Press "Enter" to skip to content

Rapport fra Nairobi

0

Her er alle hovedrolleinnehaverne, castingfolkene og andre sentral medarbeidere samlet etter avsluttet audition.

Da har jeg kommet halvveis i dette oppholdet i Nairobi. Forberedelsene før opptakene til Miriam og Sam er på skinner, og alle de viktigste rollene er besatt. Vi har hatt en egen casting director, Peter Kawa, som har gjort forarbeidet. 9 hovedroller skulle besettes, og da invitasjonen gikk ut fikk han over 600 svar. En første grov sortering reduserte antallet til 200.

Disse fikk muligheten til å sende inn en video der de presenterte seg. Av disse var det ca 40 som ble kalt inn for en første prøvefilming. Opptakene fikk jeg sendt til Norge. Her valgte jeg ut ca 25 som skulle være med til siste prøvefilming.

Det var viktig å finne ut hvordan de tok instruksjon

Torsdag møtte de opp og en for en, og kombinert med andre karakterer fikk de prøve seg. Hvordan kledde de rollen, hvordan tok de imot instruksjon og klarte de å improvisere. Noen valg var enkle, andre var vanskelige. Sorteringen hadde jo kommet så langt at de som sto igjen var veldig gode kandidater. Mange rundt meg hadde meninger, og det var nyttig, men til slutt var der meg som måtte ta det endelige valget.

Valget var slett ikke alltid lett.

  Alle satt og ventet og det ble både smil og tårer når resultatet ble lest opp. Heldigvis hadde vi biroller vi kunne tilby til dem som ikke fikk de store rollene.

Jeg ble overrasket over hva dette tydeligvis betydde for for de som fikk rollene. Det viste seg at alle hadde erfaring fra TV og film. Jeg har jo tenkt at en slik pedagogisk film ikke skulle skape en slik interesse, i hvert fall om man allerede var en erfaren skuespiller. Men det gjorde det faktisk.

Dette er Miriam og Sam

For Mercy på 15 år som skal spille Miriam vil dette bety et gjennombrudd. Hun har vært md i flere innspillinger, men med en hovedrolle på CV ’en vil hun alltid bli innkalt til prøvefilming ved senere auditions.

50 år siden de første hageprogram gikk på lufta

1

I kjelleren henger denne tegningen. Det var bakgrunnsbildet for vignetten til de siste årene med Hagen Vår. De færreste visste at det var tegning av vårt hus og vår hage.

Forrige uke inngikk NRK og Norwaco endelig avtale om NRK-arkivet. Dette er nok noe som de færreste har fått med seg. Norwaco er organisasjonen som representerer de som har rettigheter i tidligere produksjoner. Dette gjelder folk som ikke har vært ansatt i NRK, og som har mottatt honorar for at produktet deres skulle vises noe få ganger. Typisk en hovedsending og en reprise. I mange år hadde Norwaco og NRK en avtale som sikret at deler av NRK’s tidligere produksjoner kunne vises. Men da denne avtalen skulle fornyes for noen år siden, ble man ikke enig. Dette har ført til at programmer som tidligere var tilgjengelig, ikke lenger kunne streames. Det gjaldt i høy grad mange av mine programmer. Det er derfor gledelig at man nå har inngått en avtale som vil omfatte alle NRK’s produksjoner før 2015.

Så nå håper jeg det ikke tar for lang tid før de gamle hageprogrammene er på plass i arkivet igjen. Det hadde vært hyggelig, siden det i år er 50år siden NRK og jeg laget våre første hageprogram: Hagen Vår. Med Pio Larsen og Dagfinn Tveito.

Jeg har tidligere fortalt om starten av prosjektet. Nå vil jeg fortelle om de siste sesongene, de som gikk rundt 1980 tallet.

De første programmene var produsert i hagen til Dagfinn Tveito i Nittedal. Hagen var på ca et mål og egentlig en typisk størrelse for hustomtene på den tiden. Likevel var det noen som reiset kritikk mot at man brukte en så stor hage. Man burde ta hensyn til at man i nybyggerstrøk disponerte et betydelig mindre uteareal.  

