Fjerde kapittel

Prestekrage til besvær – Fra dampradio til sosiale medier

Published 6. september 2021

Prestekrage til besvær – Fra dampradio til sosiale medier

Screenshot DR

Sist søndag var jeg innom en fjernsynsgudstjeneste på Danmarks Radio. Prester i Danmark bruker fremdeles de gamle pipekragene. I Norge sluttet prester å bruke den rundt 1980. Pipekragen dukket opp som moteplagg i Spania på 1550 tallet. Navnet hadde den fått fordi den besto av sirkler av lerret som var det sydd sammen med lommer som dannet rør eller piper som kunne stives opp ved hjelp av et spesielt pipejern. Mens pipekragene falt av moten for de fleste, ble den beholdt som embetsdrakt for protestantisk prester i Danmark og Norge, men siden gudstjenester jeg produserte var på midten av 70 tallet, var pipekrager noe jeg måtte forholde meg til, og det var ikke bare enkelt.

Når du gjør opptak av barnebarn med ditt mobilkamera, trenger du ikke lenger tenke på fokus, kontraster eller blender. Pipekrager er intet problem. Alt skjer automatisk og med et resultat 70 årenes fjernsynskameraer ikke kunne drømme om.

Dette var arbeidshesten av et svarthvittkamera vi brukte på 70-tallet. Stadig flere kameraer hadde zoom, men fremdeles var det kameraer med linsehjul som det over. Det betydde at du kunne få 3 ulike utsnitt fra der kameraet sto. Holdt ikke det, måtte kameraet flyttes nærmere eller fjernere motivet. I en trang kirke var ikke det så lett. Det var vel en av grunnen til at reportasjebussene (OB) var de første som fikk zoomlinser. Jeg husker at mange var negative til zoomen. For det første mente man at kjøring, det å bevege kameraet mot eller fra motivet, ga en bedre opplevelse enn den kunstige zoomen. Og så var man redd for overforbruk av zooming. Til de grader så mye at seerne ville bli kvalme.

Kameraene var ikke alltid like robuste til å klare all frakting rundt forbi. Vi hadde derfor en egen servicevogn med teknikere som kunne trå til. Og det var mer normalt enn unormalt at det oppsto feil. Som regel løste de problemene ved å slå hardt på en av sidene av kameraet. Poenget var at de var eksperter til å vite akkurat hvor de skulle slå. Årsaken var gjerne kretskort som var slått seg litt skjeft og bare måtte ristes på plass.

Tanum kirke i Bærum

Jeg husker en gudstjeneste første nyttårsdag midt på 70 tallet i Tanum kirke i Bærum. Det er en gammel og trang stenkirke med plass til 250. Jeg hadde som vanlig 3 kameraer til disposisjon. Det gjaldt å få plassert dem slik at de ikke var synlig for hverandre. Men det var ikke den eneste utfordringen. Jeg måtte også tenke på hvordan jeg kunne gjennomføre sendingen, dersom en av kameraene falt ut. Det var selvsagt noe man fryktet, men også hadde et lite hemmelig ønske om. Taklet man et sånt problem sømløst, uten at sendingsledelsen på Marienlyst merket noe, fikk man respekt.

Derfor hadde jeg ofte laget meg en alternativ kameragang på arkene bakerst i permen. Og i Tanum kirke skjedde det. Like før preken streiket et av kameraene. Da var det bare å finne fram de bakerste arkene. Et av de gjenværende kameraene ble flytte litt ut i midtgangen og jeg kunne dermed få dekket alle posisjonene jeg trengte med de to gjenværende kameraene.

Men det var ikke det eneste problemet med de gamle kameraene. De taklet ikke store kontraster. Hadde man et motiv med nyanser fra helt svart til helt hvitt, har det menneskelig øye ikke noe problem. Men med de gamle kameraene måtte man velge en del av gråskalaen, enten den lyse, eller den mørke delen. Detaljer utenfor dette forsvant.

Det er her prestekragen kommer inn. Kan man tenke seg en større kontrast enn mellom en kritthvit prestekrage og en beksvart prestekjole. Det gikk bare ikke. Resultatet var at vi hadde med oss vår egen prestekrage som hadde ligget i te og fått en beige farge, noe som sørget for at kontrasten mellom krage og kjole ikke ble for stor. Kragen hadde vi med oss i en rund metallboks til bruk for 16mm filmruller.

