Press "Enter" to skip to content

Silvio Berlusconi, en ålreit fyr. – 15 år i Piemonte -del 26

0

 

Det italienske parlamentet i Roma. Nesten som en vanlig bygård. Foto Adobe Stock

Noe av det vi forundret oss over, da vi etablerte oss i Piemonte i 2004, var at italienerne kunne ha en fyr som Berlusconi som statsminister. Vi traff stadig vettuge mennesker som foretrakk Berlusconi framfor resten av toppolitikerne. Etter hvert fikk vi sammenhengen forklart. Italienere har, på lik linje med innbyggerne i de fleste søreuropeiske land, en inngrodd skepsis til myndighetene. Det er flere grunner til det.

Det ene er de historiske linjene. Mange av områdene har vært styrt av stadig skiftende makthavere som har utnyttet de som bodde der. Denne følelsen av utnytting har holdt seg. Skillet mellom de som styrer og de som bli styrt er fremdeles stort i Italia. 

Wikipedia

"Du skjønner det", sa våre italienske venner. "Mens de andre politikerne har sittet med  sugerør og skaffet seg og sine familier og venner rikdommer fra statskassen, har Berlusconi tjent sine egne penger."

Og de kunne ramse opp mange eksempler på alt fra at politikerne hadde bevilget seg skyhøye pensjoner, til ren korrupsjon. Det var ikke det at Berlusconi var en mer moralsk person, men han lot ikke den vanlige italiener betale for sine eskapader. Nå skal det sies, at under hans siste år ble mange av de tidligere tilhengere mer skeptiske. Hans omgang med småjenter ble for drøyt.

Denne grunnleggende og tilsynelatende velbegrunnede mistillit til myndighetene og de som bekler topposisjonene, er nok noe av årsaken til mange italieneres avslappede forhold til svart økonomi. Hvis de kan … skal sannelig også jeg….

Denne avstanden mellom myndigheter og folket var også en av forutsetningene for Donald Trumps popularitet.  

I etterkrigstiden var vi i Norge velsignet med stor tillit mellom oss og de folkevalgte. Stortinget var en gjeng som ikke bare representerte oss, men også var som oss. Det var bønder, lærere, advokater, prester og husmødre. Da de møtte på stortinget for første gang, var de godt voksne med et bred erfaring fra arbeidslivet. Bent Røysland var 43år og Berit Ås 45år. 

Det norske parlamentet, Stortinget. Foto Adobe Stock

Dette skapte tillit. En tillit vi i Norge har nytt godt av. Vi har sett denne tilliten utfolde seg under pandemien.  Vi har hatt tillit til myndighetene, at de tar de beste avgjørelsene, og har i stor grad fulgt lojalt de rådene vi har fått.

Men så er det bare det at denne tilliten mellom folk og myndigheter ikke er en konstant. Den kan forvitre.

Det å bli politiker har blitt en karriereveg, der man ikke trenger erfaringer fra det vanlige arbeidsliv. Før kalte man slike politiske broilere, men det har blitt så vanlig at begrepet ikke lenger er nyttig. Denne utviklingen styrker ikke tillitsforholdet.

Bråket rundt stortingets gullpensjon i 2011 er et eksempel på noe som utfordrer denne tilliten. At stortingsrepresentantene bevilget seg selv urimelige fordeler, utfordret nordmenns rettferdighetsfølelse.

Forrige uke fikk denne tilliten et nytt skudd for baugen.  Myndighetene hadde nærmest gjennom en bisetning latt landets elite snike i vaksinekøen, sånn like før ferien. Nå kan det anføres mange gode grunner til denne skjevfordelingen, men det rotet som oppsto med noen som ville og noen som ikke ville ha vaksinen, skapte et inntrykk av at også de på innsiden opplevde det hele både unødvendig og urimelig. Man blir jo litt skeptisk når en av de første som går ut for å forsvare vedtaket er Ernas spinndoktor fra First House. Hadde dette vært gjennomført i begynnelsen av vaksineringen, da utviklingen av  pandemien fremdeles var uoversiktlig og truende,  med rimelig tid mellom offentliggjøring og gjennomføring, tror jeg de færreste hadde reagert.

