Fjerde kapittel

Der du bor – Fra dampradio til sosiale medier

Published 2. oktober 2024

Hallo?

Sist søndag. Jeg er vanligvis skeptisk til å ta telefonen om det ringer et nummer jeg ikke har lagret. Men noen ganger, gjerne når jeg ikke har noe annet å gjøre, kan jeg la nysgjerrigheten ta overhånd.

Har jeg kommet til Lars Jørgen Mørland

Trolige ingen selger. De pleier å starte med Hei Lars.. som om de har kjent meg hele livet.

Det er Refstad fra Snertingdal. Det var du som laget serien Der du bor?
Mja….
I 1978 … om å utvikle sitt lokalsamfunn. Og så laget dere på noe på Snertingdal. Kjempebra. Mye bra som skjedde etter det. … Driver du i fjernsynet ennå?
Lager litt … men ikke i NRK… eller egentlig….
Du skjønner … nå er det en del her oppe vi gjerne skulle fått laget noe om….
Jeg er 75 og for lengst pensjonist …

Det ble en hyggelig prat om et prosjekt jeg ikke har hatt i tankene på mange år. Han forsto godt jeg ikke kunne involvere meg i dette nå.

Takk for praten.

Fra serien Der du bor. En av studiegruppene hadde tatt for seg trafikkproblemene i Holmestrand.

De siste årene har det blitt lite mimring rundt gamle prosjekter. Det meste har handlet om nye prosjekter. At en 75-åring får muligheten til å besøke sitt gamle fag, noe som selvsagt tar det meste av oppmerksomheten. Så dukker det fra tid til annen noe som knytter seg til gamle tider.

1960 – 1980 var toppårene for det frivillige studiearbeidet i Norge. Studieforbundene som Friundervisningen, AOF og brevskolene som NKS, NKI og Folkets brevskole hadde utviklet et godt samarbeid gjennom Samnemda for studiearbeid, hvor også NRK var med. De største prosjektene gjaldt å gi voksne som i etterkrigsårene ikke hadde fått mulighet til høyere utdanning, en ny mulighet. Det første store prosjektet var engelsk serien Start for dem som ikke hadde hatt engelsk på skolen.

Men den virkelige store satsingen var Åpen videregående, som skulle gi voksne mulighet til å skaffe seg studiekompetanse. Det var NKS, nå Kristiania, som ledet prosjektet. I sin historie skriver de …

Statsråd Gudmund Hernes ønsker NKS-medarbeider Anne Grethe
Krane til lykke med lanseringen av Åpen Videregående høsten 1991.

Åpen videregående

NKS grep muligheten og lanserte ideen om en «Åpen videregående» en kombinasjon av brevkurs og fjernsynsprogram. Det skulle være den første programserien i NRKs nye Læringskanal. NKS søkte Kirke- og undervisningsdepartementet om finansiering, og NKS viste til de erfaringene og den kompetansen de hadde fått med programmene i Kunnskapsnettet. Departementet bevilget fire millioner til prosjektet. De var interessert i et fjernundervisningsprosjekt med bred tilgjengelighet, en åpen videregående skole med færrest mulig hindringer for alle som ønsket å skaffe seg studiekompetanse. NRK sendte til sammen 48 programmer over to år, 1991 – 1992, i de seks studiekompetansefagene.

NKS hadde prosjektledelsen og utarbeidet manus til alle programmene sammen med Lars-Jørgen Mørland i Mørland Produksjon. Lærere fra Statens Ressurs- og Voksenopplæringssenter (SRV) og Senter for lærerutdanning og skoletjeneste (SLS) ved UiO underviste i programmene. NKS-medarbeider Anne Grethe Krane innledet alle programmene. NRKs egen evaluering etter seriens slutt viste at ca. 50 000 mennesker fulgte programmene, helt eller delvis. I NKS var det ca. 5000 elever som meldte seg til brevkursene og ca. halvparten av disse tok eksamen i ett eller flere fag. Det var gode tall for begge institusjoner. Departementet var også fornøyd.

Med Åpen videregående var det slutt på samarbeidet mellom NRK, Brevskoler og studieforbund. Nå hadde voksenopplæringsloven kommet, og nå var det kommunene som skulle overta ansvaret for voksenopplæringen.

