet rundt seg. Positivismen ble ansett som overtro på at vitenskapen alene hadde svar på det meste.

Serien ga også Nils Petter, vår eldste sønn, sin debut på TV. Her omgitt av moteriktige 70- tallsfarger.

Det Sosialpedagogiske Studiealternativet ble opprettet ved Universitetet i Oslo i 1974, nettopp som et resultat av positivismestriden på 1960-70 tallet. Og det var her Åse Gruda Skar og Magne Raundalen hørte til.

Men da det sto på, forsto jeg ikke at det i stor grad handlet om akademisk uenighet. Nei, jeg var sikker på at jeg hadde gjort en elendig jobb. Avdelingen var også usikre på hvordan de skulle takle dette, så jeg ble stående ganske alene. 25 år gammel gikk jeg derfor på en kraftig smell og ble sykemeldt i flere måneder.

I etterhånd ble det gjort undersøkelse blant dem som hadde fulgt Barnet som studieopplegg, og de var stort sett positive.

Magne Raundalen skrev kritisk om prosjektet Barnet, men aldri om fjernsynsprogrammene og meg. Kan det komme av at han satt barnevakt hos familien Mørland da vi bodde i Skien? Var det mine søsken og meg som hadde trigget hans interesse for barneoppdragelse? En del av de barnehistoriene han brukte som illustrasjon under Mattis serien, virket påfallende velkjent :-).

Så hva lærte jeg av dette? Ikke lag undervisningsprogram om noe du kan, eller noe du tror du kan. I arbeidet som undervisningsprodusent skal du være eleven/studenten i prosessen, ikke læreren.

Litt julemat

Published 8. desember 2020

Litt julemat

Det har gått en stund siden jeg la ut matoppskrift. Når vi nå er ferdig med julebordene her på Villa Karen, tenkte jeg å dele noen av rettene vi har hatt. Noe ordinært julebord med buffe med tradisjonell julemat har det ikke vært. I stedet en 7 retters med ingredienser som man forbinder med jula. F.eks en julepate, kalkunrulade med sviskesaus, «juletorsk» på potetmos med innpisket aioli og strødd med sort trøffel, og asiatisk ribbe på rotgrønnsaker inspirert av europamesteren Christian Andre.

Her er oppskriften på julepateen.

Julepate

Dette trenger du

4 dl daggammel loff bløtt i 5 dl kremfløte
300 gr svinespekk
300 gr kyllinglever
400 gr kalvekjøtt f.eks bog
500 gr svin nakkekotteletter
2 egg
4 sjalottløk, finhakket
6 hvitløkfedd, finhakket
16 gr salt
2 ts nykvernet pepper
1 ts timian
1 ts rosmarin
1 ts malt ingefær
½ ts malt nellik
1 dl calvados (evt konjakk)
Bacon
laurbærblader

Dette gjør du

Blank hvitløk og sjalottløk med smør i panne. Kjør svinespekk og kyllinglever fint i kjøkkenmaskin. Kjør kalv- og svinekjøtt grovere. Bland alt sammen.

Kle en brødform med bacon og 5- 6 laurbærblader. Sett stekeovnen på 170 grader.

Pateen er ferdig når kjernetemperaturen er 75 grader. Sett deretter pateen under press i minimum et døgn.

I bilde over har vi servert pateen med spiresalat, rognebærgele og tyttebær.

Butterdeig med feta og spinat

Dette er en av apetizerne vi serverer før første forrett.

Dette trenger du




4 plater butterdeig
2 dl frosne spinatblader tint og vannet presset ut, finhakket
150 gr fetaost
1 sjalottløk, finhakket
2 fedd hvitløk, finhakket.
1 egg
Salt og pepper

Dette gjør du

Bland ingrediensene til fyllet: spinat, sjalottløk, hvitløk og egg. Til slutt smuldrer du inne feta, og smaker til med salt og pepper.

Tin butterdeigen og kjevl ut så platene blir kvadratiske. Legg fyllet på kanten, pensle resten av platen med pisket egg og rull sammen.

Legg rullene i fryseren noen timer. Da blir rullene letter å skjære over. Skjær skiver med tykkelse ca 2 cm.

