Det har blitt laget utallige bøker og filmer om det å bygge og restaurere hus i Sør Europa. Og da skal det handle om en uendelighet av forsinkelser, misforståelser og budsjettoverskridelser. Siste ut er fjernsynsserien «Husdrømmer på Sicilia.» Her følger vi en ung familie som har oppussing av hus som hobby.
Jeg kjenner meg på mange måter igjen. Ikke minst når det gjelder alle frustrasjoner som oppstår. Men det skal også bemerkes at vi også har bygd og renovert hus i Norge. Og her går det nødvendigvis heller ikke alltid på skinner. Fordelen for oss, da vi satt i gang med den store oppussingen for å bli et vertshus, var at vi fem år tidligere hadde gjennomført en første renovasjon av deler av huset. Vi var bedre derfor forberedt, og økte med 50% på både kalkyler og tidsplaner vi fikk. Da ble frustrasjonene ikke like store.
Det var mye som skulle gjøres: rom for gjester skulle pusses opp og få hvert sitt bad, vi måtte lage vår private del på loftet, nytt kjøkken skulle på plass, og så var det spisestue.
Utenfor den gamle cantinaen, hvor vi hadde en ide om å ha vår nye spisestue.
Huset hadde en cantina, det vil si en vinkjeller med jordgulv og stor betongtank. Her kunne vi tenke oss å lage spisestuen. Da ville vi ha en flott utsikt til vinmarkene.
I tillegg til en stor vintank av betong var det nok av skrot - og rotter.
Det nærmet seg byggestart, og jeg forhørte meg stadig med Mario, geometraen, om kommunen hadde godkjent det som skulle gjøres.
Det haster ikke, sa Mario, vi venter til vi har kommet i gang, da bli tegningen og søknaden mest nøyaktig.
At vi ikke trengte nabovarsel, har jeg fortalt om tidligere.
Her er arbeidet godt i gang.
.
Og her er spisestuen ferdig.
Opprinnelig hadde vi planer om basseng i hagen. Vi tenkte det var nødvendig om vi ønsket norske gjester juni, juli og august, hvor temperaturen ofte kom opp i 40 grader. Vi hadde sett oss ut et område bak i hagen hvor det var sol store deler av dagen. Det var bare ett problem. Noen norske venner som hadde søkt om å anlegg basseng hadde fått avslag, da det ville ligge nærmere enn 15 meter fra offentlig vei. Det var nemlig et krav. Og vi hadde ingen steder hvor vi kunne legge bassenget mer enn 15 meter fra vei. Det var jo dumt, tenkte vi.
Nesten 20 år etter at Erik Dammann satt på denne stranden på Samoa og skrev utkastet til "Framtiden i i våre hender", besøkte jeg den samme stranda. Fra NRK serien "Vi og språket vårt"
Etter suksessen med Åpen Videregående, der voksne uten gymnaset/videregående skulle gis muligheten til høyere utdanning, var den opprinnelige tanken å fortsette med høyskoleprogram. Det ble det aldri noe av. I stedet var Gudmund Hernes, som var blitt undervisningsminister i 1990, opptatt av at det var noen som ikke kunne ta Åpen Videregående fordi de ikke hadde de nødvendige forkunnskapene. Mange voksne hadde fremdeles bare 7 års folkeskole, og ikke 9 årig, som var forutsetning for å ta Åpen Videregående.
Det kom derfor bestilling fra departementet på et studietilbud i matematikk og i norsk for denne gruppen. Matematikk-prosjektet hadde av Hernes fått arbeidstittelen Matematikk for skrekkslagne. Norskprosjektet hadde både program med fokus på pensum, og en serie på tre program med tittelen Vi og språket vårt.
«Ja, ja Lars Jørgen. Denne gangen blir det i hvert fall ikke noe utenlandstur.»
Kollegaene mente jeg hadde fått til vel mange opptak på spennende steder i det siste. Jeg trodde heller ikke at prosjektet skulle by på de store reiseutskeielser.
