Press "Enter" to skip to content

Leader of the base

0

Brian, fotograf, i aksjon.

Du koser deg vel i varmen, var en velment hilsen til meg her jeg holder på i Nairobi. Nei så men. Mens jeg ser at Norge har kunnet glede seg med sommervarme og att på til tropenetter, sitter jeg på gjestehuset og skriver med ytterjakka på. De sa at juli var vintermåneden her i Kenya, men at nattetemperaturen kryper ned mot 9 grader var mer eller kanskje mindre enn det jeg hadde forventet. Når du legger til at husene er uisolert og uten oppvarming og sengene er uten dyne, er det lett og tenke seg at  man lengter etter norsk sommervarme. Egentlig burde jeg hatt med boblejakke. Mange i crewet stiller med det, eller har et masaiteppe rundt seg, eller begge deler. Heldigvis kommer varmen sånn litt ut på dagen.

Utfordringene er mange når man gjør uteopptak, ikke minst for lyden. Jeg har tidligere nevnt politiske kampanjer for en eller annen som ønsker å ble valgt som president, parlamentsmedlem eller guvernør under valget neste måned. De kommer med busser med megahøytalere som gjør et hvert opptak umulig. Denne uken hadde vi også problemer med et bryllup som holdt til i et telt like ved opptaksstedet. Det ble lange forhandlinger om å dempe musikken mens vi gjorde opptak. Og sannelig fikk de til en form for avtale, slik at lydmannen sendte sms til DJ’en som dempet musikken når vi trengte det.

"Kunne de komme en sky som ville dekke for solen?"

Det er ikke bare lyden som har utfordringer. At vi valgte opptak i juli, handlet også om å sørge for mest mulig overskyet vær. Full sol under opptak er nemlig et problem her i Afrika. Kamera har nemlig problemer med den mørke hudfargen. Direkte sollys gjør det ekstra vanskelig. Det er mulig å løse det. Vi kan sette opp store solfiltre over motivet, om det ikke er for stort område. Men det er tidkrevende, og gir ofte begrenset effekt.  Derfor valgte vi å gjøre opptak nå hvor det stort sett er overskyet.  Det går gjerne greit, i hvert fall fra morgenen av, men ofte begynner det å sprekke opp utover ettermiddagen.

Solfiltre hjelper til en viss grad.

Så, er det ikke en kampanjebuss, et bryllup eller et fly fra Wilson Airport som ligger like ved, kan du være sikker på at skydekket sprekker opp, og solen dukker opp.

Vi ønsket å bruke denne plassen, ved stolpen, for opptak. Det viste seg at dette var den faste plassen for en av gjengene i Huruma. Så den kunne vi ikke uten videre benytte oss av. Her forhandles det med «The leader of the Base», og tillatelse ble gitt.

Denne uken ble vi ferdig med opptakene i Huruma slum, eller Huruma Village, som de helst ville omtales som.  Da vi reiste takket vi den gamle sjefen for landsbyen for all hjelp,og håpet vi ikke hadde skapt for mye styr. Nei, dette hadde vært en fin tid, mente han. Det hadde vært så få fulle av  landsbyens menn disse dagene, sa han. Grunnen var at når vi trengte noen statister til opptakene, brukte vi noen som sto i nærheten. Så fikk de noen dollar for jobben. Så i frykt for ikke å være aktuelle kandidater, holdt de seg heller edrue.

Toinoke

1

Her har vi laget oss et lite regirom i slummen.

Jeg er nå halvveis i oppholdet her i Nairobi. Etter den første uken med stort sett forberedelser, har vi nå hatt en uke med opptak. Lange dager. Ofte opp mot 12 timer. Kanskje litt i overkant for en 73 åring…. vi får se.

Hvis du som regissør er godt forberedt, er det ikke mye man trenger å si under opptak. Om du har gjort skuespillerne godt kjent med rollen sin, vil de gjerne selv finne de riktige uttrykkene. I så måte er de to unge som spiller Miriam og Sam helt fantastiske. Jeg pleier å la skuespillerne gjøre et første opptak uten særlig instruksjon, så kan jeg heller stramme inn, endre, eller forsterke uttrykket om det trengs. Ikke sjelden leverer Sam på første opptak så vi neste får frysninger.

Mange ting kan skje under en innspilling i slummen. Det er snart parlamentsvalg i Kenya og her er en av kandidatene på valgturne. Dermed mistet vi 2 timer opptakstid den dagen.

Det er som sagt ikke så mye man trenger å si  under opptak, men noe er det, noe som bare regissøren skal si. Det er action for at skuespillerne skal starte handlingen, cut når opptaket skal stanse, og wrap (pakke sammen) som betyr: slutt for dagen, eller hele opptaksperioden.