Legg på stekeplate og pensle over med egg og evt et dryss med Maldonssalt. Sett oven på 210 grader, og stek i ca 15 minutter til rullene har fått en pen farge.

Du må nok vente en generasjon eller to, Lars Jørgen. – Etterkrigsgenerasjonen – Fra dampradio til sosiale medier Del 13

Published 6. desember 2020

Du må nok vente en generasjon eller to, Lars Jørgen. – Etterkrigsgenerasjonen – Fra dampradio til sosiale medier Del 13

Foto: Luftforsvarsmuseet

Det var vel rundt 9 årsalderen at jeg virkelig tok inn historien om den andre verdenskrig og Norge. Og det var bilde over som ble essensen av hva det hele handlet om. En vårdag på Akershus festning der Milorgmannen Terje Rollem overtar festingen fra tyskerne. Lenge trodde jeg at Rollem her overtok hele Norge fra tyskerne. Det hele forgikk i høflige og ordnede former. Milorg og hjemmefronten var heltene, tyskerne var bortsett fra noen slemme i Gestapo, greie folk som var sendt hit mot sin vilje. Det var de norske nazistene som hadde vært de slemme. Derfor var de ikke med på bildet. Her var bare de flotte motstandsmenn og de høflige tyskerne representert.

Etter hvert som årene gikk forsto man at historien ikke var så enkel og svart/hvitt. Ikke minst Sigurd Hoels roman «Møtet ved milepelen» ga et bilde som var mer sammensatt. At deler av romanen bygger på ting som skjedde i Arendal under krigen, og som pappa husket, gjorde et stort inntrykk.

15 år etter at vi bodde noen uker hos farfar i kleiva i Arendal, bare noen 100 meter fra hvor NS-legen som beskrives i Sigurd Hoels bok begikk selvmord, var jeg engasjert i NRK Fjernsynet Opplysningsavdelingen med ansvar for voksenopplæring.

Arne Okkenhaug hadde akkurat gått av som leder for Opplysningsavdelingen. Tidligere nestsjef Oddvar Foss hadde rykket opp som Programredaktør. 62 år gammel ønsket Okkenhaug å bruke de siste årene i NRK til sitt hjertebarn, folkeopplysning. I flere år utgjorde vi to NRK’s voksenopplæringsavdeling.

Arne Okkenhaug fra Trøndelag var utdannet som lærer og begynte i Skolekringkastingen i 1935. Som heimefrontmann måtte han rømme til Sverige i 1942. Her steg han raskt i gradene ved Den norske legasjonen i Stockholm. Med flere ansvarsområder var han stadig på farten mellom Stockholm og London. Etter krigen ble han sjef for Skolekringkastingen, før han i 1949 arbeidet noen år i UNESCO i Paris som han hadde vært med å planlegge. I 1964 ble han så leder for fjernsynets opplysningsavdeling.

I 1974 begynte man å tenke på 30 årsfeiringen av frigjøringen som skulle skje året etter. Jeg husker jeg tok det opp med Arne.

Hva om vi lager en historisk serie om hjemmefronten?

Hmm..

Du var jo en av de sentrale personene i dette. Du sitter inne med det meste av historien.

Vet ikke…

Er det ikke viktig at vi forteller det nå, mens de som var med fremdeles lever?

Så tok han en lang pause.

Du må nok vente en generasjon eller to, Lars Jørgen.

Så var samtalen over. Jeg lurte veldig på hva han mente. Det ligger fremdeles i tankene når jeg leser at etterkommerne fra hjemmefrontkjemperne har stevnet Marte Michelet og Gyldendal for boken, «Hva visste Hjemmefronten».

I desember 1974 var Okkenhaug og jeg på seminar arrangert av EBU i Sveits. Jeg husker at under nedstigningen til Zurich var det et forferdelig uvær, og det knaket i flykroppen. Arne så nok at jeg ble bekymret, så han la hånden på armen min og forsikret at fly var noe av det sikreste som fins. Så kom det en rekke anekdoter fra flyturer mellom Sverige og England under krigen.

