Press "Enter" to skip to content

Ville vi få noen gjester, tro? .. 15 år i Piemonte -del 22

0

Fra reportasjen i Ukebladet Hjemmet.

Etter kjøpet av Casa Karen som feriebolig, hadde planen om et vertshus vokst frem. Det å kunne dyrke interessen for matlaging på heltid hadde lenge vært en drøm. I 2014 var drømmen realisert. Den nødvendige ombygging var ferdig. Vi hadde laget tre dobbeltrom med hvert sitt bad. I tillegg hadde vi en stue med en sovesofa som kunne brukes som et ekstra rom.  Selv hadde vi innredet en liten hybel på loftet.

Kjøkkenet var utstyrt med oppvaskmaskin, konveksovn, kjøl og frys for profesjonell drift.  Ekstra servise, glass og bestikk var innkjøpt. Vi skaffet oss en 9 seters Mercedes Vito for å kunne bringe gjestene fra og til flyplassen, samt tilby dem guiding  i området under oppholdet.

Bodil med nyinnkjøpt Vito

Vi mente vi hadde husket alt. Nå var spørsmålet om det ville komme nok gjester. Hva måtte vi gjøre av markedsføring og hva ville vi måtte bruke av penger på det?

Det skulle vise seg at vi bekymret oss unødvendig. Fra første til siste sesong var det meste booket året i forveien. Det hele gikk fra munn til munn. At TV2’s God Morgen Norge og Ukebladet Hjemmet kom på besøk, var heller ingen ulempe.

Besøk fra God Morgen Norge

En dag dukket to par på motorsykler opp. De ble fulgt til Casa Karen av vår gode venn restuaranteier Antonio. Vi hørte ham bare si «Her er det», før han dro. De fortalte at de hadde vært  på sykkeltur i Frankrike.  

De hadde hatt med seg ukebladet Hjemmet, hvor de hadde lest reportasjen om Casa Karen og hadde bestemt seg for å besøke oss. Det sto ingen adresse, bare at vi holdt til i nærheten av Asti. Så var det bilde av det som feilaktig ble oppgitt  å være vår landsby, men var nabolandsbyen Montegrosso.

I reportasjen hadde de feilaktig oppgitt Montegrosso som vår landsby.

De hadde først stoppet i Asti, hvor de spurte en gjeng om noen visste om Casa Karen. Det visste de selvsagt ikke, men da de fikk se reportasjen, gjenkjente de bilde av Montegrosso. En som sto der tilbød seg å kjøre foran. Framme i Montegrosso kunne han ikke hjelpe lenger. Der traff de en som heller ikke kjente til Casa Karen, men som når han fikk sett nøyere på artikkelen oppdaget navnet på vår yndlingsrestaurant, Antonio og Maria. Det visste han hvor, var og kjørte foran dit. Der traff i de Antonio som slo ut med armene da han så artikkelen. «Men dette er jo mine venner. Jeg skal vise vegen.»  Og dermed kjørte han foran det siste stykket. Den type hjelpsomhet i tre etapper er ikke uvanlig i Italia.  Motorsykkelgjengen ble hos oss den ettermiddagen før de reiste videre.

Noe av det mest spesielle vi har gjort, var å avholde bryllup på Casa Karen. Fem ble det. I alle tilfellene hadde brudeparet gjort den formelle inngåelsen på et rådhus eller prestekontor i Norge. Så tok de med sin egen prest for den kirkelige handling på Casa Karen.

Vielse på plenen utenfor Casa Karen

I ni år skulle vi drive Casa Karen fra april til ut oktober.

En god materialisme – Fra dampradio til sosiale medier

0

Blaker Skanse CC BY-SA 3.0   Foto: Paal Sørensen 

Blaker Skanse er et gammelt forsvarsverk som ligger langs Glomma i Sørum kommune. Her lå en av landets fremste håndarbeids institusjoner fram til 2003. "Avdelingen av Høgskolen i Akershus på Blaker Skanse i formgiving og produktdesign". Stedet var også  et viktig kurssted for Norges Husflidslag. I forbindelse med et eller annet jubileum ble jeg bedt om å lage noen program om Norges Husflidslag på slutten av 70 tallet. Det hørtes i utgangspunktet litt kjedelig ut.

