Fjerde kapittel

Ingen kommunesammenslåing – 15 år i Piemonte – del 17

Published 2. februar 2021

Her skulle Jan Tore Sanner ha vært, med sin «Kommunereform for fremtidens velferd», tenkte jeg en smule ironisk, der jeg satt utenfor Casa Karen. Fra hagen hadde jeg utsikt til en rekke små og store kommuner. Mange av dem lå med sitt landsbysenter på toppen av en ås. Det var Calosso, Moasca, San Marzano Oliveto, Canelli, Castelnuovo Calcea og Nizza Monferrato.

Jeg er sikker på at noen har forsøkt med kommunesammenslåing også her, men det er dødfødt. For en italiener er familien, og med det mener han slekten, det de knytter sin identitet til. Dernest er det landsbyen eller kommunen.

Noe som styrker denne identiteten er de historiske linjene som er veldig forskjellig fra landsby til landsby. Mens vi i Norge har en rimelig enhetlig historie, i hvert fall etter vikingtiden. Det som skjedde sør, vest og nord i landet gikk rimelig parallelt. I og rundt Agliano har derimot de ulike landsbyene helt fram til for 150 år siden opplevd opp og nedgangstider i utakt. Jeg har ofte undret meg over hvor lite Agliano boerne vet om sine nabokommuner. Men sånn blir det kanskje når du lever i et land med en så rik historie. Du konsentrer deg om det som ligger nærmest.

Det er lite politikk på landsbyplan. Når kommunestyret skal velges, er det borgermesteren som er på valg. Ofte er det bare en kandidat, men ved kommunevalget i 2019 hadde vi to kandidater i Agliano: Patrizia og Marco. Begge hyggelig bekjente. De hadde begge satt sammen en gruppe som skulle danne kommunestyret, om de ble valgt. Men man stemte verken på noe parti eller kommunestyremedlemmer, bare borgermester. Og det ble Marco som vant. Typisk nok tok han med Patrizia, utfordreren, i det nye styret. Man er jo en familie.

Agliano Terme, med sine 1700 innbyggere, har selvsagt begrenset med ressurser. Men i stedet for å slå sammen kommuner, er det laget et omfattende samarbeid mellom kommuner, der de ulike kommunene har forskjellige ansvarsområder.

Å bevare sin selvstendighet er viktig for innbyggerne i kommunene. For selv om de italienske lovene er like for hele nasjonen, har den enkelte kommune i mange tilfeller rett til å gjøre sine egen tolkninger av loven.

Det opplevde vi flere ganger, da noe vi kjente i en nabokommune kunne bli nektet noe i en byggesak, mens det gikk lett gjennom i Agliano.

Men det er også ulemper ved en så liten administrasjon. Ikke minst gjelder det behandling av nettopp byggesaker. Da kan tålmodigheten ofte bli satt på prøve.

Men det er jo litt morsomt at da jeg trengte flere poser for restsøppel, måtte jeg inn på kontoret til teknisk sjef som hadde ruller med poser i skuffen på skrivebordet.

Over kommunen er neste nivå: provins, som svarer til våre gamle fylke. Få hadde noen sterke følelser for det. Da var det noe annet med neste nivå, regionen Piemonte. Dette hadde man identitet knyttet til. I motsetning til nasjonen Italia, er regionene en størrelse med en eldgammel felles historie, tradisjon og kultur.

Over region er neste nivå av styre og stell i Roma. Det har den jevne italiener liten tilknytning til. De føler en dyp skepsis til politikere og maktapparatet. Når vi snakker om Norge som et tillitsbasert samfunn, er Italia nesten motsatt. Noe som illustreres av en venn fra Agliano jeg snakket med forleden. Tema var pandemien i Italia og Norge.

Lederne her nede sier så mye forskjellig. Jeg stoler ikke på noe av det de sier. Forresten, hva sier norske myndigheter om situasjonen i Italia? De er jo til å stole på.

