Rovinj i Kroatia hvor vi var et par dager på veien ned. Et fantastisk sted. Foto Adobe stock
Det er nesten en måned siden jeg la inn siste innlegg i bloggen. I mellomtiden har jeg vært i Italia for å delta i årets Barbera Fish Festival. Og ikke bare det; vi la en skikkelig rundreise, når vi likevel skulle kjøre. Vi dro gjennom Sverige til Trelleborg. Derfra ferje til Rostock, gjennom Tyskland, innom Østerrike og Slovenia før vi tok et par dager i Rovinj i Kroatia. Et fantastisk sted med herlig sjømat.
Sjømat i Kroatia
Deretter gikk turen til Agliano Terme, hvor jeg deltok i de siste forberedelser før festivalen startet. Mitt ansvar har først og fremst vært å sikre gode norske og italienske toppkokker. Som tidligere, fikk vi også denne gangen mulighet til å bruke Casa Karen til å huse de norske kokkene. Takk til de nye eierne, Berit og Sigurd. Og det hele startet med en apericena, kvelden før det hele starter. Her møttes alle de sentrale aktørene i planlegging av festivalen og ledelsen i kommunen med de norske kokkene og folkene fra Sjømatrådet.
God stemning på Casa Karen kvelden før det hele starter opp.
Apericena er italiensk for en mellomting mellom en Aperitivo (en drink og noe snacks) og Cena (middag). Det betyr at man kan komme og gå som man vil. Man kan ta en drink og slå av en prat eller fortsette til flere retter som kommer i løpet av kvelden. Gjerne med en pastarett til etternølere om de fremdeles er sultne.
Studentene som deltok i konkurransen sammen med sine lærere og representanter for festivalen og kommunen. Det var imponerende hva studentene leverte. Dommerbordet. Chef Ivano Ricchebono (Stjernerestaurant i Genova), Chef Dag Tjersland Norge, Chef Davide Palluda (Stjernerestaurant i Canale Piemonte)
Festivalen startet med en konkurranse mellom kokkeskoler fra Piemonte og Liguria. De skulle konkurrere i den beste tørr – og klippfiskrett. Dette året var det kokkeskolen i Alba som vant.
Åpningen av festivalen .Fra venstre, Gino, vår faste italienske kokk, deretter våre norske gjestekokker: Christian og Simen som begger jobber på Signalen restaurant på Nesodden, deretter Dag som i tillegg til Signalen driver Skur 33 og Baltazar i Oslo. Helt til høyre Gunvar som er leder for Sjømatrådet i Italia. Lørdag lunsj vartet de norske kokkene opp med noe av det beste jeg har fått under festivalene, blant annet Dags kjent Torino2000 / dekomponert bacalao.
Så fortsatte festivalen med middag i Canale og lunsj i Agliano. Og selvsagt den folkelige delen med vinsmaking og streetfood i Agliano Terme senter. Værmeldingen truet med styrtregn både lørdag og søndag. Heldigvis gikk lørdagen med bare litt yr. Verre var det med søndagen. Med truende skyer over området var det ikke veldig mange som tok veien til festivalen. Sånt er ikke bra for økonomien. Men uansett, om to år blir det nye festival.
Hjemturen gikk via Frankrike, Tyskland og Danmark.
Biskop Belo og José Ramos-Horta får Nobels historie i 1996. Screenshot NRK
Jeg har tidligere fortalt om vårt beskjedne kaffeprosjekt Morland Coffee som ble avsluttet i 2006. Det handlet om å tilby abonnementer på fersk kvalitetskaffe rett i postkassen. Men så skulle det dukke opp et sideprosjekt som kunne ha endret livet for alltid.
Og det startet med en telefon på nyåret 2001.
Men la oss starte med å gå noen år tilbake, til 1996. Da mottok Biskop Belo og José Ramos-Horta Nobels Fredspris for sitt arbeid for en fredelig løsning for konflikten mellom Øst-Timor og okkupasjonsmakten Indonesia. Etter en folkeavstemning i 1999 trakk Indonesia seg ut og Øst-Timor ble et midlertidig FN protektorat i påvente av at de fikk bygge opp sin egen administrasjon.
I desember 2000 kom biskop Belo på nytt besøk til Norge for å be om hjelp til å bygge opp landet. Her besøkte han Kristiansand og Strømmestiftelsen. Kunne Strømmestiftelsen hjelpe til i en liten landsby? Bøndene der ønsket å starte opp igjen kaffeproduksjon etter at okkupasjonsmakten hadde trukket seg ut. Jo det burde vel la seg gjøre. Men hvem kunne hjelpe dem med det? Noen i Strømmestiftelsen var abonnenter i Morland Coffee, så de tenkte: Vi kan jo begynne der.
