Press "Enter" to skip to content

TV – personlighet … Fra dampradio til sosiale medier

0

Diktsamlingen Fløyterens hjerte av Erik Bye

«Takk for at du tok deg tid. Og vi skal selvfølgelig betale…» Erik Bye smilte. «Det var bare hyggelig… Men hvis du kunne tenke deg…» Han grep med hånda ned i  jakkelomma og trakk opp en liten bunke med ubetalte giroer. «…så kan du jo betale disse som har blitt liggende en stund.»

Vi skriver 1994. Erik Bye har nettopp gitt ut Fløyterens hjerte, en diktsamling som blant annet inneholdt Guds klinkekuler, kanskje den vakreste «salme» som er skrevet de siste årene. Jeg laget en serie om det norske språk, inkludert vår nasjonale litteratur. Sammen med fagfolkene jeg hadde med, fant vi at vi skulle bruke Erik Bye som eksempel på en norsk lyriker. Jeg visste han på det tidspunktet var lite villig til å bli brukt i media, men da jeg sa vi ønsket å intervjue ham som lyriker, lyste han opp. Han var vant til at man bare var interessert i ham som visesanger og tidligere programleder. Ingen hadde tidligere villet fokusere på ham som lyrikeren Erik Bye.

Begrepet Tv-personlighet beskrives titt og ofte om kjendiser som er bygget opp av norske medier. Det kan være ungdom som har deltatt i en eller annen realityserie og blitt lagt merke til. Da trår norske medier til og bestemmer seg for å bygge dem opp, nyttig for mediene, nyttig for de unge som får tilgang til en godt betalt status. Alle kanaler har et sett slike kjendiser på lager. Så har de en uskreven overenskomst om at de skal bruke hverandres kjendiser som gjester for å bygge dem ytterligere opp. Bare legg merke til, det er ingen nye kjendiser over 35 år som kommer til. Når så du sist en programleder i et underholdningsprogram over 50 år?

«TV-personligheter» kalles de, for uten koblingen til mediene og drahjelpen fra disse, er så godt som ingen av dem ekte personligheter. Mon tro mediene vil være interessert i dem når de nærmer seg pensjonsalderen.   

Foto: Redningsselskapet, Ingar Bie

Erik Bye var en ekte og autentisk personlighet med en historie som både rommet mørke utfordringer, kunstneriske evner og samtidige en akademisk utdanning, en mix dagens kjendiser er blottet for. Han var en viktig del av norsk fjernsynshistorie fra fjernsynets barndom til han gikk av som pensjonist.

I de første årene i NRK som inspisient (nå heter det innspillingsleder) jobbet jeg flere ganger med programmet «Lørdagskveld med Erik Bye». Her hadde Erik Bye gjester, helt vanlige mennesker, som han hadde en egen evne til å få til å stråle. Det jeg husker beste, var den vekt han la på det å forberede disse menneskene før sending. Han var gjerne selv nede på Øst- eller Vestbanen når de kom med tog og var sammen med dem helt til programmet var over. Da han rundt 1990 ble pensjonist hadde han vært innom et utall av temaer, som distriktsutbygging med Idebanken på slutten av 1960 årene, norsk utvandringshistorie, synliggjøring av utviklingshemmede og mye mer.

Så altså, sånn på tampen, skulle jeg få lov å intervjue han om sin lyrikk.  Noen av diktene er blitt tonesatt, men mye står der bare som tekst. Jeg hadde valgt Frognerseteren som sted for opptaket.

Lurer du på hvorfor han har dedikert boken både til Bodil og meg? Her er bakgrunnen. Av en eller annen grunn hadde Bodil blitt med og var selvsagt interessert å høre hva Erik Bye hadde å si. Da vi hadde rigget opp og startet intervjuet så jeg at Eriks blikk gikk til høyre for kamera, ikke til venstre der jeg satt. Jeg snudde meg og måtte smile.  Så ba jeg Bodil flytte seg til venstre og straks var Eriks blikk den rette veien. Etter opptaket skulle vi fortsette med ekstraopptak. Bodil ble derimot invitert på lunsj med Erik Bye inne på restauranten, hvor de satt og pratet i over en time, mens vi gjorde oss ferdig. Bodil angret ikke på at hun ble med.

