I rundt førti år har jeg fått være del av et lutefisklag, en gjeng herrer invitert av min gode venn Thor. Medlemmene i gruppen har variert – noen har kommet og noen har gått. Men en kjerne har alltid fått være med. Mye har skjedd siden man var 35 år. Desto mer betydningsfullt er det å få lov til å være en del av en slik rite.
Verten har nå flyttet til Farsund, noe som gjør det naturlig å la evenementet strekke seg over flere dager. Vi kommer fra øst og vest fredag ettermiddag og forlater stedet søndag formiddag. Lutefisk fortæres lørdag kveld, og i passende tid før måltidet ikler herrene seg svart dress, hvit skjorte og slips. Det var det helt naturlig å gjøre på 80 tallet, og den tradisjonen holdes ved like. Noe annet hadde da også blitt helt feil, siden verten har pyntet bordet med sitt vakreste porselen og krystall. Ikke for det. Etter noen timer kaster de fleste jakkene. Men stilen og høytiden var etablert.
For de fleste i min generasjon var konfirmasjonsdressen den første og lenge den eneneste dressen man hadde. Å fremdeles passe i sin konfirmasjonsdress etter hvert som man grodde til var tegn må at man holdt seg godt. Nå var det ikke helt sant, for når man kjøpte konfirmasjonsdress på 60 tallet var det stadig godt med legg og oppbretter som kunne legges ut og ned etter hvert som man grodde til.
Dress var tegnet på at man var blitt en mann. For vår foreldregenerasjon skulle man ha minst en mørk dress, som betydde svart eller mørk blå, og en grådress. Med dette var man skodd for det meste, man trengte egentlig ikke noe mer. Man fikk heller gjøre variasjonen ved hjelp at slipsfarge og mønster.
Men så, i løpet av 70 tallet, var herremoten i fullstendig endring. Nå holdt det ikke bare med mørk og grådress. Jeg hadde dresser i burgunder, blått, turkis, beige … med og uten skulderputer, noen endog med matchende vest. Man hadde rett og slett en dress for enhver anledning. Skapet var etter hvert fullt av dresser.
Samtidig ønsket man å være fri til å kle seg som man ville. Det merket også de bedre restaurantene som opplevde at den dresskledde restaurantgjest ikke lenger var en selvfølge, noe som førte til at man på slutten av 60 tallet så seg nødt til å innføre slipstvang.
Da vi kjøpte hus i Italia på begynnelsen av 2000 tallet forventet jeg at italienske topprestauranter hadde dresskledde gjester. Der ble jeg overasket. Selv på 3 stjerners restaurant kom man «casual». Hvorfor? Italienere oppfattet dress som arbeidsuniform. Derfor er spisestedene fulle av dresskledde herremenn til lunsj, men etter jobb har de kledd seg om med pen bukse og skjorte.. og kanskje en jakke.
En titt i klesskapet viser at de fargede dressene er fraværende, et par mørke henger der og en lindress som ble innkjøpt for et sommerbryllup for to år siden. Usikker på når og endog om jeg får brukt den igjen. Fargede skjorter er det nok av. De mørke henger der klar til begravelser, konfirmasjoner, jubileer … og lutefiskgjengen.