Press "Enter" to skip to content

Får vi media interessert, tro? – 15 år i Piemonte.

1

Gunnar Hvarnes med showecooking under festivalen i 2014. Italiensk presse følger nøye med.

Jeg har tidligere skrevet om hvordan arbeidet med fiskefestivalen i Agliano startet opp. Hvordan de unge vinbøndene i landsbyen ville starte noe som ikke alle andre hadde. Da jeg foreslo en vin og fiskefestival tente de, og etter litt fram og tilbake fikk vi med oss Sjømatrådet som partner. Jeg har også fortalt om hvordan vi har fått med oss norske og italienske kokker. Men hva hjelper det med sjømatråd og toppkokker om ingen vet om festivalen? Mens festivalene i de omkringliggende landsbyer hadde lange tradisjoner for sine festivaler, og derfor var i folks bevissthet år for år, måtte vi bygge opp vårt renomme i løpet av det første året, dersom vi skulle ha håp om gjentagelse.  Så mediedekningen ville være avgjørende.

Det Italienske publikum

Hvordan skulle vi bli lagt merke til blant alle festivalene i området? Vi satte oss som mål at den første festivalen skulle bli kjent i nabokommuner og kanskje hele provinsen Asti. Så fikk vi senere sikte mot regionen Piemonte. Slik gikk det ikke. Sjømatrådet og deres reklamebyrå i Milano og vår egen Valentina Mansone (radiojournalist) gjorde en fantastisk innsats. Kombinasjonen av italiensk rødvin og norsk torsk tente de italienske mediene. Da landbruksdepartementet i Torino tok kontakt for at vi skulle bruke deres presserom i Torino, skjønte vi at dette kunne bli større enn vi hadde håpet på.

Gino, kokkelærer fra Agliano, var sentral under pressekonferansen i Torino, der kombinasjonen av torsk og barberavin ble presentert.

Den første festivalen ble da også omtalt i både regionale og nasjonale medier. Det var tydelig at ideen til festivalen hadde vært bærekraftig.

Det var tydelig italiensk media var klar for noe nytt blant alle de tradisjonelle festivalene.

Det norske publikum

I 2014 var det ikke mange nordmenn som hadde etablert seg i området, så  målgruppen for festivalen var først og fremst italienere. Likevel mente jeg at prosjektet fortjente omtale i norske medier. Med bakgrunn i tidligere samarbeid med folkene bak Gutta på tur, tok jeg kontakt med TV2. Vi hadde et møte, men de var lite interessert i å dekke enda en festival. Men vi ga oss ikke. En av regissørene i produksjonsselskapet Filmprodusentane, Hallgrim Haug, kom på ideen om å bygge historien rundt en norsk fisker og en italiensk bonde, med festivalen som bakteppe. Arne Hjeltnes hadde sagt ja til programlederjobben. Nå var TV2 positiv. Sjømatnæringen kom inn som sponsor. 

Å finne en fisker som en av hovedpersonene var ikke noe problem. Verre var det med vinbonden. Jeg hadde jo tenkt på Lionello, men det hadde han liten lyst til. At han skulle ha en hovedrolle, ville bli tatt negativt av de andre bøndene, mente han. De ville mene at det bare var fordi vi var venner. Forskjellbehandling blant bøndene er noe Lionello er veldig var for. Jeg måtte derfor gå en omvei. Sammen med assosiasjonen  ble vi enig om å invitere alle bøndene som ønsket å være med til audition. Det var 0 – zero som meldte seg. Da måtte vi vel kunne bruke Lionello? Han vegret seg fortsatt. Så vi gikk da aktivt ut og prøvefilmet 4 bønder som vi selv plukket, inklusiv Lionello. Så overlot vi til TV2 å velge, og valget ble  -  Lionello.

Hallgrim Haug og resten av teamet. Til høyre Guri Solberg og gjestene fra Lofoten.

Kort tid før hovedopptakene skulle begynne, måtte Arne Hjeltnes kaste inn håndkledet som programleder. TV2 valgte da Guri Solberg som bare hadde noen få dager å avse til prosjektet. Resultatet ble en litt kaotisk opptaksperiode, hvor altfor mye skulle tas opp på kort tid. Men takket være en topp produksjonsgjeng i Filmprodusentane, med John Storhaug som produsent, kom de ikke bare i mål, men med et produkt som utvilsom har vært med å bidra til å sette landsbyen og festivalen på kartet.

https://vimeo.com/147102253
Her kan du se programmet som ble laget.

