Da er vi tilbake etter nok en tur til vår italienske landsby Agliano Terme. Denne gangen fikk vi være med på åpningen av den nyrestaurerte kirken San Michele. Kirken har for lang tid tilbake vært av-vigslet og brukt til ulike arrangementer. Ikke minst har Barbera Fish Festival brukt lokalene til vinsmaking og servering av mat.
Man har lenge ønsket å gi den gamle kirken en skikkelig overhaling.Her er den offisielle gjenåpningen med bl.a. borgermester og sponsorer.
I utgangspunktet tenkte jeg at dette vel var trist, at kirker ikke lenger var kirker, men ble brukt til andre ting. Sånn tenker ikke italienere. Tidligere var det nemlig vanlig at en landsby vokste i takt med at nye prester overtok etter de gamle. Da var det hyggelig å kunne feire en ny prest med en ny og større kirke. Slik var det også i Agliano Terme. Da presten i St. Michele døde, bygget landsbyen en ny større kirke like ved, San Giacomo Maggiore, St. Jakob den store. Denne igjen var bygget på et sted hvor det tidligere hadde stått en kirke.
San Giacomo ligger på den andre siden av det lille torget.
Men det stoppet ikke der. En gang en ny prest kom til landsbyen, mente man det var på sin plass med en enda større kirke. Arbeidet startet, men etter hvert fant man ut at planene var for ambisiøse. I stedet bestemte man seg for å oppgradere den eksisterende kriken, San Giacomo Maggiore.
Men hva skulle man bruke fundamentet for den påbegynte kirken til? Det kan du se selv, om du besøker Agliano Terme. Ved torget Piazza Roma reiser det seg en boligblokk på restene av den planlagte kirken.
Ved Piazza Roma ligger boligblokken som er reist på fundamentet til kirken som aldri ble bygget. Men går du bort til bygget og ser ned, får du øye på det gamle fundamentet.
Men tilbake til kirken San Michele. I flere år har kommunen og organisasjonen Barbera Agliano søkt om midler for å pusse opp den gamle kirken. I fjor fikk de midlene og nå fikk vi være med på åpningen.
Prosjektet har fått nytt navn og profil. BAart. Det skjer samtidig som man nå satser stort på sosiale medier. Et populært medieselskap fra Veneto, MUVI lab, er engasjert.
https://www.youtube.com/watch?v=v-knr6_HFw0&t=35s
Slik blir Agliano presentert overfor italienere.
Skal si de satser frist, våre venner i Agliano Terme.
Det er ikke bare en ting å holde på med. Selv om det er langt fram til årets Barbera Fish Festival i oktober, må de viktigste brikker på plass. Derfor har vi tatt oss en tur til Agliano for å samle noen tråder. Mens de fleste i ledelsen her nede er mest opptatt av landsbyens neste festival, Barbera Unplugged, i juni, er det greit at jeg tenker på neste festival i oktober. Mange viktige elementer er på plass allerede, som bl.a. norsk gjestekokk. I løpet av kort tid, vil vi kunne gå ut med et grovt programoppsett. Det er hyggelig å se at det vi startet i 2014 er blitt så populært at de fleste overnattingssteder allerede er fullbooket.
Neste fiskefestival vil være i 2024, altså et 10 årsjubileum. Jeg tenker at det får bli det siste jeg involverer meg i.
Det passet bra å dra til Agliano nå. Arbeidet med manus til Afrikaprosjektet er ferdig og godkjent. Da er det fint å kunne ta en pause før jeg begynner å fordype meg i regiarbeidet. I dag, om en måned starter vi de siste forberedelsene i Nairobi før opptakene starter 27. juni. Siste opptaksdag er satt til 15. juli. Så får vi bare håpe vi klarer å holde planen. Det er selvsagt ikke uten en viss risiko vi setter i gang med en stor filmproduksjon midt i et av Nairobis slumområder.