Det var altså den telefonen som kom på nyåret 2001.
Hei, hva vet du om kaffe og Øst-Tomor.
Ingen ting, men gi meg en halvtime. Jeg ringte Alf Kramer, han hadde selvfølgelig oversikten.
Så ny telefon til Strømmestiftelsen.
Når det gjelder Øst Timor og kaffe er det slik det henger sammen….
Kunne du og Alf bli med å se på forholdene?
Alf og jeg besøker Belo på Øst Timor.
Litt over en måned senere satt Alf og jeg i en minibuss på vei fra den lille landsbyen tilbake til Øst Timors hovedstad Dili. Med oss i bussen var biskop Belo og representant for Strømmestiftelsen samt noen passasjerer. Alf la ikke fingrene imellom. Den lille landsbyen var nå en ting, et større problem er de planer FN har lagt for hele landets kaffeproduksjon. Alf hadde før reisen hatt kontakt med de viktigste nøkkelpersonene i kaffeverdenen, og var sikker i sin sak.
Da vi skulle gå av bussen i Dili, kom en av de andre passasjerene bort til oss og presentert seg som sekretæren til den nye landbruksministeren. Han hadde ikke unngått å høre hva Alf hadde sagt. Kunne han få lov å formidle det til sin sjef? Det var da bare hyggelig, mente jeg. To timer senere dukket ministeren og sekretæren opp på hotellet. Kunne Alf gjenta det han hadde sagt i bussen? Selvsagt. Ministeren som var en gammel geriljaoffiser satt med et steinansikt under Alfs gjennomgang. Jeg tenkte kanskje det var i det heftigste laget å kritisere FN planene så mye, men vi var jo snart ferdig med vårt oppdrag. Vi hadde gitt våre anbefalinger når det gjaldt den lille landsbyen, og dagen etter skulle vi reise hjem.
Under Alfs gjennomgang hadde steinansiktet sittet taus. Da Alf var ferdig kom det kort:
Det var det jeg hadde mistanke om. .. Så tok han en pause.
Kan dere tenke dere å lage en ny kaffeplan for Øst-Timor.
Alf og jeg så på hverandre. Vi var der bare for å gi noen råd til bøndene i en liten landsby, ikke en hel nasjon.
Det oppdraget tar vi selvsagt på oss med glede, sa representanten fra Strømmestiftelsen.
Ministeren takket og gikk.
Et år senere var planen klar.
Det var først og fremst Alf som hadde laget den, i kontakt med sitt imponerende nettverk verden over. Mange støttet planen, ikke minst OXfam en kjent bistandsorganisasjon. I sin rapport om kaffesituasjonen på Øst-Timor inkluderte de store deler av vår analyse.
Utdrag fra OXFAM rapport 2003:
Overview of the Coffee Sector in Timor Leste
In addition, a Norwegian company, Morlands Coffee (a member of the European Specialty Coffee Association) are interested in establishing a national coffee institute (including quality control over plant material and cup tasting experts etc) in Dili. Morlands hosted an international specialty coffee conference in Norway in June, which included representatives from Timor Leste. They are waiting the results of a funding request to the Norwegian government.. and plan to organise a national coffee conference at the end of 2002. Morlands assessment of the coffee sector includes the following points :-……
Arvid Skovli var salgssjef hos Solberg og Hansen. En knakende kjekk fyr som var en stor støttespiller i arbeidet med Morland Coffee
Jeg har fortalt hvordan ideen om Morland Coffee dukket opp, og hvordan vi den gang beskrev tankene bak prosjektet. Men hvordan organiserte vi det hele? Vi drømte selvsagt om at Morland Coffee skulle bli en viktig aktør på den norske kaffehimmelen, men uten kapital måtte vi starte i det små. Ikke minst gjaldt det markedsføring.
Dette var høydepunktet for salg gjennomhomeparty. De fleste husker Oryflame og Tupperware. Gjennom et agentnett som ble bygget opp i en slags pyramide, skulle agenter tjene både på eget salg og andeler av salgsfortjenesten til agenter under seg. Det begynte lovende og snart var vi oppe i over 100 agenter og 200 abonnenter.