Mitt hovedpoeng er at dette rotet, uansett hvem som hadde rett, er en ny flekk som er med å forvitre tillitsforholdet mellom oss og de der oppe.

Heldigvis har vi fremdeles en del å gå på. Fremdeles har vi stor tillit til de som styrer her i Norge i motsetning til  Italia. Betegnende var det at en av våre beste venner i Italia kontaktet meg da forvirringen rundt pandemien var på sitt sterkeste. Han spurte meg om hva norske myndigheter sa om situasjonen i Europa. De stolte mer på Erna enn sine egne ledere. Det er da noe.

En siste flytting – Etterkrigsgenerasjonen – Del 30

1

Trara skole i Fredrikstad. Her gikk jeg de siste halvannet år av folkeskolen. Foto: Google Street View

1962 er året da John Glenn gjennomfører USAs første bemannede romferd, Bob Dylan gir ut sitt første album, Setesdalsbanen blir nedlagt, Nelson Mandela fengslet,  Tryvannstårnet innviet og jeg flytter fra Skien til Fredrikstad.

Å få stilling som pastor i Fredrikstad Frikirke var et stort hopp oppover. Dette var en betydelig større menighet som var i stand til å betale for en full stilling. Pappas behov for ekstrainntekt falt bort og tankene på å skifte jobb ble aldri et tema igjen.

Dette skulle bli den siste gangen jeg flyttet med familien før jeg forlot hjemmet for å studere. Da vi ankom Sembsgate 32 i Fredrikstad var det den tiende adresse jeg hadde så langt i livet. De fire årene i Skien hadde vært et av de lengste oppholdene i så måte.

Selv om Skiensoppholdet også hadde gode sider, som nærheten til besteforeldre, å være med i speideren, regningsbud hos O.P.Sondresen og et trygt miljøet i pappas menighet, var det likevel de svarte skyene fra Bratsbergkleiva skole som overskygget det hele. Så jeg flyttet fra Skien i den tro at jeg var en skoletaper. På den tiden måtte du ha middels eller bedre karakterer for å komme inn på Realskolen etter 7. klasse. Alternativet var et år Framhaldsskole som var en mindre teoretisk avrunding av skolegangen. Et alternativ jeg anså som mest aktuelt for meg.

Så skjer det noe. Da jeg kommer til Trara folkeskole i Fredrikstad får jeg, fra våren i 6.klasse, en lærer som skal snu opp ned på det hele, Ingebjørg Skarpaas. For øvrig mor til SV’s Berit Ås

I 1993, 30 år etter at jeg avsluttet 7.klasse på Trara, får jeg vite at hun fremdeles er aktiv og nettopp har fylt 90 år. Jeg bare måtte sende henne en hilsen.

Her er noen utdrag fra brevet jeg sendte henne for snart 20 år siden:

«…Du husker sikkert ikke meg etter alle disse årene og blant alle de elevene du har hatt. Det var heller ikke så lang tid jeg var i din klasse. ….. All flyttingen hadde vært svært negativt. Uten å gå i detalj var jeg definitivt en skoletaper. Da jeg flyttet til Fredrikstad hadde jeg ingen illusjon om å komme inn på Realskolen. Det måtte nok bli Framhaldsskolen for meg. …. Du oppdaget raskt både taperinnstillingen min, og potensialet du mente jeg hadde. Du sa klart fra at du ikke godtok at jeg gikk Framhaldskolen. Jeg skulle klare eksamen så godt at jeg kom innpå Realskolen og senere gymnaset, og dermed basta. Og som du sikkert gjorde med mange andre klarte du å snu utviklingen…… I takknemlighet, Lars Jørgen Mørland.»

En måned senere kom et langt håndskrevet brev i retur. Her noen utdrag fra brevet.

