Fjerde kapittel

Uten film i kamera – Fra dampradio til sosiale medier

Published 10. mai 2021

Regjeringsbygningen i Athen. Foto Adobe Stock

Året var 1979, og vi var i Hellas for å gjøre opptak til prosjektet «Funksjonshemmet?».

Spørsmåltegnet var viktig. Funksjonshemmet var ikke en egenskap ved en person, men en tilstand enhver kunne komme i, dersom omgivelsene ikke ble tilrettelagt.

Tenk på når du åpner en eller annen dings du nettopp har kjøpt og leter etter bruksanvisningen. Så finner du en knøttliten papirlapp med fontstørrelse 5 eller mindre. Du myser, holder lappen under en kraftig lampe, men har fremdeles problemer. Kanskje har synet blitt litt dårligere, men svaksynt er man da ikke. Du er i denne sammenheng funksjonshemmet, ikke fordi synet er blitt så dårlig, men fordi omgivelsene ikke er tilpasset folk flest.

Til serien «Funksjonshemmet?» gjorde vi opptak i flere land, også Hellas. En av stedene vi besøkte, var en skole for døve barn utenfor Aten. Den var kjent for nytenkende metoder. Skolen ble finansiert av en søt gammel tannlege sammen med noen av hennes sosietetsdamer. Det var ingen offentlige skoler for døve barn, så tantenes innsats var helt avgjørende. Nå var de blitt oppe i årene, og var redd for at de ikke lenger kunne sikre skolen økonomisk. De hadde i flere år søkt staten om å overta driften, men uten å få svar.

Var det noe vi kunne hjelpe dem med? Det var da vi fikk ideen. Vi ville forsøke å gjøre et intervju med helseministeren. Vi tok kontakt med den norske ambassaden i Athen, og la fram ideen. De var med på notene og forslo at vi innledningsvis skulle be om en uttalelse om helseministerens antirøykekampanje. Joda, helseministerens ville svært gjerne bli intervjuet av NRK om hans bestrebelser for å redusere røyking. Men, som ambassaden selv hadde forutsett, han vil gjerne ha alle spørsmålene på forhånd. Og det var her ideen kom inn. Som det siste spørsmål viste vi til at vi hadde besøkt en skolen for døve, en institusjon som vi var blitt imponert over. Hva mente de greske myndigheter om dette arbeidet?

Det som skjedde, var selvsagt at ministeren ba administrasjonen finne ut mest mulig om denne skolen før vi kom, og oppdaget at de hadde søkt om midler flere ganger uten å få svar.

Rundt 80-tallet ble reportasjer fremdeles gjort med filmkamera og båndopptager. Film var dyrt, så det var et strengt regime på hvor mye råfilm vi kunne bruke. Vi regnet gjerne med at vi kunne bruke fire ganger så mye råfilm som det endelige programmet. Med programlengde på ca 30 minutter, betød det at vi hadde 130 minutter råfilm til hver av programmene. Det sier seg selv at et intervju med en minister på gjerne30 minutter ville tære sterkt på. Men det gjorde jo ingen ting, for dette intervjuet skulle vi jo likevel ikke sendes. Så der troppet vi opp, meg, fotograf Erik Karlsen og resten av teamet – uten film i kamera. Det viktigste var lyden.

Helseministeren var elskverdigheten selv. Han la ut i det lange og brede om røykingens forferdelighet og alt hva han hadde gjort. Det var tydelig han var smigret over at norsk fjernsyn ville høre om hans arbeid. Så, helt til slutt kom spørsmålet om skolen for døve. Hva mente myndighetene om den?

Ministeren hadde vanskelig for å skjule smilet.

Pussig at dere skulle spørre om akkurat dette. Joda, vi ser svært positivt på dette arbeidet. Og for noen dager siden bestemte vi å legge inn fast støtte til arbeidet.

Så takket vi for intervjuet. Pakket sammen og stormet over gaten og inn på en cafe i nærheten hvor tantene satt. Da vi spilte av slutten av intervjuet kom tårene. Endelig kunne de senke skuldrene. Skolen ville leve videre.

Episoden illustrer medienes makt, ikke bare når et program kringkastes, men også når man setter opp et kamera. Da serien gikk på NRK, var regjeringen i Hellas byttet ut. Kanskje like godt.

