Fjerde kapittel

Sin egen lykkes smed – Etterkrigsgenerasjonen – Del 26

Published 21. mars 2021

1.mai tog i Skien på 50 tallet. De røde fanene synes jeg var skumle. Foto: Telemark museum

Å bo i Skien på slutten av 50tallet betydde at jeg var i nærheten av mine besteforeldre. Bestefar Lars var som statsansatt i NSB en del av middelklassen. Han var utdannet som jernbanetelegrafist, men hadde steget i gradene, og endte som en av toglederne på Vestfoldbanen. Han hadde som ung drømt om mer utdanning, men det var uaktuelt for en skomakersønn. Hele livet var han på jakt etter å lære noe nytt. Som godt voksen hadde han kjøpt Linguaphone kurs, en hel bunke med 78 plater, for å lære seg engelsk.

*For bestefar var det viktig å lære noe gjennom hele livet. Derfor kjøpte han seg engelskkurs. Foto: Trøndelag Folkemuseum*

Bestefar Lars var på mange måter åpen og raus. Men noe var han ikke til å rikke på. Det var forholdet til Arbeiderpartiet og 1.mai. Da så han «rødt», bokstavelig talt. Som en stille protest malte han gjerne et gjerde eller noe annet hver 1.mai. Det smittet over på meg, og første gang jeg tilfeldigvis så et 1.mai tog med sine blodrøde faner, syntes jeg det var så skummelt at jeg frøs på ryggen.

Sånn i etterhånd er det ikke vanskelig å forstå bestefar Lars. Født i 1896 var han 18 år under revolusjon i Russland, og 32 år under Menstadslaget mellom Skien og Porsgrunn. Der hadde arbeidere med bakgrunn i Arbeiderpartiet og Kommunistpartiet kjempet mot politi og militære. Som for mange i den generasjonen, var det ikke den store forskjell mellom Arbeiderpartiet og Kommunistpartiet, og de røde fanene var et stadig bevis på denne koblingen.

Jeg tenker at vi som etterkrigsbarn vokste opp i et oversiktlig og fungerende klassesamfunn. Vi hadde en arbeiderklasse som var ganske bevisst på hvor de hørte hjemme og var stolt av det. De var opptatt av å bedre levekårene for alle. Man var ikke like opptatt av sin individuelle økonomiske suksess.

Så hadde vi en betydelig middelklasse med bl.a. bønder, lærere, leger og statstjenestemenn. Det var ikke noe klart skille. De omtalte seg ikke som middelklasse, men gjerne som borgerlige. Man snakket om borgerlige partier og borgerlig regjering. Jeg misforsto dette med borgerlig lenge, og trodde at borgertoget på 17.mai var det politiske motstykke til 1.mai togene.

De politiske skillelinjene var tydelige, men det hersket likevel en gjensidig respekt. Mange som var politiske motstandere hadde jo kjempet og vært fengslet sammen under krigen. Med Arbeiderpartiet i regjeringsposisjon, og Gerhardsen som statsminister og landsfader, fikk vi en samlende utvikling av nasjonen de første tiårene etter krigen. Det måtte selv bestefar Lars etter hvert innrømme.

Overklassen var beskjeden i antall og lite synlig. De som var veldig rike var ofte rike fordi de hadde arvet en fabrikk, et bruk eller en kapital. De var gjerne ydmyke til dette, og så seg forpliktet til å levere arven videre til neste generasjon. Og det i minst samme forfatning som da de overtok.

Her er en av de største endringen i løpet av denne generasjonen. Man skulle ikke første å fremst forvalte noe man hadde fått, men skape sitt eget. «Han startet med to tomme hender» ble en hedersbetegnelse. Det var også noe bestefar Lars var opptatt av. Dette at man selv hadde ansvar for sin egen framtid. Og nøkkelen var utdanning.

*Denne dagen var like stor for bestefar som for meg. 1968 var en av de siste årene hvor man brukte studenterlue som tegn på at man hadde bestått Examen Artium og kunne bli akademiker.*

For ham som hadde drømt om selv å få en høyere utdanning, var det derfor et stort øyeblikk da han noen få år før han døde fikk oppleve at hans eldste barnebarn hadde tatt Examen Artium. Men selv hadde jeg, da jeg bodde i Skien, og med de daglige kampene på skolen og langs skoleveien, liten tro på at jeg skulle nå dit.

Null-P – Etterkrigsgenerasjonen – Del 25

Published 15. mars 2021

Null-P – Etterkrigsgenerasjonen – Del 25

Jernvareforretningen jeg jobbet i finnes fremdeles. Google street view @59.2117426,9.6028697,18z

Ikke det at vi hadde så mye mindre å rutte med enn mange andre, men lommepenger, var definitivt ikke aktuelt. Vi fikk det vi trengte av mat og klær. I tillegg ble det innkjøpt Donald Duck hver onsdag, og barnetimegodt hver lørdag. Hva mer trengte mann?

