East Timor, return of a coffee legend , var logoen og slagordet vi laget for Øst-Timors deltagelse i 2002.
Jeg har tidligere fortalt hvordan vårt kaffeprosjekt fikk ansvar for å lage en kaffeplan for Øst-Timor. Sammen med Strømmestiftelsen og Norad skulle Morland Coffee hjelpe det nye landet å utvikle sin kaffeindustri. Planen var ferdig i 2001.
Året etter, i 2002 skulle Oslo huse WBC World Barista Champonship, verdensmesterskapet for baristaer, og med det en stor messe «Top of the world» som samlet alle som hadde med kvalitets- kaffe å gjøre. Både Alf Kramer og jeg mente det ville være et fint sted for det nye kaffelandet å få presentert seg internasjonalt. Og siden Alf både var mannen bak WBC og satt i styret for SCAE Spesial Coffee Assosiation of Europe, var det ikke vanskelig å få innpass. Jeg dro til Øst-Timor og inviterte Ramas Horta til å delta, og han takket ja. Tilbake fikk jeg støtte fra UD til å leie Konserthuset og Strømmestiftelsen stilte med Sissel Kyrkjebø, kor og musikere.
Opplegget var klart, da protokollavdelingen i UD ringte få dager før Hortas skulle komme.
– Vi er først nå blitt klar over at utenriksministeren i Øst-Timor er invitert til Norge. Dette er det første offisielle besøk fra det nye landet og vi må derfor overta som vertskap.
– Javel?
– Han skal selvsagt få være med på det som er planlagt i forbindelse med messe, og konserten dere har planlagt. Men vi må legge inn møte med regjering, departement og en offisiell middag.
– Javel.
Kvelden før Hortas skulle komme, fikk jeg ny telefon fra UD.
– Hei. Vi har ikke Øst-Timors flagg til limousinen som skal kjøre Hortas fra Gardermoen. Du skulle ikke tilfeldigvis…
– Nei dessverre. Bare et lite plastflagg jeg fikk på flyplassen.
– Det holder.
Dagen etter var jeg en del av mottagelsen på Gardermoens VIP avdeling. Plastflagget var levert til UD’s sjåfør som klippet det av og tapet det fast på stangen foran på UD’s representasjons limousin.
På kvelden var det en offisiell middag. Protokollavdelingen syntes det var rimelig at jeg, som hadde stelt det hele i stand, skulle være med, men som hva? En privatperson kunne ikke inviteres. Deres løsning var å invitere meg som representant for norsk næringsliv. Ikke verst.
Vi klarte virkelig å få blest om den nye kaffenasjonen de dagene det holdt på. Jeg pendlet mellom messe, NRK Radio 1830 og Konserthuset.
En stund senere kom en offisiell henvendelse fra Øst-Timors regjering, der de ba om at Norge som del av sin bistand lot Morland Coffee få ansvar for gjennomføringen av kaffeplanen, blant annet etablere et nasjonalt kaffeinstitutt. Vi var innstilt på å gjøre det, men det dukket opp motkrefter som torpederte planen. Fremdeles vet jeg ikke helt hva som skjedde. Kanskje det var like greit. Ikke lenge etter brøt det på nytt ut uroligheter på Øst-Timor. Hortas ble skutt men overlevde.
Mens jeg hadde holdt på med Øst-Timor prosjektet hadde prisene på porto gått drastisk opp. Nå måtte abonnentene betale mere i porto enn for kaffen. Skulle abonnementsordningen fortsette måtte volumet opp og investorer inn. Vi jobbet noen år med det, men måtte til slutt gi opp.