«…Du må tro jeg husker deg, stor, lys og på første benk i skolestua. Jeg pleide å ha et tillitsfullt forhold til «mine» barn. Derfor gikk det en stund før jeg jeg var riktig klar over hvor jeg hadde deg. Du var litt redd for å utlever deg. Alle de andre barna hadde jeg hatt fra første klasse – så de var alle «mine» barn…. Det gleder meg at det har gått bra for deg. Om jeg husker deg? Ja, så men…. Ha det fremdeles godt! Lykke og glede må følge deg og dine. Hjertelig hilsen, Ingebjørg Skarpaas, Gamlelærerinna.»

Noen mennesker man møter i livet gjør den store forskjellen.

Stadig på flyttefot – Fra dampradio til sosiale medier

0

Så har NRK bestemt seg for å flytte fra Marienlyst til Ensjø i Oslo. Det jo litt vemodig og rart. Denne hvite bygningen har vært symbolet på en nasjonal og uforanderlig medievirkelighet. Men en slik uforanderlighet finnes selvsagt ikke, og bak den hvite fasaden ved Bjørnstjerne Bjørnsons plass nr 1, har det meste vært i endring siden Kringkastingshuset sto ferdig ett år etter jeg ble født.

Arkitekten Nils Holter hadde tegnet Kringkastingshuset, og det var også han som hadde tegnet Fjernsynshuset som akkurat var ferdig da jeg fikk min første jobb i NRK. Siden har det hvite hus stått der som en tidløs kulisse foran den konstante ombygging og nybygging som skjedde i bakgården.

Vaktmesteren i Lørdan. NRK arkiv

Mange trodde Trond Viggo’s vaktmester i Lørdan på slutten av 80 tallet var en helt urealistisk fantasifigur. Vi som hadde vært på innsiden av NRK i 70 og  80 årene, var godt kjent med vaktmestertjenesten i sine lysebrune frakker og lange traller. De var en liten hær arbeidsmaur,  alltid på farten med å flytte et kontor, eller en hel avdeling fra en del av huset til en annen.

Mens organisasjonsmessige endringer i dag skjer ved noen tastetrykk, betød  omorganisering den gang at bokhyller, arkivskap og kontorpulter måtte flyttes fysisk.

Skolefjernsyn og Hans Julius Birkrem

Som ansvarlig for voksenopplæringen i fjernsynet, var jeg først en del av Opplysningsavdelingen. Så fant de ut at det var bedre å legge voksenopplæringen som en del av Skolefjernsyn, for på sikt å bli en del av en Multimedia Undervisningsavdeling, som det het den gang. Da kom vaktmesterne og trillet alt mitt ned til en kontorbrakka i Gydas vei, rett ved Skolefjernsynet.

Hans Julius Birkrem var sjef for Skolefjernsynet. Han var den blide sørlandstemmen jeg husket fra folkeskolen. Da hendte det at læreren hadde med en båndopptager og et lysbildeapparat til timen. På Tanbergbåndopptageren lå et program skolen hadde tatt opp fra skoleradioen, mens lysbildeapparater var ladet med en lysbildestripetrull som var sendt i posten fra Skoleradioen. Lyset ble dempet, lydbåndet startet, og hver gang Hans Julius tok en pause og slo på gong gongen, vridde læreren stripsrullen fram til neste bilde. Det var den tids skolefjernsyn.

Lysbildeapparat for stripsrull. Foto Norsk digitalmuseum

Lederne i NRK på den tiden var gjerne språkmektige akademikere, så også Hans Julius. Etter tiden i Skoleradio hadde han lederoppgaver ved Unesco i Paris, før han fikk ansvar for oppbyggingen av Skolefjernsyn.

Hans interesse for språk førte også til at han lærte seg å stenografere. Han er den eneste jeg har kjent som kunne og brukte det. På alle viktige møter satt han å skriblet disse merkelige tegnene. Så var det heller aldri noen som sa mot ham, når han refererte til hva som var sagt i møtet.

Hans Julius Birkrem var som mange av de sjefene jeg hadde i NRK: myndig, rettferdig og uten skjulte agendaer.

