Fjerde kapittel

Danmark og stekt flyndre

Published 26. juni 2021

Fremdeles mange tomme bord på de danske spisesteder. Men nå er turister fra resten av Europa på vei, Her fra Lønstrup.

Det var en nesten uvirkelig opplevelse; å kjøre i land i Danmark etter et år kun med opphold i eget land. Vi kjente på hvor privilegerte vi har vært som et langt liv har kunnet reise på kryss og tvers. Noe som bare var forbeholdt de ganske få i generasjonene før oss.

Nå ble det en ukes festreise sammen med norske venner for å hente vin i Hjørring, deretter bryllup i København, og til slutt avslappende dager hos danske venner i Lønstrup.

Med stort sett samme virkemidler som Norge, har Danmark klart seg bra gjennom pandemien, og har startet gjenåpningen. Så har da også landet bestemt seg for å være best på testing. Overalt hvor vi dro fant vi køer foran teststasjoner der ungdom sto for å få sin hurtigtest. Noe de gjerne gjorde hver tredje dag. Testen er gratis, og sikrer dem aktivt koronasertifikat inn til de får sine vaksiner.

Er man glad i mat, er Danmark som å komme hjem. Vi har mange dyktige norske kokker, men det er et faktum at flere av vår beste norske restauranter drives av danske kokker. For meg er det en fast tradisjon å starte et danmarksopphold med stekt rødspette. Så også denne gangen. Og rødspette er rødspette både på dansk og norsk. Det er langt fra tilfelle med alle navn på retter og råvarer. F.eks heter indrefilet på dansk mørbrad, og det vi kaller mørbrad heter tykstegfilet på dansk. Og ytrefilet heter oksefilet.

Det samme opplever du med fisk. Vi fikk en forrett på hotel Corewell i Roskilde, en rett jeg bare senere bare måtte kopiere. Råvaren var ising. Hva i all verden er det på norsk? Det viser seg at det norske navnet er sandflyndre. Sandflyndre er lysere og fastere i kjøttet enn rødspette.

Sandflyndre med beurre blanc og salte, ristede mandler, samt syltet rødløk.

Dette trenger du

  Dette trengs for forrett til 4 personer.

 240 gr filet av sandflyndre eller en annen litt fast flyndre.

 En liten sjalottløk
¾  dl tørr hvitvin
½ dl kremfløte
175 gr smør

 8 båter av rødløk
 ½ dl rødvinsedikk
1 dl brunt sukker
1,5 dl vann

 2 ss ristet og salte mandler, grovhakket

 Håndfull persille, 1 dl nøytral olje

Dette gjør du

Syltet rødløk

Start med å lage syltede rødløksbåter. Del løken i passe biter. Kok opp rødvinsedikk, sukker og vann. Hell den varme laken over løken og la stå noen timer.

Persilleolje

Lag persilleolje ved å kjøre persille og olje med stavmikser til saus. La stå minst en time. Om du ønsker kan du sile det hele for å få en klarere olje.

Beurre blanc eller fransk smørsaus

Del smør i små terninger og sett på kjøleskapet.

Hakk sjalottløk veldig fint. Myk dem i varm panne sammen med litt olje. Ha i hvitvin og kok inn til det bare er en spiseskje væske igjen. Tilsett fløten og la det koke noen minutter. Sett til side.

Del flyndra i passe porsjonsbiter, salt og pepre, og brun dem raskt i brunet smør. Når det nærmer det seg, lar du fisken bli gjennomvarm i stekeovnen som er satt på 150 gr. Ca 10 minutter.

Mens dette skjer, varmer du på nytt opp løk/vin/fløteblandingen til kokepunktet. Ta nå smørterningen ut av kjøleskapet og pisk dem inn, noen få av gangen. Nå må sausen ikke koke. Avslutt gjerne med stavmikser for å skumme opp for en fyldigere konsistens. Smak til med salt og pepper.

Anrett nå med sausen i bunnen, deretter fisk, persilleolje, mandler og rødløk. Pynt gjerne med kløversyre eller engsyre.

Plūs quam perfectum

Published 16. juni 2021

Plūs quam perfectum

Danmark, nå kommer vi. Foto Adobe Stock

Som min egen arbeidsgiver, og uten fast arbeidstid, har jeg aldri helt følt på dette; å gå ut av arbeidslivet. Det har alltid være et eller annen prosjekt der framme, som gjør at man aldri helt har følt seg som pensjonist. Det eneste som skjedde da jeg passerte 67 år, var at jeg kunne reise på honnørbillett. Samme dag som jeg fylte 67, skulle jeg ta toget til Ål. Jeg kjøpte billett. Etter reglene hadde Bodil også kjøpt honnørbillett, som ledsager! Jeg satt klar med sertifikat som aldersbevis, men tror du konduktøren spurte etter det? Ingenting hadde gledet meg mere enn «Dette er honnørbillett? Du er da ikke så gammel?» Men han så knapt på meg.