Men det var noe departementet hadde føyet til beskrivelsen av oppdraget. «… i prosjektet ønsker vi et lingvistisk perspektiv fremfor et nordisk…» Hva mon det måtte bety? Så jeg besøkte lederen for Lingvistisk institutt på Blindern, Even Hovdhaugen.
«Lingvistikk betyr rett og slett språkvitenskap. Og den beste måten å gjøre dette på er å sammenligne språk, gjerne så ulike som mulig. For å forstå norsk, er metoden å sammenligne det med et språk så ulikt vårt språk som mulig. Og da vet jeg hvilket språk vi skal bruke».
Even Hovdhaugen og instituttet hans hadde nettopp avsluttet et arbeid med å utarbeide den offisielle grammatikken for Samoa i Sør Stillehavet. Og Samoisk var nettopp så annerledes fra norsk som man kunne ønske seg. For eksempel har det Samoiske alfabet 14 bokstaver, mot det norske med 29. Så etter Hovdhaugens mening ville det enkleste være nettopp å bruke Samoa, siden de allerede hadde mange kontakter der.
Så skulle dette prosjektet: Vi og språket vårt føre til den mest omfattende reisevirksom under mine år som fjernsynsproducer. Det ble opptak i Los Angeles, Honolulu, Samoa, Kairo og Haydom i Tanzania.
Samoisk sang og dans
Men lengst unna var Samoa. I tre uker bodde vi hos en familie utenfor Apia. De hadde en hytte med bare tak, ikke vegger. Med oss hadde vi Arnfinn Vonen som hadde vært Hovdhaugens assistent under arbeidet med grammatikken.
Her bodde vi i tre uker. Den lille jenta til venstre heter Alofah-Giah Laalaai og er den jeg nåp har kontakt med. Hun jobber for Facebook på Samoa. I midten sitter moren Siuii til høyre bestemor Palepoi
Før vi dro fikk vi en innføring i Samoisk kultur. Når det gjelder eiendeler; Sørge for å bare ha et eksemplar av hver. På Samoa var man av den oppfatning at man ikke trenger mer enn et eksemplar av hver eiendel. Oppdager man at man har to eller flere mer av noe, forsvinner det ene eksemplaret. Jeg tenkte at et par strandsandaler og et par lærsandaler var innafor. Men morgenen etter at jeg hadde pakket ut, var det ene paret borte. Alle ristet uforstående på hode, men visste nok bedre.
De hadde et helt annet forhold til det å eie noe. Dersom du hadde oppholdt deg i et hjem mer en 15 minutter, var det fornærmende å spørre om å få noe. Da gikk du bare til kjøleskapet og hentet deg en øl.
Noe av det mest interessante hos dem var fravær av undertekst. Det du sa, mente du, punktum. Så utsagnet «… jeg hører hva du sier, men jeg er ikke sikker på hva du mener…» gir ingen mening på Samoa. Ganske forfriskende.
Even Hovdhaugen var programleder for hele serien, men kunne ikke selv være med til Samoa. Så opptakene med ham, bår han snakket om Samoa, ble gjort i palmehuset i Botanisk hage i Oslo.
For to år siden døde Den Samoiske "gramatikkens far"; Even Hovdhaugen. Det medførte en del hilsener fram og tilbake mellom oss som var involvert i turen til Samoa på begynnelsen av 90 tallet.
For oss som var med, var turen et av livets store minner. At det også hadde satt merker etter seg på Samoa, skjønte vi da jeg fikk oversendt bilde av et gammelt foto i ramme som fremdeles sto på fjernsynsapparatet i den lille hytta vi bodde.
På et fjernsynsapparat på Samoa står fremdeles et bilde av fjernsynsgjengen fra Norge. Til høyre for meg, først lydmannen Asbjørn så språkeksperten Arnfinn
Fremdeles ligger noen innslag fra denne serien på NRK.no Skole. Søker du på Mørland, kommer flere opp.
Jeg har faktisk ikke vært der etter at jeg flyttet fra Skien i 1962. Så jeg tenkte at den gamle skolen sikkert var ombygd, eller for den saks skyld revet. Jeg gikk inn på Google Street View, for å se om jeg i det hele tatt kunne kjenne meg igjen. Og der var den, nøyaktig slik jeg husket den. Ingen ting var endret. Jo forresten, gjerdet var malt grønt. Gjerdet de som mobbet meg pleide å presse meg inn mot.