Etter litt grubling fram og tilbake kom jeg på ideen å ta utgangspunkt i begrepet «materialisme». Jeg har senere erfart at begrepet har en rekke betydninger, men på 60 og 70 tallet brukte man begrepet som betegnelse på et liv som var mer opptatt av ting, enn mer varige verdier, som tradisjon, natur , miljø, vennskap og kunstopplevelser.

Jeg tror bakgrunnen var det voksende konsum og en gryende bruk og kast innstilling. Et møbel skulle ikke vare evig. I hvert fall ikke til neste generasjon. Kanskje 10 år, da ville det være på høy tid å skifte det ut. Mange av oss i 68 generasjonen var kritisk til dette. Tingene burde ikke bety så mye for oss. Eller burde de?

Jeg tok utgangspunkt i gamle dager, da man ikke eide så mye, men hvor det meste av det man eide hadde sin historie. Enten det var en kniv, en bolle, en stol. Tingene fulgte slekten og var en del av ens identitet.

Husfliden hadde som mål å skape tidløse gjenstander, noe man kunne ha et forhold til, noe jeg mente var den gode materialisme.

En del av opptakene skjedde på Blaker Skanse, der Husflidslaget underviste i gamle teknikker. Jeg ble så fasinert at jeg brukte kveldene til å lære meg neverfletting, mens resten av teamet dro hjem til Oslo,. Faktisk fikk jeg papir på at jeg var godkjent som instruktør. En kunnskap som for lengst har gått i glemmeboka.

Neverkont. Det var svennestykket for å bli instruktør.
Foto: Norsk skogmuseum

Det å formidle de gamle hudsflidsteknikkene, var på moten i de nordiske fjernsynskanalene på 70 tallet. Dessverre fikk jeg lite gjennomslag for det i Norge.

Et annet prosjekt, i noe av den samme gata, var serien Klær. Igjen handlet det om å formidle ferdigheter som var på vei ut.  Det handlet om å sy sine egne klær, gjerne i form av omsøm. Vi var også innom stell, vask av klær og materialkunnskap. Som programleder valgte jeg Steinar Mediaas.

Med serien fulgte kursbok og mønster. For å være trygg på om forklaringen i både program og bok ville være tilstrekkelig, brukte jeg en påske på å sy meg gjennom alle plaggene bare ved hjelp av fjernsynsmanusene og kursboka. Det var blant annet skjorte, anorakk, bukse og omsøm av en slitt olabukse til snekkerbukse for et barn.

At jeg gjorde det, ble et oppslag i bladet Framtiden i våre hender.

Påske og pasqua – Etterkrigsgenerasjonen – Del 27

0

Som sønn av en pastor var det aldri snakk om påskeferie. Det var tvert imot en av de travleste periodene for pappa. Men jeg husker aldri å ha stusset over det. De fleste foreldre jobbet til og med skjærtorsdag, så for de fleste var det ikke mulig med langturer.

Fra Palmesøndag var det en masse møter og samlinger fram til andre påskedag kveld. Jeg husker ikke annet enn at jeg likte det. Den lille menigheten var på mange måter en slags utvidet famille, der man som barn ble både sett og satt pris på.

Mine vonde minner om det å være pastorbarn handlet ikke om det som skjedde i menigheten. Problemene var det omflakkende livet med stadig flyttinger og skifte av miljø. Når vi hadde flyttet, var menigheten en trygghet i livet.

Jeg vet at mange har vonde minner fra å vokse opp i en pietistisk menighet på 50 og 60 tallet. Og det var mye rart som ble lært bort. Mye av det som ble sagt fra prekestolene om synd og fortapelse, var nok en utfordring for mange barn. Av en eller annen grunn prellet det av meg. For meg var Gud en grei kar, punktum. Med det utgangspunktet har jeg fremdeles holdt på barnetroen.

Jeg har alltid vært mere opptatt av hva menneske er … enn hva de sier. Sånn var det også i menigheten. Det var noen som du bare så opp til, og lot deg påvirke av. Ikke nødvendigvis fordi de var så gode til å utrykke seg, men fordi de opplevdes som ekte.

