Fjerde kapittel

Piemontes hemligheter – 15 år i Piemonte

Published 15. november 2021

Lago Maggiore Foto Adobe stock

Som jeg har fortalt tidligere, startet jakten på årtusenskiftet på et feriehus i Sør Europa, i Provence i Frankrike. Det hadde lenge vært et populært område for nordmenn som ønsket seg et hus ved Middelhavet. Det var også der vi startet vår jakt. Etter flere år på leting i Frankrike endte vi i stedet opp i Toscana. Men det ble for dyrt for oss. På vei hjem fra Toscana passerte vi Piemonte, en region som var lite kjent blant nordmenn på den tiden. Bortsett fra vinentusiaster som selvsagt kjente områdene rundt Alba, Barbaresco og Barolo. Et vakkert område, men kunne det være et sted for oss.

Et forhold som dro i riktig retning var hvor sentralt Piemonte lå i Europa. Fra landsbyen Agliano, kunne du nå alpene, middelhavstrand og storby som Milano innen 1,5 time med bil. Ville man lenger, var det 3 timer til Nice, 3,5 timer til Venezia, 7 timer til Roma og 8 timer til Paris.

Og de første årene brukte vi Casa Karen som utgangspunkt for turer rundt i Europa.

Men så oppdaget vi at også Piemonte hadde mange steder verdt en reise. Det første vi forelsket oss i var Lago Maggiore, den vestligste av Italias nordlige innsjøer. Utrolig vakker, der den ligger ved foten av de Sveitsiske alper. En av de vakreste byene er Stresa. Et turiststed med lange tradisjoner for italienere. Rett utenfor byen ligger de to øyene Lago Pescatori (Fiskernes øy) og Isola Bella (Den vakre øya) På Lago Pescatori er det en rekke gode restauranter, bl.a Villa Toscanini Trattoria. Der har man god utsikt til Isloa Bella, med slottet og den berømte hagen, - for mange målet med reisen til Lago Maggiore.

Vi kan nevn en rekke slike fantastiske reisemål innen Piemonte, og det er mye vi ennå ikke har fått besøkt. For regionen rommer mange hemmeligheter de fleste ikke vet om

Valdensere

I dalførene vest for Torino holder valdenserne til. Det er en kristen bevegelse som kom i opposisjon til den Katolske kirke lenge før reformasjonen. Jeg trodde lenge navnet stammet fra at de bodde i dalene, (nelle valli), men navnet stammer fra grunnleggeren Peter Waldo som kom fra Lyon i Frankrike rundt år 1150 . På grunn av forfølgelse rømte han med sine tilhengere opp i alpene, og fikk av den katolske kirke en viss aksept hvis de holdt seg i høyden og ikke trakk ned i lavlandet.

Bortsett fra noen mindre avleggere her og der i Italia og andre steder, holder de fremdeles til her i dalene vest for Torino. Jeg har hørt at de noen steder holder en litt gammeldags livsstil, om ikke akkurat så ekstremt som The Amish People i USA.

Monte Verità

Stedet ligger i grenseområdet mellom Italia og Sveits. Her holdt forløperne til Hippiebevegelsen til. En vakker plass med utsikt til Lago Maggiore. Stedet var på begynnelsen av 1900 tallet et samlingssted for en rekke ulike grupperinger, fra anarkister og kunstnere til nudister. Kjente personer som Karl Jung, Rudolf Steiner og Max Weber frekventerte stedet ofte. Stedet inneholder nå et kultursenter som presentere stedets merkelige historie

https://www.facebook.com/monteveritaascona

Damanhur

Det siste av merkelige fenomener du kan besøke i Piemonte, er en gruppe som heter Damanhur Foundation. Det er en new-agde økologisk gruppe som holder til i et område ved Torino. Der styrer de seg selv, med egen valuta, egne lover og administrasjon. Grunnleggeren er Oberto Airaudi, hans damanhuranske navn er Falco Tarassaco. Innbyggerne velger egne navn etter dyr og planter.

Damanhur har ca 800 innbyggere. De er særlig kjent for sine vakre templer som liggere nede i grunnen og er blitt gravd ut for hånd. Her kommer du til deres hjemmeside.

https://damanhur.travel/

Og vi som trodde Piemonte var et greit utgangspunkt for å oppleve spennende ting andre steder.

Pensjonist

Published 9. november 2021

Pensjonist

En ny gruppe har forlatt bordet etter en lang kveld.

