Fjerde kapittel

Mat og drikke – Vår lille kaffehistorie Del 1

Published 23. august 2022

Mat og drikke – Vår lille kaffehistorie Del 1

Et liv er satt sammen av mange små og store historier, … eller kapitler. Så langt har jeg tatt for meg barneår, arbeidet med media, matinteresse og årene i Italia. Men det finnes også andre historier, et av disse handler om kaffe.

Vi skal tilbake til 90 tallet. Interessen for kvalitetskaffe og kaffebarer hadde akkurat startet i Norge. Bodil, som jobbet i en arbeidsmarkedsbedrift i Lillesand, hadde jobbet med å finne aktiviteter for kvinnelige deltagere. Da kom ideen om en gavebutikk som opptreningssted opp. Allehånde ble et kjent landemerke i den lille kystbyen. På den tiden var det vanlig å inkludere kvalitetskaffe som en del av tilbudet i en gavebutikk. Hun fikk avtale med Solberg og Hansen i Oslo, en av de største kvalitetskaffegrossistene i Europa. De hadde kurs for sine kunder, og Bodil kom entusiastisk tilbake etter et slikt kurs. Det var ledet av Alf Kramer, en nestor i kaffe her til lands. Og med dette var interessen for kaffe født hos oss begge.

Etter hvert som vi lærte om alle de prosessene en kaffebønne må gjennom fra plante til kopp, slo det oss at tiden fra den den rå bønnen er brent, til blir malt og traktet, utgjør det største kvalitetstapet for kaffe. Fram til midten av forrige århundrene hadde da også de fleste norske byer kaffebrennerier som alltid sørget for nybrent kaffe. Så kom den store rasjonaliseringbølgen som slo sammen matgrossister som tidligere hadde blandet og brent sin egen kaffe. Hermetikken fikk sitt inntog, også på kaffe. Kaffen ble brent sentralt, og hermetisert i plastposer. De fleste synes det var greit nok. Men mens resten av hermetikkeventyret forsvant, hvor mye hermetikkmat har du kjøpt den siste måneden?, - har kaffeprodusentene klart å holde på hermetisering av sine produkter. Men det blir aldri det samme som fersk nybrent kaffe. Det var denne bevisstheten som vokste fram på 90tallet. Kaffen skulle være så nybrent og nymalt som mulig.

Det var da ideen til Morland Coffee ble født. Det å lage en ordning som gjorde at tiden fra brenning til trakting ble redusert til et minimum. Vi mente det beste ville vær en abonnementsordning, der kundene fikk sin nybrente kaffe i portkassen hver 14. dag. På internett skulle de så hele tiden finne ut hvilken kaffe de ønsket. Solberg og Hansen syntes ideen var god og ble med som leverandør.

Nå var det min tur å lære det jeg trengte å vite om kaffe. Med Alf som veileder fikk jeg flere kurs og opphold ved brenneriet. Her fikk jeg følge prosessen fra mottak av råkaffe, kontroll av kvaliteten og brenning.

Deretter skulle markedsføring planlegges og brosjyrer produseres.

Fortsettelse følger.

Geiterams – Fra dampradio til sosiale medier

Published 17. august 2022

Da har vi forlatt hytta i Seljord for denne gang. Beliggende nesten 600 meter over havet har de første høstfargene dukket opp. Rundt hytta står geiteramsen i full blomst. På nye hogstflater er de blant de første plantene som etablerer seg. Den vakre sensommerblomsten får meg alltid til å minnes min faste fotograf i NRK, Erik Karlsen.

Naturredaksjonen: Erik flankert av Hans Chr. Alsvik til høre og Lydmann Nils Haugen til venstre. Foto: NRK Historie

Erik var en av veteranene blant filmfotografene. I mange år var han fast fotograf i naturredaksjonen sammen med Hans Chr. Alsvik på 80 og 90tallet. Jeg var heldig som fikk ham som fast fotograf de siste årene jeg var ansatt i NRK. Ja, selv etterpå, når jeg som freelancer trengte kameramann, som da jeg skulle lage reportasje fra Peru, fikk jeg Erik med.