Det er nesten for ille, men vi dobbeltvaksinerte er blitt en overklasse som nå kan gjøre noe de fleste i Norge ennå ikke kan unne seg. Som f.eks å dra utenlands uten å risikere karantene ved returen. Fremdeles frarådes utenlandsturer, men etter snart halvannet år, er lysten til å trosse myndighetene overhengende. Så i morgen dra vi på en ukes tur til Danmark, for blant annet å delta i et bryllup. En god nok grunn for utenlandstur, synes nå jeg.

Dette året har jeg virkelig følt på det å være pensjonist, utover det med rabatterte billetter. Planlagte middager her på Villa Karen har vi måttet avlyse, en etter en.

Derfor føler vi, når det nå går mot gjenåpning av samfunnet, som overlege i FHI, Preben Aavitsland: Det var den pandemien. Ikke fordi faren helt er over, men fordi vi nå endelig kan begynne å planlegge fremover.

Det er nå snart et år siden jeg startet bloggen. Denne pludringen rundt et levd liv, hvor jeg kan dele minner og interesser som kanskje interesserer flere enn meg. Ville det være nok å skrive om?

Preteritum perfektum

Vi kalte tidligere denne bøyningen av verbet pluskvamperfektum. Det stemmer mer med opphavet som er det latinske: Plūs quam perfectum som betyr «mer enn fullført».

For mange er det dette man forbinder med pensjonisttilværelsen. Dette at det meste er noe man hadde opplevd, og det er i seg selv en spennende reise. Både i livet og i bloggen. Å prøve å huske hva som skjedde og så få skrevet det ned. Minner som gjerne fører til at andre minner dukker opp. Minner som kan ha vært fraværende i mange tiår.

Litt trist om det bare hadde vært dette, at bloggen bare hadde handlet om kapittel 1 til 3. Derfor er kanskje det viktigste Kapittel 4 herfra og ut. PRESENS vil alltid være den viktigste tiden av verbet.

Derfor er det så gledelig å kunne starte å reise og planlegg fremover igjen. Fremdeles med et visst forbehold, men stadig med større og større trygghet for å kunne gjennomføre prosjektene. Enten det nå er middager på Villa Karen, som allerede er så godt som fullbooket for høsten, og fiskefestivalen i Agliano i oktober, som jeg fremdeles er med å koordinerer.

Som sagt: Nå drar vi en uke til Danmark og tar derfor en liten pause i bloggen.

Fritto Misto – 15 år i Piemonte – del 28

Published 14. juni 2021

Fritto Misto – 15 år i Piemonte – del 28

Fritto Misto Piemontese. Foto Adobe Stock

Fritto Misto kan enkelt oversettes med mikset fritert (av et eller annet). De fleste tenker da på fritert sjømat eller kanskje grønnsaker. Men bestiller du dette på en tradisjonell piemontesisk restaurant, kan du vente deg en overraskelse. For her er hva retten skal inneholde: I tillegg til biter av grønnsaker og frukt trenger man små pølser, biter av kylling bryst, kalvelever, kalvehjerne, kalvebrissel og ryggmarg av kalv.

Kraftig bondekost, og veldig godt. Det tradisjonelle piemontesiske kjøkken var kjent for å utnytte det meste på dyret. Om du vil gå enda et steg, kan du prøve deg på Finanziera. En gryterett som består av mye av de samme ingrediensene, men i tillegg champignon, kyllinglever og hanekam.

Besøker du Liguria, kan du være trygg. Da vil Fritto Misto alltid være fisk, gjerne med reker og akkarringer og små blekksprut.

Fritto misto di mare

(Frityrrøre etter Ørjan Johansens oppskrift)

Å fritere mat er ganske enkelt. Du trenger ikke egen frityrkoker. En tykkbunnet kjele med høye kanter fungerer utmerket. Bruke en olje som tåler høy temperatur. Da jeg som ung jobbet på Gryten kafeteria på Stabburet, brukte man betegnelsen Sølvolje om soyaolje og Gullolje om peanøttolje. Det siste skulle gi det beste resultat. Noen hevder at man ved å tilsette animalsk fett, som smult eller ister, får den beste sprø overflate. Rykter sier at man i Belgia tilsetter planteoljen hestefett for å få frittene sine sprø nok.

Er du nøye med ikke å overopphete oljen, kan du bruke den mange ganger. Bare sørg for å sile vekk bunnfall før du bruker den på nytt.

Og så det viktigste. Aldri forlat rommet med varm frityrgryte.

Dette trenger du.

