Flekkefjord folkeskole er lagt ned, men veien opp heter fremdeles skolebakken
Vi skriver 1955 og det har gått 10 år siden krigens slutt. Endelig var pastorboligen bak Frikirken i Flekkefjord klar for innflytting, og etter en omflakkende tilværelse har jeg sikkert hatt håp på et roligere liv. Jeg har hørt at jeg ble ansett som en trivelig og oppvakt liten lyslugget gutt. Noen hadde gitt meg en bok med bilde av to barn på en vei. Min første lesebok. Jeg lærte meg de første bokstavene og klarte å tolke de første tekstene:
Per ror i en båt. Rap er med. Rap er rar. Han vil til Rut. Per ror til Rut.
Man fikk oppfatningen av at jeg måtte være en smart fyr, som likegodt kunne begynne på skolen selv om jeg ikke ble 7 før i februar året etter.
Det første halvåret gikk uten de store hendelser, så det må vel ha gått sånn noenlunde. Jeg husker første dag, da vi ble spurt om hva vi skulle bli. Jeg hadde aldri tenkt over det, så jeg lyttet til hva de andre guttene sa. Det var stort sett brannmann og bussjåfør. Jeg valgte brannmann og skilte meg sånn sett ikke ut fra de andre.
Pappa hadde ved flere anledninger sagt at han kunne ta med meg og de andre guttene i klassen på tur i skogen. Jeg fortalte det til de andre i klassen og de syntes det var en god ide. Men hver gang jeg tok det opp med pappa, passet det ikke akkurat nå. Guttene i klassen ble mer og mer utålmodige, og tilslutt beskyldte de meg for å ha løyet for dem. Jeg fikk panikk, og proklamerte at dette var dagen da det skulle skje. De kunne komme hjem til meg litt etter at skolen var slutt. Jeg var selvfølgelig livredd for hva pappa ville si. Han ble selvsagt sint for at jeg uten videre hadde lovet noe sånt. «Men det var jo du som …..» Heldigvis forsto han til slutt min fortvilelse og la fra seg det han holdt på med. Da guttene kom, hadde han til og med skaffet noe sjokolade som proviant for turen. Det ble en fin dag.
Det andre minne fra dette halvåret, var at noen hadde lurt en liten jente til å slikke på rekkverket opp til skolen mens det var minusgrader. Tungen frøs fast , og hun gråt av smerte. Det tok litt tid før noen voksne kom med en gassflamme og varmet opp metallet så tungen løsnet. Det var en skjellsettende opplevelse.
Det var på denne tiden de voksne begynte å kalle meg for Lasse, gjerne ved å føye til Lasse, Lasse liten, verden er så stor, så stor. Jeg tror det var første gang jeg oppfattet at dette med livet ikke er så enkelt likevel. Jeg som hadde følt at alt gikk fremover og oppover, at man vokste og ble større dag for dag, var altså likevel bare en liten en.
Strofen Lasse, Lasse liten er et dikt som inngår i en fortelling av den svenske forfatter Zacharias Topelius. Fortellingen heter Världen är så stor, så stor og handler om en liten gutt som sender små båter av ertebelger ut i verden, og følger etter i sine drømmer. Der møter han alt mulig han som skremmer ham. Til slutt synger John Blund sangen som fører lille Lasse tilbake til hjemmet.
Da det nærmer seg jul røper pappa en nyhet for familien. Vi skal til Amerika, hvor han skal være pastor for en menighet i West Orange, New Jersey.
Jeg er fremdeles 6 år og har allerede bodd i Arendal, i Sannidal, på Sirnes, så til Flekkefjord hvor vi først bodde på Uenes, så Tjørsvågstrand, før vi endelig kunne flytte inn i pastorboligen.
De små båtene av ertebelg skulle sendes ut i verden og jeg måtte følge etter.
Världen är så stor, så stor, Lasse, Lasse liten!, Större än du nånsin tror, Lasse, Lasse liten!
Där är hett och där är kallt, Lasse, Lasse liten! Men Gud råder öfverallt, Lasse, Lasse liten!
Många mänskor lefva där, Lasse, Lasse liten! Lycklig den, som Gud har kär, Lasse, Lasse liten!
När Guds ängel med dig går, Lasse, Lasse liten! Ingen orm dig bita får, Lasse, Lasse liten!
Säg, hvar trifves du nu mest? Lasse, Lasse liten! Borta bra, men hemma bäst, Lasse, Lasse liten!