En av idealene fra den tiden, var Magne Raundalen. Han gikk på gymnaset og var leder av gutteklubben i menigheten. Her drev vi med småsløyd og andre aktiviteter. Vi så opp til Magne. Han var smart og grei, og så strikket han. Noe som førte til at flere av oss guttene lærte oss det samme. At arbeidet hans med oss skulle være årsaken til at han ble Norges fremste psykolog på traumatiserte barn, finner jeg usannsynlig😊

Den bibelske påskefortelling var fascinerende for en 10 åring med livlig fantasi. Fra Jesus red i inn i Jerusalem til kvinnene fant den tomme grav påskemorgen, ble bilder skapt og gjemt.

Da jeg mange år senere var på seminar i Stockholm der nordiske fjernsynsproducere skulle introduseres for den nye filmdramturgien, brukte de nettopp den bibelske påskefortellingen som eksempel på den perfekte dramaturgi,  - den ultimate oppbygging av en historie.

På 70 og 80 tallet begynte for alvor tradisjonen med påsketur på fjellet. Tidligere var det, så vidt jeg kan huske, bare Vestfold som hadde fri skjærtorsdag. Nå ble det gjennomført for hele landet, og med mulighet for å ta en grodag på onsdag, var det plutselig mulig for de fleste å ta 6 dager sammenhengende fri.

Nå var ikke lenger kors og tornekrone symbolet på påskehøytiden, men appelsin og Kvikklunsj.

Å feire påske i Italia var på mange måter tilbake til barneårene, der det først og fremst er en kirkelig høytid. Det var ingen fridager før første og andre påskedag. Til gjengjeld feires disse to dagene av hele Italia. Første påskedag er den helligste av alle dager i landet. Alle butikker er stengt, ingen jobber i marken. Alt er stille. Klipper du plenen eller vasker bilen får du sinte blikk. Påskelunsjen er er et av årets største måltid. Da skal hele storfamilien være sammen, og måltidet skal inneholde et enormt antall forretter.

Andre påskedag er det tradisjon for at familien samles til grillfest.

Prosesjonen palmesøndag i Agliano

Så kommer noe pussig. For sammenlignet med Norge hvor man ønsker hverandre god påske før palmesøndag, venter italienerne gjerne til første påskedag.  Da ønsker de  hverandre Buona Pasquetta. Det betyr egentlig god lillepåske, som egentlig handler om mandag (andre påskedag) men som ofte brukes for hele uken etter første påskedag.

Dette sier litt om forskjellen mellom Norge og Italia. Mens vi i vår pietistiske tradisjon har vektlagt Den stille uke opp mot påskemorgen, som fokuserer på mørke og lidelse, synes italienerne derimot det er viktigere å feire oppstandelsen og det lyse i uken etter påskemorgen.

Det passer meg egentlig bedre, så derfor Buona Pasquetta!

Den pukkelryggede tistel fra Nizza – Fra det Piemontesiske kjøkken

0

Cardo Gobbi di Nizza Monferrato, som betyr den pukkelryggede tistel fra Nizza

om jeg har nevnt tidligere, er ikke italienske kokker særlig glad i betegnelsen: det italienske kjøkken. De snakker i stedet om det Toskanske, det Liguriske eller det Piemontesiske. Det er ikke så underlig. Før den italienske samling for 150 år siden, hadde de ulike regioner utviklet sine egne matkulturer. Gjerne på bakgrunn av beliggenhet, klima og tilgang på råvarer.

Piemonte hadde ingen kystlinje. Derfor måtte  sjømatretter basere seg på råvarer som var fanget, saltet og transportert fra andre land eller regioner. Det meste av sjømat i Piemonte er derfor tradisjonelt basert på klippfisk fra Portugal og ansjos fra Middelhavet. (Nå kommer klippfisken fra Norge) På begynnelsen av 1800 tallet kom en annen konserveringsmåte i tillegg til salting, nemlig hermetisering. Det ble i Piemonte brukt for oppbevaring av tunfisk. Dette er bakgrunnen for at regionens tradisjonelle sjømatretter er basert på disse tre råvarer.

Denne gangen skal vi ta for oss Bagna cauda. Det er piemontesisk og betyr: varmt bad. Dette er en rett som er populær i den kalde årstid. Det er en slags fondue, men med en ansjos saus i stedet for olje eller smeltet ost. I denne sausen dypper man så kokte og rå grønnsaker. I området rundt Agliano brukes gjerne en lokal grønnsak som heter Cardo Gobbi di Nizza Monferrato, som betyr den pukkelryggede tistel fra Nizza.