Ønsket man større økonomisk frihet, måtte man skaffe pengene selv. En dag fant jeg en annonse i Varden, der en forretning søkte etter regningsbud. Jeg tok mot til meg og syklet bort til jernvarebutikken O. P. Sondresen. Bak skrivebordet satt en liten og brysk herre i dress og mønstret meg grundig. Jeg mener fornavnet var Ole Petter, men han gikk bare under betegnelsen Null-P. Jeg gjorde tydeligvis et tilstrekkelig godt inntrykk, eller kanskje var jeg den eneste som meldte meg. Han bestemte seg i hvert fall for å engasjere meg? Tre dager i uka jobbet jeg noen timer etter skoletid. Med en liten lærveske festet bakpå sykkelen reiste jeg rundt og leverte notaer.

En nota var omtrent det samme som en faktura. Det handlet om hva en kunde skulle betale for mottatte varer. Snart fikk jeg også ansvar for å kreve inn penger. Da hadde jeg med regninger og vekslepenger. Var det ikke notaer eller regninger, jobbet jeg på lageret.

På sommeren kunne jeg bruke sykkel, men på vinteren var det å traske rundt i dårlig brøytede gater. Jeg husker jeg likte det. Da fikk jeg uforstyrret tid til noe som ga meg et fristed for skoleproblemer. Jeg lærte å dagdrømme. I timer kunne jeg går rundt å lage meg luftslott av en framtidig liv, fjernt fra skolenederlag og mobbing.

Senere i livet skulle jeg erfare at denne evnen til å dagdrømme skulle bli et nyttig verktøy i planlegging av film og fjernsynsproduksjoner. I tankene kunne jeg lett bygge dekor og sjekke ulike kameravinkler og utsnitt. Det skulle vise seg at mange av de store filmregissørene nettopp hadde en eller annen utfordring i barndommen, som førte til at de lærte seg å dagdrømme og derigjennom lett kunne manipulere tredimensjonale bilder i hodet.

Noe av det første jeg brukte lønningene på fra Null-P, var medlemskap i en plateklubb for klassikk musikk. Hver måned fikk jeg tilbud om en eller annen innspilling. Klassisk musikk ble også en måte å drømme seg bort. Jeg hadde to favoritter. Når jeg var frustrert og sint, spilte jeg ouverturen til Tannhauser av Wagner. Var jeg lei meg, fikk jeg trøst i å spille Brahms fiolinkonsert nr 1.

*I gamlestua henger fiolinen pappa kjøpte til meg da vi flyttet til Skien. Jeg husker ikke siste gang jeg spilte på den.*

Og fiolin var noe jeg fremdeles forsøkte å lære meg etter at vi flyttet til Skien. En gang i uken trasket jeg til enden av Øvregate for å få negativ overhaling av min fiolinlærer. Jeg hadde ikke særlig talent, og for liten tid til å øve. Så hvorfor fortsatte jeg med et så frustrerende og selvplagende prosjekt?

Brahms fiolinkonsert nr 1 har fulgt med gjennom livet. Flere ganger har jeg lurt inn deler av første sats i programmer jeg har laget. I dramatiseringen av «Billett mrk. Skuddår», ligger den under avslutningsscenen og rulleteksten for å understreke en happy ending.

Kaptein Danielsen og corona

Published 13. mars 2021

Kaptein Danielsen og corona

Fra filmen Speed 2

I går markerte nasjonen ettårsdagen for de mest inngripende tiltak i fredstid. Ingen hadde vel trodd at en virus skulle styre våre liv til de grader. Den ene smittebølgen har etterfulgte den andre. Samfunnet er blitt stengt ned og åpnet opp, og vi har fulgt etter. I stor grad er tiltakene blitt sett som rimelige i forhold til situasjonen. Men den siste tiden har mediene stadig trukket fram kritiske røster, gjerne leger og professorer, som enten mener tiltakene ikke er sterke nok eller at man har gått for langt.

Vi hadde akkurat sett filmen Speed 2. Utenfor Kristiansand kino sto en journalist fra Fedrelandsvennen klar for å ta imot oss. Filmen var oppfølgeren av filmen Speed. Den med Sandra Bullock om bord i en buss som måtte holde en viss fart for at en bombe ombord ikke skulle sprenges. I Speed 2 var Sandra Bullock om bord i en cruisebåt der en terrorist hadde låst styringssystemet til å styre båten rett på land. Båten som var benyttet under innspilling var Brynestads Seabourn Legend.

