Fra reportasjen i Ukebladet Hjemmet.
Etter kjøpet av Casa Karen som feriebolig, hadde planen om et vertshus vokst frem. Det å kunne dyrke interessen for matlaging på heltid hadde lenge vært en drøm. I 2014 var drømmen realisert. Den nødvendige ombygging var ferdig. Vi hadde laget tre dobbeltrom med hvert sitt bad. I tillegg hadde vi en stue med en sovesofa som kunne brukes som et ekstra rom. Selv hadde vi innredet en liten hybel på loftet.
Kjøkkenet var utstyrt med oppvaskmaskin, konveksovn, kjøl og frys for profesjonell drift. Ekstra servise, glass og bestikk var innkjøpt. Vi skaffet oss en 9 seters Mercedes Vito for å kunne bringe gjestene fra og til flyplassen, samt tilby dem guiding i området under oppholdet.
Vi mente vi hadde husket alt. Nå var spørsmålet om det ville komme nok gjester. Hva måtte vi gjøre av markedsføring og hva ville vi måtte bruke av penger på det?
Det skulle vise seg at vi bekymret oss unødvendig. Fra første til siste sesong var det meste booket året i forveien. Det hele gikk fra munn til munn. At TV2’s God Morgen Norge og Ukebladet Hjemmet kom på besøk, var heller ingen ulempe.
En dag dukket to par på motorsykler opp. De ble fulgt til Casa Karen av vår gode venn restuaranteier Antonio. Vi hørte ham bare si «Her er det», før han dro. De fortalte at de hadde vært på sykkeltur i Frankrike.
De hadde hatt med seg ukebladet Hjemmet, hvor de hadde lest reportasjen om Casa Karen og hadde bestemt seg for å besøke oss. Det sto ingen adresse, bare at vi holdt til i nærheten av Asti. Så var det bilde av det som feilaktig ble oppgitt å være vår landsby, men var nabolandsbyen Montegrosso.
De hadde først stoppet i Asti, hvor de spurte en gjeng om noen visste om Casa Karen. Det visste de selvsagt ikke, men da de fikk se reportasjen, gjenkjente de bilde av Montegrosso. En som sto der tilbød seg å kjøre foran. Framme i Montegrosso kunne han ikke hjelpe lenger. Der traff de en som heller ikke kjente til Casa Karen, men som når han fikk sett nøyere på artikkelen oppdaget navnet på vår yndlingsrestaurant, Antonio og Maria. Det visste han hvor, var og kjørte foran dit. Der traff i de Antonio som slo ut med armene da han så artikkelen. «Men dette er jo mine venner. Jeg skal vise vegen.» Og dermed kjørte han foran det siste stykket. Den type hjelpsomhet i tre etapper er ikke uvanlig i Italia. Motorsykkelgjengen ble hos oss den ettermiddagen før de reiste videre.
Noe av det mest spesielle vi har gjort, var å avholde bryllup på Casa Karen. Fem ble det. I alle tilfellene hadde brudeparet gjort den formelle inngåelsen på et rådhus eller prestekontor i Norge. Så tok de med sin egen prest for den kirkelige handling på Casa Karen.
I ni år skulle vi drive Casa Karen fra april til ut oktober.