Og når jeg først er her i Agliano, er det hyggelig å kunne hjelpe til hos Lionello, vår vinbonde. Her er vi i gang med å tappe rødvin på flasker. Flasker som kanskje havner på bordet i Villa Karen om noen år. Sånn sett henger alt sammen med alt.
Krysset Klingenberggata og Olav V's gate med Klingenberg kino.
Når jeg fra tid til annen besøker hovedstaden, blir jeg stadig minnet om tiden hvor jeg var aktiv i NRK Fjernsynet. Ta f.eks Klingenberg Kino. Den ligger i et av de travleste kryssene i Oslo. På slutten av 70-tallet produserte jeg en serie som het Funksjonshemmet. Det var en undervisningsserie som handlet om utfordringer for dem som hadde en eller annen form for funksjonshemming. Et av programmene var laget som et drama, skrevet av Erling Pedersen. Det het Bill. Merk. Skuddår. Tittelen henviste til typiske kontaktannonser, der man kunne kontakte, … ja blind-date en kvinne. Men på skuddårsdagen 29. februar var det greit for en jente å date en gutt. Så gjorde vi tvisten med at kvinnen satt i rullestol. Hva ville da skje når en intetanende gutt dukket opp? Hun fikk napp, og avtalen var at de sammen skulle på kino. Filmen var Drømmekvinnen 10, og de avtalte å møtes uten for Klingenberg Kino, for å se filmen.
Som sagt, det var jo bare et undervisningsprogram, så hvordan kunne vi få de kameraplasseringer vi trengte. Ikke noe problem. Vi hadde fremdeles bare en fjernsynskanal, så det var bare å ringe politiet, så stengte de av hele krysset i fire timer, mens vi filmet. Så enkelt er det nok ikke lenger.
Victoria Terrasse med tårnrom.
Som de fleste vet, holder Utenriksdepartementet til i Victoria Terrasse. På toppen sees en rekke tårn. I et av dem er det et møterom jeg formoder man fremdeles bruker. Når jeg går forbi, kan jeg ikke unngå å huske møtet jeg hadde der i 1993, året før Norges andre EU folkeavstemning.
Bakgrunnen var følgende: Da man bestemte seg for å gjennomføre en ny folkeavstemning om EU, mente jeg det ville være klokt å lage et bredt anlagt undervisningsprosjekt der man presenterte EU saken i hele sin bredde. Ideen ble godt mottatt av NRK. Undervisningsavdelingens ledelse mente det både var en viktig og god programide. , Jeg fikk grønt lys til å ta kontakt med Utenriksdepartementet som hadde ansvar for forberedelsene til folkeavstemmingen. De var svært entusiastiske. Det skulle nok ikke stå på penger. Jeg hadde flere møter med saksbehandlere, og en foreløpig skisse til en serie programmer ble utarbeidet. Prosjektet vokste såpass at man fant det nødvending at statssekretæren ble koblet inn. Og det var dette møtet vi hadde i tårnværelset. Jeg mener det var på senvinteren 1993. Statssekretær var Helga Hernes, den gang gift med Gudmund Hernes. Statssekretæren var positiv og ga sin tilslutning. Jeg husker jeg gikk svært oppløftet derfra.
På den tiden var jeg ikke lenger ansatt i NRK, men drev eget produksjonsselskap i Lillesand. Den viktigste kunden var NRK, og jeg hadde allerede fått flere betydelige prosjekter som gjorde at Mørland Undervisning Produksjon as vokste. Dette prosjektet kunne ha betydd et stort skritt oppover.
Jeg skrev kunne, for etter at Undervisningsavdelingen i NRK hadde fremmet det som et av sine nye prosjekter, sa Fjernsynssjefen nei. Jeg husker ikke hvem det var, Kent Nilsen eller Andreas Skartveit. Nilsen sluttet og Skartveit begynte en eller gang dette året. En EU serie finansiert av Utenriksdepartementet ville Fjernsynssjefen ikke ha. UD var for medlemskap. Det ville kunne settes spørsmålstegn ved NRK’s objektivitet.
