Bamse B i forestillingen Bamse B og den forvunnede nøkkel i 2004.
I desember 2001 bestemte NRK’s styre å legge ned Undervisningsavdelingen. Dermed var over 40 år med skolekringkasting og voksenopplæring over. Og med det var den viktigste oppdragsgiveren for Mørland Undervisningsproduksjon borte. Hva skulle jeg nå drive med. Jeg har allerede fortalt om Kanal24 eventyret som jeg tok del i fra 2003 til 2007. Men viktigere på sikt ble samarbeidet med Døves Media. Det var et samarbeid som allerede hadde vart en stund. Da jeg startet produksjonsselskapet i Lillesand på slutten av 80 årene, var det ikke uvanlig for et produksjonsselskap å sluttredigerte programmene hos andre. Redigeringsutstyr med kringkastingsstandard kunne fort komme opp i flere millioner kroner. Det var derfor vanlig for de fleste små produksjonsselskaper å samarbeidet med et annet større selskap for denne delene av arbeidet.
Tilfeldigvis kom jeg i kontakt med Døves Media på Ål i Hallingdal., (Døves Video som det het den gangen.) Det ble et hyggelig samarbeid i mange år, til NRK bestemte seg for å legge ned Undervisningsavdelingen. Da dukket det opp behov hos Døves Media for noen som kunne skrive drama for barn. For tegnspråkprogram på NRK. Jeg hadde lenge brukt drama i egne produksjoner, så jeg tenkte det ville være moro å forsøke meg på å skrive for andre.
Figurene Bamse B og Cathrine ble skapt. Cathrine var en døv jente med mange utfordringer i livet. Så treffer hun en bjørn, som selvsagt ikke kan snakke, men lærer seg tegnspråk. Sammen forsøker de å løse problemer.
I de første sesongene var det andre som hadde regien, men etter en tid fikk jeg spørsmål om jeg ville ta ansvar for hele produksjonen hos Døves Video.
Det var et spennende prosjekt, der vi stadig førte inn nye roller. Vi trengte en skikkelig antagonist, og reven ble skapt.
Jeg må nevne dyktige skuespillere som i høy grad var med å forme rollene: Ronny Patrick Jacobsen som var Bamse B, Kevin Eide Edvardsen som spilte reven og Agata Wisny som spilte Cathrine. I mange år var disse figurene viktige i døve barns forestillingsverden.
En dag tok Mira Zuckermann, sjefen for Teater Manu, kontakt og spurte om det ikke var en god ide å lage en teaterforestilling av Bamse B. Det hadde jeg selvsagt lyst til, men var litt usikker. Jeg tenkte at dette å skrive for teater var noe helt annet enn å skrive for film og TV. Men jeg sa meg villig til å prøve.
Til å hjelpe meg fikk jeg deres dramaturg Tine Thomassen, som også var sjefsdramaturg ved Riksteateret. Samarbeidet med Tine ble noe av det fineste jeg har opplevd. I løpet av det halv året vi utviklet teatermanuset, lærte hun meg det meste jeg kan om det å skrive for teater.
Etter premieren spurte Tine meg om jeg hadde tenkt å melde meg inn i Dramatikerforbundet. Intet hadde vært fjernere. At jeg skulle være medlem av samme forening som Henrik Ibsen og Jon Fosse hørtes absurd ut. Men Tine overtalte meg til å søke. Kriteriet den gang var at man måtte ha fått spilt minst ett stykke på et en de nasjonale scenen. Det kravet var innfridd i og med at Bamse B var spilt på en av scenene på Det Norske Teateret. I tillegg måtte verket gjennomgås og godkjennes av en kunstnerisk komite.
Et av de store øyeblikkene i livet var da jeg åpnet konvolutten og konstaterte at jeg var fullverdig medlem av Det Norske Dramatikerforbund.