 
 Fisk og skalldyr. Beregn 150 til 200 gr pr person
 Frityrrøre (til 1,5 kg råvarer)
 100 gr hvetemel
 70 gr maizena
 10 gr bakepulver
 ½ ts salt
 Farris eller annet boblevann (ca 6 dl)

Dette gjør du

La fisk og skalldyr bli romtemperert før det skal brukes. Del fisk i passe biter. Dryss litt salt over fiskefiletene ca en halvtime før bruk. Dette både for å gi smak og for en fastere konsistens.

Bland sammen mel, maizena, bakepulver og salt. Tilfør Farris til du får en konsistens som en pannekakerøre.

Varm frityroljen til 180 grader. Dypp fisk og skalldyr i røren og slipp dem i den varme oljen. Ikke for mye av gangen. Da vil temperaturen falle for mye. Når bitene er blitt lysebrune på utsiden, tar du dem opp og lar dem renne av på kjøkkenpapir.

Vent til temperaturen har kommet opp igjen før du legger i ny omgang.

Skal du lage mange porsjoner, kan du holde maten varm ved å legge dem i stekeovnen som du setter på 60 grader.

I Italia server de gjerne Fritto misto di mare kun med sitron og brød. Franskmenn bruker gjerne aioli, og engelskmenn tartarsaus.

Liguria – 15 år i Piemonte – del 27

Published 8. juni 2021

Liguria – 15 år i Piemonte – del 27

Fiskerlandsbyen Camogli i Liguria

For mange av gjestene våre på Casa Karen var det greit nok å henge rundt huset og bassenget når været var pent. Så kunne man ta seg en spasertur inn til landsbyen for en enkel lunsj. Men skulle man være mange dager, var det vanlig at man tok seg en dagstur. Vi har allerede nevnt storbytur til Torino og shoppingtur til Serravalle Outlet. Men når temperaturen krøp opp mot 40 grader, gikk turen vanligvis til kysten.

Liguria er et smalt område mellom Middelhavet og fjellkjeden som utgjør grensen mellom denne regionen og Piemonte. Det strekker seg fra den franske grensen i vest til Toscana i sydøst. Det tok en time ned til Genova, hovedstaden i Liguria. Så måtte man velge om man ville kjøre til høyre, til den Italienske riviera, eller til venstre til mere kupert terreng, små fiskelandsbyer, og flotte vandreruter.

Valgte man rivieraen var, det igjen mange små og store byer å velge mellom. Den nærmeste er den lille badebyen Arenzano. Eller du kan dra helt til San Remo like ved Monaco, kjent for sin musikkfestival hver vår. (Tilsvarende vår Melodi Grand Prix, bare at de holder på en hel uke).

På alle strendene på den italienske rivieraen finner du tilbud om å leie senger på de private delene. Du vil også finne områder som ikke er gjerdet inn. Det er de kommunale områdene som er tilgjengelig for alle. For oss som besøkte kysten bare en eller to dager av gangen, var det veldig praktisk å leie seng for et par dager. Skulle vi opp og ned samme dag, ble det gjerne at vi dro til Albissola Marina. Det var omtrent en halvannen times tur fra Casa Karen. Der leide vi gjerne senger hos Bagni Santantonio, en av de private strendene. Da var parasoll og omkledningsbod inkludert. De hadde også bar og restaurant, men vi valgte alltid å ta et bedre måltid noen hundre meter unna, gjerne på Restauranten Au Caruggiu. Den er kjempegod på fersk fisk.

Drar vi til Liguria, er det ikke med forventning om de store gastronomiske opplevelsene. Her nyter vi i stedet deilig fersk sjømat tilberedt på enkel og god måte. Men i blant skjer det, at vi mer eller mindre snubler over en topprestaurant som **Sarri** i Imperia. Den hadde akkurat fått en stjerne i Michelin da vi oppdaget i en liten sidevei. Som for de fleste store gode restaurantene. et beskjedent ytre.

*Her fra vårt første besøk. Tunfisk tartar med tunfisk/ansjos/kapers -majones.*

Hvis man ved Genova i stedet for å dra til høyre drar ti venstre, er det også mye å velge mellom. Mange av våre gjester måtte absolutt til Cinque terre med den kjente vandreruten mellom de fem landsbyene. Vi har aldri vært der. Det er utvilsomt vakkert, men man risikerer å gå i kø med andre turister store deler av året. Mange skal også på død å liv besøke Portofino. Opprinnelig en fiskerlandsby, som nå er blitt en lekegrind for de rike. Vi har vært der bare en gang og betalte mer for å parkere bilen enn det vi betaler for en god middag andre steder.

Nei da velger vi heller å besøke Camogli, som italienerne selv foretrekker. Det er en levende fiskerlandsby med gode restauranter, og dessuten et godt utgangspunkt for vandreturer. Og vil man ta seg et bad, er strendene her fri for alle.