Stekt skatevinge

0

Av og til får du øye på dette i fiskedisken. Da har jeg problemer med å avstå fra et godt skatevinge måltid. Til tross for at dette er en virkelig delikatesse, fiskes det ikke spesielt etter skate i Norge. Det som kommer i fiskedisken er bifangst fra annet fiske. I fiskedisken finner du den alltid ferdig flådd.

Da jeg bodde i Italia, var dette en populær rett. Her lærte jeg et triks som er greit å kjenne til. Mange som har forsøkt seg på skatevinge har opplevd en geleaktig overflate som er litt uappetittlig.  Å forsøke å skrubbe det bort, er tungvint.

Trikset er å koke opp en kjele med godt saltet vann. (1/2 dl salt pr liter vann). La skatevingen trekke i det kokende vannet et minutt. Ta den så opp. Ved hjelp av en gaffel er det nå lett å skrape vekk det geleaktige belegget.

Skate vinge stekt i brunt smør med sjalottløk og kapers

Dette trenger du

Dette trenger du pr person
Skate-vinge. Ca 400 gr per person.
1 liten sjalottløk
1 ts kapers
½ sitron 
Smør

Dette gjør du

Brun rikelig med smør i en panne. Pepre og salte vingene hvor gelebelegget er fjernet. (I og med at den er trukket i sterkt saltvann trenger den ikke mye mer salt.)

La vingene få en god farge på begge sider. Skal du servere flere vinger, kan det være lurt å ettersteke i stekeovn. Sett ovnen på 180 grader. Legg de brunede vingene på et stekebrett. Etterstek i ca 15 minutter, avhengig av tykkelsen. Bruk gjerne et steketermometer. Det bør vise 62 grader. (Dersom du ikke skal steke mer enn alt får plass i stekepanna, kan du godt ettersteke vingen der ved å skru ned varmen.)

Mens vingene etterstekes har du evt. mer smør i panna, og steker den hakkede sjalottløken og kapers. Til slutt har du i saften fra 1/2 sitron.  

Helle kapers smøret over vingen og server med erter og kokte eller råstekte poteter.

Nå kjenner jeg Miriam og Sam mye bedre

1

En vi traff i slummen. Kunne dette være Miriam?

Allerede! I dag er det klart for retur. I en snau uke har jeg drevet med forberedelser til prosjektet Miriam og Sam her i Nairobi. Jeg hadde to mål med turen.

Det ene var å sjekke ut innholdet i manus. Var det troverdig? Flere hadde vært skeptisk til deler av historien, særlig beskrivelsen av en del av de sentrale karakterene. Vi dro derfor rundt til en del slumområder, viste en kort film om noe av det samme som vi skal behandle. Så ba vi ungdommene fortelle hva vi de likte/ikke likte ved filmen før vi gikk over til å presenterer historien  Miriam og Sam. Var det en sannsynlig historie? Jeg hadde f.eks fortalte om en mobb som ville drepe Sam fordi han hadde stjålet en mobillader. Mange mente det var lite trolig. Det måtte være noe mer kostbart. Da vi tok opp temaet med de unge i slummen, lo de av problemstillingen. Selvfølgelig vil mobben kunne drepe for en mobillader, og de ville ikke gi seg før de hadde funnet han.

Fra KIbera

Slik gikk vi gjennom historien punkt for punkt. Det aller meste ga ungdommene sin fulle tilslutning. I tillegg var det mange nye detaljer vi kunne legge til personlighetene til karakterene våre. På en måte føler jeg at jeg har blitt bedre kjent med mine egne karakterer.

Det andre målet med turen var å velge de viktigste rollene i produksjonen, først og fremt DOP, (director of photography) . Produksjonsselskap vi skulle jobbe med kjente jeg fra før. De hadde vært effektive og ryddige å jobbe med, men jeg hadde aldri vært helt fornøyd med de ressursene de hadde innomhus, særlig på kamera. Så jeg hadde bedt om å få møte flere kandidater og se deres arbeid før jeg bestemte meg. Jeg ble slått av hvor høy kvaliteten hadde blitt. De sto ikke tilbake for de beste vi har på kamera i Norge. Og valget ble Brian som faktisk jobbet i produksjonsselskapet sist, men da som kameraassisten. Sammen med ham satt vi sammen resten av teamet.

