Fjerde kapittel

Hermetikklager Etterkrigsgenerasjonen – del 23

Published 16. februar 2021

Adobestock.

Jeg hadde nok tenkt at det skulle være fint å flytte til Skien som 9 åring. Mormor og bestefar bodde like i nærheten. Brekkeparken hadde jeg mange gode minner fra. Håpet om at vi skulle få litt bedre råd. Dette burde da gå bra? Hva kunne vel true idyllen?

Det var en begynnende uro hos mamma og pappa. Det startet med en samtale ved spisebordet der pappa sa at vi kanskje burde gå til innkjøp av litt ekstra hermetikk.

19 år etter avslutningen av andre verdenskrig var det stigende engstelse for ny krig. Det er lett å glemme at vi på den tiden levde sammen med besteforeldre som hadde opplevd to verdenskriger, og ikke så på fred som noen selvfølgelighet.

I Sovjet var Nikita Khrusjtsjov stadig mer aggressiv, både i forbindelse med konfliktene i Berlin og på Cuba. Stormaktene testet ut og utplasserte stadig nye atomvåpen. De voksne snakket om gnisten som kunne sette det hele i gang.

Jeg husker så vidt perioden før denne gryende angsten for ny krig. Da var dette med atombomben spennende og nesten positivt. Det var jo den som hadde gjort ende på andre verdenskrig. De fleste hadde ennå ikke sett bilder av hva bombene hadde medført av ødeleggelser. Ordet «Atom» var positivt ladet. Det var en rekke merkenavn som hadde atom i navnet. En sak har det merkelig nok ennå: Atomventilen for sykler.

*En gang var "atom" positivt ladet. En etterlevning er atomventilen som du fremdeles kan kjøpe. Her fra nettsiden til XXL.*

Men gradvis hadde frykten for atomkrig økt. Stadig nye tilfluktsrom ble bygget. Bak i telefonkatalogen sto adressen på hvilket tilfluktsrom man skulle bruke. Jeg tror det var oftere testing av flyalarm. De gamle likte ikke den lyden. Tanken om en ny krig var ikke lenger utenkelig.

Etter hvert kom bilder og beretninger fra hva som hadde skjedd i Hiroshima. I 1966 kom den engelske filmen War Games. Det var en liksomdokumentar om hva som ville skje om en atombombe ble sluppet over en engelsk by. BBC hadde produsert den, men den ble ikke sendt på fjernsyn, etter påtrykk fra den engelske regjering. Men vi så den, jeg tror som skolefilm. Den gjorde et enormt inntrykk.

*Fra BBC filmen War Games. Den gjorde dypt inntrykk.*

Vi fikk etter hvert Nei til atomvåpen og internasjonalt engasjement for atomnedrustning. Vi fikk ikkespredningsavtaler og andre begrensinger. Likevel, i 2021 finnes det fremdeles rundt 15 000 atomstridshoder i verden. Nok til å utslette alt liv på jorden flere ganger.

Men det synes ikke som om det bekymrer oss så mye lenger. Kanskje fordi det har kommet så mye nytt som har tatt oppmerksomheten. Pandemi, kunstig intelligens, klimakrise og så videre.

Men i 1958 var det faren for atomkrig som kom smygende. Så for sikkerhets skyld kunne det være lurt med et lite lager med hermetikk. I tilfelle.

Nabovarsel? – 15 år i Piemonte – del 18

Published 15. februar 2021

Nabovarsel? – 15 år i Piemonte – del 18

Vi hadde bestemt oss for å gjøre om Casa Karen til et vertshus. Målet var at det skulle stå ferdig når vi var 62. Da kunne vi begynne å ta ut vår norske pensjon, som så kunne danne den økonomiske basis for driften. Vi hadde et par år på oss, og det mente vi at vi trengte etter erfaringene med italienske håndverkere så langt.

Det første man trenger, når man skal bygge eller renovere et hus i Italia er en geometra. Det er en person som utarbeider tegninger, vet hva som er teknisk mulig og lovlig, og som holder kontakten med kommune og ulike håndverkere. Så det er riktig mange kvaliteter en geometra skal ha, men tro ikke du finner en som har alle, og som i tillegg er den store pådriveren i prosessen.