Mellom disse store undervisngsprosjektene hadde vi også mindre prosjekter. De kunne handle om språk, hage, barnelitteratur og nærmiljøprosjekt som: Der du bor. Et sentralt element i dette samarbeidet mellom Brevskoler, studieforbund og NRK, - var studiegrupper. Grupper av mennesker som fysisk møttes og drøftet ulike tema og løste oppgaver.

Fra serien Der du bor, studiegruppe i Snertingdal med Refstad ved enden av bordet.

Man så på disse gruppene som en viktig ressurs i et nærmiljø. Man hadde tro på at mennesker på tvers av politisk ståsted kunne utgjøre en drivkraft utenfor kommunale og politiske organer. Der du bor skulle nettopp inspirere til det.

Et analogt sosialt samarbeid, som alternativ til nåtidens digitale sosiale medier

Etterkrigsgenerasjonen – En av våre helter

Published 17. september 2024

Etterkrigsgenerasjonen – En av våre helter

Dette minnesmerket ble reist på Tollerodden i Larvik i forbindelse med Heyerdahls 75 år jubileum

Thor Heyerdahl døde i 2002, 87 år gammel. Han ble bisatt på statens bekostning i Oslo domkirke 26. april. Heyerdahls urne ble først satt ned på familiens gods i Colla Micheri i Italia. I sommer returnerte urnen til Larvik.

Vi banet oss vei gjennom kratt og høyt gress. «Vi er like ved» sier kjentmannen. Vi runder noen tette busker, og der ligger den. Som en liten kopi av de trappepyramidene vi kjenner fra Syd- og Mellom-Amerika. Jeg følte meg nesten som en Indiana Jones der jeg sto foran denne, kanskje 10 meter høye, delvis ødelagte og gjengrodde pyramiden. Tydelig et sted ikke mange hadde besøkt i det siste. «Ja, det stemmer. Thor Heyerdahl har vært her. Han syntes det var meget interessant og lovet å komme tilbake for å gjøre arkeologiske utgravinger.»

Fra programmet jeg laget på Samoa.

Vi skriver 1993 og jeg har fått i oppdrag å produsere en undervisningsserie om hva språk er og hvordan vi lærer språk. Hvor skulle vi finne interessante steder for å illustrere stoffet? Universitet i Oslo hadde akkurat avsluttet arbeidet med å utarbeide den offisielle grammatikken for Samoa i Sydhavet og mente det burde være en god case å bruke. Det var under en avstikker til den nordlige del av øya Savaii at kjentmannen insisterte på å vise oss noe. Han stoppet bilen og ledet oss innover i den tette skogen.

Det var selvsagt spennende å se, men jeg hadde aldri hørt om at Heyerdahl hadde vært på Samoa. Kanskje han hadde vært en tur innom på en av sine reiser? Sikkert sagt noe generelt om at det var interessant, og at han skulle tenke på det. Det lå sikkert ikke noe mer i det.

Jeg husket episoden knapt da jeg leste om Heyerdahl i forbindelse med at urnen hans nå er flyttet hjem fra Italia til fødebyen Larvik. Der ser jeg at han kort tid før sin død starter utgravinger på Samoa. Så hadde våre veier krysset nok en gang.

Her hadde Thor utsikt til Liguria og Middelhavet.

Da Thor Heyerdahl døde i 2002 og urnen plassert i hans kjære landsby i Italia, Colla Micheri, skulle vi året etter kjøpe Casa Karen i Agliano, ca 2 timers kjøretur unna. Vi besøkte urnestedet flere ganger. Det var ikke enkelt å finne det. Det var ingen skilt som viste hvor det var.

Gravplassen var egentlig litt stusselig.

Vi måtte lete en del på måfå før vi fant det. Det var et sted i utkanten av landsbyen hvor han ofte hadde sittet og sett ut over Liguriakysten og Middelhavet. I det fjerne kunne han på en god dag skimte Genova, byen som oppdageren Christoffer Columbus kom fra.

Nå har han fått et bedre hvilested utenfor Larvik Kirke.

Når vi så flyttet hjem fra Italia bor vi 120 meter fra Thor Heyerdahls barndomshjem i Steingata 7, og når hans urne nå er brakt hjem fra Italia til utenfor Larvik kirke, er ringen virkelig sluttet.