Så er vi ferdig med første av tre helger med middager på Villa Karen. Nå er vi spente på om vi vil kunne gjennomføre alle helgene. Skulle koronasmitten stige sterkt, er det alltids fare for nye innføringer av tiltak. For serveringssteder betyr det gjerne at det blir innført minsteavstand mellom gjestene på en meter. Det vil bety, som i vår, at vi må avlyse resterende middager. Vi håper det beste.

De 15 middagene vi har lov til å holde i henhold til skjenkeløyven, har blitt samlet i tre etterfølgende fredager og lørdager. Neste omgang blir i overgangen februar/mars. Sammen med arbeidet med fiskefestivalen i Italia, har dette utgjort et årsverk av passe omfang.

Men så kom altså denne telefonen som endret det hele. Ny filmproduksjon i Afrika. Så nå går vi mot et eller to år med en arbeidsmengde på linje med mine mest aktive år.

Så hvor ble det av pensjonisten?

Dette med tredeling av menneskelivet, i barndom, yrkesliv og pensjonistalder, er en relativt ny ide. Det var først i 1936 at det ble innført nasjonal alderstrygd i Norge, og da behovsprøvd. Først i 1957 fikk alle alderstrygd, uansett hva man hadde tjent eller hva man eide.

Før dette jobbet man så lenge man orket. På gårdene sto man i arbeid til kreftene sa stopp. Det kunne nok være slitsomt, men det ga også 70 og 80 åringene en verdi og mening med tilværelsen. Man kunne ikke sende en fullt oppegående arbeider på dør, bare fordi de hadde passert en viss alder.

I noen kritiske yrker hadde man tidlig på 1900 tallet pensjonsordninger, slik at de som jobbet i forsvar og politi kunne slutte ved en viss alder. Etter hvert ble fler og fler statlige stillinger innlemmet i ulike pensjonsordninger. Noe som gjorde at stillinger i staten tidlig fikk høy status.

Bestefar Lars, stasjonsfullmektig i NSB, var statstjenestemann og kunne gå av med god pensjon rundt 1960. Farfar Nils, derimot, drev sitt grossererfirma til kort tid før han døde, 82 år gammel.

Selv har jeg blitt pensjonist en rekke ganger. Første gang var i militæret da jeg som 44 åring måtte levere inn våpen og uniform. Jeg skulle ikke lenger være med gutta i den årlige HV-øvelsen. Det syntes jeg var trist.

Da jeg nærmet meg 62 års alder var den nye pensjonsreformen vedtatt, noe som gjorde det mulig å ta ut pensjon. Det var mye diskusjon om det lønte seg. Om man tapte mye fremtidig pensjon ved ikke å vente til 67år. Det som til slutt avgjorde det, var et råd fra en venn og tidligere bankmann. Ikke vent. Det er en større risiko at staten tar hånd om pengene dine enn at du selv gjøre det.

Bodil og jeg startet derfor begge å ta ut pensjon fra 62 år. Det gjorde det mulig å starte opp med Casa Karen i Italia, uten for stor risiko. Vi hadde pensjonen i bunn.

Da vi nærmet oss 70, tenkte vi at nå var det kanskje på tide å avslutte vertshusprosjektet i Italia med 24/7 timer i 7 måneder av året. Nå var det på tide å flytte hjem.

Men lysten til å drive med noe, kom raskt. Prosjektet ble Villa Karen med 15 middager i året. Helt overkommelig.

Men så var det denne telefonen som endret det hele….

Miriam og Sam – Fra dampradio til sosiale medier

Published 2. november 2021

Miriam og Sam – Fra dampradio til sosiale medier

Fra opptakene under forrige prosjekt i Afrika.

Så er arbeidet for fult i gang. Jeg fortalte sist om den overaskende telefonen som vil endre mitt liv for i hvert fall et par år. Nå, som finansiering for første trinn er på plass, har arbeidet med manus startet.

Det på toppen av at Bodil og jeg nå går inn i tre intense uker med middager her på Villa Karen. I tre helger vil vi ta imot gjester fredager og lørdager for 7 retters gourmetmiddag med kalv indrefilet som hovedrett. Mye av ukene går med til å «preppe» eller forberede middagene på kjøkkenet i første etasje.

Da føles avstanden stor til arbeidet med det nye prosjektet, her jeg sitter på kontoret i andre etasje. Her hvor jeg forøker å skape en historie om Sam fra slummen i Nairobi. Hvilken kontrast?