Vi valgte en som var faglig dyktig, hyggelig, opptatt av rimelige løsninger, og med god kjennskap til kommunens tekniske avdeling. Men noen Speedy Gonzales var Mario ikke.

Det finnes flere kategorier for overnattingssteder i Italia. En av disse er «Small Bed and Breakfast». Av en eller annen merkelig grunn brukte de en engelsk betegnelse på denne kategorien. Det var denne kategorien vi ønsket å komme inn under, da inntektene her var skattefrie. Italienerne er litt rause når det gjelder små bedrifter. Da er det bare mye arbeid med å kreve inn minimalt med skatt. Kommunen får likevel inn sitt gjennom moms og eiendomsskatt, samt at gjestene på andre måter legger igjen inntekter for kommunen.

Det var en rekke krav for å komme inn under denne kategorien. Man måtte bare ha 3 gjesterom. Det vil si; du kunne gjerne ha et ekstra. «I tilfelle det kommer noen fra familien.» Så måtte det ikke være skille mellom eierens boenhet og resten av vertshuset. Det var greit. Så var det begrensinger på hvor mye mat du kunne lage, egentlig bare frokost. Det skulle være fjernsyn i et felles oppholdsrom. Det skulle være en krakk på hvert rom hvor man kunne legge kofferten når man skulle pakke ut.

Det var i det hele 7 krav som skulle innfris. Og typisk italiensk var innstillingen at om man bare oppfylte de fleste, fikk det være greit nok. Så det med bare å servere frokost, tok vi litt lett på. Geometra’en sendte inn søknad, og vi lurte på hvor lang tid det ville ta før vi fikk godkjenning. «Det kan nok ta tid. Men det er bare å starte så lenge dere har sendt inn søknad.»

Trenger vi ikke en godkjent byggesøknad før vi starter?

Det samme gjaldt byggesøknad og tillatelse for å gjøre de endringer som var nødvendig for å starte vertshuset. Vi purret stadig på Mario om å få ferdig søknaden. Det var allerede gjort avtaler med håndverkere om byggestart.

«Det haster ikke med byggesøknad. Faktisk er det enklere å vente til vi har kommet i gang. Da vet vi mer om hvordan det blir, så tegningene blir mest mulig korrekte.»

«Men hva med nabovarsel, må ikke det gjennomføres?»

«Hva var det du kalte det?»

«Nabovarsel. Det å informere naboene om hva du skal gjøre.»

«Ha, ha. Det skulle tatt seg ut. Om naboene skulle måtte mene noe om hva du gjør på egen eiendom. Da hadde det ikke skjedd mye her i Italia.»

Skulle ikke naboen engang blir orientert om planene? Et godt naboforhold var så viktig, at vi likegodt gjennomførte vår egen nabovarsling. Vi invitere alle naboene på et glass vin, fortalte om planene og lurte på om de hadde innsigelser. Alle var svært begeistret, så det hadde ikke vært noen grunn til bekymring. Det de var mest opptatt av var denne pussige norske greia med «nabovarsel».

Noe senere var det en av naboene som skulle felle et frukttre i hagen sin. Usikre på hva slags forventninger disse nordmennenes med sine særegenheter ville forvente, tok de derfor kontakt og lurte på om vi hadde noe imot at de fjernet frukttreet. Man kunne jo ikke vite om ikke også det kvalifiserte til et nabovarsel.

10 år av gangen.

Published 14. februar 2021

10 år av gangen.

Jeg fant den i en eske med saker fra Casa Karen. Bøker, kart, krydder og diverse. En eske med 6 små sigarer. Da jeg tok dem ut og rullet dem mellom fingrene knaset det sprøtt. Så jeg la dem på en hylle i vaskerommet. Etter noen uker hadde fuktigheten i rommet restaurert de sprø pinnene til utmerkede sigarer. Et vaskerom med vaskemaskin og tørketrommel er en utmerket humidor for sigarer.

