Foto: Adobe Stock
Våren 1956 var familien nok en gang på flyttefot. Nå var familien blitt fem. Jeg og søster Astrid hadde fått en bror året før. Alt vi skulle ha med oss, ble pakket i en stor svart «trunk». Med tog og drosje kom vi oss fra Flekkefjord til Den Norske Amerikalinjens kai i Oslo. For en liten gutt som ikke hadde vært om bord i noe større en ei sjekte, må møtet med Den Norske Amerikalinjes enorme Stavangerfjord vært en uvirkelig opplevelse.
Den gamle dampbåten var et vakkert skue med sine karakteristiske to skorsteinspiper. Skipet ble bygget i 1918. Sjøsatt bare 6 år etter Titanic, hadde den fremdeles mye av det samme aristokratiske interiøret. Noe som kunne oppleves av de som hadde råd til det. At vi skulle seile samme rute som Titanic ble jeg fortalt først senere. Vi møtte også isfjell, men heldigvis på trygg avstand. Turen tok litt over en uke og vi var innom Bergen og Halifax i Canada.
Vi reiste på turistklasse, eller tredje klasse, som betydde at vi hadde en liten trang lugar med seks køyer i bunnen av båten. Det var avgrensede områder for de tre passasjerklassene. Reiste man på turistklasse kunne man ikke bevege seg i området for første og andre klasse.
Det var ikke mange barn blant passasjerene men jeg fant en gutt på samme alder. Vi ble skikkelig gode kompiser og tenkte ikke over at det var et svært tidsbegrenset vennskap. Jeg husker at han, som jeg ikke husker navnet på, gikk av båten i Halifax i Canada uten at jeg fikk si farvel. Jeg husker at det var leit.
Orkan ved Shetland
Nord for Shetlandsøyene kom vi ut for en stekt storm/orkan som visstnok filleristet hele det store skipet. Tre år tidligere hadde Stavangerfjord mistet roret under en lignende orkan. Pappa har fortalt at det derfor spredte seg usikkerhet blant medpassasjerene når det sto på som verst. Alle i familien var redde, utenom meg, påsto pappa senere. Jeg hadde ligget ganske rolig i køya mens det knaket i skroget og sunget:
Min båt er så liten og havet så stort Men Jesus har grepet min hånd Når han styrer båten da går det så bra På veien til himmelens land
Jeg husker lite av stormen. Men akkurat etterpå: Når vinden hadde løyet, og bare tunge svarte skyer hang over skipet. – Og de enorme bølgene som nå var dønninger 10 – 12 meter høye. – Jeg husker kompisen og jeg sto på lasteluka foran mens baugen reiste seg opp og falt ned med bølgene, for så å reise seg igjen mens vi sto klistret til luka. Det var som vi var blitt tre ganger så tunge, for så å nesten lette når forskipet var på vei ned igjen. Det er et krystallklart minne.
Det var ikke mange barn om bord, så vi fikk all mulig oppmerksomhet. Som barn brydde de fleste seg lite om vi krysset grensene mellom de ulike passasjerklassene. Vi fikk komme på broen og styre skipet og ble tatt hånd om bartendere i restauranten som laget fargerike «drinker» til oss. Hver dag gikk vi til kartet som hang midt i skipet, der ruten ble tegnet inn. Her kunne vi se hvor langt vi var kommet.
Da vi nærmet oss New York dukket frihetsstatuen og silhuetten av Manhattan opp. Jeg sto fjetret foran i baugen mens pappa løp rundt og lette etter meg. Immigrasjonsmyndighetene kom om bord og sjekket visa og pass. Det var offiserer med pistoler i beltet og som snakket et fremmed språk.
Ved hjelp av taubåter ble vi buksert inn til kai der det krydde av folk. Hvordan skulle finne fram her, må jeg nok ha tenkt.
1956 skulle vise seg å være toppåret for Amerikalinjen. Fra nå av fikk skipene stadig sterkere konkurranse med flyene. 7 år sener ble Stavangerfjord solgt som skrap.