Men også andre ting skulle planlegges. Vi skulle ha et godt og variert kaffetilbud. Sammen med ekspertene hos Solberg og Hansen kom vi fram til hele 12 ulike kaffesorter fra hele verden. Stort sett var det rene kaffesorter som kunne spores tilbake til et enkelt distrikt, eller endog en egen kaffebonde. Men vi laget også våre egne blandinger, blant annet hadde vi en egen juleblanding og vår egen Espresso Barista. Disse smakte vi oss til sammen med ekspertene på smakerommet til Solberg og Hansen.
Noen av våre kaffesorter
Kaffeposer fra California
Når kaffe brennes, vil oljen over tid omgjøres til gass, det vi kjenner som den gode kaffelukten. Den er sterkest nybrent, og så avgis det mindre og mindre gass etter hvert som kaffen forringes. Det var lenge en utfordring at nybrent kaffe avga så mye gass at man måtte vente med å pakke kaffen i poser, ellers ble de sprengt av gasstrykket. Derfor måtte man for industrikaffe la nybrent kaffe ligge en stund før den kunne pakkes, med en redusert kvalitet som resultat.
Problemet var ikke først og fremt kaffelukten som forsvant. Graden av avgassing var det lite å gjøre med, problemet var når den nybrente kaffen ble eksponert for oksygen. Løsningen var ventilposer. Poser som slapp ut overtrykk i posen, men hindret oksygen i å komme inn og redusere kaffekvaliteten. Ingen i Norge brukte ventilposer til privatkunder på den tiden.
Vi måtte helt til California for å finne en produsent som kunne hjelpe oss. Med ventilposene trengte vi ikke vente, men kunne pakke kaffen rett etter brenning og dermed hindre at oksygentilgang forringet kaffen for raskt. Nå er det mange som bruker ventilposer også i Norge.
Slik jobbet vi når vi skulle lage vår spesialblandinger. Her sammen med Arvid Skovli og Morten Wennersgaard hos Solberg og Hansen
Gitt at kaffen ble pakket umiddelbart etter brenning, holdt den umalte kaffen som var vanlig brent, i tre til fire uker. For espresso brent regnet vi holdbarheten for topp kvalitet til 14 dager.
Distribusjonen skjedde gjennom posten, og det var her de største utfordringen kom. Dette er før netthandel ble vanlig, og dermed fikk priskonkurransen mellom distribuerere. Med Posten ble portoen for kaffen stadig dyrere, og etter hvert dyrere en selve kaffen.
Møte med Terje Mikalsen på Aker Brygge
Det var portoen som tok livet av Morland Coffee. Abonnentene synes det ble for dyrt. Vi forsøkte å få inn investorer for en ny og større satsing med en annen distribusjonsform. Jeg husker blant annet et møte med investor Terje Mikalsen på Aker Brygge, han med Norsk Data. Jeg hadde fått et konsulentselskap som på spekk hadde laget en prosjektbeskrivelse. Etter å ha lest gjennom prosjektet sa han: Hadde du kommet til meg for et parr år siden, før jeg gikk på de store tapene, hadde jeg garantert gått inn. Men nå må jeg bruke det jeg har av kapital til å sikre det som jeg allerede er inni. Det ble med dette siste forsøket.
Men før vi la ned Morland Coffee skulle vi igjen oppleve en nesten uvirkelig situasjon. Noe som kunne ha endret livene våre for alltid. Igjen var det en telefonsamtale som startet det hele.
Få mennesker har som Claus Møller, hatt større innflytelse på hvordan jeg jobbet. Ikke syklisten Claus Møller men gründeren Claus Møller.
Nå har jeg holdt på med denne bloggen i to år. Da jeg startet sommeren 2020 følte jeg at livet var i ferd med å lande på et roligere sted. Huset i Italia, der vi hadde drevet vertshus, var solgt for noen år siden. Planen hadde vært at vi skulle drive det noen uker noen år til, men pandemien satte en stopper for det. Hjemmerestauranten i Larvik var etablert, men det handlet jo bare om et par måneder i året. Det var allerede gått over 5 år siden jeg hadde produsert mitt siste fjernsynsprogram. Med andre ord, jeg ville få nok av tid. Jeg var 71 år. Jeg var i ferd med å lande. Kanskje jeg skulle starte med en blogg?
Så var det altså at jeg i fjor høst fikk denne telefonen om en ny videoproduksjon i Afrika. Uten å tenke meg særlig om, svarte jeg ja. Det virket da veldig overkommelig. Men det har så absolutt blitt mer omfattende enn jeg så for meg. Etter å ha skrevet manus og hatt regi under opptak, regnet jeg med at mitt bidrag under redigeringen, som produksjonsselskapet skulle ta seg av, ville være svært begrenset. Der tok jeg feil. Det skulle vise seg å kreve mer oppfølging. Flere ganger i uken er jeg online med arbeidet der nede.