Å være filmfotograf, var noe helt annet enn det er for dagens videofotografer. Nå kan opptaket sjekkes umiddelbart. Ja, ved hjelp av et nettbrett kan du som regissør følge med fotografens opptak. En filmfotograf måtte du bar stole på. Man kunne ikke sjekke resultatet før filmen var fremkalt, noe som kunne ta uker. Filmet du i Amasonas i Peru, var du helt prisgitt at fotografen gjorde alt riktig. Erik skuffet aldri.

*Erik var fotografen i den store serien om økologi, Det store samspillet. Her under opptak i Israel med professor Eilif Dahl.*

At han var opptatt av natur, visste vi som jobbet med ham. Stort sett filmet han for andre, men en gang fikk han laget sitt eget program. Jeg husker en gang vi kjørte sammen fra Katrineåsen i Røyken, hvor han og mange andre NRK-folk bodde på 70 tallet. Vi var på vei ned fra Spikkestad mot Drammensfjorden. Der var det alltid tepper av geiterams på sensommeren. Erik hadde forelsket seg i denne planten og hadde begynt å gjøre egne opptak fra tid til annen. Håpet var en gang å sette det sammen til noe som kunne vises i Naturredaksjonen.

Her kan du se det ferdige resultatet.

https://tv.nrk.no/serie/ville-planter/1987/FREP44000284/avspiller

Jeg er medlem i en Facebookgruppe som heter NRK Historie. Her mimrer gamle NRK medarbeidere om gamledager i det hvite hus på Marienlyst. Her leser vi også om gamle kollegaer som har gått bort. Det tynnes i rekkene. Da er det godt at rettighetsproblemene rundt NRK arkiv er løst, slik at vi nå kan ta fram og mimre rundt hva gamle venner produserte.

Geiterams heter på engelsk Bombweed. (Bombeugress). Geiterams var en av de første plantene som etablerte seg i bombekratrene etter andre verdenskrig. Så får vi bare håpe krigen i Ukraina snart er over, slik at geiteramsen får fred til å etablere seg der bombene falt.

Det er trist at man blir trist av det.

Published 2. august 2022

Det er trist at man blir trist av det.

Vi hadde gledet oss til rolige dager, langt fra kjas og mas ..... men med internett.

Ikke før hadde jeg skrevet om den tekniske utviklingen når det gjaldt kommunikasjon, fra kortbølgesending fra Norge når jeg var i det fjerne utlandet, til ungdommen i slummen i Nairobi, som alle hadde sine smartelefoner som sørget for at de kunne nå hvem eller hva de ville, hvor som helst i verden, i løpet av sekunder.

Så skulle vi en tur til hytta vår i Seljord, nærmere bestemt Manndalen. Et lite dalføre opp mot Sundsbarmvannet. Jeg hadde arvet den fra tante Else på 90 tallet. Den gang var det en liten hytte uten innlagt vann, strøm eller telefon. Opp gjennom årene er den bygget på, fått innlagt vann fra egen brønnboring, og til slutt telefon. Det siste var viktig, da det ikke var mobildekning i området. Telefonen ga oss både kontakt med omverdenen og mulighet for å sette på varme før vi kom opp under vintermåneden.

Etter hvert kom ønske om internett-tilkobling. Først modemet som bråkte som en sint veps når vi koblet opp til ADSL forbindelse med superrask forbindelse, der vi både kunne se tv og holde nettmøter. Den gamle kobberlinjen fra Telenor fungerte som bare det.

Så fant Telenor ut at kobberledninger var gammeldags og skulle erstattes av fiberlinjer. I løpet av kort tid måtte derfor alle gamle telefonlinjer over til optisk fiber eller annen løsning. Men vi hadde et par år på oss å finne en annen løsning, så jeg tenkte det ikke var noen hast. Det var bare det at Telenor hadde tilføyd at om det skjer en feil ved en gammel kobberlinje, så ville den ikke bli reparert.

Denne telefonlinjen hadde gitt oss kontakt med omverdenen fra vår fjerne avkrok.

Og det var nettopp det som hadde skjedd da vi kom opp denne gangen. Det var intet signal,og da jeg kontaktet Telefiber som hadde levert internettjenesten så lang, fant de raskt ut at det var en feil på linjen som Telenor altså ikke ville reparere. De ville sende tilbud om fiberforbindelse, men det ville nok bli dyrt, siden jeg ikke var fastboende.