De fleste har vel en eller annen periode i livet som det hviler en særlig skygge over.
Forutsetningene for at det skulle skjære seg på en eller annen måte var opplagt til stede. Før Skien hadde jeg flyttet rundt 9 ganger og vært innom 4 ulike skoleklasser, deriblant en i Amerika. Jeg hadde begynt i første klasse som 6-åring, og var derfor yngre enn alle andre i klassen.
At jeg hadde lærevansker hadde man merket, men jeg var aldri i en klasse så lenge at man gjorde noe med det.
På Bratsbergkleiva skole fikk jeg en lærer av den gamle skolen. Gubberud, som både så ut og oppførte seg som navnet skulle tilsi. Han hadde sine yndlingselever og sin hakkekylling. Når hakkekyllingen både var dum og lat, fordi man først senere fant ut at han hadde dysleksi, anså han det helt legitimt å trakassere ham en smule. Gubberud var tydelig irritert på alt som hadde med kristenliv å gjøre, noe som naturligvis burde gå ut over en pastorsønn. Gjorde jeg en feil, hadde glemt en bok eller utalte engelsk ord med amerikansk aksent, gned han det inn til stor forlystelse for resten av klassen. En hakkekylling var et naturlig mål for klassens mobbere, både på skolen og på veien fra og til. Ingen tok til motmæle. Det handlet jo bare om litt erting.
Til og begynne med trodde mamma og pappa på Gubberuds ord om at jeg var lat, og derfor måtte holdes i ørene. Jeg fikk ikke lov å gå ut før leksene var gjort, og det tok jo evigheter.
Jeg har ennå et sterkt minne om et avsnitt i geografiboka. Det handlet om Belgia. Jeg brukte all energi på å forstå ordene og setningene. Da jeg var kommet til slutten av avsnittet, hadde jeg ingen ide om hva det hadde handlet om. Det var bare å starte på nytt.
Når du har mobbere rundt deg, kunne skoleveien føles lang og mørk. Her Øvregate. Street View.
Til slutt skjønte foreldrene mine at noe måtte gjøres, og jeg ble sendt til skolepsykologisk kontor. Mens jeg var til undersøkelse der, ble jeg alvorlig syk. På grunn av synkende blodprosent trodde de først det var leukemi, men det viste seg at det var mononukleose med komplikasjoner. Det tok derfor flere måneder før jeg kunne komme tilbake på skolen. Da hadde skolepsykologen, sammen med skolekontoret, kommet fram til at jeg burde flyttes ned et klassetrinn.
Jeg husker skoleinspektøren ringte meg, mens jeg ennå var hjemme. «Vi lurer på om det ikke er lurt at du, etter at du nå har vært borte så lenge, kommer tilbake i Bjarne Kortners klasse? Hva synes du om det?»
Det var nok mange tanker som snurret rundt i hode på en liten gutt. Bjarne Kortners klasse! Det ville bety at jeg dumpet. At jeg ville gå ned fra femte til fjerde klasse. Men på den andre siden; Bjarne Kortner, alle sa han var så snill. Men det viktigste var at det var en som spurte hva jeg mente. Jeg tror det overskygget alt, så jeg sa bare at det var greit.
Jeg tror Kortner gjorde hva han kunne for å få meg på rett kjøl. Jeg hadde ikke lenger vont i magen når jeg satt i klassen. Men i skolegården var de der fremdeles, mobberne fra den gamle klasse.
Som sagt. De fleste har vel en eller annen skygge i livet. Dette er min.
Skiltet som viste til regione (grenda) Scorrone. Localita Corrone kan oversettes med: Der Scorrone er lokalisert.