Strømvippe Etterkrigsgenerasjonen del 21

Published 31. januar 2021

Strømvippe Etterkrigsgenerasjonen del 21

Strømvippe

Det var flere fordeler ved å bo over baker Gulliksen i Dronningensgate i Kristiansand etter å ha returnert fra Amerika i 1957. Det var god tilgang til feilvare av wienerbrød og 12-øres (skolebrød), og småjobber som å børste nystekte brød etter at det kom ut av ovnen.

En annen fordel var å ha leilighet rett over bakerovnen. Vi sparte nok en masse oppvarming på det. Boliger på den tiden hadde fremdeles minimal isolering, så fyringsutgiftene tok vanligvis en god del av husholdningsbudsjettet. Tradisjonelt hadde vedfyring tatt seg av det meste av oppvarmingen. På landet var ofte bare å forsyne seg kostnadsfritt fra egen skog. Men i byene ble det etter hvert tungvint og for plasskrevende med vedlager.

Koks tok mindre plass. I mange år hadde vi koksovner som den viktigste varmekilde de stedene vi bodde. Om høsten kom noen karer med strisekker med koks som ble helt i en koksbinge vi hadde i kjelleren. Det skulle vare til våren. Koks var den viktigste energikilde i norske byer og tettsteder fram til ut på 60-tallet da olje og parafin, og etter hvert elektrisitet ble den primære varmekilden i Norge. Vi forbinder vel oljebrennere med oppbevaringstanker nedgravd i hagen og parafin på fat liggende på bukker i bakgården. Så hentet man parafinen på kanner som ble tømt på mindre tanker på veggen i entreen. Men også denne varmekilden fikk sitt endelikt. I fjor, 2020, ble det forbudt å bruke olje og parafin til oppvarming av boliger i Norge.

Strøm har vi jo hatt lenge, men på 50-tallet var det ikke nok produksjon av elektrisitet til å kunne bruke det for primæroppvarming av boliger. Det ble først og fremst brukt til belysning. Etter hvert til varmtvannsbereder, kjøleskap, komfyr og kanskje en liten stråleovn. I private boliger var det ikke mange kilowatt man hadde tilgjengelig, ofte bare et par. Abonnementet var gjerne et vippe-abonnement. Et slikt hadde mine besteforeldre i Skien. Når forbruket nærmet seg den effekten man hadde fått tildelt, startet et rele å «vippe». Det koblet ut strømmen med korte mellomrom. Da hadde man et par minutter på seg til å skru av noe av det man hadde slått på. Ble forbruket ikke redusert, gikk hovedreléet. Da gikk strømmen, og vi måtte famle oss opp på loftet, finne sikringsboksen, og slå på releet igjen.

I 1957 tok Inge Johansen doktorgraden med temaet: En undersøkelse av vandrebølgers inntrengning i transformatorviklinger, spesielt med henblikk på den rolle viklingens induktive kopling spiller. Det formulerte jeg som at min onkel Inge hadde tatt doktorgrad i Lyn og torden. Og det var faktisk ikke helt galt.

Inge Johansen var gift med min mors yngre og eneste søster. Han var sivilingeniør innen sterkstrøm og hadde forsket på lynnedslag i høyspentledninger og transformatorer. Han var mitt store idol. Alt med elektrisitet fasinerte meg, og jeg drømte selvsagt om å blir sivilingeniør ved NTH, som ham. For det var selvsagt en drøm. For å komme inn på NTH i Trondheim, måtte du være smart og ha gode karakterer. Og med all denne inn og ut av klasser de første årene, lå ikke akkurat forholdene til rette for det. Men foreløpig hadde jeg nok ingen bevissthet av dette gapet mellom drøm og realiteter. Dette skulle snart endre seg.

Onkel Inge ble etter hvert instituttleder og rektor ved NTH. Han var styreformann i Statoil og ble hedret for sin innsats til energiutvikling i Norge som Kommandør av St. Olavs Orden. De siste årene var han opptatt av miljø, etikk og bistandsarbeid. Ved det tekniske universitetet i Katmandu, er en av bygningene oppkalt etter ham; Prof. Inge Johansen Engineering Block

Lys i enden av tunellen

Published 29. januar 2021

Lys i enden av tunellen

Jeg tar meg stadig i å si at dette går jo greit. Vi lever da livet tilnærmet som før. Vi trenger ikke være urolig for jobbene våre. Som pensjonister kommer penger inn på kontoen hver måned, uavhengig av pandemien som herjer. Riktignok har det blitt mindre med sosial omgang, litt lenger mellom hver gang vi ser noe til slekt og venner. Men det skal vi da kunne holde ut litt til. For det er lys i enden av tunnelen.