Jeg har ikke lenger tall på alle nordmenn som har kjøpt hus i området. Og blant dem er John Storhaug, som var produsent for programmet, og Merete Kristiansen som jobbet i Sjømatrådet og finansierte store deler av produksjonen. Det er et eller annet med denne landsbyen….

Jazzgudstjeneste på Sentralbanestasjonen og og hagemagasin i Dyreparken – Fra dampradio til sosiale medier

0

Oslo Sentralstasjon, et av mange steder man har produsert fjernsyn. Foto: Wikipedia

Som tidligere nevnt, sluttet jeg i NRK i 1982 for å begynne som undervisningsleder ved IMMI i Kristiansand. Etter få år kom lysten til å produsere tilbake, og jeg har fortalt om de første produksjonen, for Kirkens Nødhjelp og Maritime Hydraulics. Så dukket det opp et nytt stort prosjekt. Denne gangen med NRK som oppdragsgiver.

Rolf Riktor, tidligere ansatt i Barne og Ungdomsavdelingen, hadde fått jobb som utreder  ved kringkastingssjefens kontor. Han hadde fått det for seg at han ville eksperimentere med gudstjenesteformatet i NRK Fjernsynet. Interessen internt var ikke sterk, så han bestemte seg for å sette oppgaven ut. Det var Sindre Eide som prosjektleder og jeg som produsent, som fikk oppgaven. Vi knyttet til oss Rolf Wenell som delte på regi med meg.  Han jobbet den gang ved TV Inter i Sverige. (Rolf Wenell ble senere «helnorsk», og en av de sentrale prosjektlederne i TV2, med blant ansvar for Idol).

Resultatet ble en spennende reise gjennom ulike formater: historisk gudstjeneste i Gamle Aker kirke, gospelgudstjeneste med Bjørn Eidsvåg i Østenstad kirke, retreatgudstjeneste på et senter oppe ved Gjøvik, og katolsk messe ved Lunden nonnekloster Men den mest spesiell gudstjenesten var jazzgudstjeneste på Oslo Sentralstasjon.  Etter at hallen var stengt for natten gjorde vi den om til et kirkerom, med livets reise som tema.

Lunden kloster i Groruddalen var et av stedene vi laget temagudstjeneste. Foto: katolsk.no

Kort tid etter sluttet Rolf Riktor i NRK for å jobbe ved Nordisk råd i København. Selv om de fleste var begeistret for resultatet, var det ingen andre som tok over. Derfor rant dette forsøket på fornying av gudstjenesteformatet ut i sanden. Kanskje en av grunnene til at  det bare unntaksvis vises gudstjener på NRK Fjernsynet, mens våre naboland bare unntaksvis har en søndag uten gudstjeneste på TV. Men så har de også hele tiden eksperimentert med formatet.

Fra dagens sommerandakt på Svensk Fjernsyn. Skjermdump fra STV2

I dag sendte for eksempel Sveriges TV en sommerandakt fra Olavsleden i Åredalen, pilegrimsveien  fra Sverige til Nidarosdomen. På veien møtte programlederne denne gangen en gjest som er opptatt av gjenbruk og bærekraftig utvikling. Det hele satt inn i en kirkelig ramme.

TV2

I september 1992 startet TV2. I god tid, jeg tror det var på høsten 1991, hadde jeg et møte med Dan Børge Akerø i kanalens første kontor i Stortingsgaten. Han var blitt engasjert som programdirektør for den nye kanalen.  Kunne den nye kanalen tenke seg noen hageprogram? NRK hadde sluttet å lage hageprogram etter jeg sluttet der. Ja, hvorfor ikke, sa Dan Børge. Det var bare å sette i gang.

Bør vi ikke lage et avtale og en ramme for programmet?

Vi er ikke akkurat der nå.  La oss ta opp tråden om et par måneder.  Men bare sett i gang. Dette vil vi ha.

På senvinteren 1992 kom en  delegasjon fra TV2  hjem til meg i Lillesand. Her hadde jeg hanket inn Dagfinn Tveito, som hadde vært programleder i Hagen Vår i NRK.  Han hadde sluttet som direktør for Hageselskapet og flyttet til Arendal.  

Jeg håpet på å få til en serie på kanskje 10 programmer for sending høsten 1993. Det ville bli for hektisk å få til noe allerede høsten 1992. Dessuten var jeg av den oppfatning at hageprogram hørte hjemme i vårsemesteret.

Vi kunne tenke oss daglige sendinger  fra mandag til fredag i TV2’s egen fjernsynshage. Med andre ord, et magasinprogram. Hva tenker dere om det? Fra våren 1993

Jeg fikk jo sjokk. Daglige sending?!