Via Romana er vel verdens mest kjente gatenavn. Det var betegnelsen på vegnettet romerne startet å bygge ca. 300 år f.Kr. Man sa gjerne at alle veier førte til Roma, men mer korrekte hadde vært å si at veien gikk via Roma. Fremdeles er Via den vanligste forstavelsen på en italiensk vei eller gate. Opprinnelig anga den en retning, men nå er det gjerne koblet til en kjent person eller historisk hendelse. F.eks Via Giuseppe Garibaldi. Hærføreren som samlet Italia. Hans gatenavn finner du i de fleste byer. Det samme gjelder Via XX Septembre. (20 September 1870 anses som dato for den endelige Italienske samling.)
En annen forstavelse som ofte brukes er Corso. F.eks Corso Alessandria. Betegnelsen betyr «med kurs for» og forteller hvor man havner om man følger veien.
Når det gjelder større veier brukes gjerne Strada
I landsbyene brukes også via, men oftest er adressen knyttet til en grend, en husklynge. Gjerne med forstavelsen Regione, som Regione Scorrone.
Og det var nettopp det som var vår adresse, Regione Scorrone 12. Mens vi drev og planla ombyggingen av Casa Karen, fikk vi vite hva navnet betød. Scorrone kan nemlig bety utglidning.
Og når vi tenkte etter, visste vi jo at huset sto på leirgrunn. Faktisk besto grunnen i mils omkrets av - nettopp leire. Riktignok en type leire som på norsk heter silt. Noe som betyr at den er litt mer porøs en vanlig blåleire, derfor bedre å dyrke i, men som er like ustabil som blåleire når den blir våt. Vi hadde sett det mange ganger. Etter regnvær ble veier i området ofte skadet ved at deler av veien raste ut, eller at massene på oversiden raste ned i veien.
Stort sett var det slik at ras skjedde på steder der man hadde gjort inngrep i terrenget, som ved en veiskjæring. Og det var jo nettopp det vi hadde nedenfor huset. Her var det anlagt en vei som medførte en bratt skjæring opp til huset.
Om muren skulle stå der toppen av skråningen var, ville det ikke bli mye av hagen igjen.
Vi så derfor muligheten for at et framtidig regnvær kunne skade grunnen, slik at deler av huset raste ned i veien. Siden det meste av vår kapital nå var knyttet til ombyggingen, var det derfor viktig å sikre verdiene mest mulig. Jeg tok det opp med geometra’en vår, Mario.
- Vi har fått vite hva Scorrone betyr, og er engstelige for at vi en dag våkner og oppdager at deler av huset ligger nede i veien. Og siden vi skal bruke det meste av pengene vår….
-Jeg skjønner hva du mener. Men det er ikke store sjanser for at det vil skje.
-Så lenge det er sjanse for at det kan skje, ønsker vi å sikre oss. Vi kunne tenke oss å sette opp en støttemur.
-Reglene i Italia er sånn at om du skal lage en mur mot en vei hvor det har vært en skråning, skal muren plasseres der toppen av skråningen er. Og da blir det bare en smal tarm på nedsiden av huset. Er du sikker på at dere vil det?
-Jeg føler ikke vi har noe valg.
-Ja vel.
Å miste en god del av hagen var et valg vi måtte ta, mente vi.
Da vi kom ned noen måneder senere var overraskelsen stor da muren var kommet opp, men ikke der vi hadde regnet med. Den sto der skråningen hadde endt nede ved veien, ikke der toppen hadde vært. Vi hadde med andre ord fått en større hage enn før.
Her ble muren plassert.
-Men dere sa jo at muren måtte plasseres der hvor toppen av skråningen var?
Mario og byggmesteren bare flirte.
-Hvem husker vel hvor toppen var?
Noen uker senere kom det rekommandert brev i posten fra kommunen.
Ja, tenkte jeg. Det var nok ikke så enkelt likevel. Med ordboken stavet jeg meg gjennom brevet: Kommunen har sett seg lei på at man setter opp murer…. Jeg så for meg store kostnader med at vi var tvunget til rive og flytte muren ….setter opp murer som er grå…. Grå?.... Vi krever derfor at det i løpet av 14 dager deponeres 1 400€ som garanti for at muren males eller blendes.
Vi kunne puste lettet ut. Her var det viktig å handle raskt og innfri kravene, så ikke kommunen skulle begynne å sjekke andre sider ved muren.
