Gino feirer sin gamle tante. (Screenshot)

Det er stund blitt mye 4.kapittel i bloggen. Med det mener jeg tema rundt det jeg står i akkurat nå. Prosjekter jeg holder på med, Bodils kreftbehandling og sånt. Kanskje på tide å trekke noen linjer bakover, fra tiden man vokste opp som etterkrigsgenerasjon, og det er nok å ta tak i.

En TVserie som har gått meg forbi er «Gino's Italy: Like Mamma Used to Make». Serien er laget av den engelske kokken Gino, so egentlig heter Gennaro D'Acampo, opprinnelig fra Napoli området.   Det er jo så mange matprogrammer, så det skal litt til å få med seg alt. Her om dagen så jeg gjennom serien.  

I denne serien er det 7 år siden han sist besøkte sin familie i Italia. Hans mor er død. Nå er det den eldste tanten som er familiens overhode, og Gino bestemmer seg for å hylle tante Clara på nesten 90 år med en fest. Serien er en hyllest ikke bare til det Italienske kjøkken, til måltidet som institusjon men også til familien. Her ser vi et godt eksempel på hvor sterk familieinstitusjonen fremdeles er i Italia. Skal det feires skal alle med, små og store.

Visste du at «min familie» og «min slekt» heter det samme på italiensk «la mia famiglia».  At barnebarn, niese og nevø heter det samme «nipote».  Man skiller ikke mellom familien og slekten på samme måte som her.

For Italienere samler ikke familien kun ved jubileer eller høytider. En søndags lunsj er ofte en grunn god nok til å samle familie/slekt.  

Selv om familieinstitusjonen på ulike måter utfordres også i Italia, står familien og slekten fortsatt sterkt.

For oss som vokste opp som etterkrigsgenerasjon, stod også familien og slekten fremdeles sterkt. Det var både utgangspunktet for det meste vi drev på med, og målet for hva vi ville oppnå. Som tenåring var målet å få familie og et best mulig sted å bo. Utdanning og jobb var for de fleste et middel til å oppnå drømmen. Resten kom gjerne av seg selv. Og man hadde hastverk. I 1974 var jentene rundt 23 år når de giftet seg, og guttene var 25 år.

På 70/80 tallet skjedde det noe i Norge. Noen begynte å stille spørsmål ved familieinstitusjonen. Særlig feministiske forskere mente at den tradisjonelle familien med en hjemmeværende mor og far som forsørger tilslørte maktforholdet mellom menn og kvinner. Noe måtte gjøres for å styrke kvinnens stilling.

Fram til begynnelsen av forrige århundrene bodde 90 prosent av Norges befolkning på landet mot nå 15%.  Den gang var det tregenerasjonsfamilien som gjaldt, og alle var «hjemmeværende». Med industrialiseringen startet urbaniseringen for alvor. Og med det mulighet for kvinnene til annet lønnet arbeid utenfor hjemmet. Med økonomiske trange tider og mindre arbeidsmarked etter krakket i 1930 ble den muligheten mindre. Bare en fra hver husstand kunne regne med å få arbeid. Og det ble nesten alltid mannen.

Norsk kjernefamilie på 60tallet. Mamma, Pappa, søster Astrid og meg. Nils Helge og Inger var ennå ikke født.

Etter annen verdenskrigen økte urbaniseringen, og fordelingen av rollene med arbeidende far og hjemmeværende mor ble hengende.

Skulle man få full og rettferdig likestilling måtte noe gjøres. På 70/80 tallet fant mange av feministene at løsningen lå i å angripe selve familieinstitusjonen. De mente denne var en av de viktigste hindringene til full likestilling.   

Kjernefamilien ble derfor et viktig mål for kvinnekampen, og i NRK var det en uskreven regel å ikke lage barneprogram med familier med både mor og far.

Likestillingskampen var både nødvendig og rettferdig. Men så var det bare dette med badevannet og at noe ble tømt ut sammen med det.

Det hender jeg har tenkt litt rundt dette når jeg har sittet på restauranten til Antonio og Maria søndag ettermiddag og sett alle langbordene med hele slekten samlet.