De lurt på hvor en slik hage kunne etableres. Det slo meg at Dyreparken måtte være et egnet sted.

Kan du få noen derfra nå?

Dette var handlingens menn, tenkte jeg. Jeg ringte Edvart Moseid som kastet seg i bilen.  Han hadde revet med seg et kart over parken, og tenkt på ulike alternativer under kjøreturen. Jo, Dyreparken kunne gjerne stille opp.

Men, igjen. Det var litt for tidlige og lage noen endelig avtale. Nå var all fokus i TV2 på oppstarten i september. Etter det skulle vi sette oss ned sammen og planlegge dette i detalj.

Men, om vi skal ha noe å vise våren 93, må vi gjøre noen opptak våren 92, mente jeg.

Helt greit. Det er bare å sette i gang.

Vi startet planleggingen. Hageselskapet utarbeidet sammen med Dyreparken skisse til hvordan fjernsynshagen skulle utformes.

Selv reiste jeg våren 92 til Nederland for å gjøre opptak.  

Jeg har intet bilde fra selve opptakene, med her er Bodil og jeg utenfor en av de stor tulipanprodusentene vi besøkte våren 1992.

Over sommeren purret jeg på TV2 ledelsen. Var det ikke på tide å komme i gang med planlegging og avtaler?

Eller hadde det hele vært for godt til å være sant? Det skulle vise seg at en del av programplanleggingen hadde vært litt ute av kontroll. Dan Børge ble fratatt en del av ansvaret, og en del av hans nærmeste programplanleggere forsvant.

En dag ringte Finn H. Andreassen. Han var nå blitt viseadministrerende direktør i TV2. Jeg kjente ham så vidt fra NRK.

Han var klar over hva TV2 hadde lagt opp til, men det var nå umulig å gjennomføre. En lang rekke prosjekter måtte de nå bare se og komme seg ut av. Hageprosjektet var et av dem. Hvor mye penger hadde jeg brukt så langt? Jeg nevnte en sum og noen dager etter var summen kommet inn på min konto.

Selvsagt trist at det ikke ble noe av det, men også veldig skvært av TV2 å gjøre opp for seg selv uten en skriftlig avtale de var bundet av.

Noen prosjekter er det kanskje like godt det ikke ble noe av.

Sommerferie – Etterkrigsgenerasjonen – Del 34

0

Foto: Adobe Stock

Jeg husker at jeg som 10 – 12 åring alltid gledet meg til sommerferien.  Fra påske så jeg bare fram til å legge fra meg alle problemene på skolen for en stund. Det var nok helt nødvendig for guttungen. Etter flyttingen til Fredrikstad var ikke behovet like stort, men sommerferien var alltid noe jeg så fram til.

Ferien var variert. En sommer kunne for eksempel bestå av:

Teltmøter.

Reising av møtetelt i slutten av 50 tallet. Foto: Wikipedia

Et meget spesielt campingliv for pastorbarn på den tiden. Når frimenighetene  ønsket å etablere seg på nye steder, var det ikke uvanlig å kjøre en ukes kampanje ved å sette opp et møtetelt for så å holde en møteuke med sang og taler. Pappa var ofte sentral i disse prosjektene, og det hendte jeg ble med. Vi bodde gjerne på et gjesteværelse hos en familie. Det var moro de første dagene, men så ble fokuset gjerne på min høysnue som bokstavelig blomstret der jeg satt på bakerste benk i teltet med en grasbakke som tørket dag for dag, og dermed avga mer og mer gresspollen. Mulig noen misforsto mine rennende øyne - at jeg var rørt til tårer av budskapet. Det var ikke alltid tilfelle.

Hytta på Brunlanes

Etter at farfar døde brukte pappa noe av arven til en hytte ved Kloppsand i Brunlanes. Tomta hadde vi fått billig av mammas onkel Hans. Men det var ikke nok penger til både ny bruktbil og en komplett ferdig hytte, så det ble en hytte bygget i flere etapper. En måte det ble gjort på, var at flere av pappas håndverkssvenner fikk låne hytta noen uker i ferien mot litt dugnadsarbeid. Slik bygget hytta seg år for år. Resultatet var en hytte hvor det litt uregulert skjøt ut et tilbygg her og der. Den gang lå vi alene på en høyde med utsikt både mot havet og landet innenfor. Et stykke både til kjørevei og badestrand. Posten måtte vi hente på Holhjem landhandel, og det var ofte jeg som hadde jobben med å hente post og varer. Det var litt over 2 km hver vei.

Her lå det bare en hytte. Foto: Google earfth.

 Nå ligger hytta som i et hyttefelt med naboer på alle sider.  Hytta er for lengst solgt.