Kaptein Daniel Danielsen fra Lillesand hadde egentlig pensjonert seg. Men da Atle Brynestad ba ham ta jobben som flaggkaptein for sine tre nye cruiseskip, ble det for fristende. Han skulle følge byggingen og være med å utarbeide konseptet for de nye luksus cruisebåtene med bare litt over 200 gjester. Etter at båtene var ferdig produsert og etter noen år i drift, pensjonerte han seg på nytt.

*Seabourn båtene var luksus cruisrbåter for noen få gjester kun på første klasse.*

På slutten av 90-tallet kom Båtførerprøven for småbåter. Jeg fikk i oppdrag å lage fjernsynsprogram til et studieopplegg. Det slo meg at den gamle cruisekapteinen Danielsen ville være en utmerket programleder. Det syntes han var moro, og hans gamle cruiserederi syntes bare det var hyggelig at vi ville gjøre opptak om bord i en av Seabourn skipene mens de seilte langs norskekysten. Det fungerte bra at vi i programmet skiftet mellom Danielsen som forklarte om båtvett og navigering, mens vi skiftet mellom luksuscruiseren og snekka hans i Lillesand.

Da vi så at et av skipene hans var brukt under innspillingen av Speed 2, tenkte jeg det ville være hyggelig å se filmen sammen med ham. Der tok jeg feil. Da vi møtte journalisten etter filmen, eksploderte den vanligvis fredsæle sørlendingen. Filmen var fullstendig latterlig og urealistisk. Det var tydelig at han ikke likte at hans hjertebarn var misbrukt på denne måten.

Og så var det at jeg kom til å tenke på Danielsen når all denne kritikken av coronatiltakene kom opp. For da han pensjonerte seg første gang, var det fra Royal Viking Lines. I tråd med gammel sjømanstradisjon, ønsket han å føre sitt siste skip hjem. For ham betydde det å besøke Lillesand på sin siste seiling.

*Storegabet. Innseilingen til Lillesand. Foto: Lillesand Handelstand*

Nå var ikke det så enkelt, for Royal Viking Sky var en stor båt, og innseilingen til Lillesand er ikke av det bredeste slaget. Danielsen brukte derfor sommeren før til å sjekke dybder i havnebassenget og annet av betydning. Så fortalte han:

«Da vi skulle seile inn gjennom Storegabet, var jeg klar over at vi ikke hadde mye å gå på, så jeg satt første og andre styrmann på hver sin brovinge. Når han på styrbord vinge rope mere babord, og han på babord ropte mere styrbord, omtrent like høyt, visste jeg at vi var på rett kurs.»

Sånn er det vel nå også, kaptein Erna?

Kan det være nødvendig med farger? – Fra dampradio til sosiale medier.

Published 10. mars 2021

Kan det være nødvendig med farger? – Fra dampradio til sosiale medier.

Opptaksstart i mitt første program. "Livet på Finnskogen - i dag" I svart/hvitt. Det er Birgit Gjernes som intervjuer.

Rart å tenke på at det i programbladet helt fram til 1977 ble til føyd en (F) dersom programmet var i farger. Det var i 1971 at Stortinget vedtok å gå i gang med prøvesendinger i farger. I desember samme år ble den første fjernsynssending i farger gjennomført. Det var utdelingen av Nobels fredspris for Willy Brandt. Opptakene ble gjort med tysk utstyr og sendt i farger i store deler av Europa, men i Norge gikk det i svart/hvitt.

Mange husker den offentlige debatten om innføring av fargefjernsyn. Den pågikk media, der bl.a Dagbladet var skeptisk til å bruke ressurser på dette. Mest kjent er vel Einar Førdes replikk i Stortinget der han oppsummerte motstandernes syn med at: «Me veit at synda er komen til jorda, men me vil ikkje ha ho i fargar».

Også på Marienlyst var det utbredt skepsis. Et argument var at med en fjernsynsskjerm på 17 tommer, som var det vanligste på den tiden, ble det for mye informasjon for hjernen om man over tid både skulle forholde seg til grånyanser og farger.

Men fargene presset seg på, og i 1975 ble dagsrevyen og stadig større del av programmene sendt i farger.

Fra starten hadde vi ikke fargevideokamera i NRK. Skulle man sende noe i farger, måtte det produseres på film. Men siden fargefilm var vesentlig dyrere enn svart/hvitt, måtte man ha en god begrunnelse for å filme i farger, og det var fjernsynssjefen selv, Otto Nes som avgjorde.

I 1973 feiret Drammen rideklubb 200 års jubileum. Jeg skulle lage et jubileumsprogram som skulle gå lille julaften. Det var Kari Borg Mannsåker som var intervjuer, og hun overtalte Otto Nes til å gi oss farger. Det ble mitt første fargeprogram.

