Fjerde kapittel

Money-shot Fra Dampradio til sosiale medier

Published 11. desember 2021

Moneyshot er et begrep som brukes om en scene i en film som er uforholdsmessig kostbar. Jeg har nok ikke hatt mange slike. En gang har det skjedd. Etter jeg hadde laget flere serier og teaterforestilling om Bamse B, ønsket NRK Super og Døves Video at jeg kom opp med en ny programide. Som jeg har fortalt før, har vi hytte i Seljord. Det var derfor ikke unaturlig at jeg kom på ideen om å lage en fortelling rundt dette med Seljordsormen. Jeg kontaktet Terje Solli, som sa seg villig til å skrive manus. Han hadde bakgrunn fra en rekke barne- og humorprogrammer i NRK.

Mye av 2008 og 2009 gikk med til prosjektet. Filmingen skjedde stort sett i og rundt Seljordsvannet.

Hovedpersonen var Henrik, som var døv. Hans far hadde vært overbevist om at Seljordsormen eksisterte, og ble derfor ansett som litt av en skrulling. Faren er nå død. Henriks mor tror at Henrik er på bondegårdsleir for døve. I stedet har han og kameraten Amar dratt til Seljord for å finne ormen, og bevise at Henriks far ikke hadde en skrue løs. Under letearbeidet holder han på å drukne, men da dukker ormen opp og redder han.

*Amar og Henrik sammen med noen av de som møtte dem i Seljord.*

Men hvordan skulle vi lage denne ormen? Vi fikk vite at NISS (Nordisk Institutt for Scene og Studio som nå er en del av Westerdals høyskole) hadde en meget dyktig mann på spesialeffekter, Jim Udenberg. Han hadde erfaring fra Science Fiction filmer i USA. Joda, han kunne lage ormen, men vi hadde ikke budsjett til mer en øverste del av hodet. Men det fungerte bra. I dag ville vi kunne laget det digitalt og mye billigere, men den gang måtte vi faktisk ha en modell i vannet, med en masse med stag og vaiere for å styre den.

NRK setter meget strenge krav når vi jobber med barn. De skal f.eks ha en egen barneansvarlig som har ansvar for barnas ve og vel. Når vi skal gjøre opptak som innebærer en viss risiko, som da Henrik skulle bli dratt ned under vann og så dukke opp på ryggen av ormen, var kravet to dykkere i vannet og en ambulanse standby. Det var en scene som koster godt over 300 000 kr.

Serien ble populær og gikk i reprise flere år.

Etter ormen ble det flere serier på oppdrag fra NRKSuper og Døves Media. Blant annet flere serier i samarbeid med Fabelaktiv på Hamar. Det var en studioproduksjon, der lag bestående av hørende og døve barn måtte kommunisere for å løse oppgaver.

*Fra innspillingen av Lek uten ord på Fabelaktiv i Hamar.*

Siste produksjon jeg laget for NRK Super var Mads og Sauemysteriet, den eneste av seriene som fremdeles er tilgjengelig i NRK-arkivet. Så lenge det varer.

https://nrksuper.no/serie/mads-og-sauemysteriet/KMTE20004112/sesong-1/episode-1

Å ta seg god tid.

Published 8. desember 2021

Å ta seg god tid.

Foto Adobe Stock

En greie jeg gjennomførte når jeg produserte program for fjernsyn, var å vise en kladd, eller forredigering av programmet for noen. Etter at de hadde sett det, var det første jeg spurte om: Hvor langt var det? De syntes spørsmålet var underlig. Var det så viktig? For meg var det uhyre viktig. Trodde de programmet var 20 minutter, mens det egentlig var 25, var jeg meget fornøyd. Syntes de det var 30, var det en indikasjon på at programmet ikke var fengslende nok. Da var det bare å jobbe videre med redigeringen.