Så, siden jeg skulle feire min 72. fødselsdag her om dagen, tenkte jeg det var på plass å sjekke kvaliteten. Den var rett og slett utmerket. Siden det var lenge siden sist, nøyde jeg meg med halve sigaren. Jeg hadde glemt hvor stimulerende sigarrøyking var for refleksjon over livet, og en slik merkedag var jo ytterligere en grunn til å tenke over … ja livet.

Det slo meg at livet hadde inndelt seg i desennier: 10 års intervaller.

12 år gammel endte jeg opp i Fredrikstad etter et omflakkende liv som pastorsønn med utallige flyttinger. Herfra skulle jeg avslutte skolegang og flytte ut fra hjemmet.

22 år gammel hadde jeg akkurat startet opp i NRK og giftet meg med Bodil

32 år skulle vårt første barn begynne på skolen. Med erfaringen fra all flytting som barn var jeg fast bestemt på at vi skulle bo samme sted til alle barna var ferdig med skolegang. Bodil var enig. Et av de livsvalgene jeg er mest stolt av. Så jeg valgte å slutte i NRK og familien flyttet til Lillesand. Jeg hadde fått jobb som undervisningsleder ved Internasjonalt Massemedia Institutt i Kristiansand (IMMI)

42 år var jeg tilbake som fjernsynsprodusent med eget firma og store oppdrag for NRK. (Mørland Produksjon)

52 år. NRK la ned sin undervisningsavdeling og oppdragene ble borte. Radiokanalen Kanal24 startet, og sammen med Ivar Skippervold etablerte jeg radiokanalens barne- og ungdomsavdeling i Lillesand.

*Sammen med hovedrolleinnehaverne i min siste fjernsynsserie Mads og sauetyvene, Emma og Christoffer*

62 år. NRK sender den siste serien jeg har produsert. Da hadde jeg noen år produsert dramaserier på tegnspråk for NRK Super. I Italia er Casa Karen oppe og går som vertshus, og de første gjestene har allerede besøkt oss.

72 år. Så her sitter jeg på verandaen i Larvik med en sigar og tenker over et liv med mye innhold. Hvert tiår med sin egenart, med sine minner og sine erfaringer.

Sigarlukten er som røkelse. Det stimulering til meditasjon og ettertanke. Jeg nyter en sigar en sjelden gang, ikke inhalerer, lar bare duftene pirre sansene.

Prince var for pingler. Selv om mange kjendiser figurerte i reklame for merket, var det Teddy som gjaldt. Her annonse med Roald *Øien . Lite visste jeg at jeg bare noe få år senere skulle jobbe som innspillingsleder for ham.*

På realskolen, nå 9. og 10. klasse, var røykepresset betydelig fra de andre guttene i klassen. Og man ønsket jo og være en av gjengen. Men jeg klarte bare ikke å komme over den første kneika. Nå skal det sies at det var Teddy uten filter man røkte, noe av det sterkes man kunne få. Men det var jo dette kong Olav røkte, så da så. Prince var for pingler. I ettertid har jeg kommet til at det var de med sterkest og svakest viljestyrke som kom ut av ungdomstiden som ikke-røykere. De sterkeste hadde vilje til å starte, og nok vilje til å slutte når man ble voksen. Så var det dem med passende viljestyrke. De hadde vilje nok til å komme igjennom den første tiden med hosting og harking når røyken skulle ned i lungene – men ikke nok vilje når de ville ut av det. Så har du oss med den svakeste viljestyrken. Vi som aldri klarte å inhalere, og ga opp.

I etterhånd har jeg skjønt at det, for en sigarrøker, er en fordel å ikke ha vært sigarettrøyker. Man har ingen innøvd refleks som drar røyken ned i lungene, men kan beholde den i munnen før man lar den sive ut.

I motsetning til det meste i livet, hvor det gjelder å effektivisere, å spare tid, handler det om å gjøre noe så sakte som mulig.

Skien – Etterkrigsgenerasjonen del 22

Published 10. februar 2021

Skien – Etterkrigsgenerasjonen del 22

Her holdt Frikirken i Skien til på 50 og 60 tallet. Foto: Google Street View.