For rundt fem år siden startet jeg på fortellingen. Den gang var HIV/AIDS den store trusselen. Den er ikke borte, men det er i tillegg kommet så mange nye utfordringer for de unge afrikanerne. Nye utfordringer som gjør det nødvendig å endre mye av historien. Tema som radikalisering, migrasjon og fake news må inkluderes. Da kan det være nødvendig å legge til nye karakterer og miljøer. Nye vendinger i historien må legges inn.

I god tid før jul må hovedlinjene i fortellingen, et såkalt synopsis, være klart. Så vil afrikanere vi jobber med gå kritisk gjennom dette fram til Konstanse og jeg kommer ned 18. januar for å være der en uke. Da skal vi sammen gå kritisk gjennom historien, og helt sikkert gjøre nye endringer.

Her er det ikke nok å lage en spennende og god film. Målet er å få målgruppen, afrikanere i 14 til 18 års alderen til å reflektere over sin egen framtid og hvilke valg som må tas.

Programmene vil bli spilt inn i Nairobi sammen med et kenyansk produksjonsselskap. Språket vil være engelsk, men senere vil programmene dubbes til en rekke språk.

Programmene står heller ikke alene. Som for de tidligere programmene produseres det skriftlig materiale, og organisert lederopplæring fra Kenya i øst til Nigeria i vest.

En av nøkkelpersonene i prosjektet er Konstanse Raen, tidligere misjonær, bibeloversetter, leder av diverse omsorgsprosjekt som har tatt for seg en rekke utforinger i det Afrikanske samfunn. Et rivjern av ei dame, klok og en fryd å jobbe sammen med.

*Under opptak sammen med Konstanse Raen.*

Så er det Miriam og Sam. Ei 14 år gammel yngstedatter i en middelklassefamilie, midt i puberteten, som synes foreldre er umulige, og Sam, en 14 år gammel foreldreløs gutt i slummen som fikk noen få år skolegang før foreldrene forsvant. Hva skjer når vi fletter disse to livene sammen

– ved PC’en på kontoret i annen etasje mens det kokes skalldyrkraft på kjøkkenet i første.

Så var det ikke slutt likevel – Fra dampradio til sosiale medier

Published 26. oktober 2021

Så var det ikke slutt likevel – Fra dampradio til sosiale medier

Tittelbilde fra den siste serien jeg laget for NRK Super i 2012

En av hensiktene med bloggen, har vært å oppsummere og avrunde deler av livet. Kapitlet: Fra dampradio til sosiale medier var absolutt ment slik. Det skulle fortelle om mitt medieengasjement fra start til slutt. Og slutt, mente jeg at jeg kunne tidfestes til 2012, da jeg produserte Mads og sauemysteriet, den siste serien for NRK Super. Rundt denne tiden ble det jobbet med flere prosjekter, men det ble ikke noe av. Ja, ja, tenkte jeg. Det var det.

Det er en god del igjen å fortelle før man kommer til denne slutten i 2012. Spennende prosjekter, mennesker og opptakssteder. Det kommer jeg tilbake til, - for det skjedde noe like før jeg reiste til Italia i midten av september. Mobilen ringte. Jeg så det var Konstanse Raen som ringte. Hva i verden skulle hun? Det var over 6 år siden vi hadde hatt kontakt.

Hei, er det Lars Jørgen?
Ja, Hei Konstanse.
Er du oppegående?
?
Er du klar for en ny oppgave?
Jo, vel? Hva tenker du på?
Miriam og Sam. Filmprosjektet. Skrive om manus og kjøre regi. Det kan se ut som man nå er interessert i å starte opp.
Og dette er ingen spøk?
Nei. Er du interessert?
Selvfølgelig.
Da er det møte i Oslo neste uke. Hvilken dag passer for deg?
Når som helst.
Jeg snakker med Oslo og gir beskjed. Jeg sender over revidert budsjett fra produksjonsselskapet i Nairobi, så kan du se på det før møtet. Det blir moro å komme i gang igjen. Pengene er ikke endelig bevilget, men alle positive. Snakkes.

Bodil så på meg mens jeg la ned mobilen.

Hva var det?
Den så jeg ikke komme.

Så var dette et av øyeblikkene i livet der du vet at herfra blir det en ny vending. Selv om finansieringen ikke var i mål, tydet alt denne gangen på at det ville det ordne seg. Så var det å lete tilbake i gamle arkivmapper på PC’en. Hvor lå de gamle Afrikasakene mine?

Dette er historien om mitt Afrikaengasjement.