Og dette er bare et av en rekke tidsaspekt en filmskaper/produsent må forholde seg til. Ja, for alle andre også, egentlig. Det jeg beskrev over, kan vi kalle følt programlengde i forhold til den reelle programlengde. Innen vårt 25 minutter lange program kan vi så manipulere med tid, det vi kaller filmtid. Noen ganger utspiller programmet seg i samme tempo som i virkeligheten den beskriver, det vi kaller realtid. Programmet er på 25 minutter og viser hva som skjedde i løpet av 25 minutter. Men ofte driver vi med tidsforkorting. Det betyr at vi i løpet de 25 minuttene beskriver noe som har skjedd i løpet av dager eller år. Vi kan også drive med tidsforlenging, der vi gjennom redigering eller slow motion strekker ut en hendelse over tid.

Jeg husker jeg som barn tenkte på tiden som en langt målebånd der tiden beveget seg sakte bortover. Kikket man ned på målbåndet så ser man hvor langt man hadde kommet, hva klokken var blitt. Det ble litt kluss når man oppdaget at man hadde ulike klokkeslett verden rundt. Det løste jeg ved at tiden var et tog som beveget seg bortover målebåndet. Satt man i ulike vogner i tidstoget, fikk man selvsagt ulike avlesinger. Men alt hang sammen. Målbåndet var det samme, og gjaldt for hele universet. Det man senere lærte å kalle universell tid.

Tid og klokkeslett var viktig å holde styr på, hvis ikke kunne man gå glipp av lørdagsbarnetimen. Å være ute og så glemme klokken en lørdag ettermiddag var katastrofalt. Man kunne miste noe så viktig som siste episode av Stompa eller Tulutta og Makronelle.

https://radio.nrk.no/serie/tulutta-og-makronelle/MKTT58001358

Husker du ikke Tulutta og Makronelle? Her får du gjenhør fra NRK arkivet.

Man hadde respekt og ærbødighet for tid og klokker. I gamlestue har vi stående den store klokka etter farfar. Jeg husker godt når jeg besøkte ham i Bendiks kleiv i Arendal. Hver ettermiddag sammenlignet han den gamle klokken med sitt eget lommeur. En klokke var en alvorlig og livsviktig innretning. Det visste han godt fra sin tid som styrmann i begynnelsen av 1900 tallet. Klokken var avgjørende for å finne ut hvor man var på havet. Uten GPS var de helt prisgitt samspill mellom sekstant, en nøyaktig klokke og sine tabeller.

Klokkene stilte farfar etter tidssignalet i NRK. Det styrte alle klokkene i Norge. De igjen fikk rett tid fra et atomur i Tyskland. Men rundt 2010 var det slutt. Ved overgang til DAB og internett ble det så mye forsinkelse under sendingen at hele vitsen falt bort.

Senere møtte man fysikken som rotet det hele til. Alt kom an på alt og tid var relativ. Avhengig av plassering og fart i universet, kunne tiden oppføre seg forskjellig fra det ene stedet til det andre. Kort sagt, jo eldre man blir, desto mindre fatter man av dette med tid.

Mange Afrikanske kulturer snakker om den store og den lille tid. Den lille tid er det som har vært og det som skal komme. Den store tid er det som skjer nå. I det ligger at fortid og fremtid er mindre viktig enn dagen i dag.

Kanskje det er den beste måten å forholde seg til dette med tid. Kanskje er det det som ligger i uttrykket, eller burde ligge i uttrykke : Å ta seg god tid.

Med en bjørn til scenen – Fra dampradio til sosiale medier

Published 2. desember 2021

Med en bjørn til scenen – Fra dampradio til sosiale medier

Bamse B i forestillingen Bamse B og den forvunnede nøkkel i 2004.

I desember 2001 bestemte NRK’s styre å legge ned Undervisningsavdelingen. Dermed var over 40 år med skolekringkasting og voksenopplæring over. Og med det var den viktigste oppdragsgiveren for Mørland Undervisningsproduksjon borte. Hva skulle jeg nå drive med. Jeg har allerede fortalt om Kanal24 eventyret som jeg tok del i fra 2003 til 2007. Men viktigere på sikt ble samarbeidet med Døves Media. Det var et samarbeid som allerede hadde vart en stund. Da jeg startet produksjonsselskapet i Lillesand på slutten av 80 årene, var det ikke uvanlig for et produksjonsselskap å sluttredigerte programmene hos andre. Redigeringsutstyr med kringkastingsstandard kunne fort komme opp i flere millioner kroner. Det var derfor vanlig for de fleste små produksjonsselskaper å samarbeidet med et annet større selskap for denne delene av arbeidet.