Her er hele gjengen samlet før min avreise. Fra venstre undertegnede, Konstanse som er executive  producer med særlig ansvar for koblingen mellom filmen og resten av programmet The Good Samaritan, Iren som er PA (production assistant) , Isaac som er produsent, Memory som representerte oppdragsgiver på dette møte, Mercy som er 1st AD (assistant director) og Brian som er vår DOP.

Vi så også på mulig locations for opptak, uten at vi fant noe vi var fornøyd med. Så letingen etter opptakssteder skal de fortsette med.

Nå gleder jeg meg til å komme hjem for å fortsette arbeidet med manus. Dialogene skal gjøres ferdig slik at medarbeiderne her ned kan starte produksjonsplanleggingen.

Casting director blir nå engasjert for å lete etter de som skal bekle rollene. Vi er alle klar over at valget av hvem som skal spille Miriam og Sam blir noe av det mest avgjørende i produksjonen. Er vi heldige her, vil en viktig del av jobben være gjort. Nå skal de jobbe med et grovutvalg av kandidater. Når jeg kommer ned rett etter påske er målet at de står igjen med 3 – 4 kandidater til rollene og så skal vi gjøre den endelig utvelgelsen.

Kommer jeg av gårde?

0

Nå føler jeg spillereglene for pandemien er snudd opp ned. Som trippelvaksinert er man ikke lenger redd for å blir syk, men for å teste positivt. At man på et eller annet tidspunkt blir smittet av omikron og forhåpentligvis får seg milde influensasymtomer er til å leve med. Verre er det med alle problemer man får ved å teste positivt.  Du må fremdeles isolere deg i minimum 6 dager og dra med deg nærkontakter i karantene.

Mandag reise jeg forhåpentligvis  til Kenya for å planlegge opptakene til prosjektet Miriam og Sam.  Pandemien har sørget for at dette er blitt ganske komplisert. Visa og vaksinebevis må sendes over på forhånd. PCR test må gjennomføres tidligst 72 timer før avreise. Det er ikke så enkelt når avreisen er mandag morgen. Med den sterke økningen av smitten de siste dagene, kan ikke de vanlige laboratoriene garantere svar innen 72 timer siden det er helg. Konsekvensen er at jeg må ta en dyr ekspresstest på et privat laboratorium i Oslo lørdag ettermiddag.

Så lett som omikron smitter, har jeg funnet det best den siste uken å holde karanteneavstand til folk flest, og dermed meldt forfall til flere invitasjoner vi hadde.

Men likevel; problemene klarer ikke å overskygge gleden ved å være tilbake i registolen.  Siden jeg fikk beskjed om at det tidligere prosjektet igjen var aktuelt, noe jeg skrev om i bloggen i oktober, har finansieringen kommet på plass, og de nødvendige endringer av programskissen blitt gjennomført. Opprinnelig handlet programmet om HIV/AIDS problematikken. Det er ikke lenger like aktuelt. Nå står afrikansk ungdom overfor nye sterke utfordringer: migrasjon, fake news og radikalisering for å nevne noen.

Det ble derfor nødvendig med betydelige endringer av historien. Det har jeg nå brukt den siste tiden til i samarbeid med lokale medarbeidere i Afrika.

Som jeg vel allerede har nevnt, skal disse to programmene brukes i tilknytting til et omfattende informasjonsprosjekt rettet mot ungdom i Midt Afrika bestående av samlinger, skriftlig materiale, lederopplæring og mye mer. Programmene skal på den ene siden skape interesse for de ulike temaene, men kanskje viktigst: de skal gi ungdommer som sliter mulighet til å snakke om sine utfordringer uten å måtte snakke om seg selv, men om noen i programmene som de kan identifisere seg med.