Thor Heyerdahls barndomshjem.

I dette programmet i i NRK arkiv finner du innslag fra vår tur til Samoa. https://www.nrk.no/skole-deling/11747

Du kan lese mer om pyramiden på Samoa her: https://www.sydhav.no/Artikkelarkiv/pulemelei.htm

Etterkrigsgenerasjonen Tyttebærtur

Published 7. september 2024

Etterkrigsgenerasjonen Tyttebærtur

Tyttebærtur

For en uke siden hadde vi noen rolige dager på hytta i Flatdal. Planen var å gjøre minst mulig, men vi skjønte straks vi parkerte på tunet, at i hvert fall en oppgave lå foran oss. For stabburtakene var fulle av modne tyttebær. Det kunne bare ikke overses. Stigen fram og i løpet av en time var bærene plukket.

Vi kunne sikkert ha funnet mer, men det var vi bare ikke motivert for, og vi hadde funnet det vi trengte for vårt forbruk dette året.

Det slo meg at det var lenge siden vi hadde vært på skikkelig tyttebærtur. Vi hadde år om annet fylt et spann eller to rundt hytta, men de virkelige tyttebærturene, de med familie, slekt eller venner er uendelig lenge siden.

For vi vokste jo opp med dette. Først med slekt og familie på dagstur til et tyttebærområde. Ikke med små spann, men ordentlige bøtter. Som barn hadde vi fedre eller onkler som fylte den ene bøtten etter den andre. Bestemødre og gamle tanter ble gjerne parkert på en tyttebærtue hvor de hadde nok med bær en armlengde unna. Matpausen var høydepunktet. Ikke sjelden var det noen som hadde gått seg bort og som måtte oppspores før smørbrød, kaffe og saft kunne fortæres.

Vel hjemme viste fedre og onkler sine siste oppfinnelser for bærrensing. Det var skråstilte dørblad eller store brett kledd med filt som skulle fange blad og kvister på vei ned skråningen.

Vi plukket også blåbær, men det var ikke like stas. Tror det handlet om at plukkingen og ikke minst rensingen ble mer klissete.

Det var i det hele mye som skulle i hus før vinteren kom. Ikke bare tyttebær og blåbær. Vi som bodde i byen, hadde tatt med oss tradisjoner fra bondelivet. Bær og frukt kunne syltes og hermetiseres. Grønnsaker, som snittebønner, kunne saltes. Mange hadde kalde kjellere hvor man kunne lagre poteter. Jeg husker vi rundt 1960 tallet kjøpte sekker med poteter på høsten. De skulle holde til nypotetene kom neste sommer. Tidlig på våren måtte vi gå over potetene og fjerne groer så de ikke ble uttørret og ødelagt.

Den store revolusjonen kom med hjemmefryseren rundt 1960. Igjen handlet det om å sanke eller kjøpe stort for så å lagre det fram mot våren. Hobbyslakter ble mann og’. Jeg husker vi kjøpte en halv gris på høsten, delte den opp etter alle kunstens regler, satt på navnlapper og frøs den ned.

Fremdeles var det årstidene som styrte sanking, innkjøp og lagring. Når høstmørket senket seg, hadde man trengte fram til neste sommer. Det var noe som holdt humøret oppe.

Sånn kan tankene vandre blant tyttebær på et stabburtak.

Ferdig syltetøy

Denne gang er det Bodil

Published 16. august 2024

Denne gang er det Bodil

Bodil på vei inn til Sykehuset i Tønsberg for første cellegiftbehandling.

4. kapittel herfra og ut. Da jeg startet bloggen for 4 år siden, synes jeg det var en fin tittel. Og den beskrev det jeg følte. Jeg hadde bak meg de siste store medieprosjektene. Nå var det tid for å gå inn for landing. Et roligere liv med hjemmerestaurant noen kvelder i året og noen siste år som medarrangør i Festivalen i Italia. Så får jeg en telefon som endrer alt. Konstanse Raen lurer på om jeg er klar for nye produksjoner i Afrika. Og litt senere forespørsel fra Døves Media om nye produksjoner for NRK Super. Som i en hvirvelvind er jeg tilbake. Det synes som om 4. kapittel hadde vært tittel god nok. Tilførselen .. herfra og ut. syntes plutselig uendelig fjernt. Men… som mitt barnebarn ville sagt, når hun ikke riktig vet hvordan hun skal fortsette.

