Fjerde kapittel

Å være pastor var ingen lukrativ geskjeft – Etterkrigsgenerasjonen – Del 28

Published 20. april 2021

Å være pastor var ingen lukrativ geskjeft – Etterkrigsgenerasjonen – Del 28

Hoppet fra totakteren IFA til romsligere om enn godt brukt Ford Zephir var en klar forbedring, men likevel langt fra bil og levestandard vi hadde hatt i USA noen år tidligere. Foto: Wikimedia Commons

Rundt 60 var Norge godt i gang med gjenoppbyggingen etter krigen, selv uten olje. I 1960 skulle det ennå gå to år før Phillips sendte inn sin søknad om å lete etter olje utenfor Norge, og først i 1967 ble den første dråpe olje pumpet opp.

Før oljen var det en variert tungindustri som skapte den økte levestandarden, som igjen skapte forutsetninger for økte småindustri og handel. Konfeksjonsfabrikker og skoprodusenter dukket opp rundt i landet og skapte en tilnærmet desentralisert velstandsutvikling.

Jeg kan huske at besteforeldre, tanter og onkler stadig fikk bedre råd. Vi derimot…

*Predikanten Ansgar Mørland med sitt trekkspill.*

De fleste pastorer i små menigheter som Skien Evangelisk Lutherske Frikirke fikk bare deler av sin lønn fra menigheten. Resten måtte de skaffe på annen måte. Vanligvis skjedde det ved at man hadde turneer og møteserier andre steder, og fikk betalt for det. Men noen store summer ble det ikke. Det hendte derfor at snille menighetsmedlemmer kom med en sekk poteter eller et favn ved. Det må ha vært litt stusselig for mamma og pappa.

Den eneste virkelig materielle forbedring jeg husker fra denne tiden, var at vi byttet ut IFA’en med en godt brukt Ford Zephyr. Med den dro vi helt til København.

Det var nok ikke bare jeg som hadde tunge år i Skien. Jeg har tidligere fortalt om mobbing og skoleproblemer med dysleksi.

I 1960 var pappa 36 år og møtte veggen. Han snakket lite om det senere, men jeg vet han slet psykisk. Han var i perioder sykemeldt, og hadde også opphold på et rekonvalesens hjem inne i landet et sted, der vi besøkte han.

Han strevde nok med mange tunge spørsmål på denne tiden. Pappa var kunstner, både billedkunstner og musiker. Kampen mellom den konservative preste-Mørland og den åpne kunstner-Mørland balet han med gjennom hele livet. Var det prest han skulle være, eller burde han prøve noe annet? Han malte litt, men det ble foreløpig ikke stort av det. I stedet satset han på musikken. Musikkonservatoriet i Oslo startet opp en klasse for musikklærere i Grenland, og pappa meldte seg på. Etter en vellykket eksamen begynte han i deltidsstilling som sanglærer ved Lunde barneskole. Jeg tror han hadde noen andre fag for å fylle opp deltidsstillingen. Om han på den tiden hadde vært på vei over i skolen på fulltid, fikk jeg aldri spurt ham om.

Han begynte også som pianostemmer på si. Han fikk kjøpt et stemmeapparat, og lærte seg både å stemme og pusse opp gamle pianoer. Det ble aldri ble noen stor butikk.

*Litt pianostemming ble aldri den store butikken, men en hyggelig hobby resten av livet.*

Ikke lenge etter at pappa hadde begynt som deltidslærer ved Lunde folkeskole i Skien, flyttet vi til Fredrikstad. Pappa hadde fått kall fra Fredrikstad Frikirke, en av de større menighetene i landet. Det var en full stilling som ville gi en ny økonomisk tilværelse. Pappa gikk aldri tilbake til skolen. I stedet begynte han å male mer og mer på fritiden og etter hvert begynte han med utstillinger som ville gi ham en god ekstrainntekt.

Vi forlot Skien i 1962, samme år som Setesdalsbanen ble lagt ned og Tryvannstårnet innviet.