Dette slipper Danmarks Radio og alle de andre å tenke på nå.

Eget oppdrettsanlegg – Etterkrigsgenerasjonen Del 36

Published 1. september 2021

Eget oppdrettsanlegg – Etterkrigsgenerasjonen Del 36

Foto: Adobe stock

Mens vi bodde i Skien på slutten av 50 tallet, ble jeg fascinert av en venn som hadde akvarium. Det var både noe drømmende og vakkert å kunne sitte der å stirre inn i en liten sorgløs verden i grønne og blå farger. Helt lydløst beveget fiskene seg fram og tilbake. Det var som en liten teaterscene. En sånn måtte jeg bare ha. Pappa var ikke av samme formening. Han mente det var en unødvendig utgift for en slunken familieøkonomi. Men jeg ga meg ikke. Jeg fikk tak i et gammelt akvarium hvor et av glassene hadde sprukket. Det erstattet jeg med nytt glass og rikelig med vinduskitt. Sand tok jeg fra sandkassa og vasket det gjennom en sil. Planter fikk jeg som avleggere av akvarieplantene til min venn. Det samme med fiskene. Hans guppyer fikk mange unger, så han hadde stadig noe å gi bort. De var kanskje ikke så flotte å se på, men de svømte da rundt og lot som de trivdes. Over glassplaten satt jeg en bordlampe som ga både lys og varme.

Da vi flyttet til Fredrikstad forbedret familieøkonomien seg, slik at nytt og større akvarium kunne kjøpes inn. Og nå skulle også andre medlemmer av familien ha sine kjæledyr. Lillesøster fikk sin undulat. En gul/grønn fjærball vi hadde de største forhåpninger til. Men etter utallige forsøk ble det stort sett bare til at den kunne si hallo, om vi la godviljen til. Polly, som den het, fikk lov til å fly utenfor buret bare vi sørget for at alle vinduer og dører var lukket. En gang jeg var alene hjemme og hadde sluppet ut Polly, hadde jeg glemt at jeg holdt på å fylle badekaret. Selvfølgelig skulle den stakkars fuglen fly rett inn i dampen fra det varme vannet og omkomme. Da var det bare å kjøpe en som lignet mest mulig så lillesøster ikke skulle oppdage hva som hadde skjedd. Jeg klarte å lure henne lenge, men til slutt reagerte hun over den nye fuglenes begrensede ordforråd, og jeg valgte å legge kortene på bordet.

*Når du tenker etter, er det kanskje en stund siden du har sett en undulat. Foto Adobe stock*

Flere dyr kom til: kaniner og en diger St. Bernhards hund.

Da jeg senere etablerte egen familie, fortsatte interessen for dyr og nye akvarier, kaniner, katter og hund ble i perioder en del av familien.

Nå leser vi om økt interesse for hunder, men hvordan er det med andre dyr. Hva med akvariet? Når var du sist i et hjem med levende fisk? Mye har skjedd siden jeg som 12 åring skaffe meg mitt første akvarium på rundt 50 liter. Nå er også dette blitt regulert som så mye annet. Det er Mattilsynet som er ansvarlig, og de krever at man må være over 16 år for å kunne ha ansvar for et akvarium med fisk. De sier også at akvariet må være på minst 100 liter, og om du har fisk som går i stim, bør det være minst 150 l. Så det er ikke å undres at det er blitt indre med akvarier.

Ja selv pausefiskene i NRK er borte. Jeg husker akvariet sto i det minste studioet i den gamle fjernsynsbrakka. Studioet hadde ett kamera , som enten var snudd mot akvariet eller mot hallodamen. Noe mer var det ikke plass til. Det var kringkastingssjefens privatsjåfør som en periode hadde ansvar for å mate fiskene.

I russtoget hadde jeg i 1968 med Lord, vår St. Bernhards hund. Han skulle utgjøre russens førstehjelp. I stedet for wisky tønne hadde han melkkartong til hjelp for mine medruss sine tømmermenn dagen derpå.

Tilbake på 50 tallet mener jeg å huske at det ikke var så vanlig med husdyr for oss som bodde i byen. Hunder og katter forbandt vi med livet på landet. I byene var husdyr, gjerne pudler, noe jeg forbandt med de med over middels inntekt. Dette endret seg i 60 årene. Da skulle alle ha et kjæledyr, og dyrebutikker poppet opp over alt. Prisen ble overkommelig for de fleste og intet Mattilsyn brydde seg. Nå må man visst regne med å investere mellom 5 og 10 000 kr for et komplett akvarium.