Ferie pensjonat

Det hendte at besteforeldrene i Skien spanderte en ferieuke på oss. Da dro vi gjerne til Nirisrud pensjonat i Nissedal. Et pensjonat var et litt enklere hotelltilbud, som økonomisk passet en statstjenestemann som ville spandere ferie på seg og sin datter med familie.

Foto: Lokalhistoriewikipedia

Sammenlignet med hotellstandard, var det mer som et oppgradert leirsted. De hadde gjerne både dobbeltrom og firemannsrom som passet for familier. Bad og toalett på gangen. Maten var god og hjemmelaget. I spisesalen satt vi ved langbord. Under middagen ble fat og boller sendt rundt. Til frokost var pålegget fordelt rundt omkring på langbordene, slik at man måtte strekke seg for å nå ost, saltpølse og syltetøy.  For en liten pjokk kunne det være en utfordring å nå alle godsakene.  For på pensjonatet var det ikke vanlig å be noen sende pålegget. Man skulle nå det selv, selv om det betød å strekke seg over andre.  Det ga utgangspunktet for et begrep de færreste unge i dag kjenner, nemlig pensjonatarmer.

Telefonen er fredet – Etterkrigsgenerasjonen – Del 33

0

Den gamle hytta i Seljord fungerte lenge uten strøm og telefon

Det var frokost. Bodil og jeg hadde tatt veien om hytta i Seljord i forrige uke, etter besøket på Bekkjarvik. Jeg husker ikke tema for diskusjonen. Det var ikke særlig alvorlig, men vi var dypt uenig. Greit, tenkte jeg, det løser vi raskt med Google. Da var det at jeg kom på at vi ikke hadde verken mobildekning eller internett.

Mobildekning hadde vi aldri hatt på hytta, og nå var i tillegg nettet nede, antagelig på grunn av tordenvær. Alt dette er for så vidt greit og forhold seg til, det lar seg ordne. Det var den automatiske refleksen i å ha all verdens informasjon i umiddelbar nærhet, 24/7, som fikk meg til å tenke.

For hvilken reise det har vært! Med unntak av året i Amerika, hadde familien ikke egen telefon før jeg som 10 åring flyttet til Skien. Skulle det ringes til noen, var vi avhengig av en nabo med telefon, eller gå til televerkhuset i byen. Det hadde begynt å komme telefonkiosker, men det var ikke før på 60 tallet at utbredelsen av dem tok fart. Var det noen som raskt måtte ha tak i oss, fikk vi telegram med bud på døra.

Når vi tidligere bodde på landet, hadde vi gjerne noen i nærheten som hadde telefon. Den var tilknyttet manuell sentral.  Det var ofte at flere hus eller gårder delte samme telefonlinje. Hver abonnent hadde sitt ringesignal. Det kunne være ett, to eller flere ring. Når du hørte gårdens ringesignal, var det bare å løfte røret. Da hørte man gjerne telefonoperatøren: «Et øyeblikk.» før hun koblet linjene sammen. For det var alltid en «hun».

I byene hadde man så lenge jeg husker, automatsentraler. Det betød at du hadde en tallskive på telefonen og kunne ringe til en annen abonnent ved å slå et nummer. Men det gjaldt bare innen byen. Telefonnettet lokalt var opprinnelig bygget ut av kommuner, lokale telefonforeninger eller selskap. Og de var bygget på ulike systemer. Noe som senere gjorde det vanskelig å koble dem sammen nasjonalt. Et pussig uttrykk for disse ulike systemene var at nummerskivene i noen byer gikk fra 0,1,2,3,….mens det i andre byer var nullen plassert bakerst  …7,8,9,0. Ulike system hindret de fleste byer i å kunne koble seg opp automatisk. Skulle man ringe  til annen by, måtte man bestille det på Rikstelefonen som lange var manuell. Først i slutten av 80 årene var alle telefonsentraler knyttet sammen, slik at man kunne ringe over hele Norge direkte fra eget apparat.

Langs veien mellom hytta i Seljord og Notodden finner man deler av den gamle rikstelefonforbindelsen mellom Østlandet og Vestlandet. Disse stolpene er nå fredet. Foto: Telemuseet.

Erfaringer med manuelle sentraler gjorde oss bevisst på at det alltid var noen som kunne lytte til det som ble sagt. Mange opplevde det som trygt. Man trengte dessuten ikke huske telefonnummer, det gjorde telefondamen for oss. Trengte vi lege i full fart, visste nesten alltid sentralen hvor legen var. Det har kanskje ført til at vår generasjon ikke er like opprørt over at telefonsamtaler og annen sambandsaktivitet er overvåket. Dette har vi vært vant til.