Som om ikke arbeidet med fiskefestivalen var nok.
Også det ville vært greit, om jeg ikke i tillegg er med å organisere årets fiskefestival i Agliano, må planlegge høstens middager her på Villa Karen i november, og organisere høstens sending av vin for en vinklubb jeg startet. Legger man så på bekymringer for krig i Europa og høye strømpriser, er et gammelt hode fylt opp. Hvordan planlegge dagene, hva prioritere i dag, hva er godt nok? Plutselig er jeg tilbake slik det var i den mest hektiske perioden av arbeidslivet på 70 og 80 tallet. Det var vel på den tiden man begynte å bruke begrepet stress når man ikke fikk gjort det man følte man måtte.
Arbeidsdagene for de fleste hadde på mange måter vært greiere i årene rett etter krigen. Man visste gjerne hva som ble forventet av en, at man møtte opp til riktig tidspunkt, at man skulle tjene inn så og så mye, at man skulle støpe en mur, stå ved et samlebånd. Man visste hvor man skulle og stort sett hva som trengtes for å komme dit. Men så kom en lang rekke stillinger som hadde mer diffuse mål: konsulenter, saksbehandlere. Man var usikker på hvordan man skulle organisere arbeidsdagen for å rekke alt man kanskje burde. Resultatet var stress.
TMI
Hjelpen kom fra Danmark. En Claus Møller hadde utviklet noe han kalte: Time Manager International. Plutselig gikk alvorlige menn i den vestlige verden rundt med dette svarte skinninnbundne planleggingsverktøy, en slags utvidet kalender som var utrykk for Møllers filosofi om effektivitet og hvordan man skulle strømlinje alle deler av livet.
En lang rekke begreper ble lansert som: Nøkkelområder, hvordan dele inn livet i 5 – maks. 9 fokusområder. Elefantoppgaver, hvordan ta fatt på oppgaver som virker uoverkommelige, hvordan organisere dagen på den beste måten, hvordan prioritere det som skaper ønskede resultater og unngå aktiviteter som hindrer det. Hvert år kjøpte vi årssett, og satte kalendere, nye oppgave- og aktivitetsark inn i TMI-permen.
Man gikk på TMI-kurs, og Claus Møller og hans medhjelpere ble de store guruene alle så opp til. Selv SAS’s Jan Carlzon brukte Claus Møllers ideer da han skulle fornye SAS på 80 tallet.
Problemet for TMI startet da Microsoft Office gjorde datamaskinen til det naturlige verktøyet for planlegging. TMI forsøkte seg med en dataløsning, men det fungert dårlig. Interessen sank og i 2004 solgte Møller sitt livsverk. Deretter ble det stille rundt ham, og i 2018 døde han.
Dessverre har jeg verken den sorte skinnpermen eller kursbøkene lenger. Men en del husker jeg, og det har faktisk hjulpet litt på å strukturere arbeiderdagen. Og, kanskje tenke igjennom, hva er viktigst i årene fremover, hva er mål og delmål mål og hvordan skal de prioriteres.
På 90 tallet var de første kaffebarene på plass i Oslo, men fremdeles var den nye kaffebevegelsen bare i oppstarten. Forrige gang fortalte jeg hvordan vi kom på ideen til Morland Coffee. Her er noe av teksten i brosjyren vi laget den gang. Det viser hvordan vi tenkte og du verden så panegyrisk man var – og litt gammelmodig.
Kaffe er blitt noe mer
Rundt bord på restauranter og kaffebarer har stadig flere opplevd at en kopp kaffe ikke bare kommuniserer med mage og hode, men også hjerte.
Flertallet er fortsatt opptatt av kaffens oppkvikkende og sosiale funksjon, for slike egenskaper har den sorte drikk i rikt mon. For en ny generasjon kaffedrikkere er imidlertid kaffe blitt et nytelsesmiddel på linje med edel vin. Smak og aroma skaper opplevelser og minner man tar med seg videre.