Vi hadde nok av tilskuere i landsbyen. Det viste seg nemlig at flere av skuespillerne er kjente fra Kenyansk TV. Her han som spiller Chumbo. Alle skulle ha en selfi sammen med ham.

Her ville crewet at jeg skulle bruke et lokalt utrykk for nettopp dette: Toinoke, som betyr La oss gå. Ikke swahili, men kikuiu. Det er språket til de fleste i Kenya og i slummen hvor vi jobber.

Av Kenyas nesten 50 millioner innbyggere, regner man med at 28% er kikuiu. De nest største språkgruppene  er uhya og  luo, begge på rundt 12%. Massaiene utgjør under 3 prosent. Det er ikke lett å se forskjell. Noen navn viser etnisitet, men når jeg spør hvordan man kan se hvor man hører til, sier de bare: Vi bare vet det.

Ikke så bratt, men tungt nok i 1700moh.

Hurumu, slumlandsbyen vi filmer i, ligger i en bakke, så det blir mye opp og ned tråkking. Jeg stresset en stund på hvorfor jeg så lett ble andpusten. Var jeg i så dårlig form? Så kom jeg på at det naturligvis hadde med høyden å gjøre. Nairobi ligger på litt over 1700moh. Det er høyt for meg.

Første gang jeg merket problemet var på 80tallet da jeg skulle lage en reportasje sammen med Egil Stray Nordberg for NRK om misjonæren Liv Haug i Perenedalen i Peru. Der var hun både bistandsarbeider og ordfører.  For å komme til Perene måtte  vi med bil fra Lima over Andesfjellene. Det høyeste punktet på veien lå på over 5 000 meter. Da svartnet det. Jeg kom meg  ikke før jeg var vel nede i dalen. Jeg hadde fått høydesyke. På vei tilbake ga misjonæren meg kokablader å tygge på. Det hjalp, men var ingen god løsning for fremtiden.

Tilbake i Lillesand hadde min fastlege Gudmund Woie nettopp hørt om at man kunne bruke en medisin som egentlig var for trykk i øyet, Diamox, mener jeg det heter. Så når jeg senere har visst at jeg skal oppholde meg høyere enn 2 700m, er det en god løsning. Det er nemlig grensen får når jeg blir ordentlig dårlig. Nairobi ligger altså langt under det, så litt kortpustet får jeg tåle.

Første uke i Nairobi.

0

Gjestehuset hvor jeg skal bo i tre uker til.

I dag er det en uke siden jeg reiste hjemmefra. Flyreisen gikk uten problemer. Ingen lange køer på Gardermoen klokken 5 mandag morgen. Mellomlandingen i Paris gikk også greit. Jeg har forstått problemene i første rekke handler om kontrollen når man kommer til Europa fra en annen verdensdel. Her er Amsterdam den store flaskehalsen. Siden jeg opprinnelig hadde KLM billett for returen, jobber jeg nå med å få byttet til en rute via Paris. Med den opprinnelige ruten med bare to timers mellomlanding i Amsterdam er det store sjanser for at jeg ikke vil nå flyet videre til Oslo.

 Denne uken har vi gjort de siste forberedelser og de første opptakene til Miriam and Sam. De første dagene ble brukt til gjennomgang av opptaksstedene, sammen med teknisk team og design department. Nancy som er AD (art director) har et blikk for det meste, om en stygg mur må dekkes til, noen rekvisitter plasseres i bakgrunnen eller en hel grønnsakshage med mais og bønner i god vekst som må på plass.

Her planlegges opptak av en fotballkamp rett nedenfor slummen.

Å gjøre opptak med så stor stab  midt i en slum, er krevende av mange grunner. De har derfor valgt en liten slum, Huruma, der man har oversikt over de sosial strukturer. Vet hvem som bestemmer hva. I lang tid har de sørget for å gi innbyggerne god informasjon og formidlet at de vil få noe igjen for at vi kan være der.

Gjennomlesing

Så var det møte med alle skuespillere for gjennomlesing. Det var spennende å se hvordan de  reagerte på historien og sin part i det. Som tidligere fortalt fikk jeg vite at så godt som alle jeg hadde valgt ut, viste seg å være erfarne skuespillere. Det var derfor med en viss usikkerhet jeg møtte gjengen etter at de hadde fått manus. Hvordan ville de reager på at en mzungu hadde skrevet manus og ment å forstå seg på afrikanske ungdommers utfordringer?

(Det er morsomt, det ordet de bruker for oss hvite: mzungu. Det henviser ikke til farge, men betyr noe som snurrer rundt. Bakgrunnen er at man på tidlig 1800 tallet opplevde arabiske handelsmenn som dro rundt fra sted til sted, på en måte snurret rundt.)