Keiser Augustus, alle festers far – 15 år i Piemonte

Published 25. august 2021

Keiser Augustus, alle festers far – 15 år i Piemonte

Augustus: Nå er det så varmt at vi tar oss en fest. Foto Adobe stock

Jeg har gjennom noen innlegg fortalt om hvordan Barbera Fish Festival kom i stand i Agliano Terme. Hvordan vi fikk støtte fra Sjømatrådet, om samarbeidet med norske toppkokker, og all medieoppmerksomheten.

Siden Agliano Terme er en liten landsby med bare 1700 innbyggere, har man vært avhengig av at mange stiller opp når en slik festival skal arrangeres. Et lykketreff er det at kokkeskolen for Asti Provins ligger i Agliano. Skolens lærere, studenter og kjøkken, hadde vi ikke klart oss uten.

*Kokkeskolen i Agliano, Agency Formation of Astigiane Hills Professional. Google street* view

Så er selvsagt vinprodusentene aktive, og det er ikke bare enkelt, fordi festivalen gjerne kolliderer med innhøstingen av vindruene. Etter hvert har flere utlendinger fått seg hus i landsbyen og ikke bare norske. Mange av disse yter en stor innsats under forberedelse og gjennomføring av festivalen.

Italienere elsker fester. Noen er felles for hele landet, noen er spesielle for et område og noen er spesielle for en by eller kommune. Mange lokale fester er gjerne knyttet til en matrett som er typisk for stedet. Noen er litt spesielle som f.eks Sagra della Rana (frosk) i Casteldilago ved Arrone, Sagra della Cipolla (løk) i Cannara, Sagra della Melanzana ripiena (fylt obergine) i Savona, Sagra della Polenta (maisgrøt) i Perticara di Novafeltria og Sagra del Lattarino (type småfisk) i Bracciano. Andre handler om vanligere matvarer som olivenolje, vin, pasta og hvalnøtter. Hadde vår festival hatt lengre tradisjoner, hadde den nok blitt kalt Sagre del Merluzzo. (Festival for torsken)

Så er det en rekke nasjonale fester og fridager. En av dem er Farragosta. Mens vi i Norge feirer midtsommer sankthans 24. juni, har italienerne sin Farragosta 15. august. Det er nok en av verdens eldste fridager. Den er innstiftet av keiser Augustus, som for øvrig også denne måneden er oppkalt etter. 15. august har alltid vært en av de varmeste dagene i året. Augustus mente derfor det var rimelig at alle, inklusiv slavene, fikk fri denne dagen. Siden har Den Katolske Kirken adoptert dagen og bruker den til å feire Jomfru Marias opptagelse til himmelen.

For å organisere alle disse store og små festivaler har de fleste italienske kommuner en egen «festkomite» som heter Pro Loco – gjerne med navnet til landsbyen etterpå. Dette er en halvoffentlig frivillig organisasjon som står for matlaging, pynting og program på de fleste arrangementene i kommunen. Pro Loco er latinsk, og kan gjerne oversettes med «til fordel for stedet».

*Fra noen av 18 åringenes feiring i 2020. Foto Pro Loco Agliano*

I Agliano har Pro Loco ansvar for flere arrangementer gjennom året, som farragosta og feiring av alle byens 18 åringer «la leva», som er en slags russefeiring.

Men for større arrangementer holder det ikke med Pro Loco. For Barbera Fish Festival stiller alle vinbøndene i landsbyen opp for å gjennomføre prosjektet.

*I år har man slått sammen festivalen Barbera Unplugged og en liten dash fiskefestival.*

I år har man slått sammen to festivaler, siden det er så stor usikkerhet rundt pandemien. Derfor har vi valgt en light utgave, som ytterligere kan reduseres om det kreves. Så satser vi på en stor fullskala festival i oktober neste år.

Et totalbilde tar for lang tid – Fra dampradio til sosiale medier

Published 21. august 2021

Et totalbilde tar for lang tid – Fra dampradio til sosiale medier

Fra en av pappas første filmer med smalfilmkameraet. Her utenfor veikro i USA 1956.