Tilfeldigvis kom jeg i kontakt med Døves Media på Ål i Hallingdal., (Døves Video som det het den gangen.) Det ble et hyggelig samarbeid i mange år, til NRK bestemte seg for å legge ned Undervisningsavdelingen. Da dukket det opp behov hos Døves Media for noen som kunne skrive drama for barn. For tegnspråkprogram på NRK. Jeg hadde lenge brukt drama i egne produksjoner, så jeg tenkte det ville være moro å forsøke meg på å skrive for andre.

Figurene Bamse B og Cathrine ble skapt. Cathrine var en døv jente med mange utfordringer i livet. Så treffer hun en bjørn, som selvsagt ikke kan snakke, men lærer seg tegnspråk. Sammen forsøker de å løse problemer.

I de første sesongene var det andre som hadde regien, men etter en tid fikk jeg spørsmål om jeg ville ta ansvar for hele produksjonen hos Døves Video.

Det var et spennende prosjekt, der vi stadig førte inn nye roller. Vi trengte en skikkelig antagonist, og reven ble skapt.

Undertegnede flankert av reven og Bamse B

Jeg må nevne dyktige skuespillere som i høy grad var med å forme rollene: Ronny Patrick Jacobsen som var Bamse B, Kevin Eide Edvardsen som spilte reven og Agata Wisny som spilte Cathrine. I mange år var disse figurene viktige i døve barns forestillingsverden.

En dag tok Mira Zuckermann, sjefen for Teater Manu, kontakt og spurte om det ikke var en god ide å lage en teaterforestilling av Bamse B. Det hadde jeg selvsagt lyst til, men var litt usikker. Jeg tenkte at dette å skrive for teater var noe helt annet enn å skrive for film og TV. Men jeg sa meg villig til å prøve.

Til å hjelpe meg fikk jeg deres dramaturg Tine Thomassen, som også var sjefsdramaturg ved Riksteateret. Samarbeidet med Tine ble noe av det fineste jeg har opplevd. I løpet av det halv året vi utviklet teatermanuset, lærte hun meg det meste jeg kan om det å skrive for teater.

Etter premieren spurte Tine meg om jeg hadde tenkt å melde meg inn i Dramatikerforbundet. Intet hadde vært fjernere. At jeg skulle være medlem av samme forening som Henrik Ibsen og Jon Fosse hørtes absurd ut. Men Tine overtalte meg til å søke. Kriteriet den gang var at man måtte ha fått spilt minst ett stykke på et en de nasjonale scenen. Det kravet var innfridd i og med at Bamse B var spilt på en av scenene på Det Norske Teateret. I tillegg måtte verket gjennomgås og godkjennes av en kunstnerisk komite.

Et av de store øyeblikkene i livet var da jeg åpnet konvolutten og konstaterte at jeg var fullverdig medlem av Det Norske Dramatikerforbund.

Kanal 24 – Fra dampradio til sosiale medier

Published 28. november 2021

Kanal 24 – Fra dampradio til sosiale medier

På hytta i Seljord henger denne dunjakka, og den har hengt der i snart 17 år. God og varm er den. Men en stund var det ulovlig å bære den. Ble man sett med dette logomerket kunne det utløse en betydelig bot. Dette er historien.

På begynnelsen av 2000 tallet bestemte NRK seg for å legge ned undervisningsavdelingen. Med det ble min viktigste oppdragsgiver borte.

To nye muligheter dukket opp. Det ene var Døves Media, noe jeg kommer tilbake til, det andre var radiokanalen Kanal 24.