Men så er det det da, at vi ikke helt vet hva dette lyset i tunellen vil innebære. Er det sikkert at alt blir det samme? Er det mange arbeidsplasser som har gått tapt? Er det bare snakk om en pause før neste pandemi treffer oss?

Vi har tatt en tur på hytta i Seljord for noen dager. Her i stillheten er det fort at tankene begynner å snurre. Akkurat nå handler alt om å komme oss gjennom pandemien, men etterpå, kanskje vil dette endre måten vi lever på for alltid?

Her oppe på Elsebu, en hytte vi arvet fra tante Else på 70-tallet, er vi omgitt av tidløs vakker natur. Snø og kuldegrader danner postkort i alle retninger.

Mye har endret seg på disse årene. Da vi overtok hytta var det hverken strøm, innlagt vann eller telefon. Fra veien var det 100 meter smal sti fram. De første snøvintrene spadde jeg meg fram til hytta mens resten av familien ventet i bilen. En iskald tømmerhytte trenger sprengfyring et døgn før varmen setter seg i veggene. Det var derfor et stort fremskritt når vi fikk strøm, så vi kunne ha litt varme på hele vinterhalvåret. Men det måtte fremdeles fyres kraftig når vi kom fram før vi kunne ta av oss yttertøyet.

Et nytt stort fremskritt kom på slutten av 80 tallet med personsøker – teknologien. Da kunne man fjernstyre elektriske ovner. Så kunne man sette på kraftig oppvarming dagen før vi kom. Man måtte ringet et spesielt nummer, taste inn en rekke koder, og så fikk man noen beep som bekreftet at ovnene var satt på.

Neste trekk var å få telefon. Det var viktig fordi vi aldri har hatt mobildekning her oppe. Og med telefonlinjen kom etter hvert internett. Nå kan vi overvåke det hele fra en app på mobilen.

Brønnboring ga oss innlagt vann, og stien fra veien er erstattet med kjørevei helt fram.

Så nå sitter vi her med fasiliteter omtrent som hjemme i Larvik.

Men det er ikke bare inne ting har endret seg. I Mandalen, hvor hytta ligger, var det da vi overtok, om ikke et yrende liv, så i hvert fall drift på de fleste av gårdene her. Nå er det nesten ikke fastboende igjen. Det samme har skjedd i mange steder i Norge.

Da jeg i sin tid produserte økologiserien Det store samspillet, fulgte vi et museforsøk på Universitet i Oslo. Man lot flere grupper av mus, alle med samme antall, leve på områder av ulike størrelser. Man oppdaget da at når populasjonene fikk under et minimum av areal å leve på, oppsto det stress. Musene begynte å oppføre seg unaturlig, og ble mer sårbare for sykdom.

Og det er jo i de tettest befolkede områder smittetrykket under pandemien har vært størst. Kanskje et av resultatene av pandemien, med frykt for at nye pandemier kan komme, så vil Mandalen igjen bli befolket av familier med hjemmekontor.

Økologi – Fra dampradio til sosiale medier

Published 26. januar 2021

Økologi – Fra dampradio til sosiale medier

Forsiden av boken til fjernsynsserien Det store samspillet. Forfatter var Ragnar Frislid.

På 70-tallet startet en gryende miljøbevissthet. Ennå skulle det gå lang tid før FN’s klimapanel leverte sin første rapport i 1990. Foreløpig handlet det om forurensing, artsmangfold og sur nedbør uten at man var så opptatt av det store bildet.