The United Bibel Society Of Africa er av de viktigste felleskirkelige organisasjoner i Afrika. De har hatt en egen hjelpeorganisasjon «Good Samaritan» som siden tusenårsskifte har jobbet med tema HIV/AIDS med fokus barn og unge. De brukte ulike måter å nå ut med sitt budskap. En av metodene var en teatergruppe som reiste rundt og aktualiserte ulike tema. For å nå flere, ønsket man å lage en video av teaterforestillingen. Mer eller mindre tilfeldig ble jeg bedt om å skrive om teaterstykket til filmmanus. Dette ble så vellykket, at de senere droppet teatergruppen og satset rett på nye videoprosjekt. I de første prosjektene var mitt bidrag å skrive manus og overlate til afrikanske mediefolk å produsere det hele.

Men så ønsket de stadig å involvere meg mer og under den siste store serien på fire program «Sex, love and marriage» var jeg co-producer og kunne omarbeide manus mens vi gjorde opptak rundt 2012. Serien som handlet om generasjonsmotsetninger i Afrika, motsetninger by/land og hvilke utfordringer dette gir i arbeide med HIV/AIDS, brukes stadig fra Kenya i øst til Mali i vest.

Man hadde fått midler å starte arbeidet med prosjektet «Miriam og Sam», og jeg skrev et første utkast som ble drøftet med lokale medarbeidere. Men så ble det bråstopp. Det var ingen midler til å gjennomføre prosjektet. Dette prosjektet som for min del skulle være kronen på verket, det største av alle prosjektene, hvor jeg selv skulle stå for manus og regi. Men jeg hadde for lengst innsett at det ikke lenger var realistisk og tro at man skulle få så betydelige midler til et slikt prosjekt, og enda til med en så gammel regissør.

…. Så ringer det en telefon som endrer det hele.

Forrige uke kom bekreftelse på at pengene var bevilget. Første planleggingstur går til Nairobi i midten av januar.

A cup of kindness

Published 21. oktober 2021

A cup of kindness

Alle kjenner sangen der refrenget ender på

«We'll take a cup o' kindness yet.

For days of auld lang syne”

“a cup o' kindness” handler om å skåle for vennskap og ønske om god helse.

«auld lang syne» er gammelengelsk og betyr ordrett gammel lenge siden.

Koppen over er noe av det kjæreste jeg har. Tidligere brukte jeg den på jobb hver dag, men nå står den øverst i skapet. Den må bare ikke ødelegges. Som du ser står det Bodil -80 på den. Alle drev med porselensmaling på 70 og 80 tallet, så også Bodil. Koppen laget hun til meg.

Da Bodil og jeg 9. oktober ble utnevnt til æresborgere av Agliano Terme, var det en stor dag på flere måter. Samme dag var det nemlig 50 år siden vi giftet oss. Vi syntes begge det var meningsfullt å bli feiret for noe vi hadde fått til sammen på en slik dag.

Å feire gullbryllup handlet tidligere om bare å leve lenge nok. Nå er det slett ingen selvfølge å kunne feire dette sammen, selv om man når nødvendig alder. Noen mister sin ledsager i død, andre fordi man har gått fra hverandre. Det siste er dessverre ikke lenger uvanlig. Mange venner har havnet akkurat der. For noen var det brått slutt, for andre ble det kjempet i mange år for å få det til. Det er derfor med en viss ydmykhet vi feirer oss selv noen uker. Det kan jo tolkes som om man har tatt gull i et eller annet mesterskap. At vi har vært bedre og flinkere enn andre. Det kjennes bare ikke sånn. Ikke fordi vi ikke har gjort noe for å få det til. Men noe av det viktigste har nok vært at vi i utgangspunktet har passet godt til hverandre: samme verdier, samme drømmer og samme humor.

I flere afrikanske kulturer snakker man om den lille og store tid. Den lille tid handler om fortid og framtid. Den store tid handler om nåtid. Tiden som går, den delen av livet de mener betyr mest. Så bør man bruke begrenset med krefter på å mimre om fortiden og bekymre eller glede seg over framtiden. Når man har rundet 70 er det lett å skue etter tunnelåpningen der fremme.

*Tenk at det hele 50 år mellom disse to bildene.*

Når jeg tenker på de 50 år, er takknemlighet den sterkeste følelsen jeg sitter med. Å hatt en som har vært der når det butter, holdt godt tak når utfordringene har vært som størst. Takk kjære Bodil! Fin kopp du laget!