Her i vestibylen på sykehuset i Tønsberg har det blitt en god del venting denne høsten, mens Bodil får påfyll av cellegift.

Visste du at Norge er det eneste landet som behandler kreft med gift? Cellegift! På engelsk heter det Chemotherapy, italiensk Chemioterapia, svensk Kemoterapi og islandsk Lyfjameðferð (som betyr noe sånt som «på tur med medisin»!)  Hvorfor vi bruker begrepet cellegift, har jeg ikke funnet ut av. Det høres jo veldig negativt ut. Så man prøver visst å innfør et nytt begrep, cytostatika. Ikke særlig lett å huske, så jeg fortsetter å bruke begrepet cellegift.

Etter at Bodil fikk påvist brystkreft 26.juni i år, er vi nå rundt halvveis i den tyngste delen av behandlingen.

 Vi har forstått at når det gjelder behandling av kreft, er de tre viktigste faktorene for utfallet:

At kreften blir oppdaget tidlig for å unngå at den får spredd seg rundt i kroppen.

Hvor i kroppen kreften oppsto, og hvilken type kreft det er. Forskningen har kommet langt på mange typer kreft, men på noen har man kommet ekstra langt.

Den siste faktoren, er hvordan man reagerer på behandlingen. Noen reagerer så kraftig, særlig på cellegift, at behandling må avsluttes før den har fått virke.

Ved et av besøkene på sykehuset møtte vi en pensjonert lege som hadde måttet steppe inn som vikar. Han fortalte at da han startet som kreftlege, hadde de bare to typer cellegift å velge mellom. Nå hadde man et utall av cellegifter og andre medikamenter tilpasset hvor på kroppen kreften hadde oppstått, og hvilken type kreft det var snakk om. I tillegg en lang rekke medisiner for å motvirke bivirkninger.

Brystkreft har tradisjonelt vært skummel fordi den ofte dukker opp igjen etter at man først har ment å ha fjernet den.  Derfor bestemte man seg for å starte med de store kanonene og med en rad ulike medikamenter.

29. august startet Bodil EC-kur, en kombinasjon av de to kraftigste cellegiftene. De aller fleste reagere sterkt med kvalme og får en rekke andre bivirkninger. Men ikke Bodil. Det var tydelig at medisinene hun fikk for å motvirke reaksjonene fungerte godt. Det eneste tydelige tegnet på at cellegiften fungerte, var at hun mistet håret.

Bodil mistet raskt håret, men fikk en parykk som fungerte veldig bra.

EC- kuren ble gitt 4 ganger med tre ukers mellomrom. Legene var svært fornøyd. Både at Bodil tålte behandlingen så godt, og at svulsten hadde minket.

21.oktober var det oppstart med nye type cellegift, Paklitaksel. I tillegg startet behandling med to typer antistoffer, Herceptin og Perjeta.

Cellegiften Paklitaksel gis med en ukes mellomrom, mens sprøyten med antistoffer gis hver tredje uke. Hvor mange behandlinger, er ennå ikke bestemt. Et sted mellom 8 og 12 har vi forstått. Deretter er det hvile i 3 uker før operasjon.

Under siste besøk hos legen hadde hun problemer med å finne svulsten.

«Å se at behandlingen har så god effekt, gir en lege som meg en god dag.»

«Hvis svulsten er forvunnet, trenger vi da å fortsette med cellegiften?»

«Jeg tenker motsatt. Når vi ser at behandlingen fungere så effektivt overfor svulsten, er det grunn til å tro at den har samme effekt på kreftceller hvor en de har gjemt seg i kroppen. Derfor fortsetter vi så lenge det ikke blir for store bivirkninger.»

Så vi regner med operasjon i overgangen januar/februar for å fjerne vevet rundt der svulsten var. Deretter 2 til 3 uker med strålebehandling. Og med det regner vi med at den tunge delen av behandlingen er over. Tilbake står påfyll av antistoffer hver tredje uke ut 2025.

Så du forstår, vi er både optimistisk og takknemlig for all den hjelpen vi har fått.