Jeg har tidligere fortalt at jeg var med på et av de første medieprosjektene rundt miljø. Den siste alke.

https://www.4kapittel.no/pa-campingtur-i-europa/

II 1975 startet jeg serien Hagen Vår sammen med Dagfinn Tveito og Pio Larsen. Jeg hadde ansvar for prosjektet i nesten 10 år. Vi tenkte at om man får folk interessert i hage og hagedyrking, vil de være mer mottagelig for ulike miljøperspektiv. Miljøtema ble da også mer og mer inkludert i programmene de årene vi holdt på.

1976 ble det besluttet å starte arbeidet med en større satsing om temaet økologi. Jeg tror faktisk det var den serien som introduserte begrepet økologi for folk flest i Norge. Tittelen ble Det store samspillet. Faglig ansvarlig var professor i botanikk Eilif Dahl, og professor i zoologi Rolf Vik. De var noen av de fremste økologene i landet på den tiden. Det var en god del skepsis blant norske vitenskapsfolk mot det nye faget. Man mente samspillet var for komplisert og uoversiktlig til å kunne innfri kravene til vitenskapelig metode. Det ville bli for mye synsing. Både Dahl og Vik var opptatt av utfordringene det nye faget hadde. De mente likevel at til tross for alle metodiske utfordringer, ville dette nye faget trolig bli noe av det viktigste forskere ville komme til å drive med.

Til serien ble det laget bok og brevkurs samt arrangert studiesirkler. Målet for alt var å vise hvordan alt i naturen henger sammen. Helt til slutt pekte man på hvordan menneskene kunne forstyrre dette samspillet. Kunnskapen om utfordringene med de store globale klimaendringen lå imidlertid ennå fram i tid. Da var vi mer opptatt av overbefolkning, forurensing av havet, sur nedbør, og dyr og plantearter som forsvant.

Da Arne Okkenhaug, som hadde vært leder for voksenopplæringen i Opplysningsavdelingen, omkom i flyulykken i 1975, ble det bestemt at Voksenopplæringsavdelingen, som bare hadde vært Okkenhaug og meg, skulle flyttes.

Hans Julius Birkrem som hadde var leder for Skolefjernsyn, ble sjef for en ny avdeling som het Undervisningen. Den skulle drive med program for både skole og voksenopplæring. I tillegg ble det opprettet en egen stilling som radioprodusent innen voksenopplæring. Vår lille voksenopplæringsavdeling fikk en egen brakke i Gydas vei.

Det vil si; det var et kontor til. Richard Herrmann var en kjent radiostemme fra London. Han hadde tidligere jobbet ved Reuters' europeiske avdeling i London. Fra 1964 var han NRKs korspondent i England fram til 1977. Da kom han hjem til Norge satt han på kontoret over gangen for meg og hadde ansvar for planlegging av NRK P2

Hva med et vertshus? 15 år i Piemonte – del 16

Published 24. januar 2021

Hva med et vertshus? 15 år i Piemonte – del 16

Casa Karen før den store ombyggingen.

Vi skriver 2009 og både Bodil og jeg forbereder å feire våre 60-års dager i Italia. Vi hadde funnet en restaurant som kunne ta 60 gjester. Nå var 60 invitert. Vi regnet ikke med at så mange ville ta turen, og hadde klar en liste av personer som skulle inviteres etter hvert som noen takket nei. Det var bare det at så godt som ingen meldte avbud. Det ble en fest tre dager til ende.

Mange var i Italia for første gang. De færreste hadde vært i Piemonte. Alle var kjempebeigeistret for området, maten, vinen og menneskene…. som oss. Disse reaksjonene skulle bidra sterkt til de valgene vi kom til å ta.

Det er noe med å passere 60. Tidligere var man opptatt av videre yrkeskarriere, nå handlet det om hvordan man skulle avrunde yrkeslivet. Med den nye pensjonsreformen og AFP, hadde man plutselig nye verktøy som kunne brukes når resten av livet skulle designes.

For meg sammenfalt dette med avslutningen av noen års engasjement i Kanal 24, forløperen for Radio Norge. Jeg skulle fremdeles produsere fjernsynsprogrammer noen år fremover, men det ville bli på prosjektbasis.