Noen dager senere traff jeg Mario.
-Jeg har fått dette brevet fra kommunen. Jeg vil helst unngå å deponere summen, så jeg tenkte vi kunne male den så raskt som mulig.
-Ta det helt med ro. Jeg fikk også en kopi av brevet, så jeg gikk ned på kommunen og sa at Mørland er innstilt på å male muren umiddelbart. Han ønsker bare å vite hvilken farge han skal bruke. Det syntes de var utmerket og skulle komme tilbake med hvilke farger som var aktuelle, ganske umiddelbart. Så inntil videre gjør vi … ingen ting.
Her er vi på vei over de Liguriske alper mot Liguria og Middelhavet.
Piemonte er stort sett omgitt av fjellkjeder. I nord de Sveitsiske alper, og i vest de Franske alper. De siste gjør så en sving østover, og danner de Liguriske alper mot regionen Liguria. Regionen består av kystområdet fra Franskegrensen til Toscana.
Liguria har som mange av de italienske regionene en spennende og omskiftene historie. Her har blant annet Romerriket, Østerrike og Frankrike hersket over dette strategisk viktige kystområde. Men det er kanskje den Spanske perioden som har satt dypest spor. Ikke minst når det gjelder mattradisjoner.
På varme sommerdager hendte det ofte vi dro til Middelhavet for å kjøle oss ned. Det tok oss ikke mer enn halvannen times reise før vi lå på stranda. Som regel tok vi motorveien ned mot Genova, Ligurias hovedstad.
Den italienske riviera ligger mellom Genova og den franske grense.
Når du så havet kunne du velge å ta vestover. Da fikk du den italienske riviera for soltilbedere. Dro du østover, møtte du i stedet små koselige fiskerbyer og vandringsruter som Cinque Terre.
Selv om Liguria ikke regnes som noe senter for Italiensk gastronomi, har vi mange gode matminner fra våre turer til kysten. Det var alltid dagsfersk sjømat på menyen.
Det de fleste forbinder med Liguria og mat, er kanskje pesto, eller egentlig Pesto Genovese. Det er den grønne, laget på basilikum, hvitløk, pinjekjerner og olivenolje. Det finnes nemlig flere slags pestoer. Noen med persille, tomater, paprika og mye annet. Pesto kommer av verbet pesare, som betyr å tråkke på eller mose, noe som understreker at ingrediensene skal knuses sammen i morter.
I Liguria kan du alltid får dagsfersk sjømat.
Men den tilberedningsmetoden som de fleste forbinder med Liguria er når de tilbereder fisk, kanin eller kylling, er The Ligurian style. I denne oppskriften har jeg valgt å bruke svin nakkekotelett. Det fungerer utmerket.
Som så ofte i italiensk kjøkken finnes det utallige varianter. Denne gir i hvert fall den typiske smaken. Om du vil ha med poteter eller ikke, er valgfritt. Synes du dette minner om bakalao, slik de lager det på Nord-Vestlandet, har du helt rett. Begge retter har hentet inspirasjon fra den Iberiske halvøy (Spania/Portugal).
Nakkekotelett som i Liguria.
Dette trenger du
2 koteletter
4 sjalottløk
2 båter hvitløk
8 sherrytomater
8 svarte stenfri oliven
1 ss kapers (Jeg bruker mine egne syltede blomkarsfrø)
½ ss tomatpure
2 ss hvitvin
4 små poteter
frisk basilikum
salt og pepper
Dette gjør du
Del potetene i båter og trekk dem litt møre 5 minutter i kokende vann.
Brun kotelettene på hver side i en panne med brunet smør.
Ta opp kotelettene og ha i oppkuttet hvitløk og sjalottløk til de er blitt blanke.
Ta opp løken, og kok ut pannen med en skvett hvitvin og litt tomatpure.
Ha de brunede kotelettene i en form. Del tomater og oliven i to, og legg dette sammen med løk, kapers og potetbåter over kotelettene. Hell over kraften fra pannen.
Ha på basilikum, salt og pepper. Dekk med aluminiumsfolie, og sett i stekeovn på 180 grader i ca 40 minutter.