Da vi forlot Athen kom tantene med en stor komboloi som takk og et minne. Den hang på kontoret mitt i mange år, men har nå kommet bort. En kamboloi ligner på en katolsk bønnekjede, men har ingen religiøs betydning. Grekere sitter å lar perlene gli mellom fingrene for å stresse ned. Det engelske navnet er da også woory beads/ bekymringsperler. Foto: Adobe Stock

Stygt og pent

Published 6. mai 2021

Stygt og pent

Goetheanum foto Adobe stock

Det hadde tatt 20 minutter med tog fra Basel hovedstasjon til dem lille byen Dornach. Det var på 70 tallet, og jeg var på seminar for voksenopplæringsprogram i EBU. Annet hvert år var det skolefjernsyn og voksenopplæring som samlet medarbeidere fra hele Europa. For meg ble det en hyggelig førjulstradisjon gjennom mange år. Seminaret gikk over tre – fire dager med gode muligheter til å oppleve Basel og omlandet. Dette året hadde jeg og noen bekjente bestemt oss for å besøke en unik bygning.

Fra stasjonen i Dornach var det bare 500 m spasertur. Og der reiste dette merkelige bygget seg, Goetheanum , for den antroposofiske verden. Bygget som etter Rudolf Steiners anvisninger ble påbegynt i 1913 har denne fascinerende egenskap at man kan se og se og alltid finne noe som holder blikket fast.

Rudolf Steiner, antroposofiens opphavsmann, var opptatt av den store sammenhengen i ulike deler av livet; medisin, jordbruk, bank, pedagogikk for å nevne noe. Mange av ideene har for lengst blitt en del av del av skolemedisin, behandling av utviklingshemmede, etisk bankvirksomhet og vårt ordinære skolesystem. Men når gjelder dette med arkitektur, der er det vel så som så.

Å bli arkitekt var en av ideene jeg hadde som liten. Jeg syntes boligblokker var flotte byggverk og kunne godt tenke meg å både tegne og bo i sånne høye hus. Jeg husker at jeg som 9 åring sto og misunte de som bodde i stjerneblokka i Kristiansand.

Siden har jeg stått foran mange bygninger som har imponert. Jeg glemmer ikke første gang jeg besøkte onkel og tante i Trondheim. Her var det en bygning som virkelig kunne ta pusten av en liten stakkar: Nidarosdomen. Denne bygningen som ble påbegynt for over 1000 år siden har stadig evnen gripe en både utvendig og innvendig. Og mens fasinasjonen for stjerneblokka i Kristiansand raskt avtok, kan domen i Trondheim fremdeles bergta.

Siden har det blitt mange store arkitektoniske høydepunkter. Gjennom vandring i Barcelona, der flere av arkitekt Gaudis verk ligger, ikke minst det ennå ikke fullførte Sagrada Familia.

BARCELONA, SPAIN - FEBRUARY 10: La Sagrada Familia - the impressive cathedral designed by Gaudi, which is being build since 19 March 1882 and is not finished yet February 10, 2016 in Barcelona, Spain.

Vi har et arkitekturoppgjør gående. Det handler både om å bevare gamle vakre bygninger og å sette søkelys på dagens arkitektur. Det er nok en del av oss synes det er en stund siden vi har sett et nytt bygg som har gitt oss en skikkelig opplevelsen av noe vakkert og tidløst. Så sier arkitektene at det ikke en noe poeng å snakke om noe som pent eller stygt. Det er relativt og vil skifte fra tid til annen.

Så hvorfor blir da disse gamle bygningene som Goetheanum, Nidarosdomen og Sagrada Familia stadig beundret og avfotografert. Kan det likevel være noe som hever seg over moter og vekslende smak.

Vi hadde noe som het yrkesveiledere. De holdt til på arbeidskontoret. Vi ble oppfordret til å besøke dem for å finne ut hva vi passet til.

Har du noen tanker om hva du vil? Sa den dresskledde fyren.

Jeg lurer litt på å bli arkitekt.

Da kom han med en test på mange sider, der jeg skulle velge mellom ulike mønstre. Det ga liten mening, men jeg krysset av så godt jeg kunne.

Et øyeblikk. Fyren hadde en tabell hvor valgene mine ble satt inn.

Mja, ikke dårlig, men heller ikke veldig bra. Formsansen din er over normalt, men trolig ikke høy nok til å gjøre det særlig godt som arkitekt.

