Det het Frydenberg gymnas den gang. Nå har skolen fått navnet Fredrik II videregående skole. Foto: Google street view
Hva er årsaken til de store endringene i livet. Vi legger planer, både langsiktige og kortsiktige, men så skjer der plutselig noe som kaster om på det hele. Pandemien vi så smått er på vei ut av, er et godt eksempel på det. Det er ofte ikke de store hendelsene som forårsaker de viktigste vendingene i livet. Ofte er det de små hendelsene, de overaskende møtene og situasjonene som åpner for overaskende valg. Valg som blir bestemmende for resten av livet.
Jeg har tidligere fortalt om flyttingen til Fredrikstad i 6.klasse på Trara Folkeskole, der jeg fikk en lærer som ikke godtok taperinnstillingen min. Hun motivert meg for nødvendig innsats så jeg høsten 1963 kunne starte opp som realskoleelev på Frydenberg Gymnas.
Frydenberg Gymnas var på den tiden ganske ny og moderne. Den hadde åpnet få år tidligere. Det var litt av en overgang. Mens du var vant til friminutt med skrikende 7 åringer som løp omkring, var skolegården nå fylt av små grupper som sto og pratet, gjerne med røyken av ikke for godt skjulte sigaretter stigende opp i midten. Mange av de eldste elevene hadde enda til sertifikat. Fra å være eldst var du nå nederst på stigen.
De fem årene på Frydenberg ble en festreise. Jeg var ikke lenger den anonyme skoletaperen fra Skien. I løpet av kort tid ble jeg med i styret i skolelaget, elevrådsformann, representant på Norges Gymnasiastsambandets landsmøte, startet skoleavis og møtte som elevens representant i lærerrådet.
Hvordan i all verden startet det hele? For det var virkelig ikke noe jeg hadde sett for meg.
Som ny elev, pastorsønn og tilknytning til kirken, var det naturlig å bli med i Det kristelige skolelaget. 60 årene var storhetstiden for denne organisasjonen. Det hadde en bred og inkluderende stil, og var på den tiden et alternativ for langt flere enn de som beskrev seg om personlige kristne, som det het den gangen.
Nordmarkskapellet
Et av høydepunktene hvert år var en weekendtur til Nordmarkskapellet utenfor Oslo. Her overnattet vi og drev kapellet med servering og hjelp med søndagsgudstjenesten. Alle skulle ha sine oppgaver og jeg, en relativt nykommer i laget, fikk i oppgave å ringe i kirkeklokkene. Siden det verken var fjernkontroll eller tau fra klokken og ned, måtte jeg sitte oppe i tårnet å ringe. Gjennom gulvet kunne jeg så vidt høre hva som foregikk. Jeg fikk nøye instruksjoner, og satt halvfrossen og startet ringingen halv elleve i fem minutter og deretter de siste fem minuttene før klokken elleve. Deretter tre slag. Jeg konstaterte suksess så langt. Men så var det at panikken tok meg. For på slutten av gudstjenesten skulle jeg slå 3 slag – pause – 3 slag – pause – 3 slag. Jeg var overbevist om at jeg ville gå surr i tellinga, og med det aldri bli spurt om noe som helst senere. Løsningen fant jeg på gulvet i det lille tårnrommet. Der lå mange små biter fra takskiferen. Jeg tok opp 9 små biter og la dem gruppevis 3 og 3 og 3, på vinduskarmen. Så var det bare å vente på stikkordet fra presten. Jeg slo på klokken, knipset en sten ut av vinduet, slo et slag, knipset på nytt, nytt slag, ny sten, så avstand til neste sten, altså en liten pause, deretter …. Genialt tenkte jeg, og regnet med tilsvarende ansvar ved en senere anledning.
En gang i året arrangerte man lagets dag i Fredrikstad. Da samlet nåværende og tidligere lagsmedlemmer med foreldre seg på byens bedehus og kristelige storstue. Av en eller annen grunn hadde noen bedt meg gi et lite referat fra turen til Nordmarkskapellet. Jeg tenkte ikke så veldig mye på formen, men trakk fram en del av de morsomme episodene jeg husket, ikke minst erfaringen fra klokketårnet.
Så skjedde noe merkelig. Folk lo. Noe sånn veldig. Er jeg så morsom? Det er godt mulig hukommelsen lurer meg, men jeg opplevde at salen nærmest kokte. Jeg følte kroppen til det tidligere mobbeofferet ble fylt med bobler som måtte ut. Hva var det som skjedde her, tenkte jeg. Plutselig var jeg den morsomme fyren alle skulle ha med i styre og stell. …. Takket være 9 stener i vinduet i et klokketårn
Hva du husker og minner oss på! Det var en flott tid.