Å være omreisende predikant og familiefar var ingen god kombinasjon. Ikke var det mye til lønn heller. Da pappa måtte ta til takke med dette etter returen fra Amerika, håpet han nok at han skulle få et kall fra en menighet så raskt som mulig.

For i Frikirken søkte man ikke på en jobb, man ble kalt. Det var den enkelte menighet som bestemte seg for hvem de ville ha som pastor, og så sendte de et kall. Som oftest handlet det om å kalle en pastor fra en annen menighet. Dersom en pastor hadde vært i en menighet i 4 til 5 år, var han å anse som ledig for en ny menighet. Dette skulle sørge for en rimelig fornyelse av menighetene, og hindre at de gikk lei av sin pastor. Ingen tenkte på pastorens barn.

Når en menighet var ledig, var det alltid spenning knyttet til hvem de ville kalle. Noen pastorer ble sittende på det samme sted år ut og år inn. Ingen ville ha dem. Til slutt fant de seg noe annet å gjøre. Det var også et hierarki mellom menighetene. Noen kall var større og fetere enn andre. Øverst sto Kristiansand, deretter de to Oslomenighetene. Håpet var ved hvert nytt kall å kunne klatre høyere i hierarkiet av menigheter. Ingen snakket om det, men det vår sånn det var.

To år etter vi hadde etablert oss over baker Gulliksen i Kristiansand, var vi i 1958 nok en gang på flyttefot. Pappa hadde fått kall fra Frikirken i Skien.

Skien var kjent for et hav av dissentermenigheter. Mange mente at det var presten Lammers som startet det hele. Han dannet Norges første dissentermenighet, nettopp i Skien. Han var aktiv i Henrik Ibsens samtid, og de hadde flere felles kjente. Mange mener hovedrollen i stykket Brand nettopp handler om presten Gustav Adolph Lammers.

Det spesielle med Skien var at disse menighetene stadig hadde konflikter som gjerne førte til at man delte seg. Et tydelig bevis på dette så man i avisen Varden. Hver helg var det side opp og ned med annonser for et hav av ulike kirkesamfunn.

Året før vi flyttet til Skien, var det Pinsemenighetens tur. En viss Åge Samuelsen hadde tatt med seg deler av menigheten og dannet sin egen menighet, Mara Nata.

*Her til høyre holdt Frikirken til i første halvdel av 1900 tallet. Foto: Google Street View*

Også Frikirken, der pappa jobbet, hadde hatt sine konflikter. På første del av 1900 tallet hadde de et stort kirkebygg i sentrum. Etter et brudd ble bygningen solgt, og resten av menigheten bygget et mindre forsamlingshus i Ole Kallemsgate, ikke langt fra Brekkeparken. Bygningen er for lengst solgt og Frikirken i Skien har bygget nye lokaler.

I første etasje var forsamlingslokalet. I andre etasje bodde pastorfamilien. Bad og toalett var i kjelleren. Her hadde vi også matbod med potetbinge, og i en annen bod koksbinge. Hver høst ble bingene fylt opp med koks og poteter som skulle holde fram til våren. Kjelleren var mørk og fuktig. Jeg gruet meg alltid for å gå ned i kjelleren når jeg skulle på do.

Åpen Videregående – Fra dampradio til sosiale medier

Published 8. februar 2021

Åpen Videregående – Fra dampradio til sosiale medier

Foto: John Bointon, CC BY-SA 2.0. The Open University holdt fra begynnelsen til i Alexandra Palace i London. Veldig imponerende syntes jeg, da jeg var besøk der på slutten av 70-tallet. Stor kontrast til vår kontorbrakke i Gydas vei. Stedet hadde tidligere huset flere av BBC's studioer.

Mens jeg drev å produserte voksenopplæringsprogram var det ikke sjeldent vi fikk brev fra deltagere om hva prosjektene hadde betydd for dem. Jeg husker spesielt et brev fra en kvinne som hadde tatt Åpen Videregående.