Mon tro hvordan dagens skapere av alle kaninburene som bygges ville klart seg hos veilederen min?

Den opprinnelige planen var egentlig 6 stjerneblokker på Lund i Kristiansand. Det ble med den ene. Kanskje like greit.

En formiddag på Casa Karen – 15 år i Piemonte

Published 1. mai 2021

En formiddag på Casa Karen – 15 år i Piemonte

Utsikten fra Casa Karen var vakker uansett vær.

Vi hadde ikke behøvd å bekymre oss. Casa Karen ble raskt et populært mål, og det meste av sesongen var booket opp et år i forveien. Mange gjestet oss flere ganger.

Vi bestemte oss raskt for bare å ha en gruppe av gangen. Vi hadde noen besøk der det kunne være et ektepar, to venninner og en singel som ikke kjente hverandre. Det var absolutt hyggelig, men litt krevende, da de naturligvis hadde ulike ønsker for måltider og assistanse. Derfor bestemte vi oss for at de som bestilte måtte være en gruppene fra 6 til 8 personer. Det hendte gamle gjester insisterte på at vi presset inn opptil 12 gjester, da de absolutt skulle ha med noen som ikke hadde vært med sist. Om ikke annet kunne de ligge på madrass på gulvet.

Dagen startet med kaffe og kjeks kl 0800. Noen morgenfugler var da allerede på vei tilbake etter en treningstur. Andre tok med kaffen opp til sin ektefelle som ønsket å dra seg litt lenger. De fleste nøt sin kaffe sammen med de andre mens de nøt den unike utsikten. På klare dager kunne vi se Apenninene i det fjerne. Var det tåke nede i dalen, så det ut som den Sørlandske skjærgård, der toppene stakk opp som skjær av tåkehavet. Noen ville sitte helt for seg selv ute på pynten for helt å finne roen. Etter en stund kunne de snu seg mot oss andre: Dette burde man kunne få på blå resept.

Hva var det som gjorde utsikten så spesiell og beroligende. En fotograf vi hadde som gjest mente han hadde løsningen. Landskapet, med de myke linjene, var så feminint og moderlig. Former som ga ro i sjelen. Ingen dum forklaring.

Klokken 9 var det frokost. Det pussige er at det italienske ordet som brukes for frokost er prima colazione som egentlig betyr før frokost, men for den vanlige italiener er det den eneste frokost de har.

Jeg husker hjemme på gården til mine svigerforeldre. Der hadde svigerfar en «kaffe», en kopp kaffe med en skive, før han gikk på jordet eller i fjøset ved 7 tiden. Klokka 9 kom han inn til «frokost», som var et betydelig større måltid. Etter hvert falt kaffen kl 7 bort, mot at frokosten startet litt tidligere. Så vi i Norge hadde også dette med prima colazione og litt senere colazione. Men mens vi har droppet «kaffen»/prima colazione og går rett på frokosten, har italienerne flest droppet colazione/ frokosten og har bare en prima colazione. Ofte bare en kopp espresso og en kjeks. For barna gjerne en kopp varm melk som de dypper en kake i.

*Reklame for Kinder kjeks til bruk som frokost for de små.*

Nei frokosten på Casa Karen var noe helt annet. Her var det egg, frokostblanding, yoghurt, kjøttpålegg og mye mer. Men det de fleste satt ekstra pris på var Bodils ferske rundstykker. (Se nederst i innlegget.)

Under frokosten satt vi sammen med gjestene. Her ble resten av dagen planlagt. Oppholdet var halvpensjon, noe som betydde at frokost og middag var inkludert, mens lunsjen ble inntatt i landsbyen eller under en utflukt. Var det varmt, valgte mange å henge rundt bassenget, og bare spasere inn til landsbyen for lunsj. Mange ville oppleve mer. Noen hadde egen bil eller leiebil, men de fleste brukte Bodil som sjåfør og guide.

*Bodil, klar med Vitoen for dagens utflukt.*

Og det var nok av reisemål. Noen ønsket å shoppe. Serravalle Designer Outlet er et av Europas største shoppingsentre. Andre ville besøke en storby, en fiskelandsby, badestrand. Mer om det senere.