Det begynte så uskyldig. Bodil var hos fastlegen for årlig helsekontroll. Om legen kunne sjekke en endring hun hadde følt i det ene brystet.

«Hmm. En liten kul her du bør sjekke for sikkerhet skyld. Jeg skriver en rekvisisjon på mammografi.»

Sikkert godartet, tenkte vi. Jeg var dratt til Afrika. Det var tredje opptaksdag. Det hadde startet med opptøyer i Nairobi senter. Brann i parlamentet. Hva ville skje? Ville vi kunne fullføre opptakene? Forresten, var det ikke i dag Bodil skulle… Jeg sendte av gårde en melding..

Så kom altså ordet kreft inn i våre liv også. Vi klynget oss til den foreløpige vurderingen om at man hadde kommet tidlig og at svulsten var liten. Men usikkerheten var der og kjempet om oppmerksomhet til prosjektet jeg var midt inne i.

Få dager etter returen til Norge var Bodil på MR og få dager etter det, en første samtale med lege og spesialsykepleier. De kunne bekrefte at svulsten var beskjeden og uten spredning. Det var positivt. Men så var det kreft typen, HER2. En aggressiv variant som utgjør 13% av brystkreft-tilfellene i Norge. Derfor ville de legge et grundig løp for å sikre seg mot fremtidige oppblomstringer. Få dager senere skulle Bodil starte med to typer cellegift, 4 ganger med tre ukers mellomrom. I tillegg et antistoff som er spesielt utviklet for HER2 kreft. Deretter en ny type cellegift ukentlig fram til at svulsten skal fjernes rundt nyttår. Deretter trolig stråling og ny cellegiftkur ut over våren.

Det var ikke dette vi hadde håpet på når det var snakk om liten svulst uten spredning.

«Dere ser ut til å ta dette greit» sier legen.

Hva hadde de ventet? At vi skulle bryte sammen?

For mange år siden laget jeg en undervisningsserie om språk og besøkte en gammel misjonær, Nordbustad i Tanzania som skulle oversette Bibelen til et lite stammespråk. Men først måtte hun lage et skriftspråk. Så måtte hun finne ord som kunne brukes i oversettelsen av Bibelen. Frelse er jo et sentralt begrep i Bibelen. I den norske oversettelsen hadde man brukt det gammelnorske ordet frihals som betyr at man blir fri for lenker slavene eller fangene hadde rundt halsen. Det ordet i stammespråket Norbustad valgt å bruke for begrepet frelse betyde Nå har de funnet hva du feiler, så nå kan behandlingen starte. Ja, det var noe sånt vi reagerte.

Cellegift på vei inn i kroppen.

Det ville ta tid, mye lenger enn hva vi hadde håpet. Behandlingen med bivirkninger kunne bli krevende. Men vi hadde fått et bilde av dagene fremover, prognoser og en følelse av et behandlingsapparat som ville ta vare på oss.

«Hadde regnet med? Nei, vi hadde vel håpet på noe enklere. Likevel, nå vet vi hva det handler om, og det er da noe. Jeg tror vi feirer det med et glass vin i kveld»

Legen blunket «Ja, det er skal dere. Dette kommer til å gå bra.»

Mandag er Bodil klar for neste omgang cellegift.

Fra dampradio til sosiale medier – Respekt

Published 5. august 2024

Fra dampradio til sosiale medier – Respekt

Det er allerede noen uker siden jeg kom tilbake etter opptakene i Nairobi. Jeg har skrevet en del om det som kunne gått galt. Denne gangen handler det om at det faktisk gikk ganske bra, produksjonsmessig. Om resultatet blir bra, må vi vente til ut på høsten for å vite. Nå skal programmet redigeres hos Filmprodusentane på Ål.