Et halvt år senere skulle Arnes sønn, som nettopp hadde tatt flysertifikat, besøke sin far på hytta ved Portør. Han hadde fått låne et sjøfly, og nå skulle han vise faren hytta fra lufta. Det han ikke var klar over, var at den flytypen han hadde lånt, hadde mindre motor, enn det han var vant til. Så da han da han la flyet over for å ta en sving over øya var motorkraften for liten til å holde høyden. Sønnen overlevde så vidt, men ikke faren.

Vingårdsarbeider – 15 år i Piemonte Del 14

Published 3. desember 2020

Vingårdsarbeider – 15 år i Piemonte Del 14

I pappa, pastor Ansgars vokabular, var utrykket «vingårdsarbeider» en hedersbetegnelse. Det sto for en som arbeidet i Guds vingård, menigheten.

"Så skulle jeg få oppleve min egen sønn som vingårdsarbeider", sa han ofte med et smil, da han besøkte vinmarken vår i Italia.

Forholdet mellom alkohol og den noe pietistiske oppveksten vart utfordrende. Den hang ikke helt sammen. På den ene siden den sterke avholdsbevegelsen innen kriken. På den andre siden all bruk av metaforer fra vin og vindyrking i Bibelen. Det underligste var at de kunne se det rare i det.

Vi vet at Jesus drakk vin, men vi liker det ikke.

… kunne de lattermildt si … og kanskje endog mene det.

Etter hvert forsto man forskjellen mellom en argumentasjon som gikk på at alkohol var synd, og avholdsstandpunkt tuftet på solidaritet.

Foto Leif Ørnelund, Oslo museum. Landsfaderen.

Jeg husker jeg gjorde et opptak med Einar Gerhardsen kort tid før han døde. Han hadde et lite kontor ved Youngstorget. Og det var avholdssaken og arbeiderbevegelsen det handlet om. Hans viktigste poeng var ansvaret man hadde som tillitsmann. Da skulle man være et forbilde for de andre. Å være avholdsmann var bare en del av dette. Og det var nettopp her han var mest skuffet over sin gamle bevegelse. Lederne i partiet var ikke lenger det forbilde de burde være.

Alkoholen hadde vært en svøpe for mange fattige familier, fortalte Gerhardsen. På vei hjem med lønningsposen var man innom kroen og drakk opp mye av pengene. Og kroen, var ofte eid av deres arbeidsgiver. Så det var for å hjelpe den fattige arbeideren til å gå rett hjem til kone og unger med pengene, at man skulle holde seg unna alkohol.

Til slutt tok han historien om da han drakk en russisk borgermester under bordet. Det var middag, og man hentet mat og drikke fra en buffe. De fleste forsynte seg med øl i det store glasset og vodka i det lille. Gerhardsen forsynte seg bare med vann i det store glasset og lot det lille stå. Borgermesteren misforsto det hele, og trodde Gerhardsen forsynte seg kun med vodka, noe han for høflighets skyld følte han måtte følge opp. Og det tok ikke mange ølglass med vodka før mannen lå under bordet, og Gerhardsen ble den store stjernen i selskapet.

Med tiden endrer folk holdning, så også pappa. Han kunne de siste årene unne seg et glass i ny og ne. Han var jo opprinnelig gartner, og syntes det var interessant å bli mer kjent med vindyrking. Når han var på tråden, var det ofte spørsmål om hvordan det gikk i vinmarken.

Vindyrking er en helårsbeskjeftigelse. Etter at vinmarken er beskåret og nye skudd kommer til syne, må den stadig sees etter.

Vindyrking er en monokultur som er utsatt for sopp og insekter. Her kommer man ikke utenom sprøyting. Det gjelder enten du driver økologisk eller tradisjonelt. Det vi imidlertid opplevde de årene vi holdt på, var at fler og fler brukte økologiske plantemidler, selv om de ikke definerte seg som økologiske.

Her i Larvik har vi et stort hyllebærtre utenfor kjøkkenet. I år var vi innstilt på å få plukket bærene og lage saft. Men ikke før hadde bærene skiftet farge, så kom en flokk med trost og rensket treet for bær i løpet av en halvtime.

Jeg lurte ofte på hvorfor ikke fuglene forsynte seg av vindruene? I løpet av de over tusen år man har dyrket vindruer rundt Middelhavet, har vel fuglene funnet ut at det ikke var liv laga å prøve seg.