Igjen på flyttefot

På nytt ble det jobbet med omorganisering. Nå skulle alt, både skolekringkasting og voksenopplæring i radio og fjernsyn slås sammen under en ny leder. Det ble ikke like vellykket, så jeg sa farvel til NRK for noen år, og flyttet til Sørlandet. Der jeg ble undervisningsleder ved IMMI, Internasjonalt Massemedia Institutt, med ansvar for prosjekter både i Norge og tredje verden. Mer om det senere.

På kafe med mormor – Etterkrigsgenerasjonen – Del 29

1

Norrøna kafe lå i annen etasje i en av gårdene ved Ibsenparken i Skien. Foto: Google street view.

Man spiste hjemme. Gjorde man ikke det, spiste man hos familie eller venner. Reiste man med bil, hadde man med nistekurv, kaffe på termos, campingstoler og campingbord.

Men en sjelden gang, som når man på Nordagutu jernbanestasjon skulle skifte tog fra Sørlandsbanen til Bratsbergbanen mot Skien, da hendte det at man spiste ute, - på en kafe eller kafeteria. På en kafe ble man servert, mens man hentet maten selv på en kafeteria. På Nordagutu kjøpte man gjerne en kaffe og vaffel, mens de gamle fisket opp en skive eller to fra håndvesken. Det var for ekstravagant å kjøpe smørbrød – og helt unødvendig.

Selv om mormor var en ekspert til å holde kostnaden ved slike kafebesøk nede ved hjelp av medbrakt mat, var hun ikke helt prinsippfast. Noen få ganger hadde jeg gleden av å bli tatt med på Norønna Kafe i Skien, bare steinkast fra hvor de bodde. Så det var slett ikke et nødvendig måltid.

En kafe var en stor opplevelse for en 10 åring. Her fikk jeg smørbrød med italiensk salat rullet inn i kokt skinke og varm sjokolade med krem. Hvorfor mine besteforeldre av og til brøt med sine prinsipper, kan man lure på.  Måltidet hadde nok en annen sosial og bekreftende hensikt. Man var av dem som kunne unne seg et kafebesøk nå og da. Mormor gikk ikke på kafe alene, det var alltid sammen med en venninne eller to. Og jeg var heldig som av og til fikk være med.

Det ble en av mine første gastronomisk opplevelser som barn.

Poenget er at et kafe- eller restaurantbesøk kan ha andre funksjoner enn å sørge for livsopphold.

Spikersuppa i Oslo, et navn dammen fikk siden den var en gave fra Kristiania Spigerverk. Et tilværelsens episenter dagens unge ikke kan bo for langt vekk fra. For Google Street view

Mange år senere, på 70 tallet, hadde vi som nygift par skaffet oss en leilighet rett ved det gamle Rikshospitalet. Det var bare 10 minutter å spasere til ned Spikersuppa. Men hvor ofte var vi nede i sentrum? Sjeldent. Vi tenkte i hvert fall ikke at vi mistet noe ved å forlate denne nærheten til sentrumslivet da vi i første omgang flyttet til atriumhus på Ammerud, og senere ut til rekkehus i Røyken. Skulle vi etablere en familie med flere enn oss to, trengte vi et oppvekstmiljø som var bedre enn en leilighet i en bygård. Når vi en sjelden gang skulle på kino, på konsert, teater, galleri eller restaurant, brydde vi oss ikke om den ekstra reiseveien. Sånn tenkte vi da.

Katrineåsen i Røyken. Hit flyttet mange NRK folk på 70 tallet - og klarte seg godt uten café. Foto Google Street view.

Og vi var ikke de eneste. Det var en hel gjeng med NRK folk som på 70 tallet flyttet til Røyken på den tiden: programledere, produsenter og teknikere.  Yrkesgrupper som i dag ikke kan tenke seg et liv uten daglige besøk på caféen eller uterestauranten.

Mange har lurt på hva som er årsaken til den galopperende prisvekst på boliger i hovedstaden. At det er vanskelig for unge mennesker og komme inn på boligmarkedet.  Man peker på at det bygges for lite, og at vi har for  lav lånerente. Det kan nok være en rekke årsaker til problemet, men det spørs om ikke dette med de endrede utelivsvanene er en del av årsaken. De unge, som for øvrig er single mye lenger og dermed utgjør en stadig større gruppe, har utelivssteder i nærheten av boligen som en nødvendig del av hverdagen. Denne gruppen har problemer med å se for seg et singelliv uten nærheten til Oslo sentrum. Og dermed blir presset på Oslo sentrum fortsatt være stort.

