Det italienske parlamentet i Roma. Nesten som en vanlig bygård. Foto Adobe Stock
Noe av det vi forundret oss over, da vi etablerte oss i Piemonte i 2004, var at italienerne kunne ha en fyr som Berlusconi som statsminister. Vi traff stadig vettuge mennesker som foretrakk Berlusconi framfor resten av toppolitikerne. Etter hvert fikk vi sammenhengen forklart. Italienere har, på lik linje med innbyggerne i de fleste søreuropeiske land, en inngrodd skepsis til myndighetene. Det er flere grunner til det.
Det ene er de historiske linjene. Mange av områdene har vært styrt av stadig skiftende makthavere som har utnyttet de som bodde der. Denne følelsen av utnytting har holdt seg. Skillet mellom de som styrer og de som bli styrt er fremdeles stort i Italia.
"Du skjønner det", sa våre italienske venner. "Mens de andre politikerne har sittet med sugerør og skaffet seg og sine familier og venner rikdommer fra statskassen, har Berlusconi tjent sine egne penger."
Og de kunne ramse opp mange eksempler på alt fra at politikerne hadde bevilget seg skyhøye pensjoner, til ren korrupsjon. Det var ikke det at Berlusconi var en mer moralsk person, men han lot ikke den vanlige italiener betale for sine eskapader. Nå skal det sies, at under hans siste år ble mange av de tidligere tilhengere mer skeptiske. Hans omgang med småjenter ble for drøyt.
Denne grunnleggende og tilsynelatende velbegrunnede mistillit til myndighetene og de som bekler topposisjonene, er nok noe av årsaken til mange italieneres avslappede forhold til svart økonomi. Hvis de kan … skal sannelig også jeg….
Denne avstanden mellom myndigheter og folket var også en av forutsetningene for Donald Trumps popularitet.
I etterkrigstiden var vi i Norge velsignet med stor tillit mellom oss og de folkevalgte. Stortinget var en gjeng som ikke bare representerte oss, men også var som oss. Det var bønder, lærere, advokater, prester og husmødre. Da de møtte på stortinget for første gang, var de godt voksne med et bred erfaring fra arbeidslivet. Bent Røysland var 43år og Berit Ås 45år.
Dette skapte tillit. En tillit vi i Norge har nytt godt av. Vi har sett denne tilliten utfolde seg under pandemien. Vi har hatt tillit til myndighetene, at de tar de beste avgjørelsene, og har i stor grad fulgt lojalt de rådene vi har fått.
Men så er det bare det at denne tilliten mellom folk og myndigheter ikke er en konstant. Den kan forvitre.
Det å bli politiker har blitt en karriereveg, der man ikke trenger erfaringer fra det vanlige arbeidsliv. Før kalte man slike politiske broilere, men det har blitt så vanlig at begrepet ikke lenger er nyttig. Denne utviklingen styrker ikke tillitsforholdet.
Bråket rundt stortingets gullpensjon i 2011 er et eksempel på noe som utfordrer denne tilliten. At stortingsrepresentantene bevilget seg selv urimelige fordeler, utfordret nordmenns rettferdighetsfølelse.
Forrige uke fikk denne tilliten et nytt skudd for baugen. Myndighetene hadde nærmest gjennom en bisetning latt landets elite snike i vaksinekøen, sånn like før ferien. Nå kan det anføres mange gode grunner til denne skjevfordelingen, men det rotet som oppsto med noen som ville og noen som ikke ville ha vaksinen, skapte et inntrykk av at også de på innsiden opplevde det hele både unødvendig og urimelig. Man blir jo litt skeptisk når en av de første som går ut for å forsvare vedtaket er Ernas spinndoktor fra First House. Hadde dette vært gjennomført i begynnelsen av vaksineringen, da utviklingen av pandemien fremdeles var uoversiktlig og truende, med rimelig tid mellom offentliggjøring og gjennomføring, tror jeg de færreste hadde reagert.
Mitt hovedpoeng er at dette rotet, uansett hvem som hadde rett, er en ny flekk som er med å forvitre tillitsforholdet mellom oss og de der oppe.
Heldigvis har vi fremdeles en del å gå på. Fremdeles har vi stor tillit til de som styrer her i Norge i motsetning til Italia. Betegnende var det at en av våre beste venner i Italia kontaktet meg da forvirringen rundt pandemien var på sitt sterkeste. Han spurte meg om hva norske myndigheter sa om situasjonen i Europa. De stolte mer på Erna enn sine egne ledere. Det er da noe.
