Her jeg bor i Jegerborggata 20, har jeg utsikt til fjorden og Larvik Jernbanestasjon. Stasjonsbygningen var ferdig i 1881, og hadde vært i drift i 15 år da min bestefar Lars ble født. For ham som vokste opp ikke langt fra stasjonen, var nok jernbane et teknisk vidunder. Her var også hans første arbeidsplass, som jernbanetelegrafist. Hans fasinasjon for teknikk og jernbane smittet over på meg, og jeg husker at jeg kunne stå lenge å beundre de store damplokomotivene med røyk og damp som veltet ut.
Jeg har gjennom noen innlegg reflektert rundt vår generasjons forhold til andre verdenskrig. Jeg tror det var rundt 1960 at de sterkeste båndene bleknet. Gradvis hadde et nytt fenomen overtatt hovedrollen: Den kalde krigen. Den hadde egentlig startet like etter andre verdenskrig, men i vår generasjons bevissthet var det først med de mange atomprøvesprengningene at vi oppfattet den nye faren. Noe annet som var enkelt, konkret og skremmende for oss barn, var byggingen av Berlinmuren i 1961. Så kom Cubakrisen i 1962, da Sovjet planla utplassering av atomraketter i USA’s nærhet. Nå var det fare for en ny verdenskrig, fikk vi vite. Med alt dette bleknet nærheten til krigsårene i Norge.
En person som nok betydde mye for at sårene overfor okkupasjonsmakten Tyskland begynte å gro, var Willy Brandt. Han hadde bodd i Norge før krigen, var gift med norske Rut og snakket selv godt norsk. Selv om han først på slutten av 60 tallet ble forbunds kansler, hadde han lenge vært talsmann for forsoning og samarbeid.
Som sagt, for oss som nå hadde rundet 10 år, bleknet den andre verdenskrigen. Det man stadig var opptatt av, var hjemmefronten og deres helter. På TV var det særlig BBC som holdt liv i fortellingen om den store krigen med dokumentarer og humorserier serier som Dads Army og Allo Allo.
Nei, vår oppmerksomhet ble mer og mer rettet mot den ny faren: Den kalde krigen. Forholdet til Sovjet gikk opp og ned. Etter Stalin kom Khrusjtsjov, og med han et visst tøvær. Khrusjtsjov ønsket mer samarbeid med vesten, samtidig som han satset på et jevnbyrdig styrkeforhold som man kalte Terrorbalansen. Noe vi etter hvert lærte oss å leve med. Men ikke alle lederne i Moskva likte Khrusjtsjovs tilnærming til vest.
Og det er her Larvik Jernbanestasjon kommer inn. I 1964 var Khrusjtsjov på besøk i Norge. Han reiste med tog fram og tilbake mellom Oslo og Porsgrunn, hvor han besøkte Norsk Hydro. Og det var under dette utenlandsoppholdet Moskva bestemte seg for å kaste ham som leder. Og hvis det skjedde en eller annen gang under oppholdet i Norge, kan det like godt ha skjedd mens toget passerte Larvik Stasjon.
Etter Khrusjtsjovs fall rustet Sovjet opp, før det igjen ble roligere mot slutten av 60 tallet. Nå var det andre kriger, som Vietnamkrigen og krigene mellom Palestina og Israel som tok oppmerksomheten. Kriger langt fra oss. Noe som også førte til at frykten for Den Kalde Krigen etter hvert bleknet.
Med Russlands angrep på Ukraina er alt snudd på hode igjen.
Mot slutten av 60 tallet, på slutten av sitt liv, var bestefar Lars, den pensjonert stasjonsfullmektige, vel så opptatt av at han var mobilisert under den første verdenskrig og var stasjonert på Østre Bolærne fort, enn av alle senere kriger.