Så det ble altså ikke noe av. Avstemning 28. november 1994 gikk av stabelen uten at det ble laget noen bredt anlagt fjernsynsserie om EU. Det ble som kjent et knapt flertall mot medlemskap. Man lurer jo på om det kunne blitt annerledes om vi hadde fått det som vi ville, vi som satt der på møte i tårnværelset.
Å ha en sekretær som kunne stenografere, fikk jeg aldri oppleve. Foto: Adobe stock
Da jeg på 70 tallet begynte i NRK Fjernsynet var institusjonen fremdeles preget av gamle kjønnsroller. Min første jobb var som innspillingsleder, eller inspisient som det het på den gangen. Husker jeg ikke feil var det bare en jente, Ingunn, resten gutter. Da jeg noen år senere fikk jobb som producer i Opplysningsavdelingen var alle scriptene jenter, producere med to unntak, Lise Foss og Anne Torjussen Diesen var gutter. Nærmest unntaket som bekreftet regelen. Når det gjaldt programledere eller programsekretærer, som stillingen het den gang var det fremdeles overvekt av menn, men vi hadde da sterke programpersonligheter som Ingrid Espelid, Kari Borg Mannsåker og Mette Janson. Bortsett fra Barne- og Ugndomsavdelingen var situasjonen den samme overalt. Der, i BUA, var jentene godt representert.
Hvordan fikk man så jobb i fjernsynet på den tiden. De fleste som ble ansatt som programsekretærer hadde en eller annen akademisk utdanning. I sporten holdt det gjerne at du hadde lærerutdanning og i Dagsrevyen journalisterfaring.
Teknikerne hadde tidlig en solid intern utdanning. Mange søkte og opptakskravene var høye. Det samme gjaldt scriptene. Det var enormt populært, så det ble et veldig høyt nivå på de som slapp inn.
Den eneste veien du kunne smette inn uten de helt gode karakterene var som innspillingsleder. Typisk var å få seg en sommerjobb via en bekjent, gå to uker sammen med en erfaren innspillingsleder, så var du i gang. Siden fjernsynet var i sterk vekst, var det bare å vente til høsten, så ble du tilbudt en lengre kontrakt. Det var min vei inn.
Å være innspillingsleder var ofte en inngang til neste nivå, jobb som producer, som det het den gang. Scriptene eller produksjonsassistentene fungerte da som våre, produceres, sekretærer. De renskrev manus, skrev av intervjuer, gjorde avtaler, skrev brev, scriptet under opptak og mye mer. Du ble virkelig bortskjemt av disse jentene som passet på alt man skulle gjøre.
Vi hadde faktisk i en forklaring på hvorfor scriptene skulle være jenter. Under opptak i studio eller med flerkamerabusser, satt scripten og jeg ved siden av hverandre i regibussen. Foran oss hadde vi en mikrofon som formidlet regi til alle i produksjonen. Scriptens oppgave var å preview’e, det vil si å varsle hvordan kameraer som ikke var på lufta skulle forberede seg til neste skudd. Samtidig instruerte jeg kameraet som var på lufta om bevegelser og zooming. I tillegg gjorde jeg de siste korreksjoner for det kamera som skulle på neste gang. Her snakket scripten og jeg hele tiden i munnen på hverandre, og det var derfor viktig å kunne skille ut hvem som snakket, og ulikheten ved en jente- og guttestemme hjalp til, mente man.
Å ha en script som også kunne gjøre sekretæroppgaver var kjekt, ikke minst for en med litt dysleksi. Da var det kjekt å bare kunne si: Kan du ikke svare på denne henvendelsen og si vi ikke har mulighet….