Men hvor var jeg? Jo, på hytta. Her fikk vi telefon for rundt 20 år siden. Det gikk ganske raskt. Ikke som da vi vi fikk telefon først gang på 70 tallet. Da var det fremdeles lange ventekøer for å få telefon. På hytta, 30 år senere, gikk det på noen uker.  Med telefonlinje kunne vi etter hvert få internett.

Men nå hadde lynet slått ut modemet, og siden fasttelefonen for lengst var sagt opp, hadde vi ingen  kontakt med omverdenen. Det føltes litt rart. Lett å glemme at vi tidligere oppholdt oss på hytta uker av gangen, uten telefon, uten internett, uten fjernsyn og uten Google.

Det er litt pussig at deler av vår egen barndom nå er fredet. Som de gamle telefonkioskene. De ble tegnet allerede i 1933. Riksantikvaren har fredet hundre av dem. Denne i Nevlunghavn, er den eneste mellom Skien og Tønsberg. Foto: Google Street View.

Fasttelefonnettet skal legges ned. Vi har fått vite at hvis telefonledningen til hytta, som vi bruker til internett, blir ødelagt, vil den ikke bli erstattet.  Da må vi håpe på en fiberkabel.

Litt hageprat

1

Det har blitt lite hageprat i år. Det skyldes i stor grad usikkerheten om hva som nå skjer med utbyggingen av jernbanen her i Larvik. Går vårt hus og tomt med eller ikke? Det ser ut til at vi fremdeles må leve med usikkerheten et par år til. Og da ble det som i fjor; å finne planeter som gror fort og kan dekke hagen slik det er. Og selv om det er utilfredsstillende og ikke kunne utnytte potensialet denne lille hagen utgjør, gir det mye glede i å se det gror under fingrene, så det blir sommer blomster, krydderplanter og naturligvis squash.

Jeg får stadig spørsmål hvordan jeg klarer å få så kraftige squash planer. Hjemligheten er godt med næring. Er det noe jeg lærte under arbeidet med hageprogrammene i NRK var å gi plantene i hagen rikelig med næring. Da får man kraftige planter, som dessuten er det beste middelet mot sykdom på plantene.

Mye å velge mellom

Nå finnes det en masse typer gjødsel. Noen tenker vel på den gamle Fullgjødselen NPK (nitrogen, fosfor og kalium). Det var bare det at den ikke var helt fullgod. Den mangler mange mikrostoffer som er viktig i småhaver med stor utnyttelse av små jordflekker. Det finnes en del ferdigblandet flytende gjødsel av ulike slag. Utblandet ligger de gjerne på en pris som gir en kostnad gjerne 15 kr for en 10 literkanne med oppløsning.

Noen  har noen hørt om Superba. Det er lettoppløselig gjødning som inneholder alt for plantene når det gjelder mikronæringsstoffer og kommer i 1 kg bøtter. Den blir egentlig feil og si:  alt planten trenger. For kalksalpeter må plantene også ha og det kommer også i 1 kg spann.  

Jeg sverget lenge til Superba, men nå er prisen blitt veldig høy og siden det finnes et fullgodt rimeligere alternativ er det ikke noe å lure på.

25 kg Yara Kristalon indigo på Felleskjøpet koster 715 kr og  1 kg Superba  240kr!. 1 kg Kalksalpeter spann koster 230 kr og  25 kg Yara Calcinit  240kr. Men krever jo at du har plass til et par sekker.

Slik bruker du vannløselig gjødning.

Først lager du en stamoppløsning av Kristalon og Calsinit ved å blande 150 gr i hver sin krukke med 1,5 l vann. Bland godt. Grunnen til at du må ha to oppløsninger er at stoffene ikke går så godt sammen i så sterk konsentrasjon. Hadde du blandet alt i en stamoppløsning  vil du oppleve stoffene skilles ut og faller til bunnen. Nå du så skal bruke disse stamoppløsningene i den endelig oppløsningen er konsentrasjonen så svak at de ikke skilles ut.

Bruk 0,5 dl av hvar av stamoppløsningene til en 10 liter vanningskanne for daglig vanning i vekstperioden. Halv styrke mens plantene er små og sterkere oppløsning om det vil gjødselvanne bare av og til.

Så til prissammenligningen. For mange flytende gjødningtyper som er til salgs i hagesentra og gartnerier kan kostnaden for en 10 liters blomsterkanne lett bli 10 til 15 kroner.  Med Superba/Kalkasalpeter 6 kroner og med Yara Kristalon/Calsinit 0,5 kroner.