Til denne retten skal det tradisjonelt brukes saltede ansjoser, men ansjos i olje kan også brukes. Husk at vi i Norge ofte bruker betegnelsen ansjos om brisling, som i Juleansjos. Det blir noe helt annet. Velg derfor  acciuga (ansjos) fra Italia eller Spania.

Det beste er om du har tarakotta potter spesielt til formålet. Hvis ikke, får du improvisere.

Vi avslutter gjerne måltidet med å knekke et egg oppi resten av sausen.

Dette trenger du

For to porsjoner

90 gr olivenolje

4 båter hvitløk, knust og hakket

60 gr ansjosfilet, renset og hakket

45 gr smør

Rå grønnsaker i staver

Poteter i båter, kokt til de er akkurat møre

Evt. 2 egg

Dette gjør du

Vask, rens og del grønnsaker og kok potetbåtene.

Varm sakte opp olje, ansjosfiletene og hvitløk i en kjele.

Tenn telysene under pottene.

Når ansjosen er løst seg opp, kan det vær lurt å kjøre det hele med en stavmikser for å få en jevn saus. La til slutt smøret smelte i kjelen, rør rundt og fordel i pottene som nå er varme.

Nå kan sausen brukes som dip for grønnsakene og brød som gjerne følger med.

Helt til slutt knekker man gjerne et egg og legger i sauen. Du kan enten la det varmes som et speilegg, eller lage eggerøre av  det. Egget sammen med ansjossausen er en herlig kombinasjon.

Blir vi ferdig? – 15 år i Piemonte – del 21

1

Det gikk mot slutten av den store renoveringen. Prosjektet vi startet i 2009, som skulle omdanne Casa Karen fra fritidsbolig til vertshus. De første gjestene skulle ankomme 30. april 2011, men på nyåret var det fremdeles mye som gjensto.

Så var det dette med bassenget. Som tidligere fortalt hadde vi fått vite av andre nordmenn i området, at kravet til plassering var minimum 15 meter fra offentlig vei. Og vi hadde ingen steder på tomta som innfridde kravet.

En dag tok Mario, geometraen, opp saken.

Var det ikke meningen at dere skulle ha et basseng?

Jo, men vi har blitt fortalt at det må ligge  minimum 15 meter fra offentlig vei.

Ja, det stemmer. Slik er reglene, men hvor ville dere hatt bassenget plassert?

Vi hadde egentlig håpet å legge det her, like ved veien, hvor det er mest sol.

Det kunne sikkert vært bra.

Så skiftet han samtalen til et annet tema. Noen uker senere dukket han opp med en ny kar. Han kom fra et bassengfirma. Mario fortalte fyren at bassenget skulle ligge like ved veien og at han måtte sende oss et tilbud.

Men var det ikke….?

Du skjønner det… sa Mario,

…du vet det vinduet vi bestemte skulle være buet, det måtte vi søke spesielt om. Buede vinduer er ikke typisk for området. Da må du argumentere veldig godt for å få lov. Så må du legge ved tegninger av hele huset og tomta. Og da tegnet jeg inn bassenget her. I Italia får du ikke alltid et skriftlig svar, som oftest bare tegningen stemplet og signert. Og det har vi fått.

Hva skulle vi gjort uten Mario!

Endelig var Franco klar til å starte graving for bassenget.

Alt ble lovet klart til 10 april.  Men først i slutten av mars begynte Franco, entreprenøren, å grave. Nå måtte alt gå på skinner om vi skulle rekke å bli ferdig til gjestene skulle komme. Men det gjorde det jo ikke. For da grøften for bassenget var gravd ut, dumpet like godt Franco og gravemaskinen hans ned i grøfta. 

Uhell på byggeplassen. Ingen ble skadet, men nye forsinkelser.

Utrolig nok klarte han likevel å være klar for at bassenget kunne senkes ned i hullet 16. april.

Typisk italiensk ble alt gjort i siste liten. Og det at vi hadde en dato for når de første gjestene skulle komme, sørget for at nok mannskap ble satt inn for at alt skulle være ferdig. Enten det gjaldt gartneren som skulle legge ut plen, plante busker og trær, eller elektriker, murere og rørleggere for å få kjøkkenet og rommene klare.

10.april. Fremdeles et stykke fram til det ser ut som et kjøkken.

14.april. Endelig kom gartneren.

Å jammen klarte vi ikke å bli ferdig.