Da blir ikke kaffe bare kaffe
Vi har dessuten fått en lang rekke kaffedrikker og velge mellom: espresso, cappuccino og cafe laite osv... Men viktigere enn utvidelsen av utvalget, er den økende bevissthet for kaffens kvalitet. Norge har lange tradisjoner som storforbruker av kaffe. Vår konsumkaffe har gjerne vært svakere brent enn lenger sør i Europa. For de edlere kaffe-slagene gir svakere brenning rikere smaksopplevelse da en rekke smaksstoffer forsvinner under for hard brenning. Det betyr at nordmenn egentlig burde ha utviklet en god evne til å skille mellom ulike kaffekvaliteter. Man har bare manglet begrepsapparatet, ord som kunne beskrive hvordan kaffen smaker. Da ble det bare: "Den var besk", "Den var god". Men evnen til å glede seg over god kaffe har nok vært der. Synd da at den generelle kaffekvaliteten ikke er som den var. Kravet fra store butikkjeder til stadig lavere priser kan vanskelig kombineres med verdensmarkedets generelt svingende kaffepriser. Billig og dårlig kaffe vil det imidlertid alltid være mulig å få.
De fleste industrikaffemerkene i Norge er stort sett identiske. Tar man som utgangspunkt i det store flertallets smak, kommer man fram til omtrent samme blanding. De fleste kan like den, men den savner personlighet. Tilbake blir det bare reklame og innpakning som skiller.
For den kresne kaffenyter er kvalitet en absolutt forutsetning for opplevelsen. Det er kaffens egen personlighet og det er grunnlaget for Morland Coffee.
Fra kaffebar til egen hule
Mange trender ligger under den nye kafekulturen i Norge. Det er ikke vanskelig å se linjer til andre sider ved en moderne livsstil. Man ønsker et åpnere sosialt liv, der man møtes over en kopp kaffe i det offentlige rom slik en kaffebar er.
Vi har imidlertid en sterk tradisjon knyttet til hjemmets betydning. Både som sosialt møtested og utgangspunkt for egen individuell rekreasjon og meditasjon. Slik vil det også være i overskuelig framtid. Da kommer ønske om den samme gode kaffeopplevelsen hjemme hos seg selv. Og kaffe er da svært velegnet for egeninnsats. Det er enkelt å lage en god kaffe, bare du husker en del viktige ting.
Kaffebønnen
At ikke alle jordbær smaker det samme, vet alle nord-menn. Ikke bare er smaken avhengig av sort. Også vokse-sted, klima, stell og oppbevaring er avgjørende for smaks-opplevelsen. På samme måte er det med kaffe. Det finnes flere kaffesorter hvorav Arabica er den edleste. Men også vokssted, spesielt høyden over havet er viktig for kvaliteten. Ja selv ulike deler av samme kaffeplante kan gi ulik kvalitet. Klimavariasjonene fra år til år avgjør ikke bare mengden av avling men også kvaliteten. Dessuten betyr det mye hvordan råkaffen blir behandlet og lagret.
Det er store variasjoner i kvalitet og pris på råkaffe. Store kaffemengder og mange salgsledd gir usikker kvalitets-sikring. Morland Coffee har valgt å samarbeide med Solberg & Hansen as som siden 1879 har drevet med import og brenning av kvalitetskaffe. De har opparbeidet avgjørende kunnskap til produsenter over hele verden. Det gir vår kunder den beste garanti.
Gourmetkaffe stiller høye krav til kaffebonden, men så gir det også bonden god pris. Som oftest en pris som ligger langt over markedets gjennomsnitts priser. Som kunde må du betale mer for et kvalitetsprodukt. På den andre siden kan du nyte din kopp i visshet om at din kaffeopplevelse også gir langt bedre inntekter til bonden som dyrker den.
... og slik sluttet jeg ....
Morland Coffee
Fram til 60tallet hadde de fleste norske byer egne kaffebrennerier. Det garanterte kort vei fra produsent til bruker. Nils Mørland drev grossistfirma i Arendal fra forrige århundreskifte. Kaffe var en av hans spesialiteter og han laget sine egne blandinger. Grossistfirmaet er for lengst solgt. Nå er det hans sønnesønn Lars Jørgen Mørland som har tatt opp arven med kaffe.
Morland Coffee legger vekt på at kaffeopplevelsen bygger på flere forutsetninger som må være til stede for å oppnå det gode resultat. • Fersk, nybrent og nymalt kaffe av beste kvalitet. • Riktig tilberedningsutstyr og korrekt bruk av dette. • Kunnskap om kaffen • Utvikling av evnen til å kjenne og nyte god kaffe Vi er opptatt av å hjelpe deg med det hele.
Som abonnent får du fersk, nybrent kaffe to ganger i måneden rett hjem i postkassen. Du kan endre eller si opp din faste bestilling med en måneds varsel. Gjennom våre agenter kan du også kjøpe kaffetraktere og annet utstyr.