På den tiden var familien i ferd med å flytte ut til Røyken utenfor Oslo. Det var Moelven som var ansvarlig for et byggefelt med eneboliger og rekkehus. Vi hadde kjøpt endehuset i en rekke med et uteareal på 175 kvm. Tveito mente dette ville være et utmerket prosjekt for å møte kritikken med for stor fjernsynshage. Jeg klarerte med ledelsen som ikke hadde noen motforestillinger. I dag ville det vært utenkelig at en programansvarlig fikk bygget hagen sin på den måten. Ikke det at det kostet NRK noe. Det var nok av produsenter som gladelig bidro. Det var greit, bare logoen deres ikke var synlig.

Her er det avkommet som hjelper til med å vanne grønnsakene i hagen i Røyken.

Det var Morten Grindaker, en av landets beste landskapsarkitekter, som tegnet hagen. Grønnsakhagen ble planlagt og delvis bygd av Kaare Aamlid. Det var utrolig hva vi fikk plass til på disse 175 kvm. Blant annet 6 fruktrær, 3 sitteplasser, grønnsakhage og et vell av blomster og prydbusker. 

Fra VIP turen til Nederland. Her Bodil og Dagfinn Tveito.

At programmene nådde fram, skjønte vi da hagesenterforeningen tok kontakt før sesongen for å høre hvilke planeter vi ville omtale. De hadde nemlig opplevd at sentrene raskt gikk tomme for ting vi hadde omtalt i programmene. Det gjaldt ikke minst  blomsterløk. Det var nemlig et stort tema et år. Så stort at omsetningen av tulipanløk fra Holland doblet seg. Dette ble lagt merke til av det Hollandske løkeksportrådet. De inviterte oss på VIP tur til Keukenhof, den store blomsterparken utenfor Amsterdam året etter. Igjen, det hadde vært umulig å tatt imot noe sånt i dag.

Man kan jo alltids dra på hytta

0

Vi er på hytta i Seljord. Det har gått over en måned siden sist jeg la ut noe på bloggen. Jeg skrev da at jeg ville ta en pause til denne krigen var over. Som så mange andre hadde jeg vanskelig å fatte at Europa på nytt var kastet ut i krig. Samtidig regnet vi med det hele ville være over i løpet av kort tid. Den enorme russiske krigsmaskinen måtte da lett nedkjempe den mye mindre ukrainske hær.  Så feil kunne vi ta. Ikke var det raskt over og ikke klarte russerne å hamle opp med et patriotisk forsvar. Det jeg trodde skulle være noen ukers bloggpause har blitt til 6 lange uker.

Etter en lammende første periode med depresjon og oppgitthet, måtte jeg etter hvert innse at om bloggen skulle leve videre, måtte jeg rett og slett starte opp igjen. Dette ble ingen Krim-invasjon som var over i løpet av dager. Dette vil kunne ta måneder, kanskje år.

Mange av tankene man hadde under den kalde krigen kom tilbake. Ikke minst da russerne begynte å true med atomvåpen. På nytt kom spørsmålet: kan Norge bli involvert? Hva da? Har vi nok nødproviant i huset? Hva med drikkevann og batterier… Ja, selv hytta, her jeg nå sitter, var med i funderingene. Godt å ha et sted man kan reise til om…..

Men så går tiden. Og selv om grusomheten ikke blir mindre, øker den følelsesmessige avstanden, og vi er i gang med å se framover.  Sånn sett er jeg utrolig heldig som har året fult med spennende prosjekter.

Mange flotte kandidater til filmen Miriam og Sam

Om litt over en uke drar jeg for andre gang til Nairobi for å forberede opptakene i juni/juli. Jeg har skrevet om prosjektet før. Nå jobbes det hardt med å fylle alle rollene. Etter en første sortering som de har gjort der nede, har jeg fått oversendt opptak av aktuelle kandidater.  Mange har erfaring innen  film og TV. Når jeg kommer ned nå, skal jeg gjøre en endelig utvelgelse.  Det samme gjelder opptakssteder. Egne speidere har dratt rundt for å finne egnede locations. Det ser lovende ut.

Fra festivalen i 2019

Jeg har tidligere fortalt om Barbera Fish Festival i Agliano Terme i Piemonte, der vi bodde i flere år.  Det er en festival som kombinerer barbera vin, som landsbyen er kjent for, og norsk hvit fisk, først og fremst torsk. Årets festival går av stabelen 7.-9. oktober. Nå jobbes det med innhold, herunder gjestende kokker og annet programinnhold. Fremdeles er jeg involvert. Vi håper snart å kunne fortelle om de viktigste programpunktene.