*Serrevalle shopingsenter, et av de største i Europa.*

https://www.4kapittel.no/bodils-rundstykker/

Total er kjedelig – Fra dampradio til sosiale medier

Published 28. april 2021

Total er kjedelig – Fra dampradio til sosiale medier

Youngstorget FOTO Vidar Ruud (CC BY-NC-ND 4.0)

Tenk deg at du med et kamera skal beskrive en skoleklasse som kjeder seg. Du plasserer kameraet og zoomer ut så det får med hele klassen. Hvor lenge tror du at du må se dette billedutsnittet før du skjønner at de kjeder seg. Kanskje flere minutter. Tenk deg så at du zoomer inn på hånden til en av elevene som trommer sakte på pulten med fingrene. Det vil gå noen sekunder. Og du skjønner at noen kjeder seg.

Under kurset i regi fikk vi se et opptak av en demonstrasjon på Youngstorget. Først et totalbilde, så fikk vi se et annen utsnitt fra det samme kamera, fra den samme posisjonen, men zoomet inn. Her ser vi 5 – 6 demonstranter i klammeri med politi. Så ble vi spurt hvilke av utsnittene vi trodde ble brukt i Dagsrevyen.

Selvsagt det siste. Man forsto det problematiske, men aksepterte nærbilde som fjernsynets natur. I utgangspunktet var fjernsynsskjermen 17 tommer i diagonalen, eller ca 40 cm i bredden. Det var som å se på VG i liggende format på tre maters avstand. Med billedoppløsningen under fjernsynets barndom ble et totalbilde gjerne bare en grøt.

På 70 tallet var forskjellen mellom fjernsyn og kinofilm enorm. På kinolerretet ga de store oversiktsbildene et hav av informasjon. Øyet kunne oppfatte både detaljer og den store oversikten. Den vandringen man selv kunne velge over kinolerretet, måtte fjernsynskameraet gjøre for deg.

Det handlet ikke bare om billedutsnitt, men også hvilken del av historien som ble fortalt. Den totale historien var ofte for stor, for omfattende og for kjedelig. Utfordringen var å finne de små historieelementene som til sammen ga seeren en tilfredsstillende helhet. En helhet vi skapte. Jeg har tidligere fortalt om dramaturgi som læren om hvordan fengsle et publikum. Stikkordene var nærbilder og konflikter. Tenk på eksemplet fra Youngstorget. Her hadde fotografen valgt både et nærbilde og en konflikt som neppe representerte helheten, men ble valgt fordi det var dette vi hadde lært å gjøre.

På 90-tallet hadde jeg regi på en rekke påskeprogram i TV2. Det var Egil Svartdal som var programleder, og opptakene skulle skje i Israel. Det var en stressende opplevelse med for mange opptak og for mange utfordringer på for kort tid før det skulle sendes. Vi kom i land.

Et av programmene handlet om en liten menighet som besto av kristne palestinere og jøder. (Jødene kalte seg forresten ikke kristne. Det var for belastende overfor andre jøder. I stedet omtalte de seg som messianske jøder.) Menigheten besto av unge familier der foreldrene kunne være i kamp på hver sin side i konflikten. Ikke fordi de ønsket det, men fordi de hadde blitt innkalt. De respekterte og aksepterte likevel hverandre.

Noe av det de var opptatt av, var hvorfor media ikke var interessert i deres og andres fredsarbeid. Hvorfor var det de mest ytterliggående på hver side som fikk medieoppmerksomheten? Og hva ville skje om de i midten, fredsbevegelsen, ikke ble synlig?

Vi vet hva som har skjedd? På begynnelsen av 2000 tallet døde mye av fredsbevegelsen i Israel ut. Var det mediene og dramaturgiens skyld? Ikke bare. Men medienes jakt etter nærbilder og konflikter for å fengsle sitt publikum er neppe noe stort bidrag i fredsarbeidet.

Pizzaovn under portikoen – 15 år i Piemonte – del 24

Published 25. april 2021

Pizzaovn under portikoen – 15 år i Piemonte – del 24

Portikoen utenfor Pantheon i Roma. Foto: Roberta Dragan, CC BY-SA 2.5

Portiko eller porticus på latin, betyr en søyleprydet inngang foran en bygning. En av de eldste og mest kjente er portikoen foran Pantheon i Roma. Andre kjente portiko’er finner du ved inngangspartiet til USA’s høyesterett, og Universitetets aula i Oslo.

Casa Karen hadde også sin portiko. Her holdt kyrene på gården til i gamle dager. Her kunne de stå i skyggen på de varmeste dagene. Vi fikk laget et langbord, hvor gjestene i sommerhalvåret hadde frokost, lunsj og middager.