Rundt 1956, før vi dro til Amerika, kjøpte pappa et Kodak filmkamera for dobbel 8 film. Systemet var basert på 16 mm filmruller, hvor man først eksponerte den ene halvdelen. Så snudde man rullen, og eksponerte den andre siden. Etter fremkallingen ble filmen splittet i to, og delene limt sammen på en liten filmrull som ga ca 6 minutter med opptak.

Pappa kjøpte også en bok om smalfilm. Det meste handlet om den tekniske delen av arbeidet, men det var ett lite kapittel om å fortelle med bilder. Det var mitt første møte med faget. Det var særlig et utsagn jeg la merke til. En scene skal normalt være på 6 – 7 sekunder. Kjekt å ha en regel, tenkte jeg.

Senere når interessen for film vokste, forsto jeg at det slett ikke er mulig å sette regler for hvor lang en scene skal vare. Dessuten skjønte man at det man i boken til pappa hadde kalt scene, er det som egentlig er et skudd.

La oss likegodt få definisjonen på plass. Mens man i teateret snakker om scene både som stedet man spiller, og som avsnitt i skuespillet, brukes begrepene annerledes i film og på video.

Et skudd er det minste fortellerelementet. Det er det du får fra kamera starter, til du stopper det. Når man setter sammen skudd som beskriver den samme hendelsen, tatt fra flere vinkler og utsnitt, får man en scene. Når man så setter sammen scener som innholdsmessig og tidsmessig hører sammen, som et avsnitt i historien, kaller man det gjerne for en sekvens. Alle sekvensene utgjør så den endelige filmen.

Mange av de store filmskaperne på 70 – 80 tallet brydde seg døyten om det som sto i pappas smalfilmbok. De laget filmer der skuddene kunne vare i mange minutter. Ja, det var filmer som bare inneholdt et par lange skudd.

**Jacques Tati** hadde i sine filmer mange store totaler, der du virkelig måtte lete i bildet for å finne ut hva det handlet om. Jeg elsket filmene hans. Han spilte selv rollen som Monsieur Hulot. En komisk figur Rowan Atkinson brukte som en av forbildene for sin TV-figur Mr. Bean. Screenshot.

Mange år senere skulle jeg selv undervise i fjernsynsregi. Da hadde man for lengst innsett at det var forskjell på det å lage spillefilm og fjernsynsprogram. Spillefilmens mulighet til store totalbilder på et gigantlerret var borte. Nå var det den lille fjernsynsskjermen som gjaldt. På 80 og 90 tallet var den gjerne på 17 eller 19 tommer og det ga store begrensinger. Et bilde av en åskam med hundre krigere til hest ble bare små utydelige prikker på en linje.

Fjernsyn er nærbilder. Og siden nærbilder «leses» raskere en detaljrike totalbilder, ble det også raskere klipping.

Fra pappas smalfilmboks regel om 6 – 7 sekunder lange kutt, hadde jeg først møtt kinofilmens storslåtte totalbilder som varte og rakk. Deretter hadde pendelen svingt til den andre siden, med fjernsynets nærbilder, som ofte har en redigeringstakt på noen få sekunder. Tempoet ble satt opp.

Fjernsynsreklame var også med å øke redigeringstakten. Det gjaldt å fortelle en historie så raskt som mulig. Tid kostet penger.

Og vi har latt oss lede. Du har sikkert merket det. Du ser en gammel film eller fjernsynsprogram fra 70 og 80 årene, og forundres over hvor tregt filmen skrider fram. Ikke sjelden når jeg ser egne program fra den tiden, tenker jeg: bevares hvor langsomt det går.

Jeg leste nylig at NETFLIX som nå er en av de største produserende av film for både kino og strømmetjeneste, forventer nærbilder og redigeringstempo som i første rekke tar hensyn til strømming og fjernsynsformatet – eller endog mobiltelefonformatet.

Lurer på om ikke dette vil gjøre noe med oss. Når vi ikke lenger er opptatt av totalbilde og oversikt, men action og nærbilder.