Er det her jeg skal av – Fra Dampradio til sosiale medier

Published 4. juni 2021

Er det her jeg skal av – Fra Dampradio til sosiale medier

Foto: Adobe stock

Å kjøre tog i India kan være både spennende og utfordrende ikke minst på 80 tallet. Jeg satt på tredje klasse med sprinkler foran vinduene og harde trebenker. Du må ikke finne på annet enn å ta første klasse, var beskjeden. Men dette toget hadde bare tredje klasse. Jeg var på vei nordover fra Calcutta. Reisen ville ta rundt 6 timer. Jeg var på oppdrag for å evaluere en radiostasjon som fikk norske bistandspenger. Det var i monsuntiden med høy temperatur og fuktighet. Som om ikke det var ille nok; jeg visste ikke hvor jeg skulle. Mappen med navn og adresse var gjenglemt i Calcutta og billetten med navnet på stasjonen jeg skulle til, hadde konduktøren tatt før jeg gikk om bord.

Vel, det ville vel ordne seg, tenkte jeg. Det skulle ta rundt 6 timer og endte ikke navnet på stasjonen på …pur? Og det var jo noen som skulle hente meg. Jeg var sikkert en av få hvite på toget, så jeg ville sikkert oppdage at noen speidet etter meg på perrongen. Det var bare det at annen hver stasjon hadde et navn som endte på …pur. Og alle perrongene var stappfulle med hundrevis av folk. Det ville være umulig å få øye på noe som helst. Etter hvert som timene gikk, snek bekymringen seg på. Jeg var rett og slett bortkommen i India.

Etter nesten fem timer med humøret på bunn, sto plutselig en eldre mann foran meg: Is this mr Morland. Du gode, tenkte jeg, er det slik engler ser ut? Den gamle skulle samme sted som meg, skulle bli plukket opp av de samme, og hadde fått telegram om at jeg var om bord. Nå hadde han gått gjennom hele toget og hilst på alle hvite for å finne meg. Han slo seg ned og spanderte fersken. Panikken slapp taket.

IMMI

I 1982 var det ikke mange som sa fra seg en fast stilling i NRK. Da jeg gjorde det, kunne mine sjefer knapt tro meg. Det var summen av en rekke forhold som førte til avgjørelsen. En av de viktigste var at vår eldste sønn skulle begynne i første klasse. Med mine vonde erfaringer fra stadige flyttinger som barn, var jeg fast bestemt på at der vi bodde når første mann begynte på skolen, der skulle vi bo til eldste mann var ferdig med videregående. Var vi sikre på at barna skulle vokse opp med Slemmestad som nærmeste sentrum? Ikke akkurat.

Så dukket det opp et jobbtilbud fra Internasjonalt Massemedia Institutt IMMI i Kristiansand. Grunnleggeren var Sigurd Aske, tidligere Kinamisjonær med doktorgrad i gammekinesisk. I 1974 ble han sjef for Kirkens Nødhjelp før han startet opp IMMI som skulle drive med forskning og undervisning innen media. Han var leder av regjeringens Kabel-TV-utvalg som var det første steg i oppløsningen av NRK monopolet og deretter medlem av TV2-utvalget som forberedte opprettelsen av den nye fjernsynskanalen.

Det var et fristende tilbud og jeg slo til. Det hadde lenge vært en drøm om å bo i en pittoresk sørlandsby. IMMI lå i Kristiansand, men vi valgte å slå oss ned i Lillesand, en halvtime unna.

De første årene jobbet jeg med å utvikle kurs og konsulentvirksomhet innen media både i Norge og i utviklingsland. Med Sigurd Aske tungt inne i arbeidet med den nye TV-kanalen følte jeg virkelig å være på innsiden av en spennende utvikling. Mye av arbeidet i tredje verden skjedde i samarbeid med Worldview International Foundation som Arne Fjørtoft ledet. Det var på en av disse oppdragene, jeg etter å ha hold kurs i Indonesia skulle evaluere radiostasjonen i India.

Radiostasjonen holdt til på den gamle misjonssenteret til Lars Skrefsrud. Det hele var for lengst overtatt av en nasjonal organisasjon. Radiostasjonen drev med undervisning for barn og unge.

Du skal bo i bungalowen, ble det sagt. Jeg må tilstå at det hadde gitt meg helt andre assosiasjoner enn det som møtte meg. Så viser det seg at ordet bungalow kommer fra det bengalske ordet bangula som bare betyr et hus i bengalsk stil. At det også gikk under navnet «det hvite hus» passet bedre. Jeg sov i et enormt rom med sikkert 10 meter under taket.

*"Det hvite hus" i Dumka. De bodde godt, de gamle misjonærene*.

For orden skyld. Navnet på stedet endte slett ikke på .. pur. Det var Dumka. ….. Hva om den gamle mannen ikke hadde fått dette telegrammet?