Diktafon Foto Adobe Stock
Men det var ikke før jeg fikk jobb IMMI i Kristiansand på begynnelsen av 80-tallet at jeg virkelig fikk nyte godene av å ha en sekretær. Jeg fikk nemlig utdelt en diktafon. På den kunne jeg diktere brev og notater samt be sekretæren lage avtaler og stokke kalenderen. Men det var også den siste tiden hvor personlig sekretær var vanlig.
Da jeg startet eget produksjonsselskap på 80-tallet var det aldri aktuelt å ansette sekretær.Vi hadde jo fått PC,og for min del, kanskje det viktigste: vi hadde retteprogram som kunne hjelpe med rettskrivingen.
En ting fikk jeg aldri oppleve, nemlig en sekretær som kunne stenografere. Med diktafonen var jo det unødvendig. Men jeg hadde en sjef som kunne stenografere, nemlig sjefen for Skolefjernsynet, Hans Julius Birkrem. Han elsket språk og lærte seg stadig nye. Så hvorfor ikke lære seg å stenografere tenkt han. Under møter satt han og skriblet sine kråketær på blokken. Og stakkars den som siden kom med uriktige påstander om hva som ble sagt på møtet.
Å tjene sine egne penger, så raskt som mulig, var et klart mål for oss i etterkrigsgenerasjonen. Det hadde med det å bli et voksent og selvstendig menneske. Voksen var man når man var blitt konfirmert. Da hadde man fått mansjettknapper, slipsnål og paraply. Det med å være selvstendig, å klare seg selv, måtte man jobbe litt lenger med. Målet var å flytte hjemmefra og etabler sitt eget hjem så raskt som mulig når man bikket 20. Og for mange betydde det å etabler seg, faktisk å bygge sitt eget hus.
Like naturlig som det var for jentene å lære seg å lage mat og traktere en symaskin, var det for guttene å lære seg snekring og muring.
Etter første gymnasieklasse i Fredrikstad fikk jeg muligheten. Jeg fikk jobbe som tømrer en hel sommer hos byggmester Dyrud. Da jeg startet etter at skolen sluttet, var grunnmuren reist, og vi kunne begynne på reisverk. Innen sommerferien var over, var reisverket ferdig og taket tett. Det betød at jeg fikk være med på kranselag med bløtkake, og fikk reise stokken med kransen i mønet.
Jeg husker ennå den gode følelsen da jeg gikk hjemover, det å kunne snu seg å konstatere; ja så langt kom vi i dag. Trolig står huset der utenfor Fredrikstad den dag i dag. Det kan man ikke si om alt jeg har produsert senere.
Da familien var en tur i Amerika på slutten av 50 tallet hadde pappa fått jobb som prest i en norsk menighet. Men det var ikke full stilling, så han måtte skaffe seg noe ekstra å gjøre. Men med norsk pass var det ikke noe problem, da ble man engasjert som snekker uten videre.
Etter krigen skulle det bygges mange nye hjem. Da var det viktig at mange kunne bidra. Med dugnad skulle landet bygges. De fleste familier hadde en onkel eller bekjent som hadde peiling og kunne lede arbeidet med reisverket. Resten forsto de fleste seg mer eller mindre på. Ikke var det mye byråkrati å forholde seg til. Det var stort sett bare å sette i gang, og så kom byggekontrollen i kommunen og så det hele over før man kunne flytte inn.
På 70 tallet ble det stadig strengere krav til nybygg samtidig som de byggekyndige onklene døde ut. Det var ikke lenger like aktuelt å stå for hele byggeprosessen. I stedet fikk vi en periode med grunnmur-selvbyggere.
Så da familien i begynnelsen av 80 årene flyttet til Lillesand, var mitt selvbyggerbidrag i liten grad snekkerarbeid. Derimot sto jeg for grunnmur til hele huset.
I dag er det ikke mye selvbyggeri igjen. Regelverk og krav til autorisasjon har lagt et lokk på det meste av norsk tiltakslyst i så henseende.