Saltbakt Orate

Published 18. april 2021

Saltbakt Orate

Endelig kom sommerfølelsen. Endelig kunne vi sitte på verandaen og spise middag i solskinn klokken 7 på kvelden. Ingenting er da bedre enn en rett som minner oss om gode måltider i Italia. Saltbakt Orate smakte jeg først gang på restauranten Antonio og Maria i Montergrosso. Som Napolitaner var Antonio en mester i sjømat.

Orate er en populær Middelhavsfisk. Orate er det italienske navnet, spanierne kaller den Dorade, og det er under dette navnet den blir solgt i Norge. Det norske navnet Havkaruss, har jeg aldri hørt brukt.

Du finner den i gode fiskebutikker, som Marius Larsen her i Larvik.

Her er en oppskrift der følge er bakte potetbåter og squash.

Dette trenger du:

   For to personer:
 En orate på ca 500 gr
 Godt med grovt salt
 Olivenolje
 Sitron
 Poteter
 Squash
 Pepper

Dette gjør du:

Bakte potetbåter

Kok opp vann. Del poteter i båter. La de trekke til de er blitt møre. Ca 10 minutter. Legg den i ildfast form og pensle dem godt med olivenolje.

Ovnsbakt squash

Du trenger kanskje bare en halv squash. Del den i båter, pensle med olivenolje, dryss over urtekrydder du måtte ha: timian, rosmarin, oregano og lignende. Legg dem i samme form som potetene eller en egen form.

Orate

Rens fisken og gni innsiden med salt og pepper. Ha et lag med grovt salt i bunne av en form. Legg i fisken og dekke med grovt salt over.

Forvarm stekeovnen til 200 grader. (vifte)

Sett alt inn i ovnen på midterste rille.

Beregn ca 30 minutter.

Bruk gjerne steketermometer i fisken. For denne retten synes jeg det bra om kjernetemperaturen akkurat bikker 70 grader. Da løsner kjøttet enkelt fra skinn og ben.

Potet- og squashbåtene lar du de få en gyllen farge.

Før servering lar du poteter og squash får et dryss med Maldonsalt.

Formen med fisken tar du med til bordet. Saltet har nå laget en kappe rundt fisken som du må kakke deg gjennom.

Du bruker en skje og gaffel til å fjerne skinnet fra oversiden og løfte ut filetene. Fjern så ryggbenet før du henter opp resten av kjøttet.

Hell olivenolje og litt saft fra sitron over fisken.

Vel bekommen! Det er utrolig hva et godt måltid gjør på humøret.

Snart sommer

Published 17. april 2021

Snart sommer

Uken startet med snøvær. Det kom en god del natt til mandag, men det tok ikke lenge før det meste var borte. Bare et lite slør igjen for å dekke over det triste synet av hagen vi hadde så store planer for. Denne våren skulle vi i gang med nye plattinger, pergola, et grillsted og mye mer. Men en forutsetning var at vi visste hva som kom til å skje med huset. Som en stadig påminning om det, passerer vi stadig strekene utenfor huset som angir hvor den nye Vestfoldbanen skulle gå. Her skulle det graves og husene rundt måtte da vike. Vårt var et av dem.

Den blå og hvite streken utenfor huset viser hvor Vestfoldbanen skulle ligge.

For noen uker siden ble Nasjonal transportplan 2022–2033 lagt fram av regjeringen. Vi som hadde sett fram til en avklaring, ble skuffet. Vi ønsket oss enten at man gikk inn for den nye banen eller at man droppet det hele. Hadde man gått inn for planen, ville huset vårt blitt innløst og vi kunne kjøpe oss et nytt hus og starte på nytt. Eller, om man hadde droppet det hele, noe jeg egentlig så som det mest realistiske. I så fall kunne vi legge til grunn at huset ville bli stående og gå i gang med opprusting av hagen.

