Minner fra en benk i Stavern

Foto: Street view

I 1967 ble jeg sammen med Bodil, som jeg senere har delt livet med. Selv om vi hadde en pause året etter, var det sommeren 1967 det hele startet. Hun bodde på Brunlanes, nærmeste nabo til Norges minste by den gang, Stavern.  En romantisk småby med lang historie og vakker bebyggelse. En passende ramme for et nyforelsket par.  Her i enden av Rådhusgaten kunne man slå seg ned på sittebenker og skue utover havnen. Og her satt vi, Bodil og jeg.

Det var sommer og jeg hadde bare ett år igjen på gymnaset, eller videregående. Jeg hadde fått det for meg at jeg skulle bli filmskaper, eller kanskje producer i fjernsynet.  Men jeg ante jo ikke hvordan. Det var på den tiden ingen mediaskoler, ingen filmskoler, jo det var en i Stockholm som tok in 10 – 11 studenter i året.

 Men jeg hadde laget min første smalfilm, og det hadde vært så moro at jeg i hvert fall drømte om en filmkarriere. Og ideer hadde jeg nok av.

Så der satt denne 18 åringen på benken i Stavern og la ut  for sin utkårede om filmer som skulle lages om underjordiske folk, trollmenn og annet mystisk.   Og Bodil lyttet, og som hun husker det, syntes hun det var en av de underligste gutter hun hadde møtt. Med så mye fantasi.

Noe spillefilmkarriere ble det ikke. Det ble å jobbe fra gulvet i NRK, som innspillingsleder, via utdanning i England, til dokumentar- og voksenopplærings produsent. Nå og da fikk jeg laget dramaproduksjon som minnet litt om de første drømmene jeg hadde.

Så kom pensjonisttilværelsen, og jeg tenkte vel at med det var min mediainnsats over. Høsten 2021 kom forespørsel om jeg ville skrive og regissere to program i Kenya for en bistandsorganisasjon. Så fint, tenkte jeg, da får jeg en utfordrende og passende slutt på min karriere.

Men det ble ikke slutt med det. På den ene siden ønsker man å lage et tredje program i serien fra Kenya. Så har NRK og Døves Media utfordret meg til å lage en serie på 6 program for NRK Super. Jeg kan ikke si så mye om innholdet ennå, da vi holder på å utvikle det. Men jeg kan si såpass at de ideene vi jobber med, ikke ligger så altfor langt unna de ideene jeg satt på benken i Stavern og fortalte Bodil for 56 år siden.

Selv om ikke alle detaljer og avtaler er på plass, er arbeidet med dette nå så omfattende at vi har bestemt oss for å ta en pause med vår lille hjemme restaurant Villa Karen – etter de planlagt middagene i mars. I hvert fall fram til høsten neste år.

Rart i grunnen. Da Corona epidemien startet opp i 2020, følte jeg det stusselig å sitte der innendørs uten noe å gjøre. Man hadde «gått av», for det var det man anså var innholdet i det å være pensjonist. Men fremdeles hadde man  lyst til å skape noe. Så kom ideen om en blogg som skulle følge meg det siste  stykket. Jeg hadde egentlig tenkt å kalle det «Siste kapittel», men det syntes Bodil ble for dystert. Så derfor ble det «Fjerde kapittel, herfra og ut». Kanskje skulle jeg bare ha nøyd meg med «Fjerde kapittel».

Etter disse årene med pensjonisttilværelse, som nå fortoner seg som en bare en ekstra lang ferie, er jeg nærmest i full jobb. Noe som betyr at det i  en tid fremover blir mindre tid til blogg. Men jeg har som mål i det minste 2 innlegg i måneden.