Raymond Ofula er en kjent skuespillern I Kenya.  Bl.a var han med I To Walk with Lions hvor han spilte Chief Haji Abu Jibril  mot Richard Harris foto: Facebook

Som sagt, jeg var spent på reaksjonen etter gjennomlesingen. Da tok han som skulle spille Simon, den gamle kloke bestefarsfiguren som driver en liten grønnsakkiosk ordet. Raymond Ofula er ingen hvemsomhelst i Kenyansk filmmiljø. Han ville bare utrykke sin takknemlighet for å få lov å være med i en film som ikke bare var godt skrevet, med god balanse mellom spenning og rolige deler, med en hjerteskjærende slutt som bare skriker etter en fortsettelse. Men kanskje først og fremst takknemlig fordi han skulle få lov til å være med i en film som beskrev så viktige tema for afrikansk ungdom, ikke bare tull og tøys. Jeg må innrømme at denne tiraden hadde jeg ikke ventet meg, og satt der med en takknemlig klump i halsen.

Forberedelser til voldtektsscenen.

Vi fikk også gjort de første opptakene. Anny, Miriams søsters venninne har blitt voldtatt og minnene fra voldtekten dukker stadig opp. Vi ønsker å illustrere disse minnene gjennom en collage av nærbilder av Anny og voldtektsmennene da det skjedde. Som jeg ofte gjør, ber jeg personene improvisere etter å ha beskrevet hva jeg ønsker å vise. Så får jeg heller detaljinstruere om det er nødvendig. Men det var bare å melde «action» så laget de en svært troverdig handling. Kanskje vel intens, så vi tok det litt ned, så satt den.

Det er søndag, med forberedelser til neste uke. Jeg bor på et gjestehus som drives av Heart Foundation som er en ideell organisasjon.  Enkelt, hyggelig og utmerket for å sitte og jobbe med neste dags opptak… og bloggen.

Fortid, nåtid og framtid – Fra dampradio til sosiale medier

0

Her skulle det sitte en brannvarsler, men den var fjernet da vi kom hjem fra en tur til Danmark.

Telefonen ringer midt på natten. Du tar den. 
-	Det er fra politiet. 
Hva flyr gjennom tankene da? Hva har skjedd? Er noen skadet? 
-	Bor du i Jegersborggata 20 i Larvik? 
Det er sikkert brann, eller kanskje et innbrudd? 
-	Vi har fått melding om en alarm som går i huset. Brannvesenet er på vei. Finnes det noen nøkkel gjemt på utsiden. 
Vi oppgir kode til en nøkkelboks vi har på utsiden. 
-	Vi melder fra. 

Minuttene gikk. Er det brann og hva kan ha startet den? Vi ligger hos venner i Danmark og regner på hvor raskt vi kan komme hjem. 12 minutter etter den første telefonen kommer beskjeden. Ingen brann, feil på brannvarslere, disse er demontert. Forlatt stedet.

Imponerende! De finner boksen, den sitter ikke veldig lett tilgjengelig, åpnet koden, saumfart huset, demontert begge varslerne, låst, lagt nøkkel tilbake i nøkkelboks, forlatt stedt … på 12 minutter!

Jeg snakket med brannvakta i går, etter å ha kommet hjem. Jeg ønsket å forsikre meg mot at dette kunne skje igjen. Sånt skjer, sa de, særlig med varslere som er seriekoblet. Da vil ett svakt batteri lett kunne utløse varslerne som da bare blir stående å ule.

Uansett. Takk til personen som passerte boligen, hørte alarmen, ringte politiet, som varslet brannvesenet, som synes en utrykning for mye er bedre enn en for lite.

Nå kort tid før jeg til helgen drar til Afrika for en måned med opptak, ble jeg minnet om at man både har en fortid og framtid i media, i tillegg til at ting stadig skjer i nåtid.

Fra sal 76 i Nasjonalmuseet. Foto av Hauk Heyerdahl

Det nye Nasjonalmuseet er nettopp åpnet, og jommen er jeg ikke representert, om enn bare som en bifigur i en av verkene som er utstilt. Det er Marius Heyerdahls video Den Siste Alke fra 1972, hvor jeg var lydmann og nå er den siste gjenlevende av de tre som laget filmen.  