Med den nye pensjonsordningen for meg, og med AFP for Bodil, kunne vi starte å ta ut pensjon fra 62 år. Selv om det, i sum, ville gi oss noe mindre utbetalt, ga det oss mulighet til å ta økonomisk risiko, som vi ellers ikke kunne gjort.

Vi hadde lenge syslet med en drøm om å gjøre Casa Karen om til et lite vertshus med Bodil som vertinne og guide og med meg som kokk. Tenk å kunne hengi seg til lidenskapen for matlaging sånn på heltid.

Med alt dette: muligheten for å ta ut pensjon, et avsluttet engasjement i Kanal24, begeistringen for området fra gjesten på 60 års feiringen og drømmen om vertshus, var det mye som talte for å ta steget. Det ville bety en betydelig opprusting av Casa Karen for å få 3 til 4 gjesterom med bad, basseng, nytt kjøkken og ny spisestue. For å finansiere ombyggingen måtte vi selge huset vårt i Lillesand. Med all vår egenkapital da plassert i Casa Karen, betød det at når vi ønsket å flytte hjem igjen, måtte Casa Karen selges for å kunne etablere oss i Norge igjen. Det var nok det tyngste valget. Da vi i sin tid kjøpte huset og gjorde en enkel renovering med sparepenger og egeninnsats, var tanken å sitte med huset fremdeles.

Så vi veide fram og tilbake. På den tiden var det ikke mange nordmenn som reiste til området. Ville vi få nok gjester til at det ville gå rundt? Hvor mye måtte vi bruke på markedsføring? Etter å ha satt opp en nøktern kalkyle, mente vi prosjektet ville gå rundt.

Det første vi gjorde, var å melde flytting til Italia.

For nordmenn er det tre nivåer av tilknytning til landet.

Italiensk personnummer

Skal du kjøpe et feriehus i Italia, eller opprette en konto i en bank, må du ha et italiensk personnummer, eller codice fiscale som det heter på italiensk. For å få det, må du møte opp på et offentlig kontor som heter Agenzia dell’entrate. Alle byer av en viss størrelse har det, men ikke mindre landsbyer. Her må du ha med norsk pass, bilde, og så må du fylle ut et skjema med blant annet hvor du bor. Det kan være et hotel, eller adressen til noen du leier hos. Det koster ingen ting, og du får umiddelbart et foreløpig dokument. Et mere permanent grønt plastkort, er klart etter noen dager.

Italiensk oppholdstillatelse - Resindenzia

*Kortet du får når du har fått Residenzia ligner på det norske helsekortet, men gir deg mange flere fordeler.*

Skal du oppholde deg 6 måneder eller mer i Italia skal du melde flytting. Men før du kan det må du ha søkt om og fått Residenzia, en slags oppholdstillatelse. Siden vi ønsket å starte vertshus, var vi nødt til å ha Residenzia. Det må man søke om på kommunens statistikk kontor, il anagrafe. De er opptatt av at man kan forsørge seg, og ikke være en økonomisk byrde for kommunen. Du må være ansatt et sted eller, eller som selvstendig næringsdrivende ha betalt skatt i minst ett år. Hvis ikke, må du ha en privat helseforsikring som koster en god del.

Siden jeg noen år hadde hatt et italiensk firma i forbindelse med ulike medieengasjement, trengte jeg ingen privat helseforsikring. Det var ikke så viktig hvor mye skatt jeg hadde betalt, bare at jeg hadde betalt noe. Og siden jeg kunne dokumentere at Bodil var gift med meg, trengte heller ikke hun privat helseforsikring, selv om hun ikke selv betalte skatt.

Med residenzia fikk vi tildelt fastlege og erstattet det grønne personnummerkortet med et blått, Tessera sanitaria. Det betød at vi stort sett ikke betalte egenandel for besøk hos lege, sykehus eller medisiner på resept.

Statsborgerskap

Det siste nivået er statsborgerskap. Det krever at du bryter mange av båndene med gamlelandet. Det var ikke aktuelt for oss.

Med residenza på plass, var vi klar for å starte prosessen med å gjøre Casa Karen til vertshus. Etter erfaringene fra den første renoveringen, hadde vi ingen illusjoner om at dette skulle gå uten problemer.