Det skjedde noe da kafe ble skrevet som café.

Torino – 15 år i Piemonte – del 25

0

Torino med den kuppelen på Filmmuseet. I bakgrunnen Alpene. Foto Adobe Stock

Selv om våre gjester ofte ville henge rundt Casa Karen hele dagen, var det også populært med dagsturer med Bodil som sjåfør og guide. Var det storbybesøk man ønsket, ble det gjerne tur til Torino, en kjøretur på rundt en time.

Torino er Piemontes hovedstad. En av de vakreste storbyene i Europa og full av historie.

Det som slår en er at byen ikke har noen  gamle by som mange storbyer. Her har man hatt en arkitektonisk plan for hele sentrum, som man har hold seg til, og veksten har skjedd innenfor dette. Sentrum er med få unntak herlig fri for modernistiske kontorblokker. Fornyelse har skjedd, men innenfor de gamle fasadene. Her trengs i så måte intet norsk arkitekturopprør.

Torino var landets hovedstad etter Italias samling i 1861. Senere ble dette flyttet til Roma. Torino og det kongelige slottet der var også hjemmet til historiens lengste kongeslekt, Huset Savoi. Familien regjerte enten som grever, hertuger eller konger i over 40 slektsledd fra år 1003 fram til kong Umberto den andre. Han ble kastet som konge i 1946, da Italia valgte republikk som styringsform.

Det Kongelige slott i Torino, nå et museum, midt i byen, er absolutt verdt et besøk. Også slottskapellet, som ligger like bak, er en stor turistattraksjon. Her blir Likkledet oppbevart. Originalen skal neste gang vises fram i 2025. I mellomtiden henger en kopi på veggen i kirken.

Likkledet i Torinoi. Foto Adobe stock

I motsetning til hva mange tror, har den offisielle Katolske kirke aldri trodd at likkledet er en ekte avbildning av den døde Jesus. De ser den mer som et Ikon. Men det er stadig noen som jobber for å bevise dens ekthet.

Så må man også gjøre et besøk på en av de flotte kafeene rundt Piazza San Carlo.

Tre unike attraksjoner kan man også få med seg. Det ene er filmmuseet, Museo Nazionale del Cinema, som med sitt karakteristiske tårn er byens mest kjente landemerke. Selv om det er hovedvekt på Italias egen filmhistorie, kan du oppleve utviklingen av filmteknikk fra de første filmkameraer og kjente filmdekorer fra hele verden. Virkelig en imponerende samling.

Så har vi det egyptiske museet, Museo Egizio, som har den største samling av mumier og andre historiske gjenstander  utenfor Egypt. Samlingen startet opp i 1753. De seneste gjenstandene er fra utgraving i 1920.

Til slutt vil jeg nevne Fiat-museet, eller Centro Storica Fiat. Og det handler ikke bare om biler. Fiat har produsert alt fra fly, tog, traktorer, sykler, vaskemaskiner, kjøleskap, krigsteknologi, og til og med skipsmotorer.  

FIAT er forbokstavene til Fabbrica Italiana Automobili Torino

Det var Giovanni Agnelli som grunnla det hele i 1899.  Hans barnebarn Gianni Agnelli var styreformann i Fiat fra 1966 til sin død i januar 2003. Da overtok Gianni’s bror Umberto Agnelli ledelsen, men bare for et år. Så døde han. Da ble det Giannis barnebarn, John Elkann, som i en alder av 28 år overtok roret av konsernet og styrer det den dag i dag.

Umberto Agnellis sønn Andrea Agnelli fikk derimot fotballklubben Juventus å styre. Joda, det er fyren som kom på ideen om fotballens Super Leage i Europa. Ikke det mest populære medlem av Agnellifamilien for tiden.