Jernvareforretningen jeg jobbet i finnes fremdeles. Google street view @59.2117426,9.6028697,18z
Ikke det at vi hadde så mye mindre å rutte med enn mange andre, men lommepenger, var definitivt ikke aktuelt. Vi fikk det vi trengte av mat og klær. I tillegg ble det innkjøpt Donald Duck hver onsdag, og barnetimegodt hver lørdag. Hva mer trengte mann?
Ønsket man større økonomisk frihet, måtte man skaffe pengene selv. En dag fant jeg en annonse i Varden, der en forretning søkte etter regningsbud. Jeg tok mot til meg og syklet bort til jernvarebutikken O. P. Sondresen. Bak skrivebordet satt en liten og brysk herre i dress og mønstret meg grundig. Jeg mener fornavnet var Ole Petter, men han gikk bare under betegnelsen Null-P. Jeg gjorde tydeligvis et tilstrekkelig godt inntrykk, eller kanskje var jeg den eneste som meldte meg. Han bestemte seg i hvert fall for å engasjere meg? Tre dager i uka jobbet jeg noen timer etter skoletid. Med en liten lærveske festet bakpå sykkelen reiste jeg rundt og leverte notaer.
En nota var omtrent det samme som en faktura. Det handlet om hva en kunde skulle betale for mottatte varer. Snart fikk jeg også ansvar for å kreve inn penger. Da hadde jeg med regninger og vekslepenger. Var det ikke notaer eller regninger, jobbet jeg på lageret.
På sommeren kunne jeg bruke sykkel, men på vinteren var det å traske rundt i dårlig brøytede gater. Jeg husker jeg likte det. Da fikk jeg uforstyrret tid til noe som ga meg et fristed for skoleproblemer. Jeg lærte å dagdrømme. I timer kunne jeg går rundt å lage meg luftslott av en framtidig liv, fjernt fra skolenederlag og mobbing.
Senere i livet skulle jeg erfare at denne evnen til å dagdrømme skulle bli et nyttig verktøy i planlegging av film og fjernsynsproduksjoner. I tankene kunne jeg lett bygge dekor og sjekke ulike kameravinkler og utsnitt. Det skulle vise seg at mange av de store filmregissørene nettopp hadde en eller annen utfordring i barndommen, som førte til at de lærte seg å dagdrømme og derigjennom lett kunne manipulere tredimensjonale bilder i hodet.
Noe av det første jeg brukte lønningene på fra Null-P, var medlemskap i en plateklubb for klassikk musikk. Hver måned fikk jeg tilbud om en eller annen innspilling. Klassisk musikk ble også en måte å drømme seg bort. Jeg hadde to favoritter. Når jeg var frustrert og sint, spilte jeg ouverturen til Tannhauser av Wagner. Var jeg lei meg, fikk jeg trøst i å spille Brahms fiolinkonsert nr 1.
Og fiolin var noe jeg fremdeles forsøkte å lære meg etter at vi flyttet til Skien. En gang i uken trasket jeg til enden av Øvregate for å få negativ overhaling av min fiolinlærer. Jeg hadde ikke særlig talent, og for liten tid til å øve. Så hvorfor fortsatte jeg med et så frustrerende og selvplagende prosjekt?
Brahms fiolinkonsert nr 1 har fulgt med gjennom livet. Flere ganger har jeg lurt inn deler av første sats i programmer jeg har laget. I dramatiseringen av «Billett mrk. Skuddår», ligger den under avslutningsscenen og rulleteksten for å understreke en happy ending.