Så her sitter jeg på en kafe i Seljord sentrum og sender denne klagesang om manglende internettforbindelse.

Det triste er at jeg ble så trist av dette. Hvorfor ikke bare nyte noen dager internettfri tilværelse? I stedet blir man usikker og gram i hu. Selvsagt er det et problem at jeg nå skulle ha jevnlig kontakt med min redigerer i Nairobi. Men det lar seg ordne. Vi kan avtale faste møtetidspunkt et par ganger i uken og så finne en kafe nede i dalen hvor det er internett.

Nei , det triste bunner i at jeg ikke har verden noen fingertrykk unna, jeg kan ikke få de siste nyhetene når jeg kjeder meg noen minutter, kan ikke google meg fram til hva enn jeg måtte lure på, og jeg kan ikke uten videre komme i kontakt med hvem det måtte være.

Så er også jeg fanget inn av internettets grep om menneskene. Det synes jeg er trist,men jeg skal nok komme meg ut av det.

Kontakten med gamlelandet – Fra dampradio til sosiale medier

Published 25. juli 2022

Kontakten med gamlelandet – Fra dampradio til sosiale medier

Kortbølgesenderen på Øra utenfor Fredrikstad. Foto: Gustav Larsen Sollem CC BY-NC-ND

Da har det gått en uke siden jeg returnerte fra oppdraget i Kenya. Fra en måned hvor jeg som regissør i en stor filmproduksjon har vært midtpunktet for det som skjedde, til brått å endre rolle til bestefar og kjøkkenskriver. Ikke for det, en del av tankene er fremdeles opptatt av det som skjer i Nairobi. Flere ganger i uken skal jeg være med på redigeringen on-line, der jeg følger redigeringsarbeidet til Brian.

Det har slått meg hvor mye som har endret seg siden jeg første gang var på oppdrag i Afrika, rundt 1980. Ikke minst gjelder det muligheten for kontakt. Man skulle ikke langt utenfor de store byene før man ikke hadde telefonkontakt med Norge. Var det en viktig beskjed som skulle gis, måtte man finne noen med radiokontakt til et eller annet kontor i en storby, som så kunne sende en telefonbeskjed eller et telegram til Norge.

*Fjernskriver eller Telefaksmaskin. Foto: Adobe Stock*

På 80 tallet var det meste av telegrammer overført til teleks, der sender og mottager hadde hver sin fjernskriver. Den så ut som en stor skrivemaskin der man skrev inn meldinger, som igjen ble mottatt og skrevet ut av en tilsvarende skrivemaskin i den andre enden.

Det var også rundt denne tiden neste steg i utviklingen kom, nemlig telefax, der tekst og bilder ble scannet og sendt over telefonnettet til en tilsvarende maskin i den andre enden. Det skulle likevel gå noen år før de fleste hadde skaffet seg en telefaxmaskin. Da var det vanlig at man koblet maskinen til sin vanlige telefonlinje. Svarte man ikke innen 15 sekunder ble linjen overført til telefaxmaskinen.

Men det tok lang tid før denne utviklingen nådde utkantene i Afrika. Da var det brev som gjaldt for å holde kontakten med de der hjemme. Brev som ofte nådde fram lenge etter at jeg hadde kommet hjem.

Det er rart å tenke på at på 80 tallet var man allerede i godt i gang med å utvikle internett, selv om det skulle gå nesten 20 år før internett ble den viktigste kommunikasjonskanal for hele verden.

Under oppholdet i Huruma slummen, hadde de fleste unge sin egen mobiltelefon med internettilknytning.

Morsomt å tenke på hvor liten interesse det var for ideen om internett da den dukket opp i USA på begynnelsen av 1970 tallet. Det var bare noen forskningsmiljøer i USA som deltok i utviklingen. I tillegg University College London under ledelse av Peter Kirstein, og Forsvarets forskningsavdeling på Kjeller under ledelse av Yngvar Lundh. Det mange ikke er klar over, er at Norge var det første landet som ble koblet til internett, utenom USA, 20 minutter før England.