Dette var ikke første gang jeg gjorde opptak i Afrika med lokal stab. Tidligere har imidlertid budsjettene vært begrensede og mannskapets kompetanse og erfaring ikke all verdens. Ofte har jeg måttet veilede folk i staben om selv elementære ting innen faget. Slik er det ikke lenger. Kenya er blitt et av kontinentets betydeligste filmmiljøer. Produsenten kunne derfor hente topp fagpersoner til alle kreative og tekniske oppgaver - og skuespillere – alle med lang erfaring, ofte fra tidligere Netflix-produksjoner.

Rollene var plutselig snudd. Nå var det jeg som ble møtt av forventninger fra topp fagfolk.

In this scene, do you want us to use 50 or 85mm?
What kind of format do you want for the log?
What did you mean by this?
What did you mean by that?

Mye har skjedd i faget siden jeg sist regisserte dramaproduksjoner av noe omfang. Det ble en bratt læringskurve. Uken før vi startet med opptak ble mye sen googling. At man blir oppfattet som en kompetent regissør er avgjørende for den respekt du trenger for å gjøre en god jobb.

Respekt.

Tanum kirke i Bærum.

Tankene gikk tilbake til min første regijobb. Vi er skriver 1973, én fjernsynskanal og det meste i sort/hvitt. Etter et halvt års utdanning i London var jeg tilbake og skulle får prøve meg som producer. Mange NRK-teknikere var skeptisk til denne 24 åringen som ikke hadde gått den vanlige veien. Enten via en embetseksamen og års stipendiat i NRK, eller via NRK’s egen programteknikkutdanning. Noen teknikere forsøkte til og med å sabotere opptak.

Det var derfor ikke uten nerver jeg satt der i regibussen klar for direkte overføring av gudstjeneste i Drammen. Siden dette var min regidebut hadde jeg en fadder som sto bak meg, Sverre Tinnå. Det hadde nemlig hendt at regissører under sin første sending, rett og slett besvimte. På toppen av skjermene foran meg sto en liten bærbar fjernsyns-mottager som viste sendingen. Det var ingen kontakt med sendeleder. Vi hadde bare hallodamen på skjermen der oppe og forholde oss til. «Så setter vi over til Drammen.» Så gikk sendingen i svart. Da visste jeg at det var min svarte skjerm som lå der oppe på fjernsynsmottageren. Om jeg ikke sa noe, ville den forbli svart. Det var bare å trekke pusten: «Fade opp». Kirken i Drammen viste seg på fjernsynsmottageren. Vi var i gang, jeg hadde ikke besvimt. Trolig den yngste fjernsyns produceren i NRK på den tiden.

Å sette seg i respekt har alltid vært avgjørende. Det tok sin tid før jeg var helt akseptert. En episode som hjalp var overføring fra nyttårsgudstjeneste fra Tanum kirke i Bærum. En vanlig utfordring på 70 tallet var at et av kameraene ikke sjelden streiket under sending. Gjerne med bare tre kameraer var det en skikkelig utfordring. Da var det lett å få panikk. Jeg pleide derfor å kladde en ekstra kameragang(plan) bakerst i kjøreplanen der jeg skisserte løsninger ved bruk av bare to fungerende kameraer. Og det var akkurat det som skjedde under nyttårgudstjenesten. Men med skissen bak i kjøreplanen klarte jeg å gjennomføre sendingen uten at seerne merket noe. Jeg hadde fått respekt.

En av mine viktigste støttespillere var Carol. Med erfaring som PA fra mange store produksjoner, Hun forsto instinktivt hva jeg ønsker å kunne omsette det i riktige termer.

Her satt jeg nede på rommet mitt i Nairobi og googlet mange av de begrepene som var nye. Var det for lenge siden jeg hadde gjort så omfattende dramaproduksjoner? Vi hadde 12 dager opptak i et krevende miljø. Nesten 3,5 minutter ferdig program pr dag. Det er krevende, selv i norsk sammenheng.

Og hvordan skulle jeg klart meg uten Martin som Script supervisor og Brian som DOP, Director of photography

Etter hektiske dager med rearch håpet jeg at jeg var klar. Litt nervøs. Så var det en ting til jeg ikke hadde tenkt på. I Norge vil en 75 år gammel regissør gjerne blitt sett på som utgått på dagen. I Afrika er det omvendt. Der er alderen en kvalitet som legges til de andre egenskapene du måtte ha.