Planen sier at det ikke blir gjort noe innen 2033, men båndleggingen av de aktuelle eiendommene opprettholdes. Det betyr at det er begrenset hva vi kan gjøre, og gjør vi noe, kan vi ikke regne med å betalt for det ved senere innløsning. Nå er ikke planen vedtatt. Den skal behandles av Stortinget før sommeren, så får vi se.

Så det blir vel til at vi sår og planter med noe som gror raskt og dekkende i år også.

Da er det hyggelig å se at NRK har lagt ut et par av mine gamle hageserier, så lenge.

Dyrk selv på fjell. En serie jeg produserte i 1978

Året etter var jeg så opptatt med andre prosjekter at det kun ble en «best off» fra de tidligere programmene.

Dyrk selv! Fra 1979

Nå går det hageprogram i alle kanaler. På 70 tallet var det liten interesse for hage på fjernsyn, trodde man. Jeg måtte mase meg til nye sendinger hvert år. Dette til tross av at seerundersøkelsen viste stor interesse. På det meste ble programmene sett av 30% av alle som hadde fjernsyn.

Nei det bli ingen ny hage her i Larvik denne våren. Det er i det hele vanskelig å planlegge noe som helst for tiden. Vi hadde 3 middager vi skulle hatt her på Villa Karen i slutten av april. Det blir det ikke noe av. Selv om de nasjonale tiltakene nå trappes ned, er det fremdeles usikkert hva som skjer i Vestfold, hvor vi har tiltaksnivå 5b.

*Skuddet er satt. Her må vi vente 20 minutter før vi kan gå.*

Men vi begynner da å se en ende på dette. Denne uken var det min tur for det første vaksine skudd. Og nå kommer sommeren.

Morgenkåseri og vinfestival – 15 år i Piemonte – del 23

Published 12. april 2021

Morgenkåseri og vinfestival – 15 år i Piemonte – del 23

Vinfestivalene i landsbyen Agliano Terme har gjerne verdt holdt i den gamle kirken, som ikke lenger fungerer som kirker

Siste morgenkåseri i NRK radio ble sendt februar 2012. Da hadde disse 6 minutters humoristiske – ironiske – filosofiske betraktninger gledet oss alle hverdager siden 1968. En av de mest kjente stemmene var Ivar Eskeland. Andre var Are Kalvø, Odd Børretzen, Per Egil Hegge, Andreas Hompland og Marie Simonsen Du ble gjerne i godt humør etter et radiokåseri. De var morsomme men alltid med en alvorlig undertone. Aldri sarkastisk, spydig eller nedlatende.

En dag kom en og fortalte at han hadde hørt et slikt morgenkåseri om en vinfestival i Italia, der barn deltok. Og han syntes det var så morsomt fordi det lignet på noe vi hadde fortalt om fra vår egen lille landsby.

Men det er vår landsby, kunne vi fortelle.

Det var Harald Skjønsberg, en av de faste morgenkåsørene i NRK radio, som hadde besøkt oss under landsbyens vinfestival. Da vi ankom festivalområdet kom en ung gutt bort til oss.

Unnskyld, kunne dere tenke dere å smake på vår vin?

Himmelfallen fulgte vi etter 10-åringen bort til en stand, der gutten overlot oss til en jente. Hun presenterte deres vin som en del av et skoleprosjekt.

Han har laget etikettene, hun er ansvarlig for kassen. Kunne vi tenke oss å kjøpe en flaske?

*Kunne dere tenke dere å kjøpe vår vin?*

Vi måtte jo bare kjøpe en flaske. Et annet sted var det av vinetiketter. Her var det egen klasse for ungdomsskolebarn. Det skulle vise seg at det var en gruppe ungdommer fra Østerrike som vant for den beste etiketten. Premien var en diplom og en billett så de kunne spise og drikke så mye de ville under festivalen.k

Min venn var rystet. Hadde dette vært i Norge, ville disse ungdommene vært døddrukken i løpet av kort tid. Og skoleprosjektet. Politi og barnevern hadde vel stengt av hele området for barn under 18 år.