Etter en konsesjonsperiode på 10 år for P4, hadde myndighetene bestemt seg for å invitere nye drivere til å overta konsesjonen til P4. Kanal 4, som de kalte seg, var eid av TV2 og en rekke aviser. Siden man mente at P4 gjentatte ganger hadde brutt konsesjonsreglene, var man innstilt på å gi den nye hoved konsesjonen til en annen og det ble Kanal 4 som fikk den. Da planene ble lansert våren 2003, ble det sagt at den nye kanalen skulle ta hele landet i bruk. Sammen med Ivar Skippervold, vi bodde begge i Lillesand på den tiden, fremmet vi ideen om å legge kanalens barne- og ungdomsavdeling til – nettopp Lillesand. Og sannelig fikk vi oppdraget. Prosjektet vårt kalte vi Bark 4 som sto for Barnekanalen 4.

*Også vi hadde laget materiell med "4" tallet. Det var blant annet mange caps som vi bar5e måtte kaste.*

Før oppstart av den nye kanalen ble det produsert en mengde effekter, plagg, ja til og med helikopter som ble dekorert med kanalens logo Kanal 4.

Gjennom et tvilsomt politisk spill klarte P4 og tilrane seg den andre nye konsesjonen, den som egentlig var tiltenkt en ungdomsradio. Da det var klart, startet P4 et skitten spill for å ødelegge for Kanal 4. Radiofrekvensene som skulle overføres til den nye kanalen stengte P4 av flere uker før den nye konsesjonsperioden startet. I romjulen, bare en uke før oppstart tok P4 Kanal 4 til retten og fikk medhold i at Kanal 4 lignet for mye på P4, og derfor ikke kunne brukes. I løpet av dager måtte selskapsnavn og alle logoene endres til Kanal 24. Noe som igjen førte til at vi måtte skifte navnet til Bark 24.

*Etter kort tid ble lokalene i Lillesand for lite, så vi flyttet til Kristiansand. Her fra barnekanalens redaksjon.*

Det ble noen spennende år med et samarbeid med mange flotte mennesker både i Bark 24 og kanalen sentralt. Vi forsøkte oss også på web-tv i samarbeid med TV2, uten at det ble noen suksess. Noe jeg derimot er godt fornøyd med er at vi var før NRK med å lansere nyheter for barn, der våre programledere, i samarbeid med kanalens journalister, forklarte nyhetsbildet for barn. Som del av dette hadde vi også et samarbeid med Magne Raundalen som kommentert nyheter for barn. Barne- og ungdomsavdelingen i NRK skal visstnok vært ulykkelig over at det ikke var dem som først kom på iden med nyhets-sendinger for barn.

*Vi var tidlig ute med WEB-TV. Kanskje for tidlig. Noen suksess ble det ikke, til tross for stor innsats av våre unge programledere.*

Kanal 24 fikk aldri det store gjennomslaget, og i 2007 var eventyret over. Det samme gjaldt for Bark 24 som ble lagt ned samme år. Konsesjonen til Kanal24 ble kjøpt opp av SBS Broadcasting, og året etter ble kanalen relansert som Radio Norge.

En gammel kollega i Kanal 24 fra den tiden har fortalt om hektiske dager i forkant og oppstart 1. januar 2004. Alle logoer skulle byttes ut. Nede i Lillesand måte vi også lage nytt tøy med den den nye logoen. At jeg hadde fått en jakke inne fra Kanal 4, tenkte jeg ikke over. Mailen som en gammel kollega har sendt meg nå, kom aldri til meg i 2003.

«... Hei. Kanal 24 jakkene har fått nye merker og Tamar tar med seg de som skal til Fredrikstad. Det er to jakker som ikke er merket, så om noen skulle savne sin herrejakke i str. L , ta kontakt med Gunn.

Det er noen som ikke har levert sin jakke. De må være på Oslokontoret innen mandag kl 12 . Dette er siste frist for å få ny logo.

Hilsen Gunn»

Kanskje en av de to jakkene ble levert inn. I så fall er min den eneste gjenværende med den opprinnelig Kanal 4 logoen. Samlerobjekt?