Jeg har skrevet om prosjektet tidligere:

https://www.4kapittel.no/pa-campingtur-i-europa/

Fra en av de første prosjektene jeg var med på skal jeg nå i gang med opptakene for kanskje mitt siste prosjekt. Etter hvert har det gått opp for meg at det kanskje også er det mest ambisiøse i min karriere. Det knytter seg store utfordringer til både opptaksstedene, blant annet slummen i Nairobi, og regiarbeid med unge afrikanske ungdommer som skal formidle sterke følelser. Hver morgen, fram til jeg reiser, har vi produksjonsmøte med staben i Nairobi. Bit for bit faller brikkene på plass. Hvilke fargetoner er best for ulike stemninger? Hvor trenger vi kran, drone og  dolly?

I går kom endelig min arbeidstillatelse for å kunne regissere i Kenya, og arbeidet med visa kan starte. Nå synes det meste å være på skinner. Så er det dette med problemene for flyselskapene. Heldigvis skal jeg ikke via Schiphol, men Paris, men man vet aldri i disse dager….


		

Chicken Marengo

0

På vei hjem fra Agliano i Piemonte måtte vi passere denne sletten på vei til flyplassen. Sletten heter Marengo og har gitt navnet til en av vardens mest kjente kyllingretter, Chicken Marengo. Sletten ligger syd for motorvei A21 rett etter man har passert Alessandria. Det må innrømmes at retten ikke er særlig brukt i Italia. Den handler da også først og fremst om Østerrike og Frankrike. For ganske nøyaktig 222år siden brygget det i begynnelsen av juni opp til et av de store slagene nettopp her. General Michael von Melas var leder for den Østeriske hær på 30 000 mann, og Napoleon Bonaparte for den franske med 28 000 mann. I 12 timer, den 14. juni 1800, bølget frontene frem og tilbake. På et tidspunkt så det ut som Napoleon hatt gitt opp og gjort retrett, men det viste seg å være en luremanøver. Napoleon sendte sine styrker ut på flankene, og angrep østerrikerne fra siden og delvis bakfra. Det ble en stor og viktig seier for Napoleon, men tapene var store på begge sider. Da kvelden kom var de totale tapene på rundt 15 000 mann.

Napoleon med sin hær.. Bilde av Erica Guilane-Nachez  

Napoleons kokk Mr. Dunand fikk i oppgave å gjøre i stand seiersmåltidet. Dessverre hadde ikke forsyningsvognen rukket fram, så de måtte se hva de kunne finne i området.  Dette er ifølge tradisjonen hva de fant:

Kylling, ferskvannskreps, tomater, hvitløk og egg. Av dette ble det laget en gryterett; toppet med et speilegg. Det fortelles at  Napoleon forlangte å få servert denne retten før hvert nytt slag. Man forsøkte riktignok å erstatte krepsen med champignon, men det likte ikke Napoleon. Noen hevder at opprinnelsen til retten kun er en myte, og at det nok var en restaurant som hadde oppfunnet den til ære for Napoleon. Men jeg tror like godt det hele kan være sant.

Her kommer min versjon av retten. Ferskvannskreps kan være vanskelig å få tak i. Dessuten er ferskvannskrepsens haler svært små og monner lite. Jeg har derfor for det meste valgt å bruke scampi eller tigerreker. Speilegg har jeg byttet ut med frittata, italiensk omelett.

Dette trenger du

Dette trenger du for 4 personer:
Chicken Marengo
I stor kylling 1,4 kg
2 dl krepsehaler
1 medium kepaløk
1 boks grovhakkede tomater
3 hvitløksfedd
2 dl svarte oliven
6 ss sherry
2 dl mel
Salt, pepper, tørkede krydder (oregano, timian ol.)
Håndfull frisk salvie











































Frittata
4dl grønnsaker kuttet i små biter. (Rødløk, stangselleri, rød og grønn paprika, vårløk, purre)
5 egg
1 dl melk

Dette gjør du

Chicken Marengo

Del kyllingen opp i passe biter.

Bland mel, med salt, pepper og tørkede krydderurter. Ha  godt med smør og olivenolje i en stekepanne, varm opp, rull kyllingbitene i melblandingen, og stek dem til de får en pen brunfarge.

Ta kyllingbitene ut av pannen og stek finhakket hvitløk og kepaløk i fettet. Når løken har blitt myk, tar du i tomater og  sherry. Kok opp og legg kyllingbitene tilbake. La det putre på svak varme i 30 minutter.

Så langt som dette kan retten klargjøres på forhånd. Like før servering tilsettes, oliven, krepsehaler og salvieblader. La det hele småputre i 5 minutter.

Frittata

Bruk de grønnsakene du måtte ha, kutt dem i småbiter og surr de i smør og litt olivenolje til de er myke. 

Pisk egg, melk, salt og pepper lett og hell over. Rør forsiktig rundt til bunnen har festet seg. Fordel osten og sett så pannen inn i stekeovn på 180 grader.

 Det tar ca 10 minutter før frittata’en har stivnet.

Vel bekommen!