Men i løpet av festivalen så vi ingen barn som drakk vin. Ikke fordi det var ulovlig, men fordi man bare ikke gjorde det. Vi så knapt en beruset person.

Det er ingen tvil om at alkohol er ansvarlig for mange problemer. Det er ikke vanskelig å forstå ønske om å ta ansvar og gjøre noe med det. Jeg er bare blitt mer og mer usikker på hvem som velger rett av Italia eller Norge?

Mange er enig i at det er lite synlig fyll i Italia. Noen mener da at det i stedet drikkes mye i det private. Og om det ikke er mye fyll, så går det ut over lever og resten av helsen. Løsningen er å begrense tilgangen så mye som mulig.

Fakta er at alkoholkonsumet pr kapita nå er omtrent lik i Italia og Norge (WHO 2018). Det har vært synkende i Italia, mens det har vært økende i Norge.

Når det gjelder den generelle helse, så kan den umulig være så mye dårligere i Italia. Hvorfor skulle den det, når konsumet går ned? Det er ifølge WHO og Verdensbanken slik at levealderen er høyere i Italia enn i Norge, så helt umulig helse kan de ikke ha.

Nå er det ikke slik at de italienske myndighetene ikke er opptatt av skadevirkninger av alkohol. De bare angriper det på en litt annen måte. Her er et eksempel:

Sett at du i en norsk restaurant ikke drikker opp vinen i flasken du har kjøpt, gjerne til over 600 kroner. Du tenker, jeg har fått nok, jeg vil drikke resten av det jeg har betalt for senere og vil ta med flaksen. Det er helt ulovlig, og restauranten vil miste skjenkebevillingen om det blir oppdaget. Du må drikke den opp før du går ut.

I Italia er det motsatt. Dersom du tenker det samme, jeg har fått nok og ønsker å ta med resten hjem, og blir nektet dette av restauranten, kan du anmelde restauranten. Italienske myndigheter mener at å tvinge folk til å drikke opp, er uheldig drikkepress.

I Italia er alkohol tilgjengelig og rimelig for alle. Som ungdom er det ingen lover og forskrifter som regulerer din tilgang til alkohol. Du blir i ung alder i stedet tvunget til å ta egne valg for ditt alkoholbruk.

I 9 år drev vi vertshus i Italia, underlagt svært små reguleringer. Når vi startet vår hjemmerestaurant i Larvik, Villa Karen, var det andre boller. Etter en nesten endeløs prosess som inkluderte både kommunestyre og fylkesmann, fikk vi tilslutt lov å servere vin til maten til våre gjester.

Sånn er det bare. Både ansvarlige i kommunen og skjenkekontrollen som har vært på besøk, er bare hyggelige og positive. De forholder seg kun til norske regler. Så vi forsøker å holde tungen rett i munnen så vi ikke gjør noe galt.

F.eks er det lov å skrive hvilke viner vi serverer på hjemmesiden, men ulovlig om vi gjør det på facebook-siden.

Skal vi illustrere noe med vin er regelen at «…alkoholpositive bilder ikke er tillatt. Med dette menes for eksempel bilder av mennesker i ulike drikkesituasjoner, av mennesker som holder i glass, og bilder av kalde drikker med «duggfriske» dråper….» (Helsedirektoratet).

Vi tok utgangspunkt i et radiokåseri, og en type kåseri ble vel dette også, litt humoristisk og ironisk.

Se og bli sett – Fra dampradio til sosiale medier

Published 10. april 2021

Se og bli sett – Fra dampradio til sosiale medier

Mens jeg jobbet med voksenopplæringen i NRK fra slutten av 70 tallet, hadde vi et utstrakt nordisk samarbeid. Her var Sverige storebroren og Norge minstemann. Jeg husker en gang hele voksenopplæringsavdelingen i NRK var med på juleavslutningen på UR (Utbildingsradioen) i Stockholm. Det ble en morsom skjevfordeling. I UR jobbet det rundt 300 personer, vi var 2. Mens undervisningsavdelingene i de andre landene for lengst er lagt ned, er UR fremdeles aktiv.