I enden av portikoen lå en liten bod. Den hadde tre etasjer. I gamle dager hadde de gris i første, høns i andre og dueslag på toppen. Det slo oss at dette måtte kunne bygges om til en pizzaovn.

Nederst i portikoen lå boden med den gamle åpningene for hønene. Dette måtte være et perfekt sted for en pizzaovn.

Franco, byggmesteren vår, var enig. Han tømte boden for innhold og bygget opp ovnen på innsiden. Han skaffet en iglo av ildfast tegl som det det ble støpt rundt. Det var murvegger på nesten meteren som kunne ta opp og holde på varmen lenge.

Første gang vi fyrte opp, måtte det skje langsomt. I mange dager hold vi den på i underkant av hundre grader. På den måten ble fuktigheten i muren rundt ovnen langsom fjernet. En for rask og voldsom oppvarming av en ny pizzaovn, kunne resultere i eksplosjon på grunn av vanndamp. Når den først var brukt, trengte vi bare å varme opp en 6 – 7 timer for å kunne presse god nok varme ut i veggene. De første timene fyrte vi moderat, men siste time stormfyrte vi for å få godt med varme. Pizza trenger 350 til 400 grader.

Det er viktig å bruke ved som har god varmekapasitet uten å gnistre. I Italia foretrekker de bøk. I norske bakerovner raker man ut all ved og aske fra bakerovnen, før brød og bakverk legges inn. Her trenger man ikke så ekstrem høy varme. I en pizzaovn skyver man den brennende veden til sidene, slik at pizzaen kan stekes i midten. Så fortsetter man å legge in vedkubber på sidene for å opprettholde flammene. Den brennende veden tjener dessuten som ovnslampe, så man kan følge med mens pizzaen stekes. Når man ovnen er varm nok, ruller man en våt fille rundt en kost, for å fjerne det meste av soten på bunnen.

Pizzadeigen er delt i boller på ca 200gr. Når den kjevles ut, gir det en standardstørrelse på 30 cm i diameter.

Vi starter med en prøvepizza. Det er en pizza uten fyll for å sjekke temperaturen. På pizzaspaden drysser vi litt semulegryn før vi legger på pizzabunnen. Semulegrynene tjener som rullelager slik at pizzaen lett sklir av spaden inne i ovnen.

Er pizzaen godt stekt, får den en god og sprø bunn i løpet av et par minutter. En slik hvit prøvepizza er kjempegod med bare litt olivenolje og maldonsalt etter ferdig stekt.

Her har pizzaen fått et lag med tomatsaus og mozzarella. Da er vi klar for tooping.

Vanligvis starter vi med å smøre utover en sleiv med tomatsaus som fordeles over pizzaen. Dette toppes med en neve revet mozzarella. Så lot vi gjestene velge ytterligere topping, som for eksempel skinke, oliven, artisjokk eller sopp.

Det er lurt og ikke ha for mye på. Det er også viktig å arbeide raskt. Hvis ikke, vil sausen trekke ned i deigen og gjøre det vanskelig å få pizzaen av spaden inne i ovnen. Resultat kan da bli som en sammenrullet vaskefille.

Under finner du oppskrift på pizzadeig. Og nederst: En god oppskrift på tomatsausen i et tidligere innlegg.

PIZZADEIG

Våre italienske venner er opptatt av at deigen skal få heve lenge, gjerne natten over. Det er godt for fordøyelsen mener de.

Dette trenger du:

Dette trenger du for tre pizzaer.

1 ss melis

15 gr fersk gjær

2,2 dl vann

450gr hvetemel

½ ts salt

3ss olivenolje

Dette gjør du:

Ha gjær, melis og 1cl av vannet i en bolle og rør om. La det stå til det begynner å boble. Ha denne blandingen sammen med resten av ingrediensene og bland godt.

Når den har samlet seg elter du den videre i 5-8 minutter. La deigen heve i et par timer til den er blitt dobbelt så stor.

Nå deler du deigen i porsjonsstykker/boller a’ ca 200 gr. Legg dem i lanpanne, pensle med olje, legg over plastfilm og sett i kjøleskapet, gjerne natten over.

Ta den ut et par timer før du skal bruke den.

PIZZADEIG

https://www.4kapittel.no/pizza-margharita-tomatsaus/