Det ble en god delhyggelig mimring da jeg nylig møtte Alf Kramer

Både filmen i Nairobi og festivalen i Agliano handler om planene framover. Bloggen må imidlertid ikke glemme utgangspunktet, det å mimre rundt innholdet i et levd liv. For ikke mange dager siden traff jeg denne mannen. Han bor i Horten.  I store deler av kafferverden omtales han bare som Mr. Coffee. Her hjemme vet de færreste hvem han er. Navnet er Alf Kramer. I en lang periode var han en viktig samarbeidspartner i et av mine største prosjekter: Morland Coffee.  Et prosjekt som inneholdt vertskap for nobelprisvinnere, innslag på Dagsnytt 18, konsert med Sissel Kyrkjebø i Oslo konserthus, reiser til Øst-Timor,og en lang rekke andre morsomme minner. Men ikke minst, hvem er denne Alf Kramer? Nok å skrive om i tiden framover.

Krig i Europa

1

Så skulle Europa nok en gang bli kastet ut i krig. Minnene fra den kalde krigen med angrepet på Ungarn i 1956 og Tsjekkoslovakia 1968 er ennå levende. Et fritt land er angrepet bare fordi «det er fritt».

Det føles litt galt å mimre om gode, gamle dager her på bloggen, mens mennesker dør og lider i vårt nabolag. Jeg tar derfor en pause i skrivingen til denne krigen er over.

Jeg kan likevel ikke unngå å reflektere over at krig, terror, sult og lidelse foregår uavbrutt, et eller annet sted på jorden. Noe vi har lett for å lukke øynene for. Nå har det kommet nærmere.

Mitt ukentlige Zoom møte

0

Før forbandt jeg nettmøte med noe ekstraordinært, at man drøftet noe med noen langt borte. Det handlet gjerne om travle mennesker som ikke hadde tid til å møtes fysisk. Så kom Corona og endret så mye. Med hjemmekontor var det det naturligste i verden å møte hverandre på Teems eller Zoom. Det føltes ikke lenger merkelig. Jeg opplever det selv i arbeidet med det nye Afrikaprosjektet, der nesten hele crewet holder til i Nairobi. Under de ukentlige produksjonsmøtene tenker man ikke på avstanden mellom oss.

Prosjektet Miriam og Sam skrider fremover. Mens jeg jobber med dialogene, er medarbeiderne i Nairobi i gang med å finne opptakssteder og folk til å fylle rollene. Som tidligere nevnt, skal de to programmene handle  om en gutt og jente på rundt 14 år, Miriam i en middelklassefamilie og Sam, en foreldreløs gutt i slummen. De møtes, blir venner og som mange afrikanske unge, møter de en lang rekke utfordringer. Hensikten med programmene er å gi de unge et verktøy til å betrakte egne utfordringer og nødvendigheten av egne valg for livet sitt.

Nå pågår arbeidet med å finne en gutt og en jente som kan spille hovedrollene. Det er kanskje det mest kritiske i arbeidet fram til opptak. Lykkes vi her, er halve jobben gjort.

Programmene vil tas opp med engelske dialoger, men siden dubbes til fransk og swahili.

Da jeg startet med bloggen sommeren 2020, var det ut fra en ide om at man som 71 åring kanskje burde oppsummere noe av det man hadde opplevd, før man glemte det. Jeg hadde jo så god tid, to eller tre innlegg i uken burde være mulig. Man hadde jo ikke så mye annet å ta seg til etter at vi hadde avsluttet vertshusprosjektet i Italia. 15 middager i året her i Villa Karen i Larvik kunne da ikke ta så mye tid. Og fiskefestivalen i Agliano, her var det vel riktig at andre overtok, siden vi hadde flyttet hjem?

Men livet slutter ikke å overaske. I Italia insisterer de på at jeg fortsatt skal være med å organisere festivalen, og så fikk jeg overaskende forespørsel om å ta ansvar for en ny videoproduksjon. I tillegg til de 15 middagene begynte plutselig kalenderen å fylle seg opp som i gamle dager.

Og nå har vi akkurat gjort ferdig årets første middagshelg med en ny meny som har blitt utviklet og prøvd ut på gjester.  Tilbakemeldingen var veldig positiv. En av forrettene jeg var særlig fornøyd med, var ørret, flyndre og spinatrullade toppet med lakserogn og på en hvitvin/smørsaus med persilleolje.

Så det har rett og slett blitt liten tid til bloggen. En stund fremover blir målet et innlegg i uken, så får vi se….