Turen denne gang handler om å plukke ut nøkkelpersonene i produksjonen, først og fremst DOP (Director of Photography).  Sammen skal vi skape det riktige billeduttrykket.  Så skal vi velge 1.st AD (first assistant director) som vil være min høyre hånd under de videre forberedelser og opptak.  I tillegg skal vi ta en første kikk på mulige opptakssteder.

Så er det bare å håpe at jeg kommer meg ned. Neste blogg blir nok fra Nairobi.  

Vår første TV kjendis Etterkrigsgenerasjonen Del 41

0

Gunnar Haarberg (NRK)

Året er 1964. Jeg er 15 år og bor i Fredrikstad. Pappa hadde nettopp kjøpt et brukt fjernsyn i Sverige ,og ved hjelp av en enkel bordantenne fikk jeg for første gang tilgang til norsk fjernsyn i eget hjem. Jeg visste jo godt hva fjernsyn var. 8 år tidligere hadde vi bodd et år i Amerika, hvor alle familier for lengst hadde minst ett fjernsyn. Som de fleste på min alder var jeg fasinert av det nye mediet. Å jobbe med fjernsyn synes nesten eventyrlig ,men veldig fjernt.  Hvordan fungerte det? Tenk om man kunne få et glimt av hvordan en produksjon forgikk.

En lørdag i februar i 1964 skulle jeg få sjansen til å oppleve en fjernsynsproduksjon på nært hold. Et av de store Nordvisjonprosjektene på den tiden, var Trekampen. Det var en konkurranse mellom  tre byer i Danmark, Norge og Sverige. Delvis  handlet det om at  en gruppe resurspersoner i byene skulle løse en krevende oppgave. Presenterte gruppen en mulig løsning, koblet man inn den finske dommeren som gjerne kunngjorde at «Domaren seger at svaret er fel». Så var det bare å fortsette.

https://www.youtube.com/watch?v=odGxBE0BCHw
Fant ikke den norske Norvisjonsvignetten, men den var ganske lik.

Delvis handlet det om en praktisk oppgave, der man skulle samle inn et eller annet.  Denne kvelden var jeg og gjengen samlet hos noen med stort TV (21’ tommer!) for å følge konkurransen mellom Fredrikstad, Södertälje og Helsingør. Det var jo mulig vi kunne bidra med et eller annet. Den praktiske oppgaven denne kvelden var å kunne samle så mange mennesker som mulig med masker. Hun vi var hos fant et par masker. Så var det bare å sette i gang å lage masker i papp og hyssing for oss andre.  Vi hadde kort tid, så det gikk litt fort i svingene. Noe som resulterte  at hullene til øynene fikk for liten avstand, som igjen betydde at jeg bare så vidt fikk med meg hva som skjedde på utsiden.

Hovedsendingen gikk fra Fredrikstad bibliotek, ledet av Gunnar Haaberg, mens vi med masker skulle samles i Turnhallen like ved. På grunn av den mislykkede masken måtte jeg ha hjelp av de andre for ikke å gå meg bort. Med klar beskjed om ikke å ta av masken, fordi det ville bety disking, sto jeg der med minimal utsikt, men var ganske sikker på at jeg hadde sett et ekte fjernsynkamera.

Mange regner Gunnar Haaberg som vår første TVkjendis. Hans første programlederjobb var konkurransen På ære og samvittighet i 1958, og han holdt det gående til hans siste serie Øyenvitne i 1966. Mest kjent i TV var han for arbeidet med Kvitt eller dobbelt som han jobbet med fram til Knut Bjørnsen overtok programlederjobben i 1966. 

For mange var imidlertid Haaberg først og fremst radiostemmen. Hver søndag morgen fra 1949 drev han engelskundervisning på radio.  Morsomt å tenke på at han hadde ansvar for starten av NRK’s engelskundervisning og at jeg skulle avslutte det med engelskprosjektet Start på 70 tallet.

Jeg husker ikke hvilken by som vant, lørdagskvelden i 1964, og på grunn av masken var det ikke mye jeg skulle oppfatte av hvordan en fjernsynsproduksjon ble gjennomført. Men det skulle rette seg med årene.