Det hersket en ikke ubetydelig grad av usikkerhet i hva dette å produsere i farger ville innebære. Programingeniør John Sverre Jerstad ble sendt til utlandet for å lære. Da han kom tilbake fikk han ansvar for utdanningen for alle som skulle ha noe med fargeproduksjon å gjøre. Det var et ukes kurs, og jeg husker spesielt forfatter Andre Bjerke som foreleste i Goethes fargelære. Vanskelig å tenke seg at dette skulle inngå i dagens fjernsynsutdanning.

Det er ikke bare bruk av farger som skiller vår gamle måte å produsere programmer på. I dag forbinder man de store produksjonsstabene med spillefilm og ikke reportasjer for fjernsyn. Nå har en programleder i bestefall en fotograf med seg. Slik var det ikke på 70 tallet. Selv for en mindre reportasje hadde man med fotograf, lydmann, lysmann og skript. Ofte også sjåfør.

*Økologiserien "Det store samspillet" ble produsert i farger, men fremdeles på film og stort team. Her på opptak i Israel. Midt i bildet Grete Rypdal, min faste script i mange år.*

På slutten av 70tallet startet overgangen fra filmkamera til videokamera, også for reportasjer. Til å begynne med hadde man store tunge kameraer koblet til bærbare opptagere. Fremdeles var det mange som ønsket å fortsette med filmmediet for reportasjer og drama. Man mente lenge de bærbare videokameraene ikke ga god nok kvalitet. De ble effektivt motarbeidet ved å legge utgifter til film og laboratorieutgifter på programavdelingene, mens en videoproduksjon var «gratis» for programavdelingene.

Etter hvert ble videokameraene bedre. Men fremdeles svært tunge. Opp mot 2000 års skiftet kunne et profesjonelt videokamera veie opp mot 10 kg og koste en halv million, men med en billedkvalitet som er dårlige enn kameraet på min mobiltelefon i dag.

Så det har vært litt av en reise.

Det spirer og gror

Published 7. mars 2021

Det spirer og gror

Om ikke mange dager skulle vi hatt årets første middag på Villa Karen. I kjelleren har vi sådd blomkarse og erter for å få fram spirer jeg skulle brukt til pynt på flere av rettene. Men sånn ble det ikke. For noen dager siden stengte kommunene i Vestfold det meste i fjorten dager fremover .. i første omgang. Så det hele måtte avlyses.

Den første middagen ville markert ettårsdagen for de mest inngripende tiltak i Norge i min levetid. Da vi i november i fjor satt opp datoene til middagene denne uken, var vi rimelig trygg på at situasjonen skulle være i ferd med å normalisere seg. Slik gikk det ikke.

*Over Alpene mot Italia 20.februar i fjor.*

Det har på så mange måter blitt et annerledes år. 20 februar i fjor møtte vi det første synlige tegn på den nye pandemien da vi på tur til Italia landet på Malpensa flyplass. Alle som ankom ble sjekket med temperaturmåler mot pannen. I løpet av uken vi var i Italia, for øvrig det siste besøket hos våre venner i Agliano, .. smalt det til i Italia. Daglig eskalerte det med bekymrede meldinger om tilstanden i Bergamo. Flere landsbyer rundt Milano ble stengt ned. Det gikk så fort at vi ble usikre på om Italia ville stenge flyplassene før vi skulle dra hjem 27.februar. Og ville det være trygt å oppholde seg på flyplassen? Fremdeles var det lite om pandemien i norske media. Vi kom oss hjem.

Vi skulle hatt vår siste sesong på Casa Karen i juni. Alt var fullbooket. Det ble det ikke noe av.

Så klarte vi å gjennomføre noen middager på Villa Karen i oktober, og fikk et par digitale julebord i begynnelsen av desember.

Så aktivitetsnivået har gått ned og det er litt uvant. Men bortsett fra det, har det jo egentlige gått bra for oss som pensjonister som får vår faste pensjon hver måned. Ikke alle har hatt det like lett. Mange har mistet helse og jobb i denne perioden.

Nå ser vi fram til bedre tider. Middagene vi mistet i mars, kan vi ta igjen i mai. Så har vi begynt å planlegge ny Winemakers dinner i august, med besøk av Lionello her i Larvik. I oktober planlegges ny fiskefestival i Agliano, og vi er i gang med å booke opp norske kokker som kan komme på besøk. Så man er ikke helt arbeidsledig, bare sånn passe … heldigvis.

Så da får vi bruke spirene fra kjelleren til noe annet. I går hadde vi bakt skrei på gulerot og kålrotstappe, med kylling buljong og ristet bacon. Pyntet med erte- og blomkarsespirer.