Et tema vi var opptatt av i det nordiske samarbeidet, var det økende fjernsynskonsum, ikke minst hva det hadde å si for barn og unge.

Noen var opptatt av de fysiske utfordringene. Den lille fjernsynsskjermen ville skade øynene, ved at øyets naturlige bevegelser over tid ble begrenset ved bare å scanne et lite område. Noen var opptatt av at stråling ville skade både øyne og andre deler av kroppen. Vi leste med bestyrtelse om amerikanske barn som brukte mer en 4 timer daglig foran fjernsynsskjermen.

*Nordvisjonen utgjorde en viktig arbeidsfellesskap for oss som jobbet innen voksenopplæringen.*

På en av våre nordiske samlinger hadde vi besøk av forfatteren av boken «Den elektroniske hesten». Han snakket om fremmedgjøringen fjernsynet skapte ved at man ikke lenger opplever det virkelige livet, bare en elektronisk kopi av den. Selv om det sto en virkelig hest utenfor huset, valgte barnet likevel å se hesten på fjernsyn. Hva ville denne fremmedgjøring føre til over tid?

Og hva var vårt ansvar som ansatte i undervisningsavdelingene? Vi likte å tenke at vi representerte en motkraft til de andre programavdelingene. Mens de andre avdelingen, slik vi så det, hadde som mål å lage så gode program at man ville se flere program, hadde vi som mål å stimulere seerne til andre aktiviteter: hobbyer, hagedyrking, ta et brevkurs, delta i studiegrupper. Kort sagt noe annet enn bare å konsumere mer og mer fjernsyn.

Med videokassetten fikk vi nye utfordringer. På begynnelsen av 80 tallet ble omsatt mange videoer med mye vold. Den mest kjente var Motorsagmassakeren som kom som film i 1974. Den ble forbudt på kinoer i Norge, men ble sammen med andre «blod og gørr» filmer tilgjengelig på videokassetter i begynnelsen av 80 tallet. Det hersket stor bekymring for at dette vill inspirere til mer vold blant de unge.

På den tiden jobbet jeg noen år i Internasjonalt Massemedia Institutt i Kristiansand. De fikk i oppdrag av Landsrådet for Norges barne- og ungdomsorganisasjoner, å lage en rapport om skadevirkningene de voldelige videoene kunne ha på barn og unge. Jeg fikk ansvaret, og arbeidet gikk ut på å samle all tilgjengelig forskning på området. Det jeg fant, var at det ikke var noen klar sammenheng mellom konsum av voldsvideoer og økt voldelig adferd. Det vi derimot fant, var at voldsvideoene påvirket barn og unge som var disponert for vold, til hvordan volden ble utført. Kanskje også utløsende faktor for de som var disponert for dette. Mange var misfornøyd med at jeg ikke entydig slo fast at voldsvideoene skapte mer vold.

Det mange av kritikerne glemte, var hva jeg faktisk fant. Det avgjørende var barns oppvekst, det å oppleve sin verdi, bli sett, føle seg trygg og bli stimulert.

Vi har nettopp hatt gleden av å ha besøk av vårt minste barnebarn, Johanne. Der hun ligger på stellebordet søker øynene aktivt etter andres blikk. Får hun et blikk, fester hun øynene på det. Du ser at det kommer antydning til smilerynker. Dette er det første grunnleggende trinn i barnets sosialisering.

Jeg ser deg, jeg ser at du ser meg. Derfor betyr jeg noe.

Vi er vel ikke så veldig bekymret for fjernsynskonsum lenger. Nå handler det om smarttelefoner. Det er mye å si om det. Men en ting er sikkert. Hvis det lille barnet hele tiden må konkurrere med en telefon om foreldres blikk, kan dette gå galt.