En ting handlet om kontakten med de i Norge, noe annet handlet om nyheter fra gamlelandet. Da var det kortbølgesendingene fra NRK som gjaldt. På 80 tallet hadde vi fått små, men effektive transistorradioer som med litt flaks fikk inn sendingene fra Norge.

Da jeg bodde i Fredrikstad på 60 tallet, lå Kortbølgesenderen i Norge på Øra rett ved Gamlebyen i Fredrikstad. Selv om senderen var rettet mot fjerne verdensdeler, var det lett å ta inn sendingene i nærområdet. Særlig populær var ønskekonserten, Postkassa som gikk to ganger i uka. Kortbølgesendingene var viktig ikke bare for oss som oppholdt oss noen uker i den Afrikanske bushen. Det var et viktig kontaktpunkt for alle norske sjømenn som oppholdt seg i lange perioder på de syv hav.

I 2001 ble kortbølgen og utenlandsavdelingen lagt ned. Begrunnelsen var at alle nå kunne få inn NRK via internett.

Lørdag 29. desember 2000 gikk den siste Postkassa. Den var brukt av mang en førstereisgutt. Mange sendte hilsener hjem med ønske om å høre spesielle melodier. Det gikk så langt at rederiene en gang ba Utenlandsprogrammet om ikke å spille Kirsti Sparboes "Hjem langt mot nord". Mange sjøfolk mønstret av i ren hjemlengsel etter å ha hørt denne melodien.

That’s a wrap

Published 17. juli 2022

That’s a wrap

Her med Mercy og Lewis som ga liv til Miriam og Sam. Altid godt forberedt.

Siste scene er tatt opp og i kveld bærer det hjemover med Air France via Paris. Fire hektiske uker er over. Opptaksdager fra tidlig morgen til sene kvelden, og deretter planlegging av neste dag. Nå føles en stor tomhet etter så intens jobbing. Det som startet med en uvirkelig telefon i høst, som først handlet om at man kanskje ville finne penger, ble til endelig «go» sent i oktober. Gamle ideer ble hentet fram, og sakte men sikkert vokste fortellingen om Miriam og Sam fram. De siste månedene før jeg dro: utarbeidelse av opptaksmanus, og deretter produksjonsplanleggingen.

Og så, i løpet av disse ukene å se hvordan fortellingen fikk kjøtt og blod, hvordan fotografer, scenografer, sminke og kostyme hver på sin måte bidrar til historien. Og skuespillerne. Ikke minst Mercy og Lewis som spilte Miriam og Sam. De vokste seg inn i rollene og ga dem en troverdighet, nesten mer enn jeg hadde håpet på.

Nå starter arbeidet med redigering. Det er Brian som gjør jobben her, mens jeg er online fra Norge. Først skal all dialog legges på plass, slik at arbeidet med å oversette dialogen til ulike språk kan starte. Deretter skal resten av bilder og lyd på plass. Neste steg er musikkproduksjon. Musikk som skal underbygge og forsterke handlingen. I løpet av september bør det hele være på plass.

*That's a wrap. Vi er klar for å pakke sammen etter at siste tagning.*

Da jeg uttalte: That’s a wrap, etter siste opptaksdag, var det med et visst vemod. Ikke bare fordi det betydde slutten på mange ukers samarbeid med en flott gjeng. Det betydde kanskje også min siste wrap som regissør. Da jeg reiste ned her for 4 uker siden må jeg medgi at jeg var litt usikker på om jeg fremdeles hadde det som trengs. Både hva gelder utholdenhet gjennom lange arbeidsdager, og det å ha klare tanker i 4 ukers intens konsentrasjon. Men det har gått utrolig bra. Tross mine 73 år er jeg tydeligvis i stand til å lede et stor crew, og en stor gruppe skuespillere.

Så hvorfor stoppe nå? Situasjonen i Norge er at vi har overskudd av mediefolk. Nye fotografer og regissører entrer scenen hvert eneste år. De må gis sjansen, og da er det vel ikke mer enn rett og rimelig at vi gamlekarer gir plass til de nye.

Det handler nok også om at, selv om man snakker om verdien av at eldre skal stå lenger i jobb, så mener man det egentlig ikke.

Men her nede vil alle at jeg skal komme tilbake neste år for å fortsette fortellingen om Miriam og Sam.