Hatt, paraply og frakk – Etterkrigsgenerasjonen – Del 35

Published 15. august 2021

Hatt, paraply og frakk – Etterkrigsgenerasjonen – Del 35

Farfar Nils Mørland var akkurat konfirmert, da han ble rodd ut til seilskipet som lå ved Tromøya der han gikk om bord som dekksgutt. Foto: Adobe stock

Det slo meg at Bodil og jeg i år feirer 10 år som pensjonister. Eller egentlig førtidspensjonister, siden vi valgte å ta ut pensjonen fra 62 år. For som ekte pensjonister, en som kan reise på honnørbillett, er det bare 5 års jubileum. Uansett, kanskje det er på høy tid å omtale seg som gammel? Det er i hvert fall slik jeg ville ha omtalt meg selv, der jeg som 15 åring hadde avsluttet 7 år på folkeskolen i Fredrikstad.

Hvordan fortonet livet og fremtiden seg for en 15 åring i 1963?

For foreldre og besteforeldregenerasjonen hadde avslutningen av folkeskolen, som gjerne falt sammen med konfirmasjonen, vært å regne som starten av voksenlivet. Ikke mange dager etter at farfar var konfirmert, ble han rodd ut til det første seilskipet han skulle jobbe på som dekksgutt. For foreldregenerasjonen var folkeskolen fremdeles endeholdeplassen for utdanningen for de fleste. Høyere utdanning var for de få. De plusset i stedet på folkeskolen med et år framhaldsskole, et tilbud som kom etter krigen. Det var et mindre teoretisk påbyggingsår. Andre tilbud våre foreldre brukte som påbygging etter folkeskolen var handelskole, folkehøyskole, husmorskole, landbruksskole og ulike tekniske skoler.

Noe som endret seg under vår foreldregenerasjon var at drømmen og ønsket om en høyere utdanning ble vanligere. Hvem har ikke hatt foreldre, tante eller onkel som egentlig hadde hatt lyst på en høyere utdanning som lærer eller sykepleier?

Med vår generasjon ble drømmen plutselig mer realistisk. Men høyere utdanning var fremdeles for de få. Av de litt over 57 000 syvendeklasselever som avsluttet folkeskolen i 1963, var det i tillegg til meg bare 11 664 som tok eksamen artium i 1968.

Som tidligere fortalt, var det først det siste året på folkeskolen at jeg så muligheten til høyere utdannelse. Egentlig uten helt å vite hva jeg skulle bruke det til. Det hørtes bare så spennende ut med alle de gamle begrepene: Gymnasium, Examen Artium og Immatrikulering. Så jeg søkte på realskolen, siden de fleste av mine skolevenner gjorde det.

*Examen Artium hadde vært en uoppnåelig drøm for bestefar Lars Fjellestad. At hans eldste barnebarn skulle nå målet, var ubeskrivelig stort.*

Å være etablert

For hva var egentlig målet vårt – med livet? Det var å bli etablert. Dette betød så fort som mulig i tyveåren å skaffe seg familie, hus og trygg jobb. Det siste var viktig.

Å bli etablert, ble sett på som hensikten med det hele. Man skulle gjøre nytte for seg og føre slekten videre. Å finne en jobb eller starte en bedrift som kunne forsørge familien livet ut. Tryggheten var viktigere enn personlig suksess og raske penger. Man betalte sine pensjonsinnskudd til staten med tro på at staten skulle sørge for en resten av livet.

Da vår besteforeldregenerasjon var konfirmert, ble de ansett som voksne. Ungdom, som en tidsepoke mellom barn og voksenliv, er et begrep som dukket opp med våre foreldre. Vi opplevde vel også restene av denne tidligere todeling. Til konfirmasjonen fikk vi hatt, frakk, paraply og mansjettknapper; symbolene på at du var en voksen mann. Vi ble bare fremdeles behandlet som barn og følte ikke helt for dette ungdomsbegrepet. Vi likte heller begrepet tenåring. Ungdomsbegrepet var noe som fulgte vår foreldregenerasjon langt oppover i årene. Jeg husker det meningsløse i at vi var på ungdomsmøter og sang fra Ungdomskvad, der de fleste var mellom 30 og 40 år. Så dette med å være ungdom, være voksen og å være gammel, det var egentlig ganske forvirrende.

F. eks. var det greit å bli eldre, men gammel ville man ikke være. Men å være etablert, det var greit, så å si målet med det hele.

Ting forandrer seg. Å være etablert, har nærmest blitt et skjellsord. Det betyr at du er stivnet, gitt opp, og har sluttet å jobbe for egen karriere. Det betyr kanskje at du er mer opptatt av familie og trygghet en din egen utvikling og suksess. Å, huff da!