Det var den engelske statsminister Harold Wilson som kom på ideen om å lage et universitet åpent for alle, The Open University. Tanken var at unge og voksne som av en eller annen grunn ikke hadde mulighet til å studere ved de vanlige universitetene skulle få muligheten. Man skulle drive fjernundervisning ved hjelp av brevkurs, fjernsyn, radio og noen få samlinger gjennom semestrene. Prosjektet ble en stor suksess og er fremdeles aktiv i England.

Fjernundervisning gjennom å kombinere en rekke medier begynte også å slå rot i Norge. Men i stedet for å starte et åpent universitet, valgte man å starte på trinnet før. På 80- tallet hadde fremdeles en stor del av befolkningen bare 9 årig grunnskole. Dette hindret mange i å ta høyere utdanning, noe som i seg selv kolliderte med datidens nyord «livslang læring». Dette at man ville ha behov for, og derfor måtte ha mulighet til omskolering gjennom yrkeslivet. Det skjedde samtidig som mange av de gamle yrkene ble profesjonalisert gjennom å legge utdanning til høyskoler og universitet. Et eksempel var sykepleierutdanningen. Dette ble på begynnelsen av 80-tallet en høyskoleutdanning der man krevde studiekompetanse for å komme inn. Da trengte man eksamen fra videregående skole, noe få hadde på den tiden.

Så i stedet for å gå i gang med Åpent Universitet, bestemte man seg for å hjelpe alle med bare 9årig skole til å få studiekompetanse. Prosjektet het Åpen Videregående. Det ble et av de mest omfattende voksenopplæringsprosjekter man har gjennomført i Norge. Forlag, studieforbund og brevskoler tok seg av studiemateriell og organisering. Jeg fikk ansvar for å produsere 46 fjernsynsprogram. Hvert av dem inneholdt innslag fra 3 fag, så det var et omfattende prosjekt som gikk over fire år. Sendingene startet i begynnelsen av 90-årene.

Et av de få kuttene som er bevart fra Åpen Videregående. Her fra norskundervisning med
Tove Ilsaas og Finn Aarsæther

Da Åpen Videregående var gjennomført, var den opprinnelige ideen å fortsett med neste trinn, nemlig Åpent Universitet. Det ble det aldri noe av. Det var flere grunner til det. For det første fikk nå kommunene ansvar for voksenopplæringen, og den ble stort sett utført av lærere som var vant til klasseromsunderving og som var skeptisk til nye medier. På den andre siden hadde mange eksperter en tro på at det nye internettet vill gjøre de gamle samarbeidspartnerne som studieforbund, brevskoler og NRK, overflødige.

NRK-ledelsen var også blitt mindre interessert i sin rolle som folkeopplyser. De programmene som ble laget ble gjerne sendt tidlig lørdag morgen. Noe som selvsagt førte til å seertallene gikk ned, og som igjen gjorde at ledelsen etter hvert la ned hele undervisningsavdelingen.

Storhetstiden for voksenopplæringen i NRK var utvilsomt på 80 og 90 tallet, og kanskje var det da behovet var størst.

Tilbake til brevet jeg hadde fått. Jeg husker innholdet omtrent slik:

… Jeg har bare lyst til å takke for hva Åpen Videregående har betydd for meg. Som mange i min alder giftet jeg meg tidlig i 20 årene, etter noen år med tilfeldige butikkjobber. Så kom barna på rekke og rad, og jeg ble husmor på heltid. Men hele tiden lå drømmen om noe mer. Drømmen var å bli sykepleier, men den muligheten lukket seg da sykepleierskolene ble høyskoler. Jeg hadde ikke gymnas, og så ikke hvordan jeg kunne skaffe meg studiekompetanse i min situasjon. Da jeg hørte om Åpen Videregående, meldte jeg meg på med en gang. Husmorrollen krevde det meste av meg på dagtid, så jeg tok opp programmene på videokassetter, og så startet jeg med studiearbeidet når barna hadde lagt seg. Ofte holdt jeg på til klokka to på natta. Det var en tøff tid, men i dag har jeg hatt mine første forelesninger på sykepleiehøyskolen. Drømmen har gått i oppfyllelse, men uten dere hadde det ikke vært mulig….