Den første filmen – Etterkrigsgenerasjonen Del 39

Published 21. november 2021

Den første filmen – Etterkrigsgenerasjonen Del 39

Filmen som fikk meg hektet på det å lage film for resten av livet. Farenheit 451 av François Truffaut

November 2021 går mot avslutning. Det ble en travlere måned enn det jeg så for meg. Måneden var satt av for høstens middager på Villa Karen. I går hadde vi siste gruppe på middag. Høstmenyen med kyllingrullade med aprikos, sandflyndre med beurre blanc, kalv indrefilet, hvit sjokolademousse med lakris og annet snadder er tilbakelagt, og jeg kan begynne å tenke ut meny for våren 2022. På toppen av middagene kom så arbeidet med det forestående Afrikaprosjektet. Selv om jeg i 2014 hadde laget en første skisse til to program, måtte de nå skrives om. Det første er sendt av gårde og neste fredag skal dette drøftes med produksjonsselskapet i Nairobi, på Zoom.

Jeg tenker vel at dette nok blir mitt siste filmprosjekt, men hva var det første?

Jeg har tidligere fortalt om Fredrikstad som siste stoppested med familien, før jeg dro til Oslo for å studere. Etter en på mange måter traurig barndom, ble Fredrikstad en opptur.

Fiolinen, som jeg stort sett bare hadde hatt vonde følelser for, ble tatt fram. Fredrikstad hadde nemlig et levende musikkliv. Mye skyltes Madsenbrødrene som utgjorde en viktig drivkraft i musikklivet. Erik Madsen var dessuten sang og musikklærer på videregående. Der drev han blant annet skoleorkesteret, som hadde jevnlige konserter i byens bibliotek. Alle som kunne traktere et instrument måtte delta. Litt motvillig ble jeg med. Det ga mange gode opplevelser.

Mange år tidligere, lenge før fjernsynet kom til Norge, hadde jeg og familien vært i USA. Fasinasjonen over fjernsyn og film hadde etter det aldri sluppet taket.

Å gå på kino var ikke bra om du tilhørte en familie i det lavkirkelige miljøet på 1960 tallet. Det sømmet seg ikke. Jeg lurte meg likevel av sted, og en av filmene som ga et uutslettelig inntrykk var Fahrenheit 451, som kom i 1966. Tittelen henspilte på flammetemperaturen for papir, og handlet om at man i framtiden ville nekte folk å lese bøker. Bøker skulle brennes. Filmen følger en brannmann som i framtiden ikke skal slukke branner, men altså brenne bøker. Så kommer han til å lese noe i en bok han skulle ødelegge, noe som endrer hele livet hans.

Den virkningen hadde også filmen på meg. Da jeg gikk ut av kinolokalet var jeg fast bestemt på at det var dette jeg ville.

*Ideen med å lage en nyttårsfest for skolelagene i Østfold ble så innbringene at vi til og med hadde råd til å invitere Ruth Reese som hadde konsert som del av arrangementet.*

Og jeg ønsket å komme i gang så raskt som mulig. Men man trengte utstyr og penger. En venn hadde et 8 mm filmkamera. Det måtte kunne brukes. Film og filmfremkalling kostet imidlertid penger, så jeg kom opp med en ide om å arrangere en nyttårsfest for skolelagene i Østfold. Noe av inngangspengene kunne så brukes til filmproduksjonen. Så kunne vi ha premiere på selveste nyttårsaften. Nyttårsfesten NÅF ble så populær at vi så oss råd til å invitere selveste gospelsanger Ruth Reese til å holde konsert som del av arrangementet, før filmpremieren.

Filmen har jeg ikke lenger. Kanskje like godt. Men porten til DENOFA på Øra utenfor Fredrikstad står der ennå. Den tjente som himmelport under opptakene. Høyspentledningen er der likeså. De holdt jeg på å komme borti da vi skulle ha kranbilder fra E-verkets kranbil vi hadde lånt.

Filmen handlet om forelskelse, drømmer, død og himmel. Egentlig en litt søtladen historie, når man nå ser tilbake. Men den fungerte, og mottagelsen var inspirerende. Det var en krevende produksjon, da det ikke var mulig å ta opp lyd sammen med filmen. Lyden måtte vi legge på siden. Under premieren ble filmen vist på en enkel 8mm filmfremviser, mens lyden ble avspilt på en Tandberg. Det var ingen automatisk synkronisering. Ofte kom lyden litt for tidlig. Da var det bare å legge hånden på